Galeazzo Ciano
| Galeazzo Ciano | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Gian Galeazzo Ciano 18. mars 1903[1][2][3][4]  Livorno[5][6] | ||
| Død | 11. jan. 1944[1][2][3][4] (40 år) Verona[7][6] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, jurist, dagbokskriver | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Laurea[8] | ||
| Ektefelle | Edda Ciano (1930–1944) | ||
| Far | Costanzo Ciano | ||
| Barn | Fabrizio Ciano | ||
| Parti | Partito Nazionale Fascista | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia Den italienske sosialrepublikk | ||
| Medlem av | Det store rådet | ||
| Utmerkelser | 14 oppføringer
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1938)[9][10]
Den hvite ørns orden Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Annunziataordenen Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Sølvmedalje for militær tapperhet Den tyske ørns fortjenesteorden Den gylne spores orden Storkors av Sankt Stefans orden Storkors av Piusordenen Malteserordenen Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Collar de la Gran Orden Imperial de las Flechas Rojas (1939)[11] | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Gian Galeazzo Ciano, greve av Cortallazzo (født 18. mars 1903 i Livorno i Italia, henrettet 11. januar 1944 i Verona) var Italias utenriksminister under Benito Mussolinis regime. Han var også Mussolinis svigersønn. Galeazzo var sønn av Costanzo Ciano, en veteran fra første verdenskrig som var en av grunnleggerne av fascismen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]
Etter å ha tatt en juridisk utdannelse ble han attache ved den italienske ambassade i Rio de Janeiro. I 1930 giftet han seg med Edda Mussolini, og paret reiste snart etter til Shanghai hvor han var utnevnt til konsul. Noen år senere kom han tilbake til Italia og ble minister for presse og propaganda, og deretter utenriksminister. Han erstattet Dino Grandi, som hadde stått for en mindre aggressiv linje enn det Mussolini ønsket. Grandi ble sendt til London som ambassadør.
Kongelig rådgiver[rediger | rediger kilde]
Ciano vant kronprins Umbertos tillit, og ble formidler mellom prinsen og fascistregjeringen.[trenger referanse] Vennskapet ble sett som produktivt av begge parter, fordi de begge var utpekt til å overta, den ene tronen og den andre regjeringen.[trenger referanse] Kongen hedret Ciano med Collare della Santissima Annunziata, en av de høyeste kongelige dekorasjonene.
Man mener at forbindelsen mellom Umberto og Ciano bidro til å gjøre ministeren istand til å holde Italia på avstand fra Hitler-Tyskland så lenge som mulig.[trenger referanse] Ciano var sikker på at Hitler var farlig for Italia, spesielt etter at den østerrikske statsministeren Engelbert Dollfuß ble myrdet.[trenger referanse] Dolfuss hadde nære bånd til Mussolinis familie, og hans kone var i Italia da mordet fant sted. Etter at Stålpakten ble inngått hadde han en rekke møter med Joachim von Ribbentrop og Hitler, og hans skepsis ble styrket ytterligere. Mot slutten skrev han i sin dagbok at han var usikker på om han ønsket en tysk seier eller ikke. Han hatet Hitler, og var redd for at Italia skulle bli tvunget til å gi fra seg sine nordlige områder til Tyskland.
Visekonge i Albania[rediger | rediger kilde]
I 1939 okkuperte Italia Albania, og Ciano ble visekonge for de okkuperte områdene. Han støttet en annektering av Albania, og ble kjent som streng og grusom i sitt styre. Han beriket seg kraftig gjennom okkupasjonen.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Tidlig i andre verdenskrig advarte Hitler Mussolini om at «det finnes noen forrædere i familien din». Ciano ble sendt til Den hellige stol som ambassadør. Hans forhold til monsignor Montini, senere pave Paul VI, var godt, og Ciano holdt kontakt med andre land gjennom den innflytelsesrike Montini.
Ciano støttet det italienske felttoget i Hellas i oktober/november 1940, som endte i katastrofe for italienerne.
Den 25. juli 1943 hadde fascistpartiets øverste råd et møte, hvor den indre opposisjonen mot Mussolini igjen kom til overflaten. Ciano stemte mot sin svigerfar, men fulgte allikevel Il Duce til Salò, hvor Repubblica Sociale Italiana hadde blitt grunnlagt. Hans kone Edda hadde forsøkt å sikre asyl, men fikk ikke Den hellige stols hjelp og kunne dermed ikke komme ut av landet. Det ser ut til at tyskerne gav dem inntrykk av å ville hjelpe dem å komme seg til Spania, men de ble i stedet arrestert. Ciano ble sendt til Verona 19. oktober 1943, og ble fengslet sammen med andre fascistledere som hadde stemt mot Mussolini.
Henrettet av fascistene[rediger | rediger kilde]
Cianos stemme mot Mussolini ble sett på som høyforræderi. Etter en dramatisk, offentlig rettssak 8. og 9. januar 1944 ble Ciano og fire andre fascister kjent skyldige. De ble henrettet ved skyting om morgenen 11. januar. Det har vært diskutert hva Mussolini mente om dette; ønsket han ikke å beskytte sin svigersønn, eller var han ute av stand til å gjøre det. Edda krysset halve Italia med stor fare for liv og helse for å redde sin mann, men lyktes ikke.
Dagbokens historie[rediger | rediger kilde]
Edda flyktet etter henrettelsen til Sveits, forkledd som bondekone. Hun smuglet med seg Cianos dagbøker, og fordi hun så gravid ut slapp hun lettere gjennom grensekontrollen. Krigskorrespondenten Paul Ghali fra Chicago Daily News fikk vite at hun bodde i et kloster i Neggio sør i Sveits, og han ordnet med publisering av dagbøkene. De er blant de viktigste kildene til fascistpartiets indre liv mellom 1939 og 1943. Innholdet er nesten utelukkende politisk, med svært få personlige notater.[12]
En norsk oversettelse ble utgitt i 1947 på Aschehoug forlag.[12]
Omtale[rediger | rediger kilde]
Ciano er en av de mest kontroversielle personer i det italienske fascistregimet. Han var regnet som bortskjemt, snobbete, uten dybde, korrupt og grusom. Samtidig var han en av de få på høyt nivå som stod imot alliansen med Tyskland. Hans stemme mot Mussolini har også av en del blitt sett som et tegn på personlig mot.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Galeazzo Ciano Conte di Cortellazzo, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Galeazzo-Ciano-Conte-di-Cortellazzo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000921, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 11755[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Чиано Галеаццо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, besøkt 29. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ «DECRETO concediendo el título de Caballero y el Collar de la Orden de Isabel la Católica a S. E. el Conde Galeazzo Ciano di Cortelazzo», hefte 18, side(r) 263, publisert i Boletín Oficial del Estado, utgitt 18. juli 1938[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1938-8169[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1939-7734[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Ciano, Galeazzo (1947). Cianos dagbok 1939-1943. Aschehoug.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Galeazzo Ciano, Ciano's Diary, 1939-1943, edited and with an introduction by Malcolm Muggeridge, foreword by Sumner Welles, translated by V. Umberto Coletti-Perucca, London and Toronto: William Heinemann Ltd., (1947).
- Ciano's diplomatic papers: being a record of nearly 200 conversations held during the years 1936–42 with Hitler, Mussolini, Franco; together with important memoranda, letters, telegrams etc. / edited by Malcolm Muggeridge; translated by Stuart Hood, London: Odhams Press, (1948).
- Galeazzo Ciano, Diary 1937–1943, Preface by Renzo De Felice (Professor of History University of Rome) and original introduction by Sumner Welles (U.S. Under Secretary of State 1937–1943), translated by Robert L. Miller (Enigma Books, 2002), ISBN 1-929631-02-2
- The Ciano Diaries 1939–1943: The Complete, Unabridged Diaries of Count Galeazzo Ciano, Italian Minister of Foreign Affairs, 1936–1943 (2000) ISBN 1-931313-74-1
- Giordano Bruno Guerri – Un amore fascista. Benito, Edda e Galeazzo. (Mondadori, 2005) ISBN 88-04-53467-2
- Чиано Галеаццо, Дневник фашиста. 1939–1943, (Москва: Издательство "Плацъ", Серия "Первоисточники новейшей истории", 2010, 676 стр.) ISBN 978-5-903514-02-1
- Ray Moseley – Mussolini's Shadow: The Double Life of Count Galeazzo Ciano, (Yale University Press, 1999) ISBN 0-300-07917-6
- R.J.B. Bosworth – Mussolini (Hodder Arnold, 2002) ISBN 0-340-73144-3
- Michael Salter and Lorie Charlesworth – "Ribbentrop and the Ciano Diaries at the Nuremberg Trial" in Journal of International Criminal Justice 2006 4(1):103–127 doi:10.1093/jicj/mqi095
- Fabrizio Ciano – Quando il nonno fece fucilare papà ("When Grandpa had Daddy Shot"). Milano: Mondadori, 1991.
- "Galeazzo Ciano’s Last Reflections before Execution." World War II Today RSS. Accessed 25 March 2015.
- "Galeazzo Ciano - a Summary - History in an Hour." History in an Hour. 10 January 2014. Accessed 25 March 2015.
- "Gian Galeazzo Ciano - Comando Supremo." Comando Supremo. 14 February 2010. Accessed 25 March 2015.
- "The Ciano Papers: Rose Garden." Central Intelligence Agency. 4 August 2011. Accessed 25 March 2015.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Galeazzo Ciano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons