Osiris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Osiris i hieroglyfer
eller
Q1
D4

Øyets sete
Fruktbarhet
eller
med determinativ
Q1
D4
A40
eller
s p I9

Sepa, Sep
dødsrikets gud
En typisk avbildning av den gammelgyptiske guden Osiris. Guddommen er framstilt med atef-krone, det vil si hvit hedjetkrone med strutsefjær, kongelige verdighetstegn som uraeusslange og løsskjegg og fruktbarhetssymbolene stilisert hyrdekrok (hyrdestav) og sliul, treskestokk eller pisk
Osiris i Dødeboken med karakteristiske attributter.

Osiris var en av de viktigste gudene i det gamle Egypt.

Osiris var en fruktbarhetsgud, men også dødsrikets gud, og kunne avgjøre hvem som fikk komme inn i dødsriket eller om deres sjel er tapt i all evighet. Han var sønn av Geb og Nut og gift med søsteren Isis. Før Mellomriket var det i hovedsak konger som kunne ha som mål å la seg identifisere med Osiris etter sin død, men denne forhåpningen ble etter hvert utbredt blant befolkningen som helhet.

Osiris sies å ha blitt drept i en kamp mot sin bror Set. Seth delte deretter legemet hans opp i flere deler og spredde dem over hele landet. Isis og søsteren Neftys klarte imidlertid å samle delene og vekke ham til live igjen. Horus, sønnen til Osiris og Isis, hevnet seg senere på Set.

Navnet Osiris var den greske formen for det egyptiske Usire, og grekerne identifiserte ham med deres egne guder for underverdenen, Dionysos og Hades.

Osiris presenteres som en mann kledd i mumiebandasjer. I de korsede armene hans holder han den seremonielle, stilisert hyrdestaven og sliulen. På hodet bærer han den høye hvite kronen til øvre Egypt. Ofte er huden hans farget grønn, noe som symboliserte regenerasjon, gjenfødsel og vekst, og at han var en gud for jordbruket.

I begynnelsen var Osiris en vegetasjonsgud som bestemte over avlingenes død og gjenfødsel, men seinere ble han assosiert med menneskenes død og som begravelsesgud var han en av de mest hedrede og populære gudene i Egypt.

De mytologiske fortellingene forteller at da Osiris ble født lød det vakker sang over himmelen, og en stemme sa: «Nå har Herren over alle ting kommet». Gleden i landet var stor, og ryktene om at en stor og vis konge hadde blitt født blant dem spredtes på begge sider av Nilen.

Ifølge de egyptiske mytene var Osiris en gang konge på jorden, og sammen med sin hustru Isis siviliserte de barbariske menneskene. De lærte menneskene jordbruk, hvordan få gode avlinger og hvordan male kornet til mel for bruk i brød. Så lærte de dem hvordan de kunne dyrke og lage vin og øl. Osiris grunnla også templene, og dekorerte dem med inskripsjoner, statuer og malerier. Han formulerte ritualer for dyrkelse og religiøse øvelser, konstruerte byer og ga innbyggerne lover, som oppmuntret menneskene til å leve hederlige liv. Da han var fornøyd med Egypts folk, dro han utenlands, sammen med Toth, Anubis og Wapwawet for å sivilisere resten av verden.

Set, Osiris’ bror, var sjalu på Isis’ makt og posisjon, da hun var igjen etter at Osiris hadde reist ut for å sivilisere verden. Han prøvde å ta tronen selv, men Isis var vis og sterk, og overvant ham raskt.

Da Osiris hadde sivilisert verden på en ytterst harmonisk måte, uten hjelp av våpen eller tvang, kom han tilbake til Egypt. Han fant landet harmonisk og fredfullt under Isis’ styre. Etter en stund begynte sjalusien å ulme i Set igjen, og han planla brorens ødeleggelse. Sammen med Etiopias dronning formet han en allianse og ventet på sin sjanse. Han fikk laget en kiste etter kongens kroppsmål, og holdt en fest for Osiris’ hjemkomst der hans allierte var blant deltakerne. Under festen ble den vakre kisten Set hadde fått laget vist frem til stor beundring fra folket. Set sa, som i spøk, at den som kisten passet, skulle også få den, og fikk Osiris til å prøve den. Da kongen var nedi kisten, slengte Sets allierte lokket på kisten og spikret det fast. Set fikk kisten båret til Nilen, hvor den ble senket i vannet. Nyheten om dette nådde Isis, og hun dro ut for å lete etter sin makes kropp, for hun visste at en død ikke kunne hvile i fred uten de riktige seremonier og ritualer. Hun lette vel og lenge, og ved hjelp av orakler fikk hun vite at kisten lå på en strand i Byblos, og på kisten vokste det en tamoriskbusk, som var så vakker, at kongen i Byblos kuttet den ned og brukte den til tak.

Isis dro til Byblos. Utenfor kongens palass satt hun ved en fontene, og snakket bare med dronningens egne terner, og hun var ytterst hjelpsom mot dem. Hun flettet håret deres ytterst vakkert, og parfymerte dem med sin ånde. Da ternene kom tilbake til dronningen, fortalte de om denne merkelige kvinnen. Dronningens nysgjerrighet ble straks vekket, og hun kalte Isis til palasset og ble så imponert av hennes kunnskaper at hun ga henne jobben som pleierske for sin sønn. Men mørke rykter spredte seg om henne. Det ble sagt at hun hver kveld, da alle hadde trukket seg tilbake til kammersene sine, gikk hun ut i den store hallen, laget et bål og kastet den unge prinsen hun hadde ansvaret for inn i flammene. Så forvandlet hun seg til en svale og fløy rundt søylen som var bygget av busken på Osiris’ kiste, i sorgfull sang. Dronningen ville se om ryktene var sanne, og gjemte seg i hallen. Men da Isis kom, og kastet barnet i flammene, for hun frem med et skrik og hentet barnet ut igjen. Isis irettesatte henne da, og sa at ved dronningens handling, hadde hun røvet sin sønn fra sjansen til evig liv. Isis forklarte sin sanne identitet, og avslørte hvorfor hun var kommet til Byblos. Til slutt ba hun så inderlig om hun ikke kunne få søylen som inneholdt hennes avdøde manns kiste, og det fikk hun. Med kisten seilte hun tilbake til Egypt.

I mellomtiden hadde Set tatt over den ledige tronen, og styrte landet dårlig. Da Isis kom tilbake til Egypt, jaget Set henne som en flyktning, og hun trakk seg tilbake til sumpen i Nildeltaet. Men bestefaren hennes, Ra, så henne og sendte guden Anubis som hennes guide.

Isis gjemte Osiris’ kiste, men Set fant den likevel, og delte Osiris opp i 14 deler, som han kastet i Nilen, i den tro om at krokodillene ville spise dem. Men krokodillene åt dem ikke, på grunn av deres kjærlighet for Osiris og deres frykt for Isis’ vrede, og bitene ble båret opp på land av Nilens vann. Bare en del av Osiris’ kropp ble spist, og det var fallosen. Da Isis oppdaget Sets handling, ble hun fylt av en enda dypere sorg enn før. Sammen med hennes søster Nephtys seilte hun nedover Nilen og fant alle bitene. Ifølge en versjon av historien gravla Isis hver del i jorden, og der vokste det frem et tempel i hans navn.

En annen versjon forteller hvordan Anubis og Tot steg ned fra himmelen for å assistere Isis og Nephtys. Sammen gjorde de Osiris hel igjen, og mumifiserte ham. Isis tok form av en glente, og brukte vingene sine til å blåse luft i neseborene hans, og ga sjelen hans liv og tillot den å dra til underverdenen. Fremdeles i form av en fugl hvilte hun på kroppen hans og ved hjelp av magi unnfanget hun deres sønn Horus.

Set regjerte i mange år, og Isis holdt seg skjult sammen med sønnen Horus. Horus vokste seg sterk og lærte seg å kjempe. Han ventet bare på den dagen da han kunne hevne sin fars morder.

I sumpen i elvedeltaet, samlet Horus en hær av trofaste tilhengere av hans far, og etter et tegn fra hans far, marsjerte de til kamp mot Set, og vant. Selv mistet Horus et øye til Set. Etter krigen kom Tot ned fra himmelen og helet begges sår, og Set ble kalt opp til gudenes råd for hans forbrytelser. De bestemte at Horus var Egypts rette konge, og han ble en elsket hersker, som sin far. Men snart ble også Horus lei av jordisk kongestyre, og ga tronen sin videre til menneskelige etterfølgere. Fra den gang av var gudenes herredømme på jorden over. Konger på jorden tok navnet Horus gjennom livet, og Osiris etter døden.

Plutark[rediger | rediger kilde]

Plutarks (45-120) tekst Om Isis og Osiris er den eneste sammenhengende versjonen av Osirismyten.


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Osiris – bilder, video eller lyd