Nikolai Nissen Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skisse av Nikolai Nissen Paus av Erik Werenskiold

Nikolai Nissen Paus (født 4. juni 1877 i Christiania, død 23. desember 1956 i Tønsberg) var en norsk kirurg, direktør for Vestfold fylkessykehus og president i Norges Røde Kors.

Utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]

Han ble sekondløytnant i den norske hæren i 1896 og premierløytnant i 1905. Han ble utdannet cand. med. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1903 og ble dr. med. samme sted i 1916 på en avhandling om tuberkulose, etter flere forskningsopphold i utlandet. Han arbeidet ved Rikshospitalet 1911–1917 og ble i 1916 ansatt som overlege og direktør for Jarlsberg og Larvik amts sykehus (Vestfold fylkessykehus fra 1918), men tiltrådte først i 1918 og var direktør til 1947.

Humanitært og samfunnsmessig engasjement[rediger | rediger kilde]

Han var visepresident i Norges Røde Kors 1930–1945 samt fungerende president 1939–1940, og president i Norges Røde Kors 1945–1947. 27. august 1947 ble han utnevnt til æresmedlem av Norges Røde Kors.

Han var formann for Sykepleielovkomitéen, oppnevnt av regjeringen i 1939.[1] Under krigen var han medlem av fellesutvalget, dvs. styret, i Nasjonalhjelpen. Han var på 1930-tallet også president i Den nasjonale Florence Nightingale-komité, den norske avdelingen i Florence Nightingale International Foundation som ble etablert i London i 1934 for å hedre minnet til Florence Nightingale og videreføre hennes arbeid. I 1930 ble han medlem av sentralstyret i Den norske lægeforening.

Paus deltok i det humanitære arbeidet under vinterkrigen i Finland 1939–1940 som leder for det norske Røde Kors-feltsykehuset. Han fungerte samtidig som president i Norges Røde Kors etter at presidenten, Jens Meinich, hadde blitt langvarig syk i september 1939.[2]

Han var også frimurer av XI. grad og stormesterens stattholder, det tredje høyeste vervet i Den Norske Frimurerorden.[3]

Familie[rediger | rediger kilde]

Nikolai Nissen Paus og hustru Sofie Amalie Paus

Han tilhørte «Drammens-grenen» av slekten Paus, og var sønn av teolog og pikeskoleeier Bernhard Cathrinus Paus (f. 1839 i Drammen) og pedagog Anna Henriette Wegner (f. 1841 på Frogner Hovedgård). Han var barnebarn av skipsreder fra Tangen i Drammen Nicolai Nissen Paus (1811–1877) og Caroline Louise Salvesen på farssiden og av godseier, verkseier og generalkonsul Benjamin Wegner, Frogner Hovedgård og Henriette Seyler, som tilhørte en hanseatfamilie i Hamburg som eide Berenberg Bank, på morssiden. Hennes far var Ludwig Erdwin Seyler (d. 1836), medeier og sjef for Berenberg Bank.

I 1907 ble han gift med Sofie Amalie Brandt Ødegaard, datter av oberst Vilhelm Ødegaard og Inga Hedvig Holst (datter til trelasthandler og stortingsrepresentant Frederik Julius Holst). De var foreldre til mag.art. Inger-Helvig Ødegaard Paus (f. 1909), gift med overrettssakfører Jens Christian Rogstad, kirurg, dr.med. og stormester i Frimurerordenen Bernhard C. Paus (f. 1910), gift med Brita Collett, og cand.jur. og direktør i flere celluloseselskaper Vilhelm Paus (f. 1915), gift med Anne Collett. De har etterkommere med slektsnavn Paus, Rogstad, Falck, Wessel, von Pirquet o.a. Blant deres etterkommere er kirurg Albert Collett Paus, konsernsjef Nikolai Bent Paus og statssekretær Lucie Paus Falck.

Han var oppkalt med både fornavnet og mellomnavnet Nissen fra den sønderjyske slekten Nissen, et navn som kom inn i slekten med hans tipp-tipp-oldemor Andrea Jaspara von Nissen (1725–1772), gift med sorenskriver i Øvre Telemark Hans Paus (1720–1774). Navnet går tilbake til godseier og krigskommissær i Jylland Nicolaus Nissen (1627–1684).

Han var bror av overrettssakfører George Wegner Paus, direktør Augustin Thoresen Paus, Henriette Wegner Paus og Karoline Louise Paus, samt halvbror av Evald Pauss som døde som medisinstudent etter å ha blitt smittet under et laboratorieforsøk. Han var fetter til Alf Paus og Nicolay Nissen Paus (f. 1885) som bl.a. startet industrikonsernet Paus & Paus.

Annet[rediger | rediger kilde]

Maleri av Nikolai Nissen Paus av Erik Werenskiold

Han ble kalt «sterke-Paus» i studiedagene, var en aktiv roer og medstifter av Norske Studenters Roklub i 1897. Han var sammen med studiekameraten Olaf Tandberg modell for romanfiguren Jonas Fjeld, «en høy, atletisk ung norsk lege, nærmest en Fridtjof Nansen-type som klarte seg gjennom alle vansker».

«Et av høydepunktene i historiene om Jonas Fjeld er ved et åsted i London, der Fjeld prøver å bane seg vei gjennom menneskemengden. Det var ikke så lett å komme fram, men så står det å lese: 'Jeg er norsk læge', sa han enkelt, 'og mengden vek til side!'»[4]

I 1922 ble det ferdigstilt en egen overlege/direktørbolig for ham på sykehusområdet i Halfdan Wilhelmsens allé 17, med venteværelse og legekontor for privatpraksis, der han bodde med sin familie til 1947. Etter 1947 ble boligen omgjort til tomannsbolig, og rommer nå kun kontorlokaler for klinikkledelse og leger. Boligen er fredet som «typisk og godt bevart eksempel på overlegevilla fra 1920-tallet med kombinasjon av representativ bolig og separat legepraksis».

Thore Lie og Kjell M. Paulsen nevner i sin humoristiske bok Blant lærde og ulærde en episode der Paus deltok på en legekongress i Stockholm:

«På avslutningsdagen ble det holdt en stor fest, og Paus danset en smektende vals med en svært attraktiv legefrue. Etter å ha danset lenge og vel, følte kvinnen seg litt sliten og spurte kokett sin norske dansepartner: 'Skall vi inte göra en liten paus nu?'»[5]

Det eksisterer et oljemaleri av ham av Erik Werenskiold (1934) og en byste av Wilhelm Rasmussen (1947), som er utstilt ved Sykehuset i Vestfold i Tønsberg.[6][7] Paus medvirket bl.a. i filmen Marianne på sykehus fra 1950.[8] Nissen Paus og Kolstads fond til medisinsk forskning er oppkalt etter ham.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Vom Übergang der Tuberkelbazillen ins Blut und der Bedeutung der Tuberkulinreaktionen bei der Knochen- und Gelenkstuberkulose, Leipzig, 1916, doktorgradsavhandling (dr. med.), Det Kongelige Frederiks Universitet.[10]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ingrid Wyller (1990). Sykepleiens historie i Norge. Oslo: Gyldendal. S. 179
  2. ^ Dag Fr. Chr. Schilling, Kåre Ottersen (1995). Barmhjertighetsfronten : Norges røde kors under krigen 1940-1945. Oslo: Norges Røde Kors.
  3. ^ Tjøstolv Vittersø, St. Johs. logen St. Michael til det lysende kors, Tønsberg : 70 år, 1996
  4. ^ Stein Husebø (1992). Medisin : kunst eller vitenskap? Oslo: Ad Notam Gyldendal. S. 166.
  5. ^ Thore Lie og Kjell M. Paulsen (1999). Blant lærde og ulærde. Anekdoter og episoder fra hovedstadens akademiske liv
  6. ^ Arvid Møller (1996). Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen. En søyle i skyggeland. Oslo: Grøndahl Dreyer. S. 34.
  7. ^ «Videnskapsmenn», Norske portretter, Riksantikvaren, 1965, med innledning av Francis Bull
  8. ^ http://tidsskriftet.no/article/942959
  9. ^ Martin Sæter (1965). Over alle grenser : Norges røde kors 100 år. Oslo: Aschehoug
  10. ^ Arkivportalen