Slaget ved Wien

Slaget ved Wien
Konflikt: Den store tyrkiske krig
Slaget framstilt på et oljemaleri av Franz Geffels
Dato	12. september 1683
Sted	Wien
Resultat
De osmanske styrkene slått og den osmanske ekspansjonen i Europa stanset Styrking av habsburgernes makt innen Det tysk-romerske rike og i Sentral-Europa
Parter
Det tysk-romerske rike * Østerrike * Sachsen * Bayern Det polsk-litauiske samvelde Republikken Venezia Kirkestaten		Det osmanske rike Osmanske vasallstater: * Krim-khanatet * Fyrstedømmet Moldova * Fyrstedømmet Valakia * Fyrstedømmet Transilvania
Kommandanter
Jan III Sobieski Grev Starhemberg Karl av Lorraine Johan Georg III av Sachsen Georg Friedrich av Waldeck		Kara Mustafa
Styrker
Garnisonen i Wien: 15 000 østerrikere Unnsetningsstyrken: 50 000 tyskere og østerrikere 37 000 polakker Til sammen:102 000 mann 152 kanoner		Anslagsvis: 100 000 150 000 mann 300 kanoner
Tap
Anslag på mellom 4 000 og 5 000		Anslagsvis: 15 000 mann alle kanonene

Slaget ved Wien, også slaget ved Kahlenberg (tysk: Schlacht am Kahlenberg, polsk: Bitwa pod Wiedniem eller Odsiecz Wiedeńska, tyrkisk: İkinci Viyana Kuşatması, ukrainsk: Віденська відсіч / Viděns'ka Vidsič) fant sted 12. september 1683 og ble utkjempet mellom osmanerne under Kara Mustafa og en tysk-polsk styrke under ledelse av Jan III Sobieski. Slaget ble en knusende kristen seier og gjorde slutt på tyrkernes to måneders lange beleiring av Wien, og markerte slutten på osmanernes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.

Bakgrunn

Som hovedstad i habsburgernes rike, hadde Wien en spesiell betydning, også for osmanerne. Om de erobret denne byen, ville det være et avgjørende slag mot Sentral-Europa og Det tysk-romerske rike som på dette tidspunktet hadde habsburgeren Leopold I som keiser. Av denne grunn kalte habsburgerne Wien for «Det gyldne eplet», men ikke bare den symbolske betydningen, men også byens strategiske beliggenhet ved Donau var viktig. Både langs Donau, men også over landsjorda gikk det viktige handelsruter mellom det tyske området og Svartehavet gjennom byen. Osmanerne hadde derfor gjennom de siste to hundre år forsøkt uten å lyktes å innta byen og slik få en stor innflytelse i Sentral-Europa.

Da et opprør i de ungarske områdene innen det habsburgske territoriet i 1681 svekket Leopold I, forserte osmanerne under Mehmet IV planleggingen av en erobring. Hæren ble mobilisert i januar 1682, og samme sommer erklærte Mehmet IV krig.

Men for å unngå et felttog om vinteren, utsatte osmanerne angrepet til april 1683. Habsburgerne var på samme tid i krig med Frankrike, men for både keiser Leopold I og for pave Innocens XI sto denne kampen mellom kristendommen og islam. Både av denne grunn, men også fordi han fryktet et senere angrep på Kraków, gikk kong Jan III Sobieski av Det polsk-litauiske samvelde i allianse med Leopold I.

Beleiringen av Wien

Storvesir Kara Mustafa

Den store osmanske hæren nådde fram til utkanten av Wien i juli 1683. Hæren ble ledet av storvesiren Kara Mustafa. Keiser Leopold I flyktet fra Wien da fortroppene hadde ankommet en ukes tid i forveien, og satt opp en midlertidig hovedstad, med hele sitt hoff i Linz. Også det meste av byens befolkning flyktet, rundt 80 000 mennesker. Dette gjorde forsvaret av byen enklere og behov for færre å dele forsyningene med om byen ble beleiret. Gjenværende i byen var en militær styrke på rundt 10 000 og rundt 5 000 flyktninger fra de områdene osmanerne hadde tatt under framrykningen.

Osmanerne rykket fram og rundt byen, og gikk ikke til et direkte angrep, da de ønsket å sikre seg den rike byen mest mulig intakt. I stedet iverksatte de en total beleiring av byen som ble total 14. juli. Under beleiringen etablerte osmanerne en enorm teltby rundt Wien.

Selv om osmanerne hadde 300 kanoner, var befestningen rundt Wien så gode og moderne at de sto imot. Osmanerne måtte derfor finne andre metoder, og begynte å grave tunneler under de massive bymurene for å sprenge dem.

Situasjonen ble etter hvert kritisk inne i den totalt avstengte byen, og i slutten av august var situasjonen så kritisk at kommandanten inne i byen, grev Starhemberg beordret henrettelse på stedet for den som sovnet på vakt.

8. september sprengte osmanerne flere hull i bymuren, og inntok de ytterste forsvarsverkene. Byen var i ferd med å falle, men samme dag samlet unnsetningsstyrken seg ikke langt unna.

Unnsetningsstyrken

7.-8. september 1683 ble unnsetningsstyrken samlet i Tulln an der Donau, bestående av følgende styrker:

Det tysk-romerske rikets dobbeltørn

Styrker	Infanteri	Kavaleri	Kanoner	Samlet styrke
Polen-Litauen	10 000	14 000	28	24 000
Keiserens styrke	8 100	12 900	70	21 000
Bayern	7 500	3 000	26	10 500
De sørvestlige fyrstedømmene	7 000	2 500	12	9 500
Sachsen	7 000	2 000	16	9 000
Antatt samlet styrke	39 600	34 400	152	74 000

Slaget

Utsikten over Wien fra Kahlenberg

Salget gjengitt på et maleri av Józef Brandt

Jan III Sobieski rykket fram med unnsetningsstyrken, krysset Donau og kom fram til høydedraget Kahlenberg nord for Wien 11. september med oversikt over slagområdet.

Den polske kongen Jan III Sobieski under slaget. Maleri av Jerzy Siemiginowski-Eleuter, 1686

Osmanske spahi ved Wien

Imidlertid startet slaget før alle enheter fra unnsetningsstyrken var på plass. Tidlig om morgen, kl 04:00 gikk osmanerne til angrep mot unnsetningsstyrken for å forstyrre denne før den var på plass. Men denne rykket fram med keiser Leopold Is svoger Karl V, hertug av Lorraine som kommandant på den venstre flanken, mens Jan III Sobieski selv hadde kommandoen på den høyre.

Mustafa Pasha gikk til et nytt motangrep med det meste av sin styrke, men holdt igjen noe av elitestyrkene janitsjar- og spahi-enheter for å iverksette et samtidig angrep på byen. Osmanerne hadde planlagt å rykke inn i byen før unnsetningsstyrken kom, men rakk det ikke. De hadde avsluttet en større utgraving under bymuren Löbelbastei, for å slå en bresje i muren. Men mens osmanerne avsluttet arbeidet og tettet tunnelen for å få størst mulig effekt, grov forsvarerne seg inn samme ettermiddag fra andre siden og desarmerte sprengladningen rett før den gikk av.

Slik kom den osmanske styrken under angrep fra to sider, den angripende unnsetningsstyrken og den beleirede styrken inne i byen da de prøvde å ta byen samtidig som de kjempen mot unnsetningsstyrken. Det oppsto fullt kaos i de osmanske rekkene. Den angripende unnsetningsstyrkene drepte for fote alle de kom over. Kampene var på sitt hardeste om formiddagen 12. september.

Unnsetningsstyrken og særlig kavaleriet i denne snudde fordelen bort fra osmanerne og slo dem på flukt mot sør og øst. Mindre enn tre timer etter at kavaleriet angrep, hadde de kristne styrkene vunnet slaget og reddet Wien.

Etter slaget skal Jan III Sobieski laget en parafrase over Julius Caesars kjente utsang, ved å si «Venimus, Vidimus, Deus vincit» («Vi kom, vi så, Gud vant».

Virkninger

Byens kommandant, grev Starhemberg ble utnevnt til feltmarskalk etter innsatsen for å redde den keiserlige hovedstaden

Til tross for den store påkjenningen som slaget hadde vært, og den emosjonelle lettelsen over å ha vunnet, satte byen kommandant grev Starhemberg øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge byens forsvarsverker i tilfeller osmanerne skulle komme tilbake i et motangrep.. Dette skulle imidlertid vise seg å være unødvendig og seieren i slaget dannet utgangspunkt for Eugene av Savoias gjenerobring av Ungarn og midlertidig deler av Balkan i de kommende år. Østerrike tegnet en fredsavtale med Det osmanske rike i Karlowitz i 1699.

Historikere har omtalt slaget som «osmanernes Stalingrad», med referanse den mislykkede beleiringen og nederlaget overfor unnsetningsstyrken, tilsvarende tyskerne nederlag i slaget om Stalingrad under andre verdenskrig. Det osmanske rike var på denne tiden allerede i en nedgangstid, da både den teknologiske utviklingen i Vesten, utviklingen av sterke og mer sentraliserte nasjonalstater i Europa som ble mer avanserte militært, gjorde at Det osmanske rike ikke klarte å holde følge. Samtidig ble handelsveiene utenom Middelhavet viktigere og dette gjorde at Det osmanske rike ble liggende mer i utkanten og styrket deres motstandere i vest.

Denne svekkelsen ble tydelig etter nederlaget ved Wien, og gjorde at de ikke greide å komme tilbake. En seier ved Wien kunne i hvert fall for en stund gitt osmanerne tilgang på ytterligere ressurser, og en tilsvarende svekkelse av deres motstandere.

Freden i Karlowitz innledet også en kamp mellom europeiske stater om hvem som skulle kunne erobret deler fra osmanerne og innflytelse i deres områder.

Kulturelle impulser

Da osmanerne flyktet fra Wien, etterlot de den enorme teltleiren rundt byen nesten intakt. Denne ble først plyndret av soldatene, deretter av de sivile. Mange av de nye kulturelle impulsene dette ga, har siden preget vestlig kultur.

Uten at det er helt dokumentert, hevdes det at både kaffe og bakverk som croissanter skal ha blitt kjent gjennom etterlatenskaper i denne leiren.

Videre skal en ha funnet en rekke musikkinstrumenter som cymbaler, basstrommer og triangler, som skal ha lagt grunnlag for den vestlige Janitsjarmusikken, kalt tyrkisk militærmusikk som ble svært populært utover på 1700-tallet. Både Mozart og Haydn imiterte denne musikken i sine verker. Den østerrikske komponisten Johann Joseph Fux minnet slaget sitt verk Turcaria, som hadde undertittelen: «Musikalsk portrett av den tyrkiske beleiringen av Wien i 1683».

Etter slaget ble det nyoppdagete stjernebildet Skjoldet (latin: «Scutum») opprinnelig kalt Scutum Sobiescianum («Sobieskis skjold») av astronomen Johannes Hevelius, til ære for Jan III Sobieski. Dette er det eneste stjernebildet som er blitt oppkalt etter en ikke-astronom som var i live da oppkallingen skjedde.

Siden Jan III Sobieski hadde overgitt sitt kongedømme under beskyttelse av jomfru Maria (Sorte Madonna av Częstochowa) før slaget, bestemte pave Innocent XI å minne hans seier ved å fastsette en festdag til jomfru Maria som fram til da bare hadde vært feiret i Spania og Kongedømmet Napoli på den 12. september, at denne dagen skulle feires i hele kirken.

Eksterne lenker

• (en) Polish–Lithuanian Commonwealth Army in 17th century, nettside om soldatene og deres utrustning
• (en) The Battle of Vienna omtale av slaget på nettsidene til Wilanów Museum Palace
• (de) Arte TV: 12. September 1683 - Die Türken vor Wien