Attila

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hunerriket under Attila (406-453). Hunernes rike omfattet Baltikum, deler av Tyskland, Ungarn, Balkan, store deler av Russland og Lilleasia. «Imperiet» var løst organisert, kanskje med et slags hovedsete i dagens Budapest.
Raphaels Møtet mellom Leo den Store og Attila viser pave Leo 1. med apostlene Peter og Paulus svevende over seg på vei til møtet med Attila i år 452

Attila (født ukjent - død 453 e.Kr.), også referert til som «Attila huneren», var herskeren av hunerne fra 434 og fram til sin død i 453. Han var den siste og mektigste herskeren av Hunerriket som strakte seg løselig fra elven Ural til elven Rhinen og fra elven Donau til Østersjøen. Riket omfattet Baltikum, store deler av Sentral-Europa herunder Tyskland og Ungarn, store deler av Russland og Lilleasia (se kart).

I løpet av sitt styre var han en av de mest fryktede fiendene til både Vestromerriket og Østromerriket. Han krysset Donau to ganger og plyndret på Balkan, men var ikke i stand til å erobre Konstantinopel. Han forsøkte også å erobre romerske Gallia (dagens Frankrike), krysset Rhinen i 451 og marsjerte med en stor og tung hær så langt som til Aurelianum (Orléans) før han ble beseiret i slaget på se katalauniske marker eller ved Châlons.

Til sist invaderte han Italia, herjet rundt i de nordlige provinsene, men var ikke i stand til å erobre Roma. Han planla flere hærtokt mot romerne, men døde i 453 etter sigende på sin bryllupsnatt av blodstyrtning fra nesen.

Framtoning[rediger | rediger kilde]

Det er ingen bevart redegjørelse i første person av Attilas framtoning. Det er imidlertid en mulig annenhånds beskrivelse ved den gotiske historikeren Jordanes som siterte den greske, østromerske historikeren og sendebudet til Attilas hoff, Priskos. Det antyder en person med mulige asiatiske trekk: «Kort av vesen med en brei brystkasse og et stort hode; hans øyne var små, hans skjegg tynt og stenket med grått; og han hadde en flat nese og solbrent hud, som viste tegn på hans opprinnelse.» [1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til Attilas navn er uklart. Den greske dramatikeren Menandros (død 291 f.Kr.) har benyttet betegnelsen Attila som navnet på elven Volga. [2]. Det tyrkiske navnet på Volga var også Ätil, og det har vært foreslått at navnet kan være avledet av dette ordet[3]. Omeljan Pritsak mener at navnet kan bety «universal hersker» på et tyrkisk språk som er beslektet med donau-bulgarsk[4].

Otto Maenchen-Helfen antyder en østgermansk opprinnelse og avviser en tyrkisk etymologi: «Attila er dannet fra gotisk eller gepidisk atta, «far», ved diminutiv endelse -ila.» Han finner Pritsaks etymologi «oppfinnsom, men av mange grunner uakseptabel». Imidlertid antyder han at disse navnene var «ikke de egentlige navnene til de huniske fyrstene og herrene. Hva vi har er huniske navn i germanske antrekk, modifisert for å passe gotisk tunge, eller populære gotiske etymologier, eller begge. Mikkola tenkte at Attila kunne gå tilbake til tyrkiske atlïg, «kjent»; Poucha finner det i tokhariske atär, «helt». Den første etymologien er for søkt til å bli tatt alvorlig, den andre er tøv.» [5]

Navnet har mange varianter i moderne språk via fortellinger blant germanske folk og er en viktig andel i den norrøne Volsungesaga og Hervors saga, og i den middelhøytyske Nibelungenlied: Atle på norrønt, Etzel på tysk og i tillegg Attila/Atilla/Etele på ungarsk (alle tre benyttes, men Attila er mest vanlig), og Attila, Atilla, Atilay eller Atila på moderne tyrkisk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jordanes, XXXV
  2. ^ The Journey of William of Rubruck to the Eastern Parts of the World, 1253-55: As Narrated by Himself with Two Accounts of the Earlier Journey of John of Pian de Carpine, s. 107, Willem Van Ruysbroeck, William Woodville Rockhill, Asian Educational Services, 1998. ISBN 978-81-206-1338-6
  3. ^ Moravcsik, BT 2, 80. The first was Bergmann, quoted by Inostrantsev 1926, 20.
  4. ^ Omeljan Pritsak (1982): «Hunnic names of the Attila clan» (PDF). Harvard Ukrainian Studies VI: 444. «Άττίλα/Αίίϋα.95 In 1955 I showed that 'Αττίλας/Attila should be analyzed as a composite title consisting of *es 'great, old', *t4l• 'sea, ocean', and the suffix /a/. The stressed back syllabic til (= tlill) assimilated the front member es, so it became *as.96 The consonantic sequence s-t (aş til-) became, due to metathesis, t-s, which by assimilation resulted in tt.97 In 1981 I was able to establish a Danube-Bulgarian nominative-suffix /A/ from the consonantic stems.98 Recalling that Danube-Bulgarian was a Hunnic language, I can now add to the data in the article of 1955 the following: the Hunnic title attila is a nominative,(in /A/) form of attil- (< *etsil < *es til) with the meaning "the oceanic, universal [ruler];" cf. the title of the Pećeneg ruler Куря, i.e., Kür+ä,meaning "universal" (cf. no. 3).»
  5. ^ Maenchen-Helfen, Otto (1973): «Chapter 9.4» i: The World of the Huns. University of California Press. ISBN 978-0-520-01596-8.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Attila the Hun – bilder, video eller lyd
personstubbDenne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)