Nikolai Nissen Paus
| Nikolai Nissen Paus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. juni 1877 Oslo | ||
| Død | 23. des. 1956 (79 år) Tønsberg | ||
| Beskjeftigelse | Kirurg | ||
| Embete |
| ||
| Far | Bernhard Cathrinus Pauss | ||
| Mor | Henriette Pauss | ||
| Søsken | George Wegner Paus Augustin Paus Evald Pauss Henriette Wegner Paus Karoline Louise Paus | ||
| Barn | Bernhard Paus Vilhelm Paus Inger-Helvig Paus | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden Frihetskorsets orden Ordenen for folkehelse (1947) | ||
Nikolai Nissen Paus (født 4. juni 1877 i Christiania, død 23. desember 1956) var en norsk kirurg, dr.med., sykehusdirektør og humanitær leder. Han var direktør for Vestfold fylkessykehus fra 1918 til 1947 og bygget opp institusjonen. Han hadde en rekke verv i humanitære organisasjoner, som president i Norges Røde Kors og president i Florence Nightingale-komitéen. Han organiserte og deltok i den norske humanitære innsatsen i Finland under Vinterkrigen som leder for det norske Røde Kors-feltsykehuset. Han ble æresmedlem av Røde Kors i 1947 og mottok St. Olavs Orden for «langt og fortjenstfullt humanitært virke» i 1948.[1] Ved sin død ble han omtalt av Aftenposten som «en av landets mest fremstående leger».[2] Han var i unge år en aktiv idrettsmann og stifter av Norske Studenters Roklub. Han var far til kirurgen Bernhard Paus, advokat Vilhelm Paus og kunsthistorikeren Inger-Helvig Paus.
Utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]
Han tok examen artium ved Aars og Voss' skole i 1895. Han ble sekondløytnant i Trænkorpset i 1896 og premierløytnant i 1905. Han ble utdannet cand.med. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1903 og ble dr.med. samme sted i 1916 på en avhandling om tuberkulose, etter flere forskningsopphold i utlandet. Han arbeidet ved Rikshospitalet som reservelege i kirurgi 1911–1917 og ble i 1916 ansatt som overlege og direktør for Jarlsberg og Larvik amts sykehus (Vestfold fylkessykehus fra 1918), men tiltrådte først i 1918. Han var direktør for Vestfold fylkessykehus til 1947, og bygget i stor grad opp institusjonen.
Humanitært og samfunnsmessig engasjement[rediger | rediger kilde]
Han var visepresident i Norges Røde Kors 1930–1945 samt fungerende president 1939–1940, og president i Norges Røde Kors 1945–1947. 27. august 1947 ble han utnevnt til æresmedlem av Norges Røde Kors.[3]
Han var formann for Sykepleielovkomitéen, oppnevnt av regjeringen i 1939.[4] Under krigen var han medlem av fellesutvalget, dvs. styret, i Nasjonalhjelpen.[5] Han var på 1930-tallet også president i Den nasjonale Florence Nightingale-komité, den norske avdelingen i Florence Nightingale International Foundation som ble etablert i London i 1934 for å hedre minnet til Florence Nightingale og videreføre hennes arbeid. I 1930 ble han medlem av sentralstyret i Den norske lægeforening.
Paus organiserte og deltok i den norske humanitære innsatsen i Finland under Vinterkrigen, som leder for det norske Røde Kors-feltsykehuset. Han fungerte samtidig som president i Norges Røde Kors etter at presidenten, Jens Meinich, hadde blitt langvarig syk i september 1939. Han avslo å bli ny Røde Kors-president i 1940, ettersom han hadde mange andre oppgaver, men ble valgt til vervet i 1945.[6]
Han var også frimurer av XI. grad og stormesterens stattholder, det tredje høyeste vervet i Den Norske Frimurerorden.[7]
Under andre verdenskrig var han ledende i motstandsarbeidet i Tønsbergdistriktet, herunder gjennom å hjelpe forfulgte jøder.[8][9]
Familie[rediger | rediger kilde]
Han tilhørte «drammensgrenen» av slekten Paus, og var sønn av den kjente skolemannen og teologen Bernhard Pauss og skolekvinnen og redaktøren Henriette f. Wegner, som var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning på alle nivåer. Han vokste opp i toppetasjen på Nissens Pikeskole (Gamle Nissens Pikeskole i Kvadraturen), som foreldrene eide og ledet gjennom flere tiår.
Moren var født på Frogner Hovedgård og tilhørte en familie med store eierinteresser innen trelast, bergverk og bankvirksomhet i Norge og Hamburg. Hun var datter av industriherren Benjamin Wegner og Henriette Seyler, som tilhørte en hanseatfamilie i Hamburg som eide Berenberg Bank. Nikolai Nissen Paus var oppkalt etter farfaren, skipsreder Nicolai Nissen Pauss (1811–1877).
I 1907 ble han gift med Sofie Amalie Brandt Ødegaard, datter av oberst Vilhelm Ødegaard og barnebarn av trelasthandler og stortingsrepresentant Frederik J. Holst. De var foreldre til kunsthistorikeren, mag.art. Inger-Helvig Paus (f. 1909), gift med advokat Jens Christian Rogstad, kirurgen og stormesteren i Frimurerordenen Bernhard Paus (f. 1910), gift med Brita Collett, og advokat Vilhelm Paus (f. 1915), gift med Anne Collett. De har etterkommere med slektsnavn Paus, Rogstad, Falck, Wessel, von Pirquet o.a. Blant deres etterkommere er kirurg Albert Collett Paus, konsernsjef Nikolai Bent Paus og statssekretær Lucie Paus Falck.
Han var oppkalt med både fornavnet og mellomnavnet Nissen fra den sønderjyske slekten Nissen, et navn som kom inn i slekten med hans tipp-tipp-oldemor Andrea Jaspara Nissen (1725–1772), gift med sorenskriver i Øvre Telemark Hans Paus (1721–1774). Navnet går tilbake til landsdommer og krigskommissær i Jylland Nikolaj Nissen (1627–1684).
Han var bror av advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus, industrilederen Augustin Thoresen Paus, Henriette Wegner Paus og Karoline Louise Paus, samt halvbror av Evald Pauss som døde tragisk som medisinstudent etter å ha blitt smittet av sykdom i forbindelse med studiet. Han var fetter til grossererne og fabrikkeierne Alf Paus og Nicolay Nissen Paus (f. 1885) som bl.a. startet industrikonsernet Paus & Paus.
Annet[rediger | rediger kilde]
Han ble kalt «sterke-Paus» i studiedagene, var en aktiv roer og stiftet i 1897 Norske Studenters Roklub sammen med kameraten Peter Torgersen. Han var sammen med studiekameraten Olaf Tandberg modell for romanfiguren Jonas Fjeld, «en høy, atletisk ung norsk lege, nærmest en Fridtjof Nansen-type som klarte seg gjennom alle vansker».
- «Et av høydepunktene i historiene om Jonas Fjeld er ved et åsted i London, der Fjeld prøver å bane seg vei gjennom menneskemengden. Det var ikke så lett å komme fram, men så står det å lese: 'Jeg er norsk læge', sa han enkelt, 'og mengden vek til side!'»[10]
I 1922 ble det ferdigstilt en egen overlege/direktørbolig for ham på sykehusområdet i Halfdan Wilhelmsens allé 17, med venteværelse og legekontor for privatpraksis, der han bodde med sin familie til 1947. Etter 1947 ble boligen omgjort til tomannsbolig, og rommer nå kun kontorlokaler for klinikkledelse og leger. Boligen er fredet som «typisk og godt bevart eksempel på overlegevilla fra 1920-tallet med kombinasjon av representativ bolig og separat legepraksis».
Thore Lie og Kjell M. Paulsen nevner i sin humoristiske bok Blant lærde og ulærde en episode der Paus deltok på en legekongress i Stockholm:
- «På avslutningsdagen ble det holdt en stor fest, og Paus danset en smektende vals med en svært attraktiv legefrue. Etter å ha danset lenge og vel, følte kvinnen seg litt sliten og spurte kokett sin norske dansepartner: 'Skall vi inte göra en liten paus nu?'»[11]
Paus medvirket bl.a. i filmen Marianne på sykehus fra 1950.[12] Nissen Paus og Kolstads fond til medisinsk forskning er oppkalt etter ham.
Kunstneriske portretter[rediger | rediger kilde]
Det eksisterer en tegning i brunkritt (trolig fra 1934) og et oljemaleri av ham av Erik Werenskiold (1934), en byste i gips og bronse av Wilhelm Rasmussen (1939), og en byste i gips og bronse av Carl E. Paulsen (1947). Bronsebysten av Rasmussen er utstilt i parken ved Sykehuset i Vestfold, mens en gipsbyste av Rasmussen ble eid av kunstneren.[13][14]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Belgisk orden (1939)[15]
Frihetskorsets orden med sverd, 3. klasse (1941)
Ordenen for folkehelse, for Røde Kors' hjelp til vanskeligstilte franskmenn (1947)- Finlands Røde Kors' fortjenstkors (1947)[16]
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «langt og fortjenstfullt humanitært virke» (1948)- Det belgiske Røde Kors' hederstegn av 1. klasse (1938)
- Æresmedlem av Norges Røde Kors (1947)[3]
- Den Norske Frimurerordens hederstegn
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Vom Übergang der Tuberkelbazillen ins Blut und der Bedeutung der Tuberkulinreaktionen bei der Knochen- und Gelenkstuberkulose, Leipzig, 1916, doktorgradsavhandling (dr. med.), Det Kongelige Frederiks Universitet.[17]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Fr. Grøn: «Paus, Nikolai Nissen», i Norsk biografisk leksikon, bd. 10, s. 627–628, Aschehoug, 1949
- «Paus, Nikolai Nissen», i Øivind Larsen (red.), Norges leger, bd. 4, s. 383–384, 1996.
- Nekrolog av Anton Jervell, Nord Med. 1957 Mar 14;57(11):401
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Overlege, dr.med. N.N. Paus er utnevnt til St. Olavs Orden». Kongehuset. Besøkt 8. februar 2024.
- ^ «Overlege, dr. med. Nikolai Paus død», Aftenposten, 24. desember 1956, s. 3
- ^ a b Martin Sæter (1965). Over alle grenser : Norges røde kors 100 år. Oslo: Aschehoug
- ^ Ingrid Wyller (1990). Sykepleiens historie i Norge. Oslo: Gyldendal. S. 179
- ^ Kristian Ottosen (1997). Nasjonalhjelpen: Et lys i mørket. Aschehoug. s. 11. ISBN 8203222188.
- ^ Dag Fr. Chr. Schilling, Kåre Ottersen (1995). Barmhjertighetsfronten : Norges røde kors under krigen 1940–1945. Oslo: Norges Røde Kors.
- ^ Tjøstolv Vittersø, St. Johs. logen St. Michael til det lysende kors, Tønsberg : 70 år, 1996
- ^ Jødene som ble innlagt i sykehus for å unngå deportasjon. 2022. s. 48, 141, 148. ISBN 9788292871744.
- ^ «Minst 150 jøder ble innlagt i sykehus for å gjemme seg for nazistene». Aftenposten. Besøkt 2. januar 2024.
- ^ Stein Husebø (1992). Medisin : kunst eller vitenskap? Oslo: Ad Notam Gyldendal. S. 166.
- ^ Thore Lie og Kjell M. Paulsen (1999). Blant lærde og ulærde. Anekdoter og episoder fra hovedstadens akademiske liv
- ^ F Weium, Marianne på sykehus, Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123:3585 –7
- ^ Arvid Møller (1996). Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen. En søyle i skyggeland. Oslo: Grøndahl Dreyer. S. 34.
- ^ «Videnskapsmenn», Norske portretter, Riksantikvaren, 1965, med innledning av Francis Bull
- ^ Aftenposten 28. juni 1939
- ^ Aftenposten 17. september 1947
- ^ (no) Arkiv etter Nikolai Nissen Paus på Arkivportalen
