Den slovakisk-ungarske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den slovakisk-ungarske krig
Dato 23. mars31. mars 1939[fotnote 1]
Sted Østlige Slovakia
Resultat
ungarsk seier
Territoriale endringer
Slovakia tvunget til å avstå landområder øst i landet
Parter
Slovakia Staten Slovakia Ungarn Kongedømmet Ungarn
Kommandanter
Slovakia Oblt. Augustín Malár Ungarn Lt.FM. András Littay [fotnote 2]
Styrker
3 infanteriregimenter
2 artilleriregimenter
3 OA vz. 30 panserbiler
3 LT vz. 35 stridsvogner
I alt: 20 000 mann
5 infanteribataljoner
2 kavaleribataljoner
1 motorisert bataljon
3 panserbiler
70 tanketter
5 stridsvogner
I alt: 30 000 mann
Tap
Militære tap:
  • 22 drept
  • 360 slovakere og 311 tsjekkere tatt til fange

Sivile tap:

  • 36 drepte
Militære tap:
  • 8 drept
  • 30 såret

Den slovakisk-ungarske krig (ungarsk: Kis háború, slovakisk: Malá vojna) ble utkjempet mellom staten Slovakia og kongedømmet Ungarn mellom 23. mars og 31. mars 1939. Den endte med en ungarsk seier, og Slovakia ble tvunget til å avstå noen områder øst i landet til Ungarn.

Bakgrunn for konflikten[rediger | rediger kilde]

Men ungarerne var ennå ikke tilfredse med grensen til Slovakia. Dessuten hadde Slovakia den 18. mars underskrevet en traktat hvor Tyskland lovet å garanterte Slovakias grenser, og denne traktaten ville trede i kraft når også Tyskland undertegnet den 23. mars.

Ungarerne var klar over dette, de håpet at tyskerne ikke ville føle seg forpliktet til å bekymre seg for eventuelle territoriale endringer som fant sted før traktaten trådte i kraft,[1] og de følte seg derfor presset til å okkupere deres krav på forhånd for ikke å gjøre tyskerne forlegne.[2]

De involverte styrkene[rediger | rediger kilde]

Ungarn[rediger | rediger kilde]

Tilstanden til den ungarske forsvaret var i sterk kontrast til slovakerne. I Trianon-traktaten etter første verdenskrig ble Ungarn pålagt en liten hær på 36 000 vervede soldater hvorav kun 1750 offiserer, ingen rustningsindustri og intet flyvåpen eller tungt artilleri.[3] På grunn av dette måtte ungarerne konsentrere seg om å heve kvaliteten snarere enn antallet av sine tropper, som hadde rresultert i en liten, men svært profesjonell kadre. I løpet av 1930-tallet hadde hæren blitt utvidet og delvis modernisert, og omfattet i oktober 1938 mellom 250 000 og 300 000 mann ved mobilisering.

Hæren var hovedsakelig utrustet med tidligere østerriksk-ungarsk materiell, men deres flyvåpen, motoriserte enheter og kavaleribrigader hadde i løpet av 1930-tallet blitt utstyrt med moderne italiensk og tysk militærutstyr, samtidig som at de selv utviklet egne våpensystemer basert på lisensavtaler fra eller fra tidligere østerriksk-ungarsk teknologi. Størstedelen av de motoriserte og pansrede krigsmateriellet ble brukt i invasjonen av Karpato-Ukraina og den påfølgende invasjonen av det østlige Slovakia, begge som de gjennomførte med hastighet og effektivitet.

Operasjonen mot Slovakia skulle utføres av en mobil styrke under overordnet kommando av VII. korps under generalmajor András Littay. Den mobile styrken besto av fem infanteribrigader, to kavaleribrigader, en motorisert brigade samt lette stridsvogner («tanketter») og artilleri. Den motoriserte brigaden besto av et motorisert regiment, to sykkelbataljoner og støtteenheter (inkludert pansrede rekognoseringsenheter og artilleri),[4] mens kavaleribrigadene besto av to huszar-regimenter og støtteenheter (inkludert pansrede rekognoseringsenheter og artilleri).[5]

I alt satte man inn 70 «tanketter» av typen 35M Ansaldo, hvilke var av italiensk opphav. Dessuten satte man inn tre panserbiler av typen 29M Crossler og 5 foreldede lette stridsvogner av typen Fiat 3000B.[6][7]

Slovakia[rediger | rediger kilde]

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

I løpet av natten mellom 22. og 23. mars 1939 begynte Ungarn sin invasjon av Øst-Slovakia. De ungarske styrkene krysset grensen til Slovakia fra Karpato-Ukraina med ordre om å «fortsette så langt mot vest som mulig», og hadde gitt tyskerne 30 minutters advarsel.[1] Invasjonen startet seks timer innen Ribbentrop undertegnet beskyttelsestraktaten i Berlin.[2] Kort tid etter midnatt okkuperte de ungarske styrkene Ubľa, hvor de overrasket og tok et kompani av 16. infanteriregiment til fange.[8]

De ungarske styrkene rykket frem langs en linje fra Velký Berežnyj til Ulič og fra Vyšné Nemecké til Sobrance i tre separerte kolonner. I nord rykket en kollone bestående av en infanteribrigade og en kavaleribrigade forsterket med 35M Ansaldo stridsvogner og artilleri fra Velký Berežnyj til Ulič. Den andre kollonen, bestående av en infanteribrigade uten støtteenheter, rykket frem fra Malý Berežnyj gjennom Ubľa mot Stakčín. I sør rykket hovedkollonen, bestående av tre infanteribrigader, en motorisert brigade og en kavaleribrigade støttet av artillerienheter, 35M Ansaldo stridsvogner og panserbiler, fra Užhorod gjennom Tibava mot Sobrance.[8][9]

I løpet av morgenen hadde de ungarske styrkene allerede rykket inn i Sobrance i sør mens de hadde nådd utkanten av Stakčín i nord. Hovedkolonnen møtte først motstand fra de slovakiske styrkene 4 km vest for Sobrance, hvoretter de midlertidig stanset offensiven.[8] I løpet av krigens første dag hadde de rykket 15-20 km inn på slovakisk territorium langs en linje bestående av landsbyene Remetské Hamre - Ruskovce - Jesenov - Bunkovce - Blatné Remety. Samme kveld nådde de ungarske styrkene Zavadka, hvilket ga dem en sikker korridor fra Gajdos til Remetské Hamry, hvilket ga dem muligheten til å flytte deres stridsvogner til den nordlige sektoren.[10]

I den nordlige sektoren var det harde kamper i Stakčín-området, støttet av kampfly fra begge sider.[10] Etter at det slovakiske motangrepet hadde blitt slått tilbake om morgenen den 24. mars fortsatte ungarene deres eget angrep senere samme dag og besatte «Høyde 287» ved Stakčín. Slovakerne gikk til motangrep med et kompani berginfanteri og klarte å gjenerobre høyden, hvoretter situasjonen ble fastlåst inntil våpenhvilen ble inngått.[10]

Luftkrigen[rediger | rediger kilde]

Den hardeste kamphandlingene foregikk i luften og fortsatte etter at den ungarske bakkeoffensiven hadde blitt stoppet. Forholdet mellom tsjekkere og slovakere var bedre i flyvåpenet enn i panserkorpset og ingen fly hadde blitt sabotert. Hovedflystasjon i det østlige Slovakia lå i Spišská Nová Ves, hvor 20 Avia B-534 jagerfly av 45. og 49. jagerflyskvadron, 20 Letov Š-328 og Aero AP-32 av 12. og 13 rekognoseringsskvadron, var stasjonert.[11]

Men dette antallets potensial var kraftig redusert ettersom at tilbaketrekningen av tsjekkiske mannskaper innebar at de besatt litt mer enn halvparten så mange piloter som fly, og AP-32ene ble ansett for foreldet til å bruke i kamp.[11]

Ungarene hadde forberedt seg i månedsvis på operasjonen, og hadde derfor stasjonert 1./I skvadron med Fiat CR.32 jagerfly på flyplassen i Užhorod (Ungvár) i Karpato-Ukraina. En annen skvadron (1./II skvadron) var stasjonert i Miskolc i Ungarn og en tredje (1./III skvadron) med CR.32 var stasjonert ved Cop (Csap). Men 1./III skvadron var knapt operative på grunn av den oversvømmede tilstanden ved flyplassen i Csap etter en alvorlig storm.[12]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Minnemedaljen for forsvaret av Slovakia. Den ble innført 8. mai 1939 og gitt til militært personell som deltok i krigen mot Ungarn i mars 1939 og/eller i felttoget mot Polen i september 1939.

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En våpenhvile hadde blitt undertegnet den 24. mars 1939 men kampene fortsatte inntil 31. mars.
  2. ^ Generalløytnant på ungarsk er Altábornagy, eller på norsk «løytnantfeltmarskalk».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Niehorster, Leo W. G.: side 18
  2. ^ a b Axworthy, Mark W. A.: side 41
  3. ^ Niehorster, Leo W. G.: side 21
  4. ^ Niehorster, Leo W. G.: side 268
  5. ^ Niehorster, Leo W. G.: side 272-273
  6. ^ Mujzer, Dr. Peter: side 72
  7. ^ Axworthy, Mark W. A.: side 42
  8. ^ a b c Kliment, Charles K., et al: side 60
  9. ^ Axworthy, Mark W. A.: side 42
  10. ^ a b c Kliment, Charles K., et al: side 61
  11. ^ a b Axworthy, Mark W. A.: side 50
  12. ^ Niehorster, Leo W. G.: side 57

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Axworthy, Mark W.A.: Axis Slovakia – Hitler's Slavic Wedge, 1938-1945, Bayside, N.Y. : Axis Europa Books, 2002, ISBN 1-891227-41-6
  • Deák, Ladislav: Malá vojna (The Little War), Bratislava 1993, ISBN 80-88750-02-4.
  • Kliment, Charles K.; Nakládal, Bretislav: Hitler's First Ally: Armed Forces of the Slovak State 1939-1945, Schiffer Publishing Ltd., 1997, ISBN 0-7643-0589-1
  • Kursietis, Andris J.: The Hungarian Army And Its Military Leadership in World War II, Axis Europa Books, 1999, 1-891227-28-9
  • Mujzer, Dr. Peter: The Royal Hungarian Army 1920-1945 – Volume II: Hungarian Mobile Forces, Axis Europa Books, 2000, ISBN 1-891227-35-1
  • Niehorster, Dr. Leo W.G.: The Royal Hungarian Army 1920-1945 – Volume I, Axis Europa Books, 1998, ISBN 1-891227-19-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]