Slaget ved Wien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Wien
Konflikt: Den store tyrkiske krig
Slaget ved Wien
Slaget framstilt på et oljemaleri av Franz Geffels
Dato 12. september 1683
Sted Kahlenberg , nord for Wien
Resultat
De osmanske styrkene slått og den osmanske ekspansjonen i Europa stanset
Styrking av habsburgernes makt innen Det tysk-romerske rike og i Sentral-Europa
Parter
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Det tysk-romerske rike
* Flag of the Habsburg Monarchy.svg Østerrike
* Flag of Electoral Saxony.svg Sachsen
* Fahne Kurbayern.gif Bayern
Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Det polsk-litauiske samvelde
Flag of Most Serene Republic of Venice.svg Republikken Venezia
Flag of the Papal States (pre 1808).svg Kirkestaten
Ottoman flag.svg Det osmanske rike
Osmanske vasallstater:
* Krim-khanatet
* Flag of Moldavia.svg Fyrstedømmet Moldova
* Flag of Wallachia.svg Fyrstedømmet Valakia
* Coat of arms of Transylvania.svg Fyrstedømmet Transilvania
Kommandanter
Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Jan III Sobieski
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Grev Starhemberg
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Karl av Lorraine
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Johan Georg III av Sachsen
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Georg Friedrich av Waldeck
Ottoman flag.svg Kara Mustafa
Styrker
Garnisonen i Wien:
15 000 østerrikere
Unnsetningsstyrken:
50 000 tyskere og østerrikere
37 000 polakker
Til sammen:102 000 mann
152 kanoner
Anslagsvis:
100 000 150 000 mann[1]
300 kanoner
Tap
Anslag på mellom 4 000 og 5 000 Anslagsvis:
15 000 mann
alle kanonene

Slaget ved Wien, også slaget ved Kahlenberg (tysk: Schlacht am Kahlenberg, polsk: Bitwa pod Wiedniem eller Odsiecz Wiedeńska, tyrkisk: İkinci Viyana Kuşatması, ukrainsk: Віденська відсіч / Viděns'ka Vidsič) fant sted 12. september[2] 1683 og ble utkjempet mellom osmanerne under Kara Mustafa og en tysk-polsk styrke under ledelse av Jan III Sobieski. Slaget ble en knusende kristen seier og gjorde slutt på tyrkernes to måneders lange beleiring av Wien, og markerte slutten på osmanernes ekspansjon i Europa[1] og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Som hovedstad i habsburgernes rike, hadde Wien en spesiell betydning, også for osmanerne. Om de erobret denne byen, ville det være et avgjørende slag mot Sentral-Europa og Det tysk-romerske rike som på dette tidspunktet hadde habsburgeren Leopold I som keiser. Av denne grunn kalte habsburgerne Wien for «Det gyldne eplet»,[3] men ikke bare den symbolske betydningen, men også byens strategiske beliggenhet ved Donau var viktig. Både langs Donau, men også over landsjorda gikk det viktige handelsruter mellom det tyske området og Svartehavet gjennom byen. Osmanerne hadde derfor gjennom de siste to hundre år forsøkt uten å lyktes å innta byen og slik få en stor innflytelse i Sentral-Europa.

Da et opprør i de ungarske områdene innen det habsburgske territoriet i 1681 svekket Leopold I, forserte osmanerne under Mehmet IV planleggingen av en erobring. Hæren ble mobilisert i januar 1682, og samme sommer erklærte Mehmet IV krig.

Men for å unngå et felttog om vinteren, utsatte osmanerne angrepet til april 1683. Habsburgerne var på samme tid i krig med Frankrike, men for både keiser Leopold I og for pave Innocens XI sto denne kampen mellom kristendommen og islam. Både av denne grunn, men også fordi han fryktet et senere angrep på Kraków, gikk kong Jan III Sobieski av Det polsk-litauiske samvelde i allianse med Leopold I.

Beleiringen av Wien[rediger | rediger kilde]

Storvesir Kara Mustafa

Den store osmanske hæren nådde fram til utkanten av Wien i juli 1683. Hæren ble ledet av storvesiren Kara Mustafa. Keiser Leopold I flyktet fra Wien da fortroppene hadde ankommet en ukes tid i forveien, og satt opp en midlertidig hovedstad, med hele sitt hoff i Linz. Også det meste av byens befolkning flyktet, rundt 80 000 mennesker. Dette gjorde forsvaret av byen enklere og behov for færre å dele forsyningene med om byen ble beleiret. Gjenværende i byen var en militær styrke på rundt 10 000 og rundt 5 000 flyktninger fra de områdene osmanerne hadde tatt under framrykningen.

Osmanerne rykket fram og rundt byen, og gikk ikke til et direkte angrep, da de ønsket å sikre seg den rike byen mest mulig intakt.[4] I stedet iverksatte de en total beleiring av byen som ble total 14. juli.[2] Under beleiringen etablerte osmanerne en enorm teltby rundt Wien.

Selv om osmanerne hadde 300 kanoner, var befestningen rundt Wien så gode og moderne at de sto imot. Osmanerne måtte derfor finne andre metoder, og begynte å grave tunneler under de massive bymurene for å sprenge dem.

Situasjonen ble etter hvert kritisk inne i den totalt avstengte byen,[5] og i slutten av august var situasjonen så kritisk at kommandanten inne i byen, grev Starhemberg beordret henrettelse på stedet for den som sovnet på vakt.

8. september sprengte osmanerne flere hull i bymuren, og inntok de ytterste forsvarsverkene. Byen var i ferd med å falle, men samme dag samlet unnsetningsstyrken seg ikke langt unna.

Unnsetningsstyrken[rediger | rediger kilde]

7.-8. september 1683 ble unnsetningsstyrken samlet i Tulln an der Donau, bestående av følgende styrker:[6]

Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Styrker Infanteri Kavaleri Kanoner Samlet styrke
Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Polen-Litauen 10 000 14 000 28 24 000
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svgKeiserens styrke 8 100 12 900 70 21 000
Fahne Kurbayern.gif Bayern 7 500 3 000 26 10 500
Flag of Baden-Württemberg.svg De sørvestlige fyrstedømmene 7 000 2 500 12 9 500
Flag of Electoral Saxony.svg Sachsen 7 000 2 000 16 9 000
Battle of Vienna01.jpgAntatt samlet styrke 39 600 34 400 152 74 000

Slaget[rediger | rediger kilde]

Utsikten over Wien fra Kahlenberg
Slaget gjengitt på et maleri av Józef Brandt

Jan III Sobieski rykket fram med unnsetningsstyrken, krysset Donau og kom fram til høydedraget Kahlenberg nord for Wien 11. september med oversikt over slagområdet.

Den polske kongen Jan III Sobieski under slaget. Maleri av Jerzy Siemiginowski-Eleuter, 1686
Osmanske spahi ved Wien

Imidlertid startet slaget før alle enheter fra unnsetningsstyrken var på plass. Tidlig om morgen, kl 04:00 gikk osmanerne til angrep mot unnsetningsstyrken for å forstyrre denne før den var på plass. Men denne rykket fram med keiser Leopold Is svoger Karl V, hertug av Lorraine som kommandant på den venstre flanken, mens Jan III Sobieski selv hadde kommandoen på den høyre.

Mustafa Pasha gikk til et nytt motangrep med det meste av sin styrke, men holdt igjen noe av elitestyrkene janitsjar- og spahi-enheter for å iverksette et samtidig angrep på byen. Osmanerne hadde planlagt å rykke inn i byen før unnsetningsstyrken kom, men rakk det ikke. De hadde avsluttet en større utgraving under bymuren Löbelbastei,[7] for å slå en bresje i muren. Men mens osmanerne avsluttet arbeidet og tettet tunnelen for å få størst mulig effekt, grov forsvarerne seg inn samme ettermiddag fra andre siden og desarmerte sprengladningen rett før den gikk av.

Slik kom den osmanske styrken under angrep fra to sider, den angripende unnsetningsstyrken og den beleirede styrken inne i byen da de prøvde å ta byen samtidig som de kjempen mot unnsetningsstyrken. Det oppsto fullt kaos i de osmanske rekkene. Den angripende unnsetningsstyrkene drepte for fote alle de kom over. Kampene var på sitt hardeste om formiddagen 12. september.

Unnsetningsstyrken og særlig kavaleriet i denne snudde fordelen bort fra osmanerne og slo dem på flukt mot sør og øst. Mindre enn tre timer etter at kavaleriet angrep, hadde de kristne styrkene vunnet slaget og reddet Wien.

Etter slaget skal Jan III Sobieski laget en parafrase over Julius Caesars kjente utsang, ved å si «Venimus, Vidimus, Deus vincit» («Vi kom, vi så, Gud vant».

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Byens kommandant, grev Starhemberg ble utnevnt til feltmarskalk etter innsatsen for å redde den keiserlige hovedstaden

Til tross for den store påkjenningen som slaget hadde vært, og den emosjonelle lettelsen over å ha vunnet, satte byen kommandant grev Starhemberg øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge byens forsvarsverker i tilfeller osmanerne skulle komme tilbake i et motangrep.. Dette skulle imidlertid vise seg å være unødvendig og seieren i slaget dannet utgangspunkt for Eugene av Savoias gjenerobring av Ungarn og midlertidig deler av Balkan i de kommende år. Østerrike tegnet en fredsavtale med Det osmanske rike i Karlowitz i 1699.

Historikere har omtalt slaget som «osmanernes Stalingrad»,[3] med referanse den mislykkede beleiringen og nederlaget overfor unnsetningsstyrken, tilsvarende tyskerne nederlag i slaget om Stalingrad under andre verdenskrig. Det osmanske rike var på denne tiden allerede i en nedgangstid, da både den teknologiske utviklingen i Vesten, utviklingen av sterke og mer sentraliserte nasjonalstater i Europa som ble mer avanserte militært, gjorde at Det osmanske rike ikke klarte å holde følge.[8] Samtidig ble handelsveiene utenom Middelhavet viktigere og dette gjorde at Det osmanske rike ble liggende mer i utkanten og styrket deres motstandere i vest.[8]

Denne svekkelsen ble tydelig etter nederlaget ved Wien, og gjorde at de ikke greide å komme tilbake. En seier ved Wien kunne i hvert fall for en stund gitt osmanerne tilgang på ytterligere ressurser, og en tilsvarende svekkelse av deres motstandere.

Freden i Karlowitz innledet også en kamp mellom europeiske stater om hvem som skulle kunne erobret deler fra osmanerne og innflytelse i deres områder.

Kulturelle impulser[rediger | rediger kilde]

Da osmanerne flyktet fra Wien, etterlot de den enorme teltleiren rundt byen nesten intakt. Denne ble først plyndret av soldatene, deretter av de sivile. Mange av de nye kulturelle impulsene dette ga, har siden preget vestlig kultur.

Uten at det er helt dokumentert, hevdes det at både kaffe og bakverk som croissanter skal ha blitt kjent gjennom etterlatenskaper i denne leiren.[3]

Videre skal en ha funnet en rekke musikkinstrumenter som cymbaler, basstrommer og triangler, som skal ha lagt grunnlag for den vestlige Janitsjarmusikken, kalt tyrkisk militærmusikk som ble svært populært utover på 1700-tallet.[3] Både Mozart og Haydn imiterte denne musikken i sine verker. Den østerrikske komponisten Johann Joseph Fux minnet slaget sitt verk Turcaria, som hadde undertittelen: «Musikalsk portrett av den tyrkiske beleiringen av Wien i 1683».[9]

Etter slaget ble det nyoppdagete stjernebildet Skjoldet (latin: «Scutum») opprinnelig kalt Scutum Sobiescianum («Sobieskis skjold») av astronomen Johannes Hevelius, til ære for Jan III Sobieski. Dette er det eneste stjernebildet som er blitt oppkalt etter en ikke-astronom som var i live da oppkallingen skjedde.

Siden Jan III Sobieski hadde overgitt sitt kongedømme under beskyttelse av jomfru Maria (Sorte Madonna av Częstochowa) før slaget, bestemte pave Innocent XI å minne hans seier ved å fastsette en festdag til jomfru Maria som fram til da bare hadde vært feiret i Spania og Kongedømmet Napoli på den 12. september, at denne dagen skulle feires i hele kirken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica
  2. ^ a b Battle of Vienna - Timeline Index
  3. ^ a b c d Jan-Erik Smilden: «Skjebnetid i Europa», Levende Historie nr 6-2010, side 35-39
  4. ^ Bates, Brandon J. (2003). ««The Beginning of the End: The Failure of the Siege of Vienna of 1683»» (PDF). Brigham Young University. Arkivert fra originalen 22. august 2006. Besøkt 24. november 2010. 
  5. ^ Ripperton, Lisa. «The Siege of Vienna». The Baldwin Project. Besøkt 24. november 2010. 
  6. ^ Die Gesichte der Kriegskunst (tysk)
  7. ^ «Duell im Dunkeln» (tysk). 2DF. 6. november 2005. Besøkt 24. november 2010. 
  8. ^ a b SNL - Tyrkias historie
  9. ^ Beskrivelse av «Alla Turca»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]