Amalie Skram

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Amalie Skram fra 1877.

Amalie Skram (født 22. august 1846 i Bergen, Hordaland, som Berthe Amalie Alver, døde 59 år gammel den 15. mars 1905 i København) var norsk-dansk forfatter. Hun vakte stor forargelse med sitt forfatterskap, men etter hvert, og ikke minst etter sin død, fikk hun anerkjennelse som en stor naturalistisk forfatter. Hun er blant annet kjent for slektsromanene om Hellemyrsfolket.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Berthe Amalie Alver ble født 22. august 1846 i Bergen. Foreldrene var Mons Monsen Alver og Ingeborg Lovise Sivertsen. Faren blir ofte sett på som en kjøpsmann, men var noe man kalte «kjellermann» og var aldri en del av borgerskapet. Moren sendte uansett Amalie på byens beste pikeskole og ville få familien til å fremstå som finere enn den var ved kjøp av dyre møbler, klær etc. Moren til Amalie Skram fikk 9 barn i løpet av 13 år hvor 4 døde kort tid etter fødselen. Amalie var nest eldst med fire brødre.

Amalie Skram var flink på skolen og skulle nok ønske hun kunne fortsette etter konfirmasjonen, men kvinner på den tiden fikk ikke lov til det. Året etter konfirmasjonen gikk faren konkurs og reiste til Amerika. Noen få dager etter forlovet Amalie seg med Bernt Ulrik August Müller – en rik skipskaptein som var ni år eldre enn Amalie. Hun var akkurat fylt 18 år da de giftet seg 3. oktober 1864 i Bergen, og hun hadde ennå ikke fått sin første menstruasjon og var verken psykisk eller fysisk klar for noe ekteskap. Hun var heller ikke forelsket i Müller og giftet seg trolig for familiens skyld.

To ekteskap[rediger | rediger kilde]

Amalie ble i 1868 mor til Ludvig August, her avbildet i 1901 da han var ved Nationaltheatret.

Amalie Alver giftet seg med skipskaptein August Müller den 3. oktober 1864 i Nykirken i Bergen. De skilte lag i 1878, men de ble ikke offisielt skilt før i 1882. I perioden sammen med August Müller var Amalie Skram kjent som Amalie Müller. Amalie Müller fikk to sønner fra dette ekteskapet, Jacob Worm Müller i 1866 og Ludvig August i 1868. Ekteskapet mellom Amalie og August Müller skrantet, og han kjøpte et møllebruk ved Ask på Askøy i 1876 hvor de slo seg ned etter et turbulent liv både i Bergen og ved deres reiser rundt på verdenshavene. Denne flyttingen så ut til å hjelpe på ekteskapet i en periode, men i 1877 ble Amalie lagt inn på Gaustad asyl på grunn av et nervesammenbrudd. Etter noen måneders opphold på Gaustad søkte Amalie tilflukt hos sin mor i Kristiania. Senere flyttet hun til broren Ludvig Alver i Halden sammen med sønnene. Noen år senere (i 1882) ble ekteskapet med Müller offisielt oppløst. Amalie bodde i Halden frem til 1881, for deretter å flytte til broren Wilhelm som da oppholdt seg i Kristiania. I Kristiania hadde hun kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.

Problemene toppet seg for Amalie da Wilhelm døde i 1883. Hun hadde tidligere truffet den danske forfatteren Erik Skram ved Bjørnstjerne Bjørnsons dikterjubileum i 1882. De forlovet seg høsten 1883. Gjennom dette ekteskapet ble hun kjent som Amalie Skram. Paret fikk datteren Johanne (Skram Rørdam) i 1889.

Skilsmisse og sinnslidelse[rediger | rediger kilde]

Forholdet til Müller ble dårligere, og Amalie ble asosial og isolerte seg på 1870-tallet. Müller begynte å drikke mer, og Amalie ble redd ham og mistenkte at han hadde et forhold med husholdersken. Amalie ville skilles, men ble overtalt til å bli værende, som Müllers husholderske. Etter en stund ble Amalie syk og husket ikke engang at hun har barn. Hun ble derfor sendt til Gaustad sykehus i Kristiania, et asyl for sinnslidende. Etter behandling i syv uker ble hun utskrevet. Grunnen til at hun ble sinnslidende var trolig stort psykisk press helt siden bryllupet.

Etter utskrivelsen flyttet hun til moren i Kristiania. Hun flyttet aldri tilbake til mannen sin igjen. Hos sin mor skrev hun sitt første brev til Bjørnstjerne Bjørnson om hans skuespill Kongen, noe som ble begynnelsen på en rekke brev og et godt vennskap dem imellom.

Amalie og moren gikk ikke godt sammen, og Amalie endte opp hos broren Ludvig i Fredrikshald etter et år hos broren Wilhelm. Der leste og diskuterte de som de hadde gjort da de var barn, men da moren senere flyttet inn, flyttet Amalie ut. Amalie prøvde seg som bokanmelder igjen og sluttet seg til Georg Brandes' utsagn om «å sette problemer under debatt». Hun anmeldte blant annet Et dukkehjem av Henrik Ibsen og argumenterte kraftig for kvinnefrigjøring i denne anmeldelsen. På tross av dette så hun ikke på seg selv som en kvinneforkjemper.

På denne tiden, rundt 1881, prøvde Amalie å få ut sin første fortelling Byråsjef Krog’s, mens hun skrev på sin debutroman Fru Ring, men ingen ville trykke fortellingen på grunn av innholdet som omtalte det tabulagte emnet kjønnssykdommer. Etter en stund i Fredrikshald flyttet hun tilbake til Kristiania for å møte leserne av anmeldelsene sine. Hun ville være der ting skjedde og flyttet inn hos sin bror Wilhelm. Der ble hun med i et kunstnermiljø hvor folk var opptatt av det samme som henne, selv om hun sjokkerte med sine utsagn.

Amalies første kjærlighet[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med Bjørnsons 25-årsjubileum som forfatter, møtte Amalie Erik Skram for første gang, og de skrev lange brev til hverandre når Erik Skram dro til Bergen og Amalie tilbake til Kristiania. Etter mange brev og telegrammer møttes de endelig igjen, og Amalie skjønte straks at hun var forelsket for første gang i sitt liv. Deretter reiste Erik tilbake til København.

Amalie begynte å mistenke Erik for å ha en elskerinne, noe han fortalte åpent om og forklarte seg med den vanlige oppfatningen av menn; nemlig at de ikke klarer å leve seksuelt avholdende. Amalie skjønte ikke dette og ville bryte med Erik, men klarte det ikke. Litt senere brøt Erik med elskerinnen sin og de møttes på et hotell i Sverige der de lå sammen for første gang. Amalie skrev senere i et brev at hun var overrasket over at hun hadde glede av det, noe som sier sitt om hennes forrige ekteskap. Samtidig debuterte Amalie som forfatter. Madam Høiers leiefolk ble publisert i Nyt Tidsskrift i desember 1882.

I slutten av 1883 var Amalie endelig klar for å satse på kjærligheten, og det var hun som fridde til Erik som sa ja med en gang via brev. I slutten av mars 1884 var hun klar for å forlate sønnene på 15 og 17 år og flyttet til Danmark. Bryllupet ble holdt 4. april 1884, og hun fikk sitt kunstnernavn Amalie Skram.

I 1888 begynte Amalie å mistenke Erik for å være utro, noe Erik benektet. Hva som var tilfellet vet vi ikke, men det førte til at de i 1900 gikk fra hverandre. I mellomtiden fikk de en jente sammen kalt Johanne.

Ny krise[rediger | rediger kilde]

I 1894 ble det ny krise, og Amalie ble innlagt på kommunehospitalets sjette avdeling i København – avdeling for pasienter med sinnslidelser. Hun hadde vært plaget av blant annet selvmordstanker og aborterte som 48 åring. Frykten for utroskap fra Eriks side var nok også en grunn til dette sammenbruddet. Hun var der i 4 uker før hun ble overført til St. Hans hospital hvor hun var i en måned. Dette førte senere til de to sinnssykehusromanene hun ga ut på Gyldendal i 1895.

Som forfatter[rediger | rediger kilde]

Hun bosatte seg i København i 1884, men hentet sitt stoff fra Norge og spesielt fra Bergen og området rundt.

Skram var opptatt av å skaffe seg nøyaktige kunnskaper om temaene hun skrev om og arbeidet mye med kildene som hun brukte: «Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» (I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson 25. november 1888)

Skram debuterte i 1882 med fortellingen Madam Høiers Leiefolk, og fikk sitt gjennombrudd tre år senere med Constance Ring. Denne fortellingen ble den første av flere ekteskapsromaner i forfatterskapet. Constance Ring omhandler en kvinnes ulykkelige ekteskap, og utløste bestyrtelse. Det gjorde også Professor Hieronymus og Paa St. Jørgen, som begge hadde selvbiografiske elementer. De to sistnevnte tok opp behandlingen av sinnssyke.

Hun følte seg så avvist i Norge at hun bestemte at det skulle stå «Berthe Amalie Alver Skram. Dansk borger – dansk Undersaat – dansk forfatter» på gravskriften hennes. Graven hennes på Bispebjerg kirkegård i København ble slettet i 1927, og asken overført til en fellesgrav. Herfra ble Amalie Skrams levninger flyttet til en såkalt restgrav.

Romanene[rediger | rediger kilde]

Skrams romanforfatterskap kan deles i tre typer:

Ekteskapsromaner[rediger | rediger kilde]

Her setter Amalie Skram ekteskapet, og særlig seksualitetens plass i samlivet, under debatt. Hun skildrer følgene av den store ulikheten mellom mann og kvinne når det gjelder seksuell erfaring. Kvinnene som går inn i ekteskapet er helt uvitende om seksualiteten. Mennene, som kvinnene gifter seg med, er eldre og har hatt erotiske erfaringer før ekteskapet. Skram kritiserer dobbeltmoralen i samfunnet der det er sosialt akseptabelt at mennene er utro, mens kvinnene blir plassert på sidelinjen. Det er nærliggende å tro at Amalie Skrams personlige erfaringer i ekteskapet med Müller ligger til grunn for mye av den frustrasjonen som kommer til uttrykk i disse romanene.

Sinnsykehusromaner[rediger | rediger kilde]

De to romanene av denne typen er Prof Hieronimus og Paa St. Jørgen, som bygger på personlig erfaring. Hun drøfter forholdet mellom galskap og normalitet, og grensen mellom disse. Det var et vågestykke av Amalie Skram å skrive så personlig, og hun må sies å være en av de aller første som torde å skrive om det som ennå var et tabubelagt område i litteraturen dengang. Man kan si at Amalie Skram banet veien inn i de nervøse sinn. Hun har fått mange forfattere til å gjøre det samme, men det tok lang tid før noen våget å gå i Amalie Skrams fotspor ved å skrive denne type romaner. Gjennom disse bøkene får man som leser idag stifte kjennskap med datidens psykiatriske forhold. Bøkene vakte oppsikt fordi de omtalte sykehusene var lette å identifisere, og personalet i bøkene var basert på virkelige mennesker.

Slektsromaner[rediger | rediger kilde]

Firebindsverket Hellemyrsfolket, der Sjur Gabriel er best kjent, beskriver ikke bare ulike sider av en fattig familie, men også veien mot undergangen.

Slektsromanene om Hellemyrsfolket omfatter bøkene Sjur Gabriel, To venner, S.G. Myre og Afkom. Her skildrer Amalie Skram en familie gjennom flere generasjoner og løsriver seg fra egne personlige erfaringer og opplevelser som bakgrunn for skrivingen. Denne romansyklusen betegnes som det mest helstøpte og størst anlagte naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende bibliografi

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Amalie Skram – originaltekster av og om forfatteren