Gotere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mausoleum til goterkongen Teoderik den store i Ravenna, Italia.

Gotere (gotisk: *Gut-þiuda;[1] norrønt: gutar/gotar; tysk: goten; latin: gothi; gresk: Γότθοι, gótthoi) var et østgermansk folk, to av dens forgreninger eller stammer, vestgotere og østgotere, spilte en betydningsfulle rolle i sammenbruddet til Romerriket og framveksten av middelalderens Europa.

En viktig kilde for ettertidens kunnskap om goterne er De origine actibusque Getarum («Opphavet og dådene til goterne»)[2] eller kun Getica,[3] en delvis fiktiv redegjørelse skrevet på 500-tallet av den romerske historikeren Jordanes om deres folkevandring fra sørlige Scandza (antagelig Skandinavia) og inn i Gothiscandza (antatt å være nedre regionen ved Wisła, Pommern, i dagens Polen), og derfra til kysten av Svartehavet. Arkeologiske undersøkelser av wielbarkkulturen i Pommern og chernyakhovkulturen i nordøst for nedre Donau bekrefter at en form for folkevandring faktisk skjedde. På 200-tallet krysset goterne enten nedre Donau eller Svartehavet, herjet rundt på Balkanhalvøya og Anatolia så langt unna som Kypros, herjet Athen, Bysants, og Sparta.[4] Ved 300-tallet hadde goterne erobret romerske Dakia, og delte seg deretter i minst to særskilte grupper eller stammer som ble adskilt ved elven Dnestr, tervingere (ledet av Balti-dynastiet) og greutungere (ledet av Amali-dynastiet). Goterne dominerte et omfattende område som på sitt høydepunkt under kongene Ermanarik og Atanarik som mer eller mindre strakte seg hele vegen fra elvene Donau til Volga, og fra Svartehavet og til Østersjøen.[5]

Mot slutten av 300-tallet kom hunerne, et asiatisk folk østfra i Asia, og invaderte den regionen som var mer eller mindre kontrollert av goterne. Selv om hunerne greide å underkaste seg mange av goterne, som ble en del av «den huniske horde», var det en del av goterne, ledet av Fritigern, som flyktet over Donau. Der gjorde de opprør mot Romerriket, vant en avgjørende seier i slaget ved Adrianopel, som ble et avgjørende vendepunkt i Romerrikets historie, den første av de barbariske invasjonene som til slutt førte til Romerrikets fall. Ved denne drev den gotiske misjonæren Wulfila, som konstruerte det gotiske alfabet for å oversette Bibelen, med å omvende mange gotere fra hedendommen og til arianske kristendommen. Mellom 300- og 400-tallet, kanskje også 500-tallet, ble goterne delt i to hovedgrupper, vestgotere som ble foederati av romerne, og østgotere som slo seg sammen med hunerne.

Etter at østgoterne vellykket greide å gjøre opprør mot hunerne i slaget ved Nedao i 454, bosatte deres leder Teoderik den store sitt folk i Italia, opprettet en kongedømme som til sist fikk kontroll over hele italienske halvøy. Kort tid etter Teoderiks død i 526 ble landet erobret av Østromerriket i en krig som ødela og avbefolket halvøya.[6] Etter at deres dyktige leder Totila ble drept i slaget ved Taginæ, noe som effektivt avsluttet den østgotiske motstanden, og de gjenværende goterne ble assimilert av langobardere, en annen germansk stamme som invaderte Italia og opprettet et kongedømme i den nordlige delen av landet i 567.

Vestgoterne under Alarik I herjet Roma i 410, beseiret huneren Attila i slaget ved Chalons i 451, og opprettet en kongedømme i Aquitaine i hva som er dagens Frankrike. Vestgoterne ble presset inn i Hispania av frankerne, en annen germanske stamme, i kjølvannet av slaget ved Vouillé i 507. Ved slutten av 500-tallet hadde vestgoterne konvertert til katolisismen . De ble erobret tidlig på 700-tallet av muslimske maurere, men begynte å gjenvinne kontrollen under lederskapet til det vestgotiske adelsmannen Pelagius eller Pelayo av Asturia, og seieren i slaget ved Covadonga ble begynnelsen på den århundrelange Reconquista. Vestgoterne opprettet kongedømmet Asturias som til sist utviklet seg dagens Spania og Portugal.

Gotisk språk og kultur forsvant i stor grad i løpet av middelalderen, skjønt dens innflytelse fortsatt å være merkbar på små vis i en del vestlige europeiske stater. Så sent som på 1500-tallet var det et lite antall folk på Krimhalvøya ved Svartehavet som kan ha snakket et språk som er kjent som krimgotisk.[7]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Regionale områder i dagens sørlige Sverige med opphav i oldtiden.
Röksteinen ved Rök kirke i Östergötland.

Goterne har blitt referert til med mange navn, kanskje for at de besto av flere adskilte etniske folkegrupper, men også på grunn av tidlige framstillinger av urindoeuropeiske og senere germanske folkevandringer generelt, var det vanlig å benytte ulike navn for referere til samme gruppe. Goterne selv mente (slik de fleste moderne forskere gjør)[8] at de ulike navnene hadde sin opprinnelse fra en enkelt førhistorisk etnonym som opprinnelig refererte til en ensartet kultur som blomstret i tiden rundt 500 f.Kr., de såkalte opprinnelige eller opphavlige «gotere».

Ordet «gotere» er avledet fra forstavelsen guton- guton-",[9] slik som det er åpenbart fra Pytheas fra Massalias betegnelse for dem, gutones, sitert hos Plinius den eldre. Denne forstavelsen produserer *gutaniz i urgermansk. Det har blitt bevart i de moderne skandinaviske stammeordet eller regionale folkenavnet gutar, gutnisk/gotlandske betegnelsen på folk fra Gotland i hva som i dag er Sverige. Et annet moderne skandinaviske stammenavn, eller regionalt folkenavn, er gøterne i områdene omkring Göta älv og det nåværende Götaland i dagens Sverige. Det er avledet fra et beslektet urgermansk ord, *gautoz (flertall *gautaz). Både *gautoz og *gutaniz er avledet fra det urgermanske ordet *geutan i betydningen «å helle»/«å skjenke».[10] Det indoeuropeiske rotordet geutan og dets beslektete ord i andre språk er *gheu-d-.[11] American Heritage Dictionary (AHD) betegner *gheu-d- som et kentumform, med støtte hos lingvisten Julius Pokorny.[12] Dette samme rotordet kan være forbundet til navnet på en elv som renner gjennom Västergötland i Sverige, Götaelven.[13] Det er meget mulig at en svulmende elv kunne få navnet den har ved at den kunne bli beskrevet som i «skjenkende» (betydningen «øsende», «svulmer over»). Om det opprinnelige navnet til en del av goterne som folk, i alle fall de som kom til å gi navnet til hele folkegruppen, hadde sitt opphold ved denne elven, ville de ha valgt et etnonym som beskrev dem som nettopp fra denne elven. En annen mulighet er naturligvis at navnet gøter har utviklet seg uavhengig fra gutar/goter.

Både gotere og gutere ble kalt for gotarvestnorrønt og gutarøstnorrønt (eksempelvis i Gutasagaen fra Gotland og i runeinskripsjonRöksteinen). I kontrast til dette var den andre folkegruppen, gøterne, klart adskilt fra goterne/guterne. Ettersom norrøn litteratur ikke gjør skille mellom gotere og gutere (gotlendere), men litteraturen skiller klart mellom gotere eller gutere på den ene siden og gøtere på den andre siden (hvilket angelsaksisk litteratur også gjør), er det trolig at de gotere som utvandret sørover fra Skandinavia var medlemmer av folkegruppen gutere.

Ved et tidspunkt i europeisk forhistorie skjedde en konsonantendring, i henhold til Grimms lov eller den germanske lydforskyvning, som skapte en *g fra *gh og en *t fra *d. Den samme loven utelukker mer eller mindre *ghedh-,[14] *dh i dette tilfellet ville således bli en *d istedenfor en *t.

I henhold til reglene for indoeuropeisk avlyd, den fulle graden (inneholder en *e), *gheud-, kan ha blitt erstattet med en null-grad (hvor *e forsvinner), *ghud-, eller o-graden (*e endres til en *o), *ghoud-, i henhold til ulike former av navnet. Null-graden er bevart i moderne tid i det litauiske etnonym for hviterussere, gudai (tidligere baltisk prøyssisk område før slavisk erobring ved 1200 e.Kr.), og i bestemte prøyssiske byer i området rundt elven Wisła i Gothescandza,[15] i dag Polen (Gdynia, Gdansk). Bruken av alle disse tre gradene antyder at navnet er avledet fra et indoeuropeisk utviklingstrinn; i motsatt fall ville det ha kommet fra en linje som nedstammer fra en utviklinggrad. Imidlertid, når og hvor forfedrene til goterne tok i bruk dette navnet på seg selv og hvor de benyttet det i indoeuropeisk eller urgermansk tid, har forblitt et ubesvart spørsmål innenfor historiske lingvistikk og forhistorisk arkeologi.

Et sammensatt navn, Gut-þiuda, ved rotordet «gotisk folk», opptrer i den gotiske kalender (aikklesjons fullaizos ana gutþiudai gabrannidai). Parallelle opptredener indikerer at det kan bety «landet til goterne»: gammelislandske (eller vestnorrønt) Sui-þjòd for Sverige; angelsaksisk (gammelengelsk) Angel-þēod for Anglia; og gammelirsk Cruithen-tuath, «landet til pikterne». [9]

Antallet likheter som eksisterer mellom gotisk språk og gammelgutnisk, gjør at lingvisten Elias Wessén regner gutnisk som en form for gotisk. Det mest berømte eksemplet er at både gutnisk og gotisk brukte ordet for lam om både en ung og voksen sau. Andre lingvister mener at gutnisk ikke er mer i slekt med gotisk enn andre germanske dialekter.

Nesten alle de fonetiske og grammatiske kjennetegnene som karakteriserer de nordgermanske språk som en egen gren av den germanske språkfamilien (for ikke å nevne kjennetegnene som skiller de forskjellige norrøne dialektene), ser ut til å ha utviklet seg på et senere tidspunkt enn gotisk. Gotisk var på mange måter en meget primitiv form for germansk og utviklet et visst antall unike kjennetegn som det ikke deler med noen andre germanske språk.

Gutene selv hadde muntlige tradisjoner om en masseutvandring mot det sørlige Europa. Dersom dette stemmer, er det et unikt tilfelle av en tradisjon som overlevde i mer enn tusen år og som faktisk stammer fra tiden før de store splittelsene i den germanske språkfamilien.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

██ Götaland

██ Gotland

██ Wielbarkkulturen tidlig på 200-tallet

██ Chernyakhovkulturen, tidlig på 300-tallet

██ Romerriket

En steinsirkel knyttet til wielbarkkulturen, Węsiory vest for Danzig.

I henhold til JordanesDe origine actibusque Getarum («Opprinnelsen og dådene til goterne»), gjerne forkortet til Getica, som ble skrevet på midten av 500-tallet, skjedde de første utvandringene fra Scandza (Skandinavia) under en kong Berig[16] i tre skip[17] og det stedet de gikk i land kalte de opp etter seg selv: «I dag [skriver Jordanes] er det kalt for Gothiscandza» («Goternes Scandza»).[18] Selv om den nøyaktige lokaliseringen av Gothiscandza er uklar, forteller Jordanes[19] at en skipslast «bodde i provinsen Spesis på øya omgitt av det grunne vannet ved Vistula.» Fra der forflyttet goterne seg inn i området langs den sørlige kysten av Østersjøen som var bebodd av Ulmerugi (rugiere), forviste dem, [20] og underkastet også de nærliggende vandalene.

I henhold til Tacitus bar goterne som nabostammene Rugii (rugiere) og Lemovii (lemovier) runde skjold og korte sverd, og adlydte deres høvdinger.[20][21][22]

Plinius den eldre gjenforteller[23] en redegjørelse av Pytheas fra Massalia, en gresk oppdagelsesreisende som reiste til nordlige Europa på 300-tallet f.Kr., som nevner at «gutonene, et folk i Germnia,» var bosatt ved kystene av en elvemunning på minst 6000 stadia kalt for Mentonomon (= Østersjøen) hvor rav ble kastet opp av bølgene. Lehmann (sitert i seksjon Etymologi ovenfor) aksepterer dette, skjønt en versjon av Plinius' manuskript benytter betegnelsen «guionere» framfor «gutonere».[24] I Plinius' eneste andre omtale av gutonere,[25] hevder han at vandalene er en av fem folkegrupper i Germania, og at vandalene selv består av fire adskilte grupper, Burgodiones, Varinnæ, Charini og Gutones. Han spesifiserer ikke hvor vandalene levde, men hans beskrivelse er i overensstemmelse med hans samtidige Klaudios Ptolemaios' beskrivelse av de østgermanske stammene.[26] Ettersom ettertiden har kun Plinius' rapport om hva Pytheas har å si om gutonerne, og ikke Pytheas' egen øyevitnefortelling, er dateringen til 300-tallet f.Kr. ikke bekreftet, men heller ikke nødvendigvis uriktig.

Den tidligste kjente materielle kulturen assosiert til goterne langs sørkysten av Østersjøen er wielbarkkulturen,[27] sentrert rundt den moderne regionen Pommern i nordlige Polen. Denne kulturen erstattet den eksisterende lokale oksywiekulturen (tysk: Oxhöft Kultur) på 100-tallet e.Kr. da tilsynelatende en skandinavisk innvandring i større eller mindre grad ble etablert i en form for buffersone mellom oksywiekulturen og przeworsk-kulturen.[28]

Kulturen i dette området var synlig påvirket av kulturen i sørlige Skandinavia (i form av steinsettinger, gravhauger, bautasteiner og lignende) så tidlig som sen nordisk bronsealder og tidlig førromersk jernalder (ca. 1300 – ca. 300 f.Kr.). [29] Faktisk var den skandinaviske innflytelsen i Pommern og dagens nordlige Polen fra ca 1300 f.Kr. (periode III) og framover såpass betydelig at en del forskere seg denne kulturen som en del av den nordiske bronsealderkultur.[30]

Det er antatt at goterne har krysset Østersjøen en gang mellom slutten av denne perioden, ca 300 f.Kr. - 100 e.Kr. Tidlige arkeologiske bevis i den svenske provinsen Östergötland antyder en generell avbefolkning i løpet av den samme perioden,[31] men det er ikke bekreftet i senere forskningsrapporter. [29] Hva som er lettere å konstatere er at bosetningen i området Pommern kan synes å være i overensstemmelse med innføringen av skandinaviske gravtradisjoner, som blant annet steinsirkler og reising av bautasteiner, noe som synes å ha vært meget vanlig på øya Gotland og andre deler av sørlige Sverige. Det er derimot vanskelig å trekke entydige konklusjon mellom generell kulturell innflytelse og påvirkning via innvandring.[32]

Folkevandring til Svartehavet[rediger | rediger kilde]

Ankomsten av germanske folk ved kysten av Svartehavet er generelt forklart som en gradvis folkevandring av gotere fra et område som i dag er Polen og Ukraina, reflekterer tradisjonen til Jordanes og gamle sanger.[33]

På begynnelsen av 100-tallet e.Kr. endret wielbarkkulturen fra sørøst og mot Svartehavet. Den del av denne kulturen som flyttet på seg var den eldste delen, lokalisert vest for Wisła og praktiserte fortsatt skandinaviske gravskikker.[34] I Ukraina bosatte de seg og gjorde seg til herskere av eller dominerte den lokale zarubinetskulturen, og i forening med denne oppsto tschernjachowkulturen (ca. 200 – ca. 400).

De første greske referanser til goterne var som skytere ettersom det omtalte området ved Svartehavet hadde historisk sett vært bosatt av et ikke beslektet folk av dette navnet. Begrepet synes å ha blitt benyttet på gotere mer i en geografisk framfor etnologisk referanse.[35]

I henhold til Jordanes' Getica ankom goterne Oium, en del av Skytia,[36] under deres femte konge, Filimer, og hvor de underkastet Spali (sarmatere), erobret kongedømmet Bosporos og overtok flere byer langs kysten av Svartehavet, inkludert Olbia og Tyras.[37] Der ble goterne delt i to stammer, vestgotere som ble ledet av baltungene og østgotere som ble ledet av amaliene.[38] Jordanes omtaler østgoterne som «østlige gotere» og vestgoterne som «gotere i det vestlige landet».[39]

En teori hevder at goterne oppretthold kontakt med sørlige Sverige i løpet av deres folkevandring.[40] Tschernjachowkulturens bosetninger tenderte til samles på åpne områder i elvedaler. Husene omfattet bosteder i nedsukne gulv (en delvis jordkjeller som utgjorde boligens fundament), hus på bakkenivå og stallhus. Den største kjente bosetningen, Budesty-Budești i Moldova, er på 35 hektar.[41] De fleste bosetninger var åpne og uten befestningsverker, skjønt en del festningsverk og borger har også blitt avdekket. Tschernjachowkulturens graver besto av både kremasjon og jordfesting; blant de sistnevnte var hodet plassert mot nord. En del graver var etterlat tomme. Gravgods besto ofte av keramikk, kammer framsteilt av bein, og redskaper av jern, men svært sjelden våpen.[42]

Ved den romerske grensen[rediger | rediger kilde]

Gotiske invasjoner på 200-tallet.

De første vitnemål på fiendtlig inntog og angrep i Trakia av gotere ble omtalt som Boranoi av Zosimus av Konstantinopel og deretter som Boradoi av Gregorios Thaumatourgos.[43] Det første angrep mot Romerrikets grenser som kan bli tilskrevet gotere var herjingen av Histria i 238. Flere slike angrep fulgt i de påfølgende tiårene,[44] i særdeleshet slaget ved Abrittus i 251, ledet av Kniva (navnet betyr faktisk «kniv»), og hvor den romerske keiser Decius ble drept. På denne tiden var det minst to grupper av gotere: tervingere og greutungere. Goterne ble deretter i stor grad rekruttert inn i den romerske hæren for å kjempe de romersk-persiske krigene, særlig deltok de i slaget ved Misiche i 242.

De første angrep sjøveien skjedde i tre påfølgende år, antagelig 255-257. Et mislykket angrep på Pitsunda i Abkhasia ble fulgt opp på nytt året etter av enda et som herjet Pitsunda og Trabzon i Anatolia og herjet store områder i Pontos. I det tredje året herjet en langt større styrke store områder i Bitynia og langs Marmarahavet, inkludert byene Khalkedon, Nikomedia, Nikea, Apamea, Prusias og Bursa.

Etter en mellomperiode på ti år herjet goterne, sammen med herulere (en annen germanske stamme med opphav fra Nord-Europa), med hele 500 skip,[45] herjet Herakleia Pontike, Kyzikos, og Bysants. De ble beseiret av en romersk flåte, men greide å slippe unna sørover i Egeerhavet hvor de herjet videre på øyene Limnos og Skiros, brøt gjennom Thermopylene som ikke lot seg forsvare, og herjet flere byer i sørlige Hellas, hovedsakelig den romerske provinsen Achaea, inkludert Athen, Korint, Argos, Olympia og Sparta. Deretter greide en styrke fra Athen, ledet historikeren Dexippus, å presse angriperne nordover hvor de avbrutt av en romersk hær under Gallienus.[46] Han vant en viktig seier i nærheten av elven Nessos (Nestos) på grensen mellom Makedonia og Trakia og med kavaleristøtte fra Dalmatia. Det ble rapportert at barbarenes tap utgjorde 3 000 menn. [47] Deretter kom herulernes leder Naulobatus til en avtale med romerne.[45]

Etter at Gallienus ble myrdet utenfor Milano sommeren 268 i en sammensvergelse ledet av høyere offiserer i hæren, ble Claudius II proklamert som keiser og dro til Roma for å etablere sitt styre. Hans umiddelbare bekymringer var med alamannerne som hadde invadert Raetia og nordlige Italia. Etter at han klarte å beseire dem i slaget ved Lacus Benacus, det vil si ved breddene av Gardasjøen, kunne han til sist vende oppmerksomheten til invasjonene i de østlige provinsene i Balkan.

Ludovisi krigssarkofag fra 250–260 avbilder i relieff slagscener mellom romere og gotere.

I mellomtiden hadde en andre og enda større invasjon sjøveien kom i gang. En stor sammenslutning av gotere (tervingere og greutungere), gepidere og peukinere (en undergruppe av bastarnere), igjen anført av herulere, samlet seg ved munningen av elven Tyras (Dnestr).[48] Historia Augusta og Zosimus av Konstantinopel hevder at det var et totalt antall på mellom 2000 og 6000 skip og hele 325 000 menn.[49] Det er uten tvil en grov overdrivelse, men gir likevel inntrykk på størrelsen av invasjonen. Etter ikke å ha klart å storme en del byer langs vestkysten av Svartehavet og Donau (Tomi, Marcianopolis), angrep barbarene Bysants og Khrysopolis. Deler av deres flåte gikk på skipsbrudd, enten for at goterne var lite dyktige sjøfolk og uten erfaring å seile gjennom de voldsomme strømmene i Marmarahavet,[50] eller på grunn av at de ble angrepet og beseiret av romersk flåte i området. Deretter gikk de inn i Egeerhavet og deler av dem herjet de egeiske øyer så langt sør som Kreta, Rhodos og Kypros. Flåten angrep og herjet antagelig også Troja og Efesos, ødela Artemistempelet, et av antikkens syv underverker. Mens deres hovedflåte hadde konstruert beleiringsmaskiner og var nær å ta byene Thessaloniki og Kassandria, trakk de seg tilbake til det indre av Balkan da nyheten om at den romerske keiseren nærmet seg. På vegen plyndret de Doberus (Paionia ?) og Pelagonia.[51]

Da Claudius II stadig nærmet seg, forsøkte goterne først å invadere Italia direkte. De møtte en stor romersk hær ledet av Claudius i slaget ved Naissus i september 268 eller 269 ved Niš i dagens Serbia. Slaget var særdeles voldsomt, og store antall krigførende på begge sider ble drept, men ved et tidspunkt lurte romerne goterne inn i et bakhold ved å late som de flyktet. Rundt 50 000 gotere skal ha bli drept eller tatt til fange, selv om dette antallet er åpenbart er overdrevet og for rundt antall til å være troverdig, er det ingen grunn til å tvile at antallet døde var enormt. Deres base ved Thessaloniki ble også ødelagt. Det synes som om den senere keiser Aurelian hadde ansvaret for hele det romerske kavaleriet under Claudius' keisertid, og at han ledet det avgjørende angrepet i slaget. En del av de overlevende bosatte seg innenfor Romerriket mens andre ble rekruttert inn i hæren. Seieren sikret Romerrikets overlevelse i ytterligere to århundrer. I 270, etter at Claudius var død, angrep goterne på nytt, ledet av Cannabaudes, men de ble beseiret av Aurelian. Derimot oppga han Dakia bortenfor Donau.

Innenfor Romerriket[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Mons Lactarius mellom romere og gotere.
Største utbredelse av områdene som Teoderik den store styrte eller kontrollerte i 523.

Viktige kilder for gotisk historie er Ammianus Marcellinus' Res gestæ som nevner gotisk innblanding i borgerkrigen mellom keiserne Procopius (usurpator) og Valens i 365 og fortalte om den gotiske flyktningekrisen og opprøret i 376-382. En annen er Prokopios' De bello gothico som beskriver den gotiske krigen av 535-552.

I 332 hjalp keiser Konstantin den store sarmatere å bosette seg langs nordbredden av Donau for at de skulle bidra til forsvaret mot gotiske angrep og således trygge den romerske grensen. Rundt 100 000 gotere ble rapportert drept i et slag, og Ariaricus, sønn av goternes konge, ble tatt til fange. I 334 evakuerte Konstantin rundt 300 000 sarmatere fra nordbredden av Donau etter at deres slaver hadde gjort opprør. Fra 335 til 336 fortsatte Konstantin krigføringen ved Donau og beseiret flere gotiske stammer.[52][53][54] Både tervingere og greutungere ble kraftig romanisert i løpet av 300-tallet. Denne utviklingen skjedde ved handel med Bysants, foruten også gotisk medlemskap av en militær overenskomst som ble inngått i Bysants og involverte avtaler om militær assistanse. Etter sigende skal 40 000 gotere ha blitt brakt av Konstantin til å forsvare Konstantinopel (som han kalte Bysants) i hans senere styre. Etter hvert skal palassets livvakter ha nesten utelukkende bestått av germanere, en tradisjon som kom til å holde seg.[55] Like betydningsfullt var det for den historiske utviklingen at goterne ble konvertert til arianske kristendommen av Wulfila på denne tiden. Wulfila (død 383) var misjonsbiskop blant østgotere i sju år fra 341. Han var selv antagelig halvt gotisk, og hans forfedre hadde kommet som fanger fra Kappadokia til goternes land.

Flyktninger og invasjoner[rediger | rediger kilde]

Bronsjevekt, innlagt med sølv, med navnet Teoderik den store, utstedt av prefekt Catulinus i Roma, 493–526.

Hunernes herredømme over de østlige gotisk kongedømmene i Skytia begynte en gang på 370-tallet, i henhold til Ammianus Marcellinus.[56] Hunere var et asiatisk folk bestående av et eller flere nomadiske grupper som begynte å komme vestover. De ble først omtalt som hunnoi av Tacitus ved deres tilstedeværelse i nærheten av Det kaspiske hav i år 91 e.Kr., forflyttet seg til det sørøstlige området av Kaukasus en gang rundt 150 e.Kr. og inn i Europa en gang rundt 370. Under press fra hunerne henvendte høvding Fritigern seg til den østromerske keiser Valens i 376 med en andel av tervingernes stamme og ba om å få bosette sitt folk på sørbredden av Donau. Valens aksepterte dette og ga faktisk støtte til goterne da de krysset elven,[57] antagelig ved festningen Durostorum. Som følge av en sult brøt goterkrigen i årene 376–382 ut. Gotere og de lokale trakere gjorde opprør mot romersk overherredømme. I slaget ved Adrianople i 378, hvor Valens ble drept, fikk stor betydning da det satte settingen for det endelige sammenbruddet av det vestlige Romerriket i 400-tallet.

Goterne forble delte — som vestgotere og østgotere — i løpet av 400-tallet. Disse to stammene var blant de germanske folkene som hadde sammenstøt med det sene Romerriket i løpet av folkevandringstiden. En vestgotisk styrke ledet av Alarik I herjet selveste Roma i år 410. Honorius overga vestgoterne provinsen Gallia Aquitania hvor de beseiret vandalene og erobret deretter det meste av den iberiske halvøy ved 475.

I mellomtiden hadde østgoterne under deres leder Teodemir brutt ut fra hunnisk herredømme som følge av saget ved Nedao i 454, og beseiret hunerne på avgjørende vis på nytt under Valamir i slaget ved Bassianæ (ved Srem i dagens Serbia) i 468. På anmodning fra keiser Zenon erobret Teoderik den store hele Italia på begynnelsen av 488. Goterne ble kortvarig forent under en krone tidlig på 500-tallet under Teoderik, som ble hersker av det vestgotiske kongedømme som følge av Alarik IIs død i slaget ved Vouillé i 507. Prokopios tolket navnet visigoth som «vestlige gotere» og betegnelsen ostrogoth som «østlige gotere», noe som reflekterte den geografiske spredning av det gotiske rike på denne tiden.

Det østgotiske kongedømme varte fram til 553 under Teia da Italia kortvarig havnet inn under bysantinsk kontroll. Denne gjenopprettelsen av keiserlig styre ble omstyrtet av erobringen til langobardere i 568. Det vestgotiske kongedømme varte fram til 711 under Roderik da det falt for den muslimske invasjonen til umajjadekalifatet av den iberiske halvøya som de kalte Al-Andalus. En del vestgotiske adlige under lederskap av Pelagius av Asturias (spansk Don Pelayo) greide å beseire maurerne, som de kalte araberne, i slaget ved Covadonga i 722, og således gjorde det mulig å etablere kongedømmet Asturias helt nordvest i på den iberiske halvøya. Den gotiske seieren ved Covadonga er betraktet som innledningen til Reconquista, og det var fra Asturias at det moderne Spania utviklet seg; disse goterne ble imidlertid fullstendig spansk, lite var igjen av deres opprinnelige kultur og språk, bortsett fra en del germanske navn er fortsatt i bruk i dagens Spania.

Sent på 500-tallet bosatte gotere seg som foederati i deler av Anatolia. Deres etterkommere som dannet eliteregimentet Optimatoi, levde fortsatt der tidlig på 700-tallet. Mens de ble i stor grad assimilert og tatt opp i den lokale befolkningen, var deres gotiske opprinnelse fortsatt velkjent. Kronikøren Teofanes bekjenneren kalte dem for gothograeci, hvilke betyr goter-grekere.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kunsthåndverk[rediger | rediger kilde]

Ti bek- og granatperler i et gullhalsbånd; Walters Art Museum, Baltimore, USA

Før hunernes invasjoner framstilte den gotiske tschernjachowkulturen (ca. 200 – ca. 400 e.Kr.) smykker, skåler og dekorative objekter i en stil som var åpenbart påvirket av greske og romerske håndverkere. De utviklet en polykrom stil i sitt gullsmedarbeid ved å benytte forsirete elementer eller innsetninger for å overtrekke edelsteiner og glass med emaljelakk på deres gullobjekter. Denne stilen var innflytelsesrik i vestgermanske områder til godt inn i middelalderen.

Eksempelet til høyre, ti perler i et halsbånd som antagelig ble båret av en kvinne tidlig på 400-tallet, ble gjort av tynne gullplater som ble kuttet og foldet rundt en kjerne av bek (harpiks fra furu). Stykker av dyprød granat, foldet med bladgull for å framheve deres glans, ble satt inn i beket mellom gullrammene. Denne teknikken med å kombinere gull og granat omformet av folie var karakteristisk for gotere i sørlige Russland.

Språk[rediger | rediger kilde]

Mynt som avbilder Flavius Theodoricus (Teoderik den store), romersk vasall og konge av østgoterne; ca 500.

Gotisk språk er et utdødd germansk språk som ble snakket av goterne. Det er kjent hovedsakelig fra Codex argenteus, eller under det mer populære navnet Sølvbibelen, dekorert tekstkopi fra 500-tallet av en bibeloversettelse på 300-tallet, og er det eneste østgermanske språket med tekstmasse av en viss størrelse. Alle andre østgermanske språk, inkludert burgundisk og vandalsk, er kun kjent, om i det hele tatt, fra egennavn som har overlevd i de historiske opptegnelser, og fra lånord i andre språk som spansk og fransk. Wulfila (død 383), en misjonsbiskop blant goterne og selv goter, fikk oversatt Bibelen fra gresk og til gotisk, og for å oppnå dette måtte han også konstruere et gotisk alfabet. Fragmenter av hans oversettelse har overlevd i den nevnte Sølvbibelen, kalt således ved at den var skrevet med sølvbokstaver på kongelig purpurbunn, og siden 1648 blitt oppbevart ved det svenske universitetsbiblioteket i Uppsala.

Som et germansk språk er gotisk en del av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er det germanske språket med tidligste bekreftelse, men har ingen moderne etterkommere. De eldste dokumenter på gotisk er datert tilbake til 300-tallet. Språket var i nedgang på midten av 500-tallet grunnet delvis til goternes militære nederlag overfor frankerne, utskillelsen av gotere i Italia, og geografisk isolasjon. I Spania gikk gotisk tapt til sist og var antagelig i nedgang som kirkespråk da vestgoterne konverterte til katolisismen i 589.[58] Språket overlevde som et innlandsspråk språk på den iberiske halvøya så sent som 700-tallet, og den frankiske forfatteren Walafrid Strabo skrev at det var fortsatt talt i området nedre Donau og i isolerte områder på Krimhalvøya tidlig på 800-tallet. Som krimgotisk, en dialekt av gotisk, ble i noen avsondrete områder på Krim, kanskje inntil så sent som 1700-tallet.

Religion[rediger | rediger kilde]

En side fra Codex Argenteus.
Biskop Wulfila forteller om den kristne evangelium for goterne. Noe ahistorisk tysk illustrasjon fra ca 1900.

Goternes opprinnelige religion var, som for andre germanske stammer, germansk religion, en fellesbetegnelse på førkristne trosforestillinger. Som for andre germanske stammer, er goternes førkristne religion dårlig dokumentert. Spredte referanser finnes i tidlige skrifter av andre germanske folk og romerske beskrivelser. En del av informasjonene har blitt lagt til av arkeologiske funn og levninger av førkristne trosforestillinger i senere folkeminne. Det synes som om en betydningsfull guddom var Ty (gammelhøytysk Ziu; norrønt Týr) og det synes som om enkelte trær og elver som Donau hadde former for guddommelig status. Prester og sjamaner i de enkelte stammene dyrket lokale guddommer, og det har neppe eksistert noen felles eller systematisk tilbedelse som var lik for alle gotere.

300-tallet kom goterne i kontakt med kristendommen, både for at deres krigsfanger var kristne, og det ble gjort romersk misjonering blant gotere. Kristendommen spredte seg sosialt sett fra bunnen og oppover i samfunnslagene. Overklassen oppfattet den nye religionen som en trussel mot religiøs og sosial orden, og kristne ble mistenkt for å samarbeide med romere og ble av den grunn forfulgt. Den vestgotiske kongen Atanarik lot kristne brenne inne i sine hjem og en annen, Wingurik, lot fulle kirker sette i brann. I løpet av disse konfliktene var det motstandere av Atanarik som omvendte seg til ariansk kristendom, og således stilte seg på romersk side. Misjonsaktiviteten til den gotiske biskopen Wulfila som opprettet et gotisk alfabet for å kunne oversette Bibelen til gotisk.

Da goterne ble arianisk kristne og da de nådde fram til den vestlige delen av Middelhavet var de også religiøst adskilt fra sine katolske naboer. Det vestgotiske kongeriket i Hispania omvendte seg til katolisismen600-tallet. Østgoterne var i nær tilknytning til patriarken av Konstantinopel fra 400-tallet og ble helt underlagt som metropolitanbispedømme Gothia fra 800-tallet.

Den gotisk kulturarv[rediger | rediger kilde]

I Spania grunnla vestgoteren Pelagius kongeriket Asturias og begynte Reconquista. Som nasjonal helt regnes han som Spanias første monark.

Gutere fra Gotland hadde muntlige tradisjoner om utvandringer sørover som nedtegnet i Gutasagaen. Her fortelles det at folket på Gotland øket i en slik grad at øya ikke kunne fø på dem alle. De trakk lodd og hver tredje mann forlot øya. De dro «...oppover en elv som heter Dyna, og opp gjennom Russland. Så langt dro de at de kom til Hellas.»[59] Goterne forhold til Sverige ble en viktig del av svensk nasjonalisme på 1500-tallet og fram til 1800-tallet. I dag identifiseres denne som svensk kulturbevegelse som kalles for götisisme hvor gotere i sin tid ble assosiert med götere i i Götaland.

Goterne forsvant i stor grad fra den historiske scenen en gang rundt 700, og ingen gotisk nasjon løftet arven fra Romerriket slik frankerne gjorde i Frankrike. Kanskje nettopp av denne grunn fikk goterne en posisjon i mytenes verden hvor de ble et begrep som har ekko selv i våre dager. [60]

Med en tradisjon som begynte i 1278, da kong Magnus Ladulås overtok den svenske trone ble en referanse til den gotiske opprinnelse inkludert i tittelen til kongen av Sverige: «Vi N.N. ved Guds nåde, konge av svenskene, goterne og venderne.» I 1973, med Gustav VI Adolf av Sveriges død ble tittelen forenklet til kun «konge av Sverige». I Danmark var også goterne en del av den danske kulturarv fram til 1972: «Frederik den Syvende, af Guds Naade Konge til Danmark, de Venders og Gothers, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken, Launborg og Oldenborg» var en del av den pompøse tittel som ble avskaffet med Margrethe II av Danmark.[61]

I middelalderens og det moderne Spania ble det antatt den spanske adelen nedstammet fra vestgotere (se Arthur de Gobineau for en tilsvarende fransk forestilling). Tidlig på 600-tallet hadde det etniske skillet mellom gotere og spansk-romere forsvunnet helt, men anerkjennelsen av en gotisk opprinnelse, eksempelvis på gravsteiner, fortsatte å bli anerkjent blant adelen. Den vestgotiske adelen på 600-tallet så på seg selv som videreførte en særskilt gotisk bevissthet og som voktere av gamle tradisjoner som germanske navn; antagelig var disse tradisjonene begrenset til familiesfæren. Spansk-romersk adel tjenestegjorde for vestgotisk adel allerede på 400-tallet, og de to grenene av spansk adel hadde helt og holdent tilpasset seg lignende skikker to århundrer senere.[62]

I dagens Spania kan det bli sagt om en mann som opptrer med særlig arroganse at han er «haciéndose los godos» («...opptrer som gotere»). Således ble betegnelsen godo i Chile, Argentina og Kanariøyene et uttrykk rettet mot europeiske spanjoler som i koloniperioden opptrådte som de var overlegen enn folk født lokalt (criollos). I Colombia ble medlemmer av det konservative partiet referert til som godos. På Kanariøyene kan man fortsatt høre uttrykket fuera godos, «ut med goterne», hvilket er uttrykk som slår fastlandsspanjoler og gotere i hartkorn og hvor «gotere» ble synonymt med mangelen på smak og dannelse assosiert med fastlandsspanjoler. [60]

I andre deler av Europa fikk minnet om goterne et annet preg og med motsatt mening: «det fantastiske, det storslåtte og tapre - det var gotisk. Gotisk stil, for eksempel, er den ikke-klassiske, himmelstrebende spissbuestilen.» [60]

At både spanjolene og svenskene hevdet å nedstamme fra gotere førte til konflikt ved konsilet i Basel i 1434. Før en samling av kardinaler og delegater kunne begynne sin teologiske diskusjon måtte de beslutte hvor de skulle sitte under prosessene. Delegasjonene fra mer prominente nasjoner argumenterte at de burde sitte nærmeste paven, og de var også disputter over hvem som hadde de fineste solene og hvem som hadde stoler på matter. I en del tilfeller ble det gjort kompromisser hvor en del fikk et stolbein på en matte selv om ikke hele stolen var innbefattet. Nicolaus Ragvaldi, latinisert av Nils Ragvaldsson, svensk biskop i Växjö, hevdet at svenskene var etterkommere av de store goterne, og at folket i Västergötland (Westrogothia på latin) var østgotere. De spanske delegatene ga svar at det var kun de late og intitiativløse gotere som hadde blitt igjen i Sverige hvor de heroiske gotere hadde forlatt landet, invadert Romerriket og bosatt seg i Spania.[63][64]

Også Østerrike benyttet gotere som politisk argument. På midten av 1500-tallet forsøkte den tysk-østerrikske hoffhistorikeren Wolfgang Lazius å benytte den gotiske arven ved å hevde at de omfattende gotervandringene hadde gjort områdene mellom Svartehavet og Cádiz i Spania til en slags nasjonalstat, og at landene derfor «med rette burde gjenforenes under habsburgernes overhøyhet.» [60] Den svenske professor Olof Rudbeck førte en rekke argumenter på 1600-tallet for svensk gotisme, eller götisisme, og hvor navnlikhet var talende bevis: Göta älv, Göteborg og Gotland, men hans egen argumentasjon svingte seg opp til absurde dimensjoner når han også hevdet at Atlantis lå i Sverige og antikkens greske akropolis lå i Uppsala. [60] Et ekko av den samme absurdismen markerte seg på begynnelsen av 1800-tallet hevdet den franske forfatteren Chateaubriand omtalte goterne som «våre forfedre» og var av den oppfatning at «disse goterne tilhørte en overlegen rase».[60]

Den gotisk arven kom også til USA hvor George Perkins Marsh i 1843 bekjentgjorde de engelske innvandrernes «gotiske opprinnelse» og skrev boken The Goths in New-England (1843).[65] Det var fra Marsh at Johannes V. Jensen førte denne tradisjonen tilbake til Europa i utgivelsen Den gotiske Renæssance (1901).[66] Boken var en programerklæring for en ny litteratur. Gotere var angelsaksere, og det var hos de praktiske engelskmenn og amerikanere at framtiden lå, ikke hos estetiserende og psykologiserende franskmenn: «Var de gamle gotere nomader, så bygde englenderne jernbaner; var deres forfedre kommet fra Asia til hest, så vendte de tilbake på dampskip...» [67]

Begeistringen for goterne fikk bisarre utløp og former noen tiår senere i Nazi-Tyskland. Etter angrepet på Sovjetunionen overveide tyskerne å integrere Krim i det tyske storriket som Goterland og omdøpe Sevastopol og Simferopol til henholdsvis Theoderikshafen og Gotenburg. Som nazistisk jubelrop gjallet «Unser sind der Goten und Vandalen Triumphe!» [67]

Om det var denne rasistiske og nasjonalistiske bruken som fikk Karen Blixen til å avholde å kalle sin engelske utgivelse Seven Gotic Tales da den kom på dansk i 1937 er uvisst. Den danske som den norske tittelen ble Syv fantastiske fortellinger. Men det kan være at den engelske tittelen refererte til gotisk sentimentalisme som eksisterte som litterære sjanger, se gotisk roman, på slutten av 1700-tallet, og som man ikke forventet at det lesende danske publikum kjente til. [67]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oftest oversatt som «Gotere», «det gotiske folk». Kun attestert som dat. sg. Gut-þiudai. Se Lehmann, W. Ph. (1986): A Gothic etymological dictionary, s. 163-164 (oppslagsord Gut-þiuda).
  2. ^ Costa, Gustavo (1977): Le antichità germaniche nella cultura italiana da Machiavelli a Vico, ISBN 88-7088-001-X, s. 32. Se også: Seyffert, Oscar (1894): Dictionary of Classical Antiquities, red. Henry Nettleship & J. E. Sandys, De Rebus Geticis, s. 329
  3. ^ Jordanes: The Origin and Deeds of the Goths, oversatt av Charles Christopher Mierow. 1915. Opptrykk 2006. Evolution Publishing, ISBN 1-889758-77-9. Se Christian Roman Empire series
  4. ^ Gibbon, Edward (1930): The Decline and Fall of the Roman Empire. Plain Label Books. ISBN 978-1-60303-405-0.
  5. ^ Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European peoples, bind 1. Infobase Publishing. ISBN 978-0-8160-4964-6. s. 575
  6. ^ London, Jack (2007): The Human Drift. 1st World Publishing. ISBN 978-1-4218-3371-2. s. 11.
  7. ^ Bennett, William H (1980): An Introduction to the Gothic Language, s. 27.
  8. ^ Wolfram (1988), History of the Goths, s. 19–35
  9. ^ a b Lehmann, Winfred P.; Helen-Jo J. Hewitt (1986): A Gothic Etymological Dictionary, Leiden: E.J. Brill, ISBN 90-04-08176-3, s. 164
  10. ^ Sammenlign med det moderne svenske ordet gjuta, moderne nederlandsk gieten, moderne tysk gießen, gotisk giutan, norrønt giota, angelsaksisk geotan, som alle er beslektet med latinske fondere, «å helle» og gammelgreske cheo «jeg heller»/«skjenker».
  11. ^ Roots, Bartleby, s. 165.
  12. ^ The American Heritage Dictionary of the English Language, s. 447.
  13. ^ Wolfram (1988), History of the Goths, s. 21
  14. ^ Roots, Bartleby, s. 155.
  15. ^ Jordanes: Getica. «Gothescandza» var i henhold til Jordanes et sted som kan ha ligget ved den sørlige kysten av Østersjøen (i dag Polen)
  16. ^ Jordanes: Getica, s. 25
  17. ^ Jordanes: Getica, s. 94
  18. ^ Jordanes: Getica, s. 26
  19. ^ Jordanes: Getica, s. 96
  20. ^ a b Hoops, Johannes; Beck, Heinrich; Geuenich, Dieter; Steuer, Heiko (2004): Reallexikon der germanischen Altertumskunde, 2. utg., Walter de Gruyter, ISBN 3-11-017733-1, s. 452ff
  21. ^ The Works of Tacitus: the Oxford Translation, revidert med noter, BiblioBazaar, 2008, ISBN 0559473354, s. 836
  22. ^ Rives, JB (1999): On Tacitus, Germania, Oxford University Press, ISBN 0-19-815050-4, s. 311
  23. ^ Plinius den eldre, «11», 37
  24. ^ Tacitus, Cornelius; JB Rives, oversetter og kommentator (1999): Germania, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-924000-0, s. 113. Ettersom Pytheas nevner teutonere i samme avsnitt, er det positivt datert til rundt 300 f.Kr.
  25. ^ Plinius den eldre, «13», 4.
  26. ^ Klaudios Ptolemaios, «10», II.
  27. ^ Makiewicz, Tadeusz: The Goths in Greater Poland, via Archive.org
  28. ^ Kokowski, Andrzej (1999): «Archäologie der Goten» (denne artikkelen benytter seg av informasjon fra tyske Wikipedia), ISBN 83-907341-8-4.
  29. ^ a b Kaliff, Anders (2001): Gothic Connections. Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000 BC – 500 AD. OPIA (Occational Papers in Archaeology) 26. Arkeologi och antik historia, Uppsala Universitet
  30. ^ Dabrowski (1989): «Nordische Kreis un Kulturen Polnischer Gebiete», s. 73
  31. ^ Oxenstierna (1945): Die Urheimat der Goten
  32. ^ Heather, Peter (1998): The Goths, Wiley-Blackwell; s. 26.
  33. ^ Wolfram (1988): History of the Goths, s. 42
  34. ^ Skorupka, Tomasz: «Jewellery of the Goths», Poznan: Muzarp. Arkivert etter originalen
  35. ^ Kulikowski (2007): Rome's Gothic Wars, s. 19. Sitat: «And so the Goths, when they first appear in our written sources, are Scythians – they lived where the Scythians had once lived, they were the barbarian mirror image of the civilised Greek world as the Scythians had been, and so they were themselves Scythians.»
  36. ^ Jordanes, The Origins and Deeds of the Goths, s. 27
  37. ^ Jordanes, s. 28
  38. ^ Jordanes, s. 42
  39. ^ Jordanes, s. 82
  40. ^ Arhenius, B.: «Connections between Scandinavia and the East Roman Empire in the Migration Period», s. 119, 134, i: Alcock, Leslie (1990): From the Baltic to the Black Sea: Studies in Medieval Archaeology, London: Unwin Hyman, s. 118–137.
  41. ^ Heather, Peter; Matthews, John (1991): The Goths in the Fourth Century, Liverpool: Liverpool University Press, s. 52–54.
  42. ^ Heather, Peter; Matthews, John (1991): Goths in the Fourth Century, Liverpool: Liverpool University Press, s. 54–56.
  43. ^ Kulikowski (2007), s. 15
  44. ^ Kulikowski (2007), s. 18
  45. ^ a b Georgios Synkellos, Corpus scriptorum historiæ byzantinæ, s. 717
  46. ^ Scriptores Historiæ Augustæ, Vita Gallienii, 13.8
  47. ^ Zosimus av Konstantinopel, 1.43
  48. ^ Historia Augusta nevner skytere, greutungere, tervingere, gepidere, peukinere, keltere og herulere. Zosimus av Konstantinopel nevner skytere, herulere, peukinere og gotere.
  49. ^ Scriptores Historiæ Augustæ; Vita Divi Claudii, 6.4
  50. ^ Zosimus av Konstantinopel, 1.42
  51. ^ Hermannus Contractus: Chronicon, siterer Eusebius av Cæsarea, s. 263: «Macedonia, Graecia, Pontus, Asia et aliae provinciae depopulantur per Gothos».
  52. ^ Origo Constantini, "6.32"
  53. ^ Eusebius av Cæsarea, "IV.6", Vita Constantini
  54. ^ Odahl, Charles Manson (2004): Constantine and the Christian Empire, kapittel X, Routledge
  55. ^ «Ancient Rome»
  56. ^ Ammianus Marcellinus; overs. av John Rolfe (1922): "2", XXXI, Loeb edition. Sitat: "However, the seed and origin of all the ruin and various disasters that the wrath of Mars aroused... we have found to be (the invasions of the Huns)"
  57. ^ Kulikowski, Michael i (2007): Rome’s Gothic Wars, s. 130.
  58. ^ Pohl, Walter (1998): Strategies of Distinction: Construction of Ethnic Communities, 300–800 (Transformation of the Roman World), Brill, ISBN 90-04-10846-7, s. 119–121
  59. ^ Gutasagan, utgitt 2000, Visby. ISBN 91-88036-41-3. Side 7, oversettelse ved Wikipedia. I note bakerst står det at «Fortellingen om utvandringen via Trosburgen, Fårö og Dagö til Hellas utgjør en lokal variant av sagnmotiv som gjenfinnes i mange land.»
  60. ^ a b c d e f Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere., Oslo, s. 135
  61. ^ Frederik VII
  62. ^ Pohl, Walter (1998): Strategies of Distinction: Construction of Ethnic Communities, 300–800 (Transformation of the Roman World), BRILL, ISBN 90-04-10846-7, s. 124–126,
  63. ^ Ergo 12-1996.
  64. ^ Söderberg, Werner (1896): «Nicolaus Ragvaldis tal i Basel 1434» i: Samlaren, s. 187–195.
  65. ^ Kliger, Samuel (Des., 1946): «George Perkins Marsh and the Gothic Tradition in America» i: The New England Quarterly. Vol. 19, No. 4, s. 524-531
  66. ^ Holk, Iben: «Johannes V. Jensen: Den gotiske Renaissance», Silkeborg Bibliotek.
  67. ^ a b c Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere., Oslo, s. 136

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersson, Thorsten (1996): «Göter, goter, gutar» i: Journal Namn och Bygd, Uppsala.
  • Graf E.C. Oxenstierna (1945): Die Urheimat der Goten. Leipzig, Mannus-Buecherei 73, (opptrykk 1948).
  • Bell-Fialkoff, A. (2000): The Role of Migration in the History of the Eurasian Steppe, London: Macmillan.
  • Dabrowski, J. (1989): «Nordische Kreis un Kulturen Polnischer Gebiete» i: Die Bronzezeit im Ostseegebiet. Ein Rapport der Kgl. Schwedischen Akademie der Literatur Geschichte und Alter unt Altertumsforschung über das Julita-Symposium 1986. Red Ambrosiani, B. Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Konferenser 22. Stockholm.
  • Findeisen, Joerg-Peter (1998): Schweden – Von den Anfaengen bis zur Gegenwart, Regensburg: Verlag Friedrich Pustet.
  • Heather, Peter (1996): The Goths, Blackwell
  • Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere, PAX, ISBN 82-530-2251-4
  • Hermodsson, Lars (1993): Goterna – ett krigafolk och dess bibel, Stockholm, Atlantis.
  • Kaliff, Anders (2001): Gothic Connections. Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000 BC – 500 AD.
  • Kulikowski, Michael (2007): Rome's Gothic Wars: From the Third Century to Alaric. Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-84633-1.
  • Nordgren, I. (2004): The Well Spring of the Goths : About the Gothic peoples in the Nordic Countries and on the Continent
  • Nordgren, I. (2000): Goterkällan – om goterna i Norden och på kontinenten, Skara: Vaestergoetlands museums skriftserie nr 30.
  • Rodin, L.; Lindblom, V. & Klang, K. (1994): Gudaträd och västgötska skottkungar – Sveriges bysantiska arv, Göteborg: Tre böcker.
  • Wenskus, Reinhard (1961): Stammesbildung und Verfassung. Das Werden der Frühmittelalterlichen Gentes, Köln.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]