Peder Povelsson Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Peder Povelsson Paus (født 1590 i Oslo, død 21. juli 1653 i Kviteseid) var en norsk geistlig, som var sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark prosti fra 1633 til sin død. Han huskes blant annet gjennom diktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson), skrevet av sønnen Povel i 1653.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Middelalderbyen Oslo sent på 1500-tallet

Han vokste opp i Oslo og har ved siden av sin eldre bror, sogneprest i Fredrikstad Hans Povelsson Paus (1587–1648), lenge vært kjent som eldste sikkert kjente stamfar til slekten Paus. Brødrenes kostbare utdannelse og gode forbindelser viser at de utvilsomt må ha tilhørt eliten i 1500-tallets Oslo, men deres familiebakgrunn er ikke helt sikkert kjent. Ifølge S. H. Finne-Grønn var brødrenes far etter alt å dømme borger i Oslo Povel Hansson (f. ca. 1545–50), sønn av kannik ved Mariakirken i Oslo Hans Olufsson (d. 1570), som hadde adelig rang.[1]

Peder Povelsson var i likhet med sin bror elev ved Oslo domskole, hvor biskop Niels Clausen Senning i 1609 valgte ham ut som 3. sanger ved domskolens kor. I likhet med broren sang han alt. Han ble 7. juni 1611 student ved Københavns Universitet; han er den første nordmannen som er nevnt i den eldste bevarte matrikkelen for universitetet, som begynner i året 1609. Han er oppført under navnet Petrus Paulli[nus] Asloensis («Peder Povelsson av [fra] Oslo»).[1][2]

Virke som prest[rediger | rediger kilde]

Etter fullførte studier startet han sin karrière innenfor geistligheten, som utgjorde den ene av de to privilegerte stendene (ved siden av adelen) i Danmark-Norge i hans levetid. Før 1617 var han blitt rektor ved Skiens latinskole. Samme år ble en injuriesak mot ham innbragt for Domkapitlet i Oslo av borger i Skien Nils Thomasson. Ifølge Nils' klagemål hadde han blitt bragt opp på skolen, hvor Peder i flere elevers nærvær hadde gitt ham pryl. Peder svarte at han ikke kunne nekte for dette, men at han hadde følt seg nødt og tvunget da Nils gjentatte ganger hadde overfalt ham med grove ord både hjemme og på gaten. Saken ble utsatt ettersom biskop Sennings etterfølger Niels Simonsen Glostrup ennå ikke hadde besteget bispestolen, og kom ikke senere fore; partene hadde vel avfunnet seg med hverandre.[1]

Kviteseid gamle kirke, der Peder Paus virket som sogneprest og prost, og der han er begravet under kirkegulvet øverst i koret
Kviteseid gård i dag, sett fra Kviteseid gamle kirke. Den gamle hovedbygningen brant ned i 1764 og gården ble bygget opp på nytt i 1760-årene.

I 1618 ble Peder Paus kapellan hos sogneprest Svein Gunnarsson i Vinje, og rundt 1621–22 etterfulgte han herr Svein som sogneprest. Vinje var imidlertid et sparsomt befolket og etter datidens forhold avsidesliggende distrikt som bare kunne gi sin sogneprest beskjedne inntekter. Midtvinters 1633 tok han permisjon fra embedet og reiste med sin familie til Christiania, hvor han straks fikk stilling som tolvprest ved Oslo domkirke og hvor hans hustru Johanne Madsdatter nedkom med datteren Helvig 12. juli 1633. Som tolvprest forestod han gudstjenesten i domkirken klokken 12 på søndager, der en del av katekismen ble lest og forklart; denne gudstjenesten var særlig beregnet på unge mennesker. Allerede samme år søkte og fikk han embedet som sogneprest i det rike prestegjeldet Kviteseid (med Brunkeberg, Nissedal, Treungen og Vrådal), som etterfølger etter den nettopp avdøde Jens Michelsen. Han ble deretter umiddelbart valgt av prestekollegiet til herr Jens' etterfølger som prost over Øvre Telemark (eller Skattlandet, som det også ble kalt), noe som tyder på at han allerede som sogneprest i Vinje var godt ansett, og ble sittende i begge embedene til sin død i 1653. Han bodde på embedsgården Kviteseid gård, etter datidens forhold en meget prektig gård og prestegjeldets største, og det hørte flere andre eiendommer til kallet.[1][3]

Tradisjonen om herr Peders svære legemskrefter er overlevert i Kviteseid til våre dager. Selv på sine eldre dager løftet han på strak arm de store bronsestakene som fortsatt står på alteret i Kviteseid gamle kirke. Herr Peder ble begravet 3. august 1653 under kirkegulvet øverst i koret inne i Kviteseid gamle kirke. Dagen etter begravelsen kom prestene i Øvre Telemark sammen og valgte Sakarias Jonsson Skancke til hans etterfølger som prost i Øvre Telemark.[1]

Peder var gift med Johanne Madsdatter (død 1667). Hennes herkomst kjennes ikke sikkert. «Nogen prestedatter fra Bratsberg len kan hun ikke ha vært, og i Skien synes hun ikke å ha hørt hjemme […] Måskje er det sannsynligst at hun har vært et bekjentskap hr. Peder har gjort i Oslo eller i Fredrikstad under besøk hos sin bror, presten hr. Hans Paus. Et av hr. Peders barn hadde det i samtiden overmåte sjeldne fornavn Helvig, som selvsagt er en opkallelse efter en nær beslektet person, og det peker en god del høiere op enn blandt det vanlige borgerskap», skriver Finne-Grønn. Johanne Madsdatter var etter hans død gift andre gang med etterfølgeren som sogneprest i Kviteseid, Amund Morland, i et ekteskap som hadde karakter av fornuftsordning. Amund Morland ble etter hennes død gift andre gang med Åse Christensdatter, datter av godseieren Christen Andersen og Anne GundersdatterBorgestad gård. Amunds og Åses datter Susanne var gift med Peder Paus' sønnesønn Hans Paus.[1]

I tråd med datidens navneskikk i Skandinavia ble han vanligvis kalt ved sitt fornavn og patronym. At slektsnavnet var i bruk i hans levetid viser likevel bl.a. en orasjon forfattet av nevøen Anders Paus ved Universitetet i Franeker i 1644, som nevøen dediserte til faren Johannes Paulinus Pausius (Peders bror Hans Paus) og fire andre personer som hadde bekostet hans utdannelse (rikskansler Jens Bjelke, Bjelkes svigersønn Daniel Ottesen Bildt, admiral Sten Willumsen Rosenvinge og biskop Oluf Boesen).[4]

Peder Paus er stamfar for alle de nålevende grenene av slekten Paus, og etterkommerne tilhørte i rundt to århundrer «embetsaristokratiet» i Øvre Telemark, der dommer- og presteembeder gikk i arv i slekten i lang tid. Hans mest kjente etterkommer er kanskje Henrik Ibsen.[5]

In memoriam Domini Petri Pavli[rediger | rediger kilde]

Sørgediktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson)

Sønnen Povel Pedersson Paus (1625–1682), som var sogneprest i Hjartdal og som gikk for å være en svært lærd og tenksom personlighet, skrev det latinske sørgediktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson) om faren, «til evig minne om en avdød far skrevet av hans sørgende sønn». Diktet er på heksa- og pentametre og formet som et akrostikon som til sammen danner setningen Petrus Pavli fi[liu]s pastor præpositus («Peder [Peter], sønn av Povel [Paul], sogneprest, prost»). Det er gjengitt i original og oversettelse i S. H. Finne-Grønns bok Slekten Paus. Originalen hang i Kviteseid gamle kirke fra 1653 til 1830-årene, da salmedikteren og folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad ble sogneprest i Kviteseid og tok vare på diktet. Landstads enke overlot senere originalen til universitetetsbiblioteket, og det er nå i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling med signatur Ms.4° 744: B.[1]

Oversatt til norsk lyder introduksjonen til diktet slik:

Til minne om herr Peder Povelsson
sogneprest i Kviteseid og prost over Øvre Telemark ..., som fredfullt endte dette livets skuespill og overgav sin ånd til sin frelser Jesus den 21. juli i en alder av 63 år. Hans gravferd foregikk med høytidelig ritus i Kviteseid kirke, hvor hans levninger ble stedt til hvile i den øvre delen av kirken
i det året den strenge Gud raste med regnførende bølger og slo ned sæden med regnskyll på de gjennomvåte åkrene [=1653]

Selve diktet lyder i norsk oversettelse:

(1) Istem med meg, min fløyte, et sørgelig kvad
(2) og fremsi bevende sorgtonende sanger
(3) Gråt, dere skjebnegudinner, over den kjære fars sørgelige død
(4) og opptegn så hans skjebne i verdige rytmer.
(5) Det sømmer seg at dere er delaktige med meg i denne smerten
(6) fordi hans svake livstråd har blitt brutt av deres lumskhet
(7) Etterslekten sørger, barna, berøvet sin far
(8) må savne alle de gamle håpefulle varsler
(9) Den etterlatte hustruen tvinges for gråt til å begrense
(10) sine ønsker etter å ha gitt sine barn et eksempel
(11) Likesom en turteldue, som har mistet sin make
(12) skal hun nyte sine goder under tårer
(13) Hvorfor skulle dette være nødvendig? Gjengjelder dere slik, skjebnegudinner?
(14) Er det underlig om fars tomme hus sukker!
(15) Istem med meg, min fløyte, et sørgelig kvad
(16) Men det tillates ikke av Lachesis, som nektet ham
(17) som hadde så store gaver, at livstråden ble spunnet videre
(18) Men alt dreies og vendes etter gudenes vilje
(19) Den fjerne Gud, som alene er alle tings opphavsmann,
(20) livets stifter og himmelens skaper
(21) han, som krever livet tilbake, og vil òg selv gi livet
(22) Gud, som vi lever for og beveges av
(23) han bestemmer livets fastsatte dager
(24) O lykkeligere, ja tre- og firefoldig, den plassen som den
(25) himmelske Far har gitt himmelens boliger
(26) Her i verden har du i levende live bekjent Jesus
(27) og nå bekjenner du ham trygg i himmelen for Faderens åsyn
(28) Likesom du er hos Kristus skal vi omsider følge deg
(29) og så erfare tusen gleder. Lev vel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Finne-Grønn, S.H. (1943). «Hr. Peder Povlsen Paus». Slekten Paus: dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer. s. 16–22. 
  2. ^ Blom, Andreas (1904). «Familien Paus i Telemarken». I Qvisling, J.L. Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien. s. 31–64. 
  3. ^ Qvisling, J.L. (1906). «Peder Povelsen». Øvre Telemarkens historie: i det 17de aarhundrede. Skien: Erik St. Nilssens Boghandel. s. 11–16. 
  4. ^ Paus, Anders (1644). Gymnasma akadēmikon peri tōn tēs apodēmias apotropōn, en tō tēs akadēmias phrision ierō demosios eiremēnon. Franeker: excudebat Uldericus Balck. 
  5. ^ Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122. 


Forgjenger:
 Jens Michelsen 
Prost i Øvre Telemark
(1633–1653)
Etterfølger:
 Sakarias Jonsson Skancke