Denne artikkelen er semibeskyttet på grunn av redigeringskrig.

Lars Gule

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lars Gule
LarsGule.jpg
Født 24. juni 1955 (62 år)
Oslo
Utdannet ved Universitetet i Bergen
Yrke Filosof
Nasjonalitet Norge
Generalsekretær i Human-Etisk Forbund
2000–2005
Forgjenger Tove Beate Pedersen
Etterfølger Kristin Mile

Lars Gule (født 24. juni 1955 i Oslo) er en norsk filosof og samfunnsdebattant. Han er førsteamanuensis (ved Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA). Gule ble kjent for en større offentlighet i 1977 da han ble arrestert i Beirut med sprengstoff i bagasjen. Fra juli 2000 til desember 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund.

Utdanning og forskning

Lars Gule gikk på ungdomsskole og gymnas i Larvik og startet å studere historie, filosofi og samfunnskunnskap ved Universitetet i Bergen våren 1978. Han ble mag. art. i filosofi i 1987, med historie mellomfag og samfunnskunnskap grunnfag som støttefag. I 1987 administrerte han ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori, begge ved Universitetet i Bergen. I 1989 ble han knyttet til Chr. Michelsens Institutts (CMIs) menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat og en kort periode som administrator. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000).

Gule tok doktorgraden i filosofi (doctor artium) ved UiB i 2003 da han forsvarte avhandlingen Social Development and Political Progress in Two Traditions om utviklingsoppfatninger i vestlige og arabisk/islamske kulturer.[1] Han har også hatt flere forskningsopphold i Midtøsten (Egypt 1985, Syria i 1989, Syria/Egypt i 1991-92, Syria/Libanon/Egypt 2010) og enkelte kortere opphold.

Yrkeskarriere

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

I 2000 ble Gule tilsatt som generalsekretær i Human-Etisk Forbund for en åremålsperiode på seks år og tiltrådte 1. juli samme år. Han virket i denne stillingen til 9. desember 2005. Ha ta opp stillingen som følge av en uenighet med hovedstyret i et organisasjonsspørsmål.[2][3]

Gule var ved sin avgang den generalsekretæren som hadde sittet nest lengst i Human-Etisk Forbunds historie, 5 1/2 år. Gule vektla livssynslikestilling og menneskerettigheter i sin periode, og bidro hyppig i mediene og den offentlige debatt. Han var ofte kontroversiell, ikke minst med sin kritikk av fundamentalistisk islam. Samtidig har han forsvart muslimers religionsfrihet og rett til å være muslimer i Norge. Kontroversielt var også hans utspill om trossamfunns rett til å diskriminere, blant annet kvinner og homofile, fordi de som føler seg diskriminert jo kan melde seg ut. Dermed oppløses den tilsynelatende motsetningen mellom grunnleggende rettigheter – livssynsfriheten og retten til ikke å bli diskriminert. Derfor kan heller ikke staten gripe inn i trossamfunnenes indre anliggender, etter Gules mening, uttrykt f.eks. i tidsskriftet Samtiden nr. 3/2003.

I en faghistorisk framstilling av Human-Etisk Forbunds historie vurderes Gule som en markant ideologisk leder av organisasjonen. Her framholdes også Gules engasjement for menneskerettighetene i sitt virke som generalsekretær.[4]

HiO/HiOA

Fra februar 2006 var han studieleder ved SEFIA, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO, og i august 2007 gikk han over i en stilling som førsteamanuensis (etter nedleggelsen av SEFIA) knyttet til fagområdene flerkulturell forståelse og utviklingsstudier ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier, HiO. Fra januar 2009 var Gule også knyttet til HiOs (fra 1. august 2011 HiOAs) Senter for profesjonsstudier (SPS) i 1/2 stilling som postdoktor. Fra januar 2010 var han postdoktor i full stilling ved SPS fram til august 2013. Etter dette hadde han et engasjement som forsker (førsteamanuensis) ved HiOA (fram til 31. oktober 2014). Fra 1. november 2014 ble Gule fast ansatt ved HiOA i en delt stilling, så full stilling ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning. Hans hovedfokus de siste årene har vært forskning på og undervisning om ekstremisme.

Reise til Libanon og fengselsdom

I januar 1977 startet Gule en reise fra Norge som var ment å ta ham gjennom store deler av Midtøsten. I første omgang var målet Libanon, hvor de fleste trodde situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter halvannet år med borgerkrig. Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i organisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Han har i ettertid avvist intensjonen om å delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk».[5][6]

Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel, tenkt gjennomført i begynnelsen av juni 1977, som markering av tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat.

Gule har forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Han avviste disse målene da han var skeptisk til det som kunne anses som en ren terrorhandling. «Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi.[7][8] Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon.[5]

Gule ville uansett selv måtte velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel, og da det ikke var mulig med noen direkte reise fra Libanon til Israel, skulle Gule reise hjem til Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel etter noen uker. Han fikk en flybillett til Europa og 1.300 US dollar fra DFLP, til dekning av øvrige reiseutgifter.[9]

Da Gule den 6. mai skulle forlate Libanon med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut ca. 750 gram sprengstoff skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter harde avhør,[10] tilsto han sitt samarbeid med DFLP. Gule har forklart hvordan han ble utsatt for tortur blant annet ved å bli slått under fotsålene og truet med likvidering.[11][12][5] Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fenghetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.

Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet.[13]

Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977, og da Gule ble løslatt fra fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977, ble han avhørt av norsk politi. Påtalemyndighetene valgte imidlertid å reagere med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.[14][15][16][17]

Visesangeren Ole Paus skrev en satirisk vise om denne saken, «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», utgitt på platen Paus-posten i 1977.[18]

Samfunnsdebattanten

Allerede som gymnasiast i Larvik deltok Gule i offentlig debatt. Under den generelle radikalisering på 1970-tallet utviklet Gule radikale standpunkter i frihetlig sosialistisk og marxistisk retning. Han var en periode aktiv i SVU (som senere ble SU) og i SV, men han var aldri med i SUF eller AKP(m-l).

På grunn av et radikalt antiimperialistisk engasjement, lot Gule seg involvere i den palestinske frigjøringskampen i 1977 og sa seg villig til å delta i en voldelig aksjon mot Israel. Dette valget kom etter prosess over tid som innebar et brudd med en tidligere ikkevoldelig revolusjonær posisjon Gule hadde forfektet, blant annet som medlem av Folkereisning mot krig tidligere på 1970-tallet. Dette skjedde på grunn av en voksende overbevisning om at de imperialistiske og reaksjonære kreftene i verden ikke kunne omstyrtes uten bruk av vold. Det USA-støttede kuppet mot Salvador Allendes regjering i Chile (1973), var sterkt medvirkende til denne utviklingen.[5]

Etter at Gule begynte ved Universitetet i Bergen (UiB) kom han i kontakt med et lite, men radikalt miljø som arbeidet med utvikling av Marx’ kommunismeteori. Gjennom dette arbeidet kom Gule til å distansere seg fra marxismen som ideologi og fra «venstresidas voldsromantikk» (blant annet i en «sjølkritisk» artikkel i Dagbladet i 1979). I artikkelen «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» (Ariadne 1, 1983) leverte han en teoretisk kritikk av den marxistiske teorien om klassekampens avgjørende betydning for den kommunistiske revolusjonen.

En konsekvens av hans Marx-forståelse og kritikk av klassekampteorien var at radikal politikk ikke innebærer nødvendigheten av en voldelig revolusjon, og han inntok en pragmatisk holdning til politisk organisering. Han ble medlem av AUF-stud. og var en kort periode leder av organisasjonen ved UiB (1984), men har siden ikke vært aktiv i AUF (eller Arbeiderpartiet). Han er i dag partipolitisk uavhengig, selv om hans samfunnssyn og posisjoner i den offentlige debatt plasserer ham på «venstresiden».

Interessen for Midtøsten som ble vakt gjennom oppholdet i Libanon i 1977, har Gule fulgt gjennom sine studier. Hans magistergrad i filosofi (1986) hadde tittelen «Adlyd Gud og de med autoritet blant dere» og var en studie av klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Dette førte til en interesse for islam og menneskerettigheter som Gule har forfulgt siden. Dette kommer til uttrykk i flere artikler og er også et sentralt tema i hans doktorgradsavhandling.

Gule deltar ofte i det offentlige ordskiftet gjennom avisinnlegg og nettdebatter, hvor han er særlig kritisk til totalitære ideologier og religioner. Derfor støttet han også Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003.[19] Han er også en del brukt som kommentator og debattant i radio og fjernsyn i tilknytning til blant annet spørsmål om Midtøsten, islam, religion og kulturkonflikter. I den offentlige debatt så vel som i sitt akademiske virke, forsøker Gule å levere et konsekvent forsvar av menneskerettighetene.

Gjennom sin periode som generalsekretær i Human-Etisk Forbund fokuserte Gule også på religionskritikk. Selv om han også kritiserte kristendommen, har han satt et særlig kritisk søkelys på islam.[20] Men Gule avviser og kritiserer skarpt det han oppfatter som unyanserte, feilaktige og/eller overdrevne framstillinger av en trussel fra islam.[21]

Gule er fortsatt en sterk kritiker av staten Israel, som han har karakterisert som en rasistisk stat.[22] Han avviser også at kritikk av Israel skulle være en form for antisemittisme.[23]

Siden 2007 har Gule arbeidet med en rettsprosess hvor han argumenterer for at det har skjedd et justismord. Saken handler om en bangladeshisk mann (og tidligere kollega av Gule), som skal ha utsatt sin bangladeshiske kone for vold, blant annet ved å henge henne opp ned etter føttene, ved en anledning i fire timer. I avhandlingen Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar fra 2010 gjennomgås etterforskningen, de sakkyndige uttalelsene og dommene, samt pressens rolle, i saken i detalj.[24]

I den såkalte «blasfemisaken» ble den norske regjeringen tvunget til retrett, den 4. februar 2009,[25] blant annet på grunn av et opprop som Gule og Nina Hjerpset-Østli tok initiativ til.[26]

Etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 har Gule blitt intervjuet og referert av både norske og internasjonale medier, som kommentator om terror og flerkulturelle spørsmål, og fordi han har «diskutert» med Anders Behring Breivik på nettstedet Document.no.[27]

Gule fikk i 2011 og 2012 stipendmidler fra Faglitterært fond for å skrive om ekstremisme etter 22. juli-hendelsene (såkalte 22. juli-stipend).[28] I mars 2012 forelå en bok som beskriver ulike former for ekstremisme og diskuterer ytringsfrihet og ytringsansvar, Ekstremismens kjennetegn - Ansvar og motsvar.[29]

Utvalgt bibliografi

  • «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» i Ariadne 1, 1983
  • «Islam og menneskerettighetene», Humanist, 2-88
  • «Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, 1991
  • «Politivold, forskning og rettssikkerhet: noen vitenskapsteoretiske og forskningsetiske utdypninger», i Lars Gule og Preben Falck (red.), Politivold, forskning og rettssikkerhet: et menneskerettslig søkelys på politivoldskomplekset i Bergen, 1991
  • «Islam and Democracy», Forum for Development Studies nr 2, 1992
  • «Hvor går toleransens grenser?», Samtiden nr. 2, 1996
  • «Trosfrihet i den muslimske verden», Mennesker og rettigheter, Nordic Journal for Human Rights, vol. 3, 2001
  • Social Development and Political Progress in Two Traditions – A Comparative and Conceptual Analysis of Western and Arab-Islamic Ideas of Social and Political Improvement, 2003
  • «Retten til å diskriminere», Samtiden nr. 3, 2003
  • «Islam og religionskritikk». Forord til den norske utgaven av Ibn Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, 2003
  • «Betingelser og begrensninger for livssynsfrihet», Religion og livssyn, 3/04
  • «Statens verdigrunnlag i et pluralistisk samfunn», i Didrik Søderlind (red.), Farvel til statskirken?, 2005
  • Islam og det moderne, 2006
  • «Niqabens paradoksale umulighet», MaiA 4 2006
  • «Humanisme og islam», Religion og livssyn, 4/06
  • «Islam og det moderne – en refleksjon», Minerva, nettutgave (17.09. 2007)
  • «Religionskritikk og folkeskikk. Om begrepene respekt og toleranse», i Didrik Søderlind (red.), Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn, 2007
  • «Sexsalg, sexkjøp og autonomi», i Liv Jessen (red.), Det ideelle offer. Andre tekster om prostitusjon, 2007
  • «Profesjon og flerkulturalitet», i Anders Molander og Lars Inge Terum (red.), Profesjonsstudier, 2008
  • Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar, 2010.
  • Ekstremismens kjennetegn – Ansvar og motsvar, 2012.
  • «Ibn Khaldun - vitenskapen om sivilisasjonene», i Jørgen Pedersen (red.), Politisk filosofi. Fra Platon til Hannah Arendt, 2013.
  • «Venstreekstremisme og terrorisme», i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme. Ideer og bevegelser, 2013.
  • «Hvorfor reiser nordmenn til Syria for å kjempe? - om norsk salafi-jihadisme», i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Islamisme: Ideologi og trussel, 2016).
  • «Etiske utfordringer i ekstremismeforskningen i Norge», i Vidar Enebakk, Helene Ingierd og Nils Olav Refsdal (red.), De berørte etter 22. juli. Forskningsetiske perspektiver, 2016.

Referanser

  1. ^ http://www.uib.no/info/dr_grad/2003/gule.htm NY DOKTORGRAD - Utvikling som fruktbar og nødvendig metafor
  2. ^ «En generalsekretærs avgang», Fri Tanke, 1-2006
  3. ^ http://fritanke.no/debatt/roar-johansen-en-generalsekretars-avgang-svar-til-lars-gule/19.8474 Roar Johansen: En generalsekretærs avgang - svar til Lars Gule
  4. ^ Se Paul Knutsen, Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006, Humanist forlag, 2006, ISBN 82-9262-215-2
  5. ^ a b c d «Norges første internasjonale terrorist», intervju med Terje Emberland i HUMANIST 1/92
  6. ^ «Terrorist? Ekstremist?». 25.12.2016. Besøkt 26.12.2016. 
  7. ^ Forhørsrapport skrevet av politibetjent Nils Drolsum, 8.11. 1977
  8. ^ (Tveit 1996), s.620
  9. ^ (Tveit 1996), s.610-622
  10. ^ Fri Tanke[død lenke] - Intervju med Lars Gule i nr. 1, 2006.
  11. ^ Intervju med Gule i Gateavisa nr. 2, 1978.
  12. ^ (Tveit 1996), s.613-615 Tveit bygger blant annet på avisoppslag, politirapporter, intervjuer med Gule og Gules notater fra fengslet.
  13. ^ (Tveit 1996), s.617
  14. ^ (Tveit 1996), s.610-622
  15. ^ «Norges første internasjonale terrorist». Humanist. 1/92. 
  16. ^ Selbekk, Vebjørn (2001). Jødehat på norsk. Hermon Forlag. ISBN 82-7341-936-3. 
  17. ^ Gule, Lars (2012). Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Spartacus. Besøkt 31. mars 2016.  Teksten «url:https://larsgule.wordpress.com/2016/12/25/terrorist-ekstremist/» ignoreres (hjelp); Teksten «. Tekst i etterordet» ignoreres (hjelp)[død lenke]
  18. ^ Visa ligger tilgjengelig på >/watch?v=hJbvaHK61sQ youtube[død lenke]
  19. ^ Se f.eks. Ærlig talt, AKP!, http://www.dagbladet.no/kultur/2003/08/11/375669.html
  20. ^ Lars Gule, Islam og det moderne, Abstrakt forlag, 2006, ISBN 978-82-7935-186-3. Se også «Islams elendighet», Klassekampen 11.10. 2008, http://www.honestthinking.org/no/pub08/Kk.2008.10.11.LG.Islams_elendighet.htm.
  21. ^ Se f. eks. hans kritikk av Carl I. Hagen «Hagens islamhets», Dagbladet 16.07. 2004, http://www.dagbladet.no/kultur/2004/07/16/403168.html og Hallgrim Bergs bok Amerikabrevet, «En advarsel», Dagbladet 11.03. 2007, http://www.dagbladet.no/kultur/2007/03/11/494606.html.
  22. ^ «Israel, rasisme og vårt ansvar». Klassekampen 19.08. 2006, http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/kommentarer/2006/august/israel_rasisme_og_vaart_ansvar-[død lenke]
  23. ^ «Israel og antisemittismen». Kronikk i Bergens Tidende 17.08. 2006, http://www.bt.no/meninger/debatt/article290020.ece.
  24. ^ Se Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar, 2010 (614 sider) ISBN 9788290477474, «Dømd på tvilsamt grunnlag», Dag og Tid, 11.04.08 (http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1270) og «– Elendig politiarbeid», Dag og Tid, 01.10.10 (http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1852); se også Dagbladet.no http://www.dagbladet.no/2010/09/30/nyheter/innenriks/mishandling/tortur/vold/13609932/.
  25. ^ «- Stoltenberg var ukjent med Navarsetes retrett», VG 5. februar 2009
  26. ^ A-magasinet, 20. februar 2009,s.23, Bloggere senket regjeringens blasfemi-forslag dagbladet.no 4. februar 2009
  27. ^ http://news.bbc.co.uk/today/hi/today/newsid_9547000/9547585.stm, http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10089022, http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4184913.ece, «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2012-09-07. Besøkt 10. mars 2012. , http://www.document.no/anders-behring-breivik/
  28. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2014-07-01. Besøkt 26. mars 2012. 
  29. ^ http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&counter=619

Litteratur

Eksterne lenker

Wikiquote Wikiquote: Lars Gule – sitater