Liv Ullmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Liv Ullmann
Liv Ullmann 1966 2 (cropped).jpg
Ullmann fotografert i hjemmet sitt i 1966.
Født Liv Johanne Ullmann
16. desember 1938 (77 år)
Tokyo i Japan Japan
Ektefelle Hans Jacob (Jappe) Stang (1960–1965) «Mal:Start-date–end+1: (1966)»"Ekteskap: Hans Jacob (Jappe) Stang to Liv Ullmann" Location:Mal:Placename/adr (linkback://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Ullmann)
Donald Saunders (1985–1995) «Mal:Start-date–end+1: (1996)»"Ekteskap: Donald Saunders to Liv Ullmann" Location:Mal:Placename/adr (linkback://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Ullmann)
Samboer Ingmar Bergman (1965–1970)
Dragan Babić (ukjent)
Barn Linn Ullmann (f. 1966)
Yrke Skuespiller, regissør, forfatter
Nasjonalitet Norge Norge
Religion kristendom
Utmerkelser Se liste
Aktive år 1957–i dag
IMDb IMDbRedigere på wikidata

Liv Johanne Ullmann (født 16. desember 1938 i Tokyo i Japan) er en norsk skuespiller, manusforfatter og filmregissør. Hun fikk gjennombruddet sitt i Edith Carlmars komedie Fjols til fjells i 1957, og sin første hovedrolle i Carlmars Ung flukt i 1959. Samtidig begynte hun også å spille i teaterstykker, og fikk gratistimer hos skuespilleren Tore Foss. På 1960-tallet fikk hun flere filmroller, blant annet i Tonny (1962) og Pan (1962). Hun spilte også i teateroppsetninger som Hamlet, Kransen, Peer Gynt, Brand, Kongs-Emnerne, Et dukkehjem, Rosmersholm og Faust, og spilte stadig i NRK-serien Fjernsynsteatret.

Gjennombruddet utenlands kom med Jan Troells dramafilm Utvandrerne i 1971, og Ullmann har selv erklært rollen høydepunktet i karrièren. Hun vant en Golden Globe og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen. Samarbeidet med den svenske filmregissøren Ingmar Bergman ble også viktig for Ullmanns filmkarrière, og hun spilte i ti av filmene hans i løpet av årene 1966 til 2003. Hun spilte blant annet i filmene Persona (1966), En pasjon (1969), Hviskninger og rop (1972), Ansikt til ansikt (1976), Ormens egg (1977) og Høstsonaten (1978), samt TV-serien Scener fra et ekteskap (1972). For rolleskildringen i Scener fra et ekteskap ble hun nominert til Golden Globe og BAFTA-priser, og serien fikk oppfølgeren Saraband i 2003.

Hun har også spilt i filmene Kvinne - elskerinne (1980), Villanden (1983), The Rose Garden (1989), Oksen (1991), Drømspel (1994), To liv (2012) og remake.me (2014). Hun var fortelleren i den Oscar-vinnende kortfilmen Den danske dikteren (2006), og har spilt i dokumentarfilmene Liv & Ingmar (2012) og Jeg er Ingrid (2015). Ullmann fortsatte med teaterroller både i Norge og utlandet, og ble nominert til Tony-prisen for rolletolkningene i Et dukkehjem (1975) og Anna Christie (1977).

Ullmanns regidebut kom i 1982 med en episode av den kanadiske novellefilm-antologien Love, og i 1995 regisserte hun en av kortfilmene i dokumentarfilmen Lumière og kompani (1995). Den store regidebuten var imidlertid den danske dramafilmen Sofie (1992), og i løpet av karrièren sin har hun også regissert Kristin Lavransdatter (1995), Enskilda samtal (1996), Troløs (2000) og Frøken Julie (2014). Ullmann ble nominert til Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for regien på Troløs. Hun har også vært regissør for en rekke teateroppsetninger, blant annet av En sporvogn til Begjær (2009), Onkel Vanja (2013) og Fortrolige samtaler (2016).

Liv Ullmann har fått tilnavnet «Norges filmdronning», og blir ansett som «en av verdens fremste filmskuespillere». Lars Ole Kristiansen fra filmnettstedet Montages skrev at Ullmann har en «unik evne til å regelrett flå seg selv foran kameraet. Det er nesten som om tid og rom pulveriseres når hun slipper frem sitt indre rovdyr; hinsides bra eller dårlig, hinsides det meste man forbinder med naturalistisk skuespillerkunst. Det blir nesten overvirkelig – en virkelighet så voldsom at den kan være vanskelig å håndtere, vond å svelge for enkelte.» Ullmann har vunnet en rekke hederspriser, blant annet Peer Gynt-prisen og Norsk kulturråds ærespris.

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Liv Johanne Ullmann ble født 16. desember 1938 i Tokyo i Japan av Erik Viggo Ullmann (1907–1945), en norsk sivilingeniør som jobbet i Tokyo på den tiden, og bokhandleren Janna Ullmann (født Erbe Lund; 1910–1996), som også var norsk.[1] Hun har også storesøsteren Janna Erika Ullmann (født september 1936).[2] De hadde flyttet fra Trondheim til Tokyo i mai 1937 da faren ble tilbudt arbeid der.[3] Etter okkupasjonen av Norge i 1940 dro familien til utposten Little Norway i Toronto, Canada, hvor faren jobbet i den norske luftstyrken under andre verdenskrig.[1] I juni 1945 døde han av hjernesvulst som han fikk etter krigsskader i 1943.[4][5] Ullmann har sagt at farens dødsfall formet henne som skuespiller, og hun fikk oppfatningen av at alle menn var som han.[6]

Moren reiste hjem til Trondheim med døtrene sine høsten 1945, hvor de begynte på Singsaker skole.[7]

Selv om Ullmann var sjenert likte hun teater, og i en alder av 11 år fikk hun en rolle i en barneforestilling ved Trøndelag Teater.[1] Hun sluttet skolegangen midt i gymnaset i 1955 for å reise til London hvor hun kunne lære om språk og teater; rundt et halvt år senere var hun på opptaksprøve for Statens teaterhøgskole (da kjent som Statens Teaterskole), men kom ikke inn. Hun fikk senere gratistimer med den norske skuespilleren Tore Foss, og spilte en liten rolle i Finn Bøs SjarmørenDet Nye Teater.

Karrière[rediger | rediger kilde]

Film og teater i Norge (1957–1965)[rediger | rediger kilde]

Ullmann og forloveden hennes Hugo Frank Wathne i 1959.

Liv Ullmann fikk hovedrollen som Anne Frank i oppsettingen av Anne Franks dagbok i Rogaland Teater i Stavanger i 1957.[8][9] I 1959 spilte hun Ofelia i William Shakespeares tragedie Hamlet på det samme teateret, og Kristin Lavransdatter under dramatiseringen av Sigrid Unsets Kransen. På denne tiden hadde hun også teaterroller som Solveig i Peer Gynt, Agnes i Brand, Margrete i Kongs-Emnerne, Nora Helmer i Et dukkehjem, Rebekka West i Rosmersholm og Gretchen i Faust.[8] Aftenpostens tidligere hovedkritiker Odd-Stein Andersen roste gang på gang Ullmann for å ha «ytet betydelig menneskeskildring, og spesielt hos Ibsen».[8]

I 1957 fikk hun også en statistrolle i Edith Carlmars komedie Fjols til fjells, hvor Leif Juster hadde hovedrollen.[10] Carlmar regisserte også dramafilmen Ung flukt i 1959, og da hadde Ullmann hovedrollen. Filmen handler om de to ungdommene Gerd og Anders (Ullmann og Atle Merton), som gjemmer seg i et idyllisk småbruk sammen. Situasjonen tilspisses imidlertid når den farende fanten Bendik (Rolf Søder) dukker opp, og vekker Gerds interesse. Sven Krohn fra Aftenposten skrev at hun gjorde «et godt inntrykk som livsglad og rotløst proletarbarn med portvin og nikotin i blodet fra hun var en neve stor».[10] Mange skrev imidlertid at Ullmann manglet evnen til å snakke vulgært.[10] Det samme ble sagt om rolleskildringen hennes i Nils R. Müllers dramafilm Tonny i 1962. Her spilte hun en ung hore som tyster på kjæresten sin, som ender i fengsel.[11] I 1962 fikk hun også en liten rolle som smeddatteren Eva i filmatiseringen av Knut Hamsuns Pan.[12]

I 1963 fikk hun en rolle i teaterstykket Onkel Vanja som ble vist på NRK-serien Fjernsynsteatret.[13] I 1964 fikk hun tilbudet sammen med Joachim Calmeyer om å begynne på Nationaltheatret, og etter en stund spilte de tittelrollene i Shakespeares Romeo og Julie.[14] Kritikeren Odd Eidem var misfornøyd med rolletolkningen, og skrev at Ullmann hadde talevansker.[14] På nyåret 1965 fikk hun god kritikk for rolleskildringen som Jeanne d’Arc i skuespillet Saint Joan.[14] Dette året spilte hun også Ragna i Erik Folke Gustavsons dramafilm De kalte ham Skarven, om en fisker som møter motgang etter en ulykke.

Bergman-epoken[rediger | rediger kilde]

Persona og Utvandrerne (1966–1972)[rediger | rediger kilde]

Den svenske filmregissøren Ingmar Bergman hadde i 1964 skrevet manuset til filmen Människoätarna med en liten rolle for Ullmann, men den ble skrinlagt da han ble syk.[14] Etter hvert skrev han et nytt manus hvor Ullmann hadde en av de to hovedrollene.[15] Persona (1966) handler om skuespilleren Elisabet Vogler (Ullmann) som bryter sammen etter en forestilling på teateret, og blir taus. Sykepleieren Alma (Bibi Andersson) blir hennes fortrolige venninne, og de blir gradvis mer og mer avhengige av hverandre. Persona ble Ullmanns internasjonale gjennombrudd, og hun har kalt den et vendepunkt i karrièren: «For første gang møtte jeg en regissør som lot meg uttrykke følelser og tanker som ingen andre hadde oppdaget i meg før. En regissør som med fingeren på pannebrasken hørte tålmodig etter og forstod alt jeg forsøkte å uttrykke. Et geni som skapte en atmosfære hvor alt kunne skje – også det jeg ikke hadde tiltrodd meg selv.»[16][9]

Bibi Andersson og Ullmann i Ingmar Bergmans dramafilm Persona (1966).

I 1968 og 1969 spilte hun i tre Bergman-filmer som utgjorde «Fårö-trilogien».[17][18] De tre filmene, Vargtimen (1968), Skammen (1968) og En pasjon (1969), skildrer tre ulykkelige ektepar (Ullmann og Max von Sydow) som entes tæres fra hverandre, eller finner sammen. Ullmann fikk god kritikk for de tre rollene, og vant en Guldbagge for rolletolkningen i Skammen.[19][20] Den svenske filmkritikeren Stig Björkman fra filmtidsskriftet Chaplin roste skildringen hennes i En pasjon:

Sitat Ullmanns ansikt i nærbilde fyller hele filmduken. Og under monologen på drøyt fem minutter endrer ikke bildet seg. I stedet gjennomgår skuespillerens ansikt en total forandring. Hun begynner fortellingen med en leende åpenhjertighet og lar med den største selvsikkerhet minnene strømme. Når hun skal fortelle om bilulykken, blir hun alvorlig. Farven forsvinner fra ansiktet. Øynene blir livløse, får røde render av fortvilelse. Det synes ikke å være grenser for Ullmanns evne til å leve seg inn i sine roller.[21] Sitat

I 1968 dro hun også tilbake til Norge for å spille inn dramafilmen An-Magritt (1969).[22] Den handler om en pike (Ullmann) som vokser opp hos bestefaren sin i en bergstad på 1600-tallet. Her står hun alene blant menn, og hun må arbeide hardt for å bli respektert i mannssamfunnet. Hun fikk god kritikk for rollen, og Arvid Andersen fra Dagbladet skrev at hun gir «et gripende innblikk i et menneskes psyke som samtidig er en prestasjon som gir filmen et internasjonalt format».[23] Ifølge filmkritikeren Per Haddal er An-Magritt Ullmanns beste norske filmrolle.[23] Skuespillerens eneste filmrolle i 1970 var i den fransk-italienske actionthrilleren De kom om natten.[24]

Ullmann spilte Kristina Nillson i Utvandrerne (1971) og Nybyggerne (1972). Filmene handler om en gruppe menneskers strabasiøse ferd fra Sverige til Amerika på midten av 1800-tallet, samt livet og skjebnen til innvandrerne når de kommer fram. Ullmann har beskrevet rollefiguren sin i filmene som «denne trofaste kvinnen som følger sin mann i tykt og tynt, river opp sine røtter i Sverige, følger ham til Amerika, avler mange barn, sliter, men lever i pakt med sin Gud».[25] Hans C. Blumenberg fra det tyske magasinet Die Zeit mente at Kristina er en av Ullmanns roller som gir mest inntrykk. «Her er den strenge askesen fra Bergmans registil. Og i de dystreste øyeblikk av hjemmelengsel hos Troell utfolder hun et livsmot og en spontanitet som gjør figuren overbevisende og følelsesmessig rik.»[26] Hun vant en Golden Globe, og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkingen.[27][28] Ullmann har selv uttrykt at rollen representerer høydepunktet i karrièren.[29]

I 1971 spilte hun også i skrekkfilmen Mannen som kom om natten, om et ektepar som får skjøvet skylden til et drap over på en bonde. I 1972 spilte hun i Bergman-filmen Hviskninger og rop, om en søskenflokk som gjenforenes når en av dem får kreft. Det året spilte hun også den mytiske skikkelsen Pavinne Johanna i dramafilmen Pave Johanne.[24] Disse fem filmene ble utgitt i et relativt kort tidsrom, og Ullmann havnet i en brå popularitetsbølge.[30] I desember 1972 fikk hun ansiktet sitt på forsiden av Time med overskriften «Hollywoods New Nordic Star»,[31] og avisene stemplet henne som «den nye Ingrid Bergman» og «den nye Greta Garbo».[24][32]

Ansikt til ansikt og flere teaterroller (1973–1978)[rediger | rediger kilde]

I 1973 spilte hun mot Erland Josephson i Bergman-serien Scener fra et ekteskap. Ullmann spiller skilsmisseadvokaten Marianne som lever i et harmonisk samliv med læreren Johan (Josephson). Små, tilsynelatende ubetydelige hendelser bidrar imidlertid til at ekteparet glir stadig lengre fra hverandre. Serien ble klippet for en kinoutgivelse i USA til nyåret 1974.[33] Hun fikk god kritikk for rolletolkningen, og Vincent Canby fra The New York Times skrev at Ullmann «igjen etablerer seg som en av de mest fascinerende skuespillerne i vår tid».[34] Hun ble nominert til en BAFTA-pris og en Golden Globe for rolleskildringen.[35][27] Det året spilte hun også i komedien 40 karat og musikalfilmen Tapte horisonter. Hun vant Peer Gynt-prisen det året for å «ha gjort Norges navn kjent i utlandet».[27][36]

Ullmann spilte Agnes i teaterstykket Brand i 1973, og Nora Helmer i skuespillet Et dukkehjem i 1974, begge med Det norske teatret.[37][38] I 1975 spilte hun også i westernfilmen Zandys brud og dramafilmen Dronning Kristina. Hun gjentok rollen som Nora i en engelsk versjon av Et dukkehjem i 1975.[39][40] The Wall Street Journal var fornøyd: «Det er mange ting å undre seg over i Liv Ullmanns forestilling, en av dem er hennes register. Noen scenekunstnere spiller for det meste på en note, andre på to eller tre. Av og til møter vi en skuespiller som kan strekke seg over en hel oktav, men veldig sjelden ser vi noen som kan gå lenger. Liv Ullmann kan.»[41] Hun ble nominert til en Tony-pris for rolletolkningen.[9]

Ullmann i sammenbruddscenen fra dramafilmen Ansikt til ansikt (1976).

I den psykologiske dramafilmen Ansikt til ansikt (1976) spilte hun psykologen Dr. Jenny Isaksson som får problemer med å mestre sin egen hverdag, og som stadig forfølges av vonde tanker fra fortiden. Filmnettstedet Montages roste rolleskildringen hennes i filmen, og skrev at hun «binder det usammenhengende sammen til å i det minste bli noe som ligner på en helhet».[42] Nettsiden beskrev spesielt én scene hvor Ullmann er plassert mot en vegg, og skriker og hyler mens kameraet kommer mot henne. De skrev at «Ullmann helt uten redsel klarer å kombinere [de] ulike uttrykkene [i scenen] uten å miste fotfestet».[42] Ullmann ble nominert til en BAFTA-pris, en Golden Globe og en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[35][27][43] Det året utgav hun også selvbiografien Forandringen.[44]

I 1977 spilte hun i dramafilmene Ormens egg (regissert av Bergman) og Kampene ved Arheim.[45] Det året spilte hun også på Broadway-scenen med tittelrollen i teaterstykket Anna Christie, om en tidligere prostituert som forelsker seg og får problemer når fortiden hennes blir kjent. Hun fikk god kritikk for rolletolkningen, og ble nominert til en ny Tony-pris.[46] En amerikansk dokumentarfilm om henne, Et blikk på Liv, ble også utgitt i 1977.[47][48]

I 1978 kom den foreløpige avslutningen av samarbeidet mellom Ullmann og Bergman med dramafilmen Høstsonaten.[43] Filmen handler om pianisten Charlotte (Ingrid Bergman) som gjenforenes med datteren Eva (Ullmann) når mannen dør. Da møter hun også sin andre datter, Helena (Lena Nyman), som hun i sin tid hadde plassert på et mentalsykehus. Washington Post var fornøyd: «Ullmann er fremragende i sin framstilling [av rollefiguren] som, overveldet av mindreverdighet og selvmedlidenhet, får et naturlig sløvet og forskrekket utseende. Hun overspiller ikke. Øynene utvider seg gradvis, og haken slipper, på en måte som framstår svært fryktinngytende. Fra å gå fra forsiktig angst, ligner hun stadig mer på et ikke-menneske, som et skadet, hjelpeløst dyr.»[49] Hun ble deretter tilbudt hovedrollen i Bergman-filmen Fanny og Alexander (1982), men takket nei fordi den kom i konflikt med innspillingen til TV-serien Jenny.[50] Ullmann har i ettertid angret på dette karrièrevalget.[50][51]

Etter Bergman (1979–1991)[rediger | rediger kilde]

I 1979 spilte hun Ellida Wangel i teaterstykket Fruen fra havet for Fjernsynsteatret, om en kvinne på søk etter frihet.[13] Hun hadde også en rolle i The Human Voice for The New Yorker Television, og spilte i teatermusikalen I Remember Mama. The New York Times mente at Ullmann var et feil valg for rollen i I Remember Mama.[52] Den eneste filmrollen hennes i 1979 var en ukredditert gjesteopptreden i dramafilmen Finalen.[53] Det påfølgende året spilte hun Kate Morris i dramafilmen Kvinne - elskerinne, om to kvinner som finner sammen når de finner ut at de har samme ektemann. The New York Times kalte rollefiguren «en meningsløs såpeoperadronning», og skrev at regissøren ikke tok hensyn til talentene hennes.[54] Hun ble nominert til en Pasinetti Award for tolkningen under filmfestivalen i Venezia.[55]

Prinsesse Juliana av Nederland og Liv Ullmann under Four Freedoms Award-utdelingen i juni 1984, hvor Ullmann vant «Prisen for frihet fra nød».

Ullmanns regidebut kom i 1982, med en kanadisk novellefilm-antalogi som het Love.[56] Hun regisserte og skrev manuset til kortfilmen Parting, om en gammel mann som trofast besøker sin syke kone på sykehuset.[56] I 1983 spilte hun i TV-filmen Jacobo Timerman: Prisoner Without a Name, Cell Without a Number, og TV-serien Jenny, som var basert på Sigrid Undsets roman. I 1984 spilte hun Gina i dramafilmen The Wild Duck, basert på Henrik Ibsens skuespill, Marina Fromm i thrilleren Farlige trekk og fru Campbell i dramafilmen The Bad Boy. Det året var Ullmann også juryleder under filmfestivalen i Berlin,[36] og utgav sin andre selvbiografi, Tidevann, hovedsakelig om arbeidet sitt med hjelpeorganisasjonen UNICEF.[57]

I 1985 spilte hun Anna i teaterstykket Old Times i London.[58] Los Angeles Times var misfornøyd, og kalte rolleskildringen «skitten, som om hun er usikker på hva stykket handler om».[59] Det påfølgende året spilte hun en fortvilt alenemor i den italienske komedien Speriamo che sia femmina, og tittelrollen i skuespillet Mor Courage og barna hennes for Det norske teatret.[60][61] I 1987 hadde hun roller i dramafilmene Gaby og Mosca addio. Ullmann spilte en jøde som blir nekta emigrering i Mosca addio, og hun vant den italienske filmprisen David di Donatello for denne rolletolkningen.[62]


Spillestil[rediger | rediger kilde]

Den svenske teaterkritikeren Hans-Göran Ekman skrev artikkelen «Ær Liv Ullmann blyg, lat och ful?» (Bonniers Litterära Magasin, 1974), og mente at Ullmann «spiller mot rollen». Det vil si at hun godtar å si replikker som hun personlig mener er uakseptable.[63] Han la merke til dette i TV-serien Scener fra et ekteskap: «Man så nærbildet av et ansikt hvor øyene tvilte på hva munnen sa. Ansiktet spør. Det oppdager at ordene i replikken er uekte. Ansiktet uttrykker sorg og bestyrtelse som et hvilket som helst ansikt, men dessuten et endeløst, stumt spørsmål.»[63]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

År[64] Pris Nominert arbeid Kategori Resultat Ref.
1969 Guldbagge Skammen Beste kvinnelige hovedrolle Vant [19]
1973 Academy Awards («Oscar») Utvandrerne Beste kvinnelige hovedrolle Nominert [28]
Golden Globe Beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm Vant [27]
1974 Golden Globe 40 karat Beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie Nominert [27]
British Academy Film Awards («BAFTA») Scener fra et ekteskap Beste kvinnelige hovedrolle Nominert [35]
1975 Golden Globe Beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm Nominert [27]
Tony Awards Et dukkehjem Beste kvinnelige hovedrolle i et teaterstykke Nominert [46][9]
1977 Academy Awards («Oscar») Ansikt til ansikt Beste kvinnelige hovedrolle Nominert [43]
British Academy Film Awards («BAFTA») Beste kvinnelige hovedrolle Nominert [35]
Golden Globe Beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm Nominert [27]
Tony Awards Anna Christie Beste kvinnelige hovedrolle i et teaterstykke Nominert [46]
1980 Filmfestivalen i Venezia Kvinne - elskerinne Pasinetti Award for beste kvinnelige hovedrolle Vant
1990 Golden Globe The Rose Garden Beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm Nominert [27]
2000 Filmfestivalen i Cannes Troløs Gullpalmen (beste film) Nominert

Hederspriser[rediger | rediger kilde]

Verkliste[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liv Ullmanns filmografi

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Larsen, Svend Erik Løken (2009). «Liv Ullmann». Norsk biografisk leksikon (Aschehoug). 
  2. ^ Hambro 1998, s. 18
  3. ^ Hambro 1998, s. 20
  4. ^ «Følsom fødselar har øjne, der ikke kan lyve» (dansk). Politiken. 15. desember 2013. Besøkt 13. september 2014. 
  5. ^ Hambro 1998, s. 30
  6. ^ Lindmo, 7. november 2015. NRK.
  7. ^ Hambro 1998, s. 32
  8. ^ a b c Haddal 2000, s. 23
  9. ^ a b c d «Liv Ullmann 75 år». Adresseavisen. Besøkt 14. november 2015. 
  10. ^ a b c Haddal 2000, s. 23–25
  11. ^ Hambro 1998, s. 98
  12. ^ «Pan». Dagbladet. Besøkt 14. november 2015. 
  13. ^ a b Haddal 2000, s. 22
  14. ^ a b c d Hambro 1998, s. 104–105
  15. ^ Hambro 1998, s. 107–108
  16. ^ Haddal 2000, s. 36
  17. ^ Haddal 2000, s. 38
  18. ^ Hambro 1998, s. 146
  19. ^ a b «Liv Ullmann». Guldbaggen. Besøkt 14. november 2015. 
  20. ^ Garfinkel 1976, s. 171
  21. ^ Haddal 2000, s. 41
  22. ^ Hambro 1998, s. 148
  23. ^ a b Haddal 2000, s. 25
  24. ^ a b c Haddal 2000, s. 54
  25. ^ Hambro 1998, s. 179
  26. ^ Haddal 2000, s. 47
  27. ^ a b c d e f g h i «Liv Ullmann». Golden Globe. Besøkt 15. november 2015. 
  28. ^ a b Hambro 1998, s. 182
  29. ^ Utvandrarna / Nybyggarna (3-disc), Ekstramateriale, Dokumentaren "Att måla med bilder" (2005)
  30. ^ Garfinkel 1976, s. 98
  31. ^ Hambro 1998, s. 183
  32. ^ Garfinkel 1976, s. 151
  33. ^ Hambro 1998, s. 196
  34. ^ Canby, Vincent (16. september 1974). «Scenes From a Marriage». The New York Times. Besøkt 15. november 2015. 
  35. ^ a b c d «BAFTA Awards Search (Liv Ullman)». British Academy Film Awards. Besøkt 15. november 2015. 
  36. ^ a b c Haddal 2000, s. 101
  37. ^ Garfinkel 1976, s. 170
  38. ^ «Det Norske Teatret: Et dukkehjem». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 15. november 2015. 
  39. ^ Hambro 1998, s. 198
  40. ^ Garfinkel 1976, s. 116
  41. ^ Hambro 1998, s. 199
  42. ^ a b Kristiansen, Lars Ole (9. juni 2010). «Ullmanns rovdyr i Ansikte mot ansikte». Montages. Besøkt 19. november 2015. 
  43. ^ a b c Haddal 2000, s. 62
  44. ^ Hambro 1998, s. 202
  45. ^ Haddal 2000, s. 94
  46. ^ a b c «Liv Ullmann». Playbill Vault. Besøkt 19. november 2015. 
  47. ^ Hambro 1998, s. 237
  48. ^ «A Look at Liv (1977)». The New York Times. Besøkt 19. november 2015. 
  49. ^ Gary Arnold (15. november 1978). «'Autumn': Spellbinding Stars». Washington Post. Besøkt 22. november 2015. 
  50. ^ a b Hambro 1998, s. 207
  51. ^ Viggo på lørdag, 23. oktober 2010. NRK. Episoden på NRK NETT-TV Besøkt 22. november 2015.
  52. ^ Eder, Richard. «Theater Review», The New York Times, 1. juni 1979, s. C3
  53. ^ «Players (1979) - Acting Credits». The New York Times. Besøkt 22. november 2015. 
  54. ^ Janet Maslin (12. juni 1981). «Richard s Things (1980)». The New York Times. Besøkt 22. november 2015. 
  55. ^ Long, Robert Emmet (2006). Liv Ullmann: Interviews. Univ. Press of Mississippi. Besøkt 22. november 2015. 
  56. ^ a b Haddal 2000, s. 66
  57. ^ Champlin, Charles (1. november 1985). «For Ullmann, The Name Of The Game Is Choices». Los Angeles Times. Besøkt 29. november 2015. 
  58. ^ Hambro 998, s. 237
  59. ^ Sullivan, Dan (7. november 1985). «Stage Review : New Laughs In Pinter's 'Old Times'». Los Angeles Times. Besøkt 29. november 2015. 
  60. ^ [www.detnorsketeatret.no/ane-dahl-torp-som-mor-courage/ «ANE DAHL TORP SOM MOR COURAGE»] Sjekk |url=-verdien (hjelp). Det norske teatret. Besøkt 29. november 2015. 
  61. ^ Hambro 998, s. 238
  62. ^ Haddal 2000, s. 96
  63. ^ a b Haddal 2000, s. 17
  64. ^ Seremonien avholdes vanligvis året etter at den nominerte filmen har premiere.
  65. ^ «Liv Ullmann får fransk kulturorden», Aftenposten, 21. februar 1985, s. 6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Arve Tellefsen  
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Sverre Fehn