Singsaker
| Singsaker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Bydel | Midtbyen | ||
| Kommune | Trondheim | ||
| Grenser til | Rosenborg, Tyholt, Berg, Gløshaugen, Bakklandet, Elgeseter | ||
| Navnebakgrunn | Singsaker gård | ||
| Beliggenhet | |||
 Singsaker 63°25′21″N 10°24′20″Ø | |||
Singsaker er en bydel i Trondheim, avgrenset av Kristiansten festning og Rosenborg i nord, Tyholt og Berg i øst, Gløshaugen i sør, og Bakklandet og Elgeseter i vest. Bydelen ligger sørøst for Midtbyen og Nidelva. Området er utskilt fra Singsaker gård, og er i all hovedsak et villastrøk, som fra 1880-årene ble utbygd med store eneboliger. Utbyggingen skjøt fart i mellomkrigstiden, og mange av husene på Singsaker er tegnet og oppført av kjente arkitekter fra NTH på den tiden. Singsaker ligger like ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) på Gløshaugen, og her ligger blant annet Singsaker Studenterhjem, stiftet i 1946. Bydelen har en egen barneskole, Singsaker skole. Trikkelinjen Singsakerlinjen gikk tidligere gjennom Singsaker.
Historikeren Gerhard Schøning skrev i 1778 om en haug på Singsaker:
- «Man veed endnu her at berette, at i bemeldte Haug ved den store Bautastein, skal en Konge ligge begraven, eller, som andre sige, tvende Brødre, Gaute Tildran og Tørre Aune, hvilke skulde have boet, paa de Gaarde Tildran og Aune, beliggende på hin Siide Elven, liige mod Sindsager. Desuden veed man også at navngive fleere af de gamle Kiæmper, som fordum have boet i disse Egne, saasom en Vindrop Hugaas, en Ketill Budall, en Hestlægg Flottan, en Aslak Leirdal, og andre Saadanne.»[1]
Sosiolekt på Singsaker[rediger | rediger kilde]
Singsaker forbindes ofte med sosiolekten fintrøndersk. En sosiolekt som tradisjonelt sett har blitt brukt av mange av de som bor på Singsaker og Berg. Som vil si at man snakker et tilnærmet normert talemål med trøndersk tonefall.
Av forskjeller fra østnorsk og Singsaker-målet er en forskjell at ord som «vei» og «eier» med Singsaker-mål vil uttales slik med «e». Mens det på østnorsk vil uttales «væi» og «æier».[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Anne Eriksen: Topografenes verden (s. 82), forlaget Pax, Oslo 2007, ISBN978-82-530-2982-5
- ^ Guro Busterud (21. april 2020). «Hunkjønn forsvinner fra det norske språket». Universitetet i Oslo. Besøkt 12. april 2024.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Kunnskapsforlaget. ISBN 8257306428.