Ingvar Ambjørnsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ingvar Ambjørnsen
Ingvar Ambjørnsen.jpg
Ingvar Ambjørnsen under litteraturfestivalen på Café Sting 2007
Født 20. mai 1956 (58 år)
Norge
Ektefelle Oversetteren Gabriele Haefs
Yrke Forfatter

Ingvar Ambjørnsen (fullt navn Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs, født 20. mai 1956) er en norsk forfatter bosatt i Hamburg i Tyskland, han flyttet dit i 1984 og har bodd der siden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ambjørnsen droppet ut av gymnaset etter én måned og fullførte i stedet ett års typografiutdannelseLarvik yrkesskole. Det stod tidlig klart for ham at det var forfatter han ville bli. Et følgende svært variert yrkesliv og mange erfaringer med Oslos subkulturer i ungdomstiden ga Ambjørnsen mye av den ballast som skulle til for å skrive med stor troverdighet fra outsidernes ståsted, slik at han fra tidlig av i høy grad er blitt disse gruppenes «egen» forfatter, såvel i deres øyne som hvordan hans forfatterskap blir ansett i den litterære offentlighet. Hans høye produktivitet og evne til å følge skikkelser og tema gjennom flere bøker, for ungdom og voksne, har gjort ham til en av de mest leste, seriøse samtidsforfattere i Norge i dag. Men ikke minst gjennom sine kritikerroste noveller har Ambjørnsen også vist seg som en kresen språkkunstner og en forfatter med dyp psykologisk innsikt, og med frapperende dramaturgisk evne.

Han er formodentlig den eneste norske forfatter som har mottatt både Språklig samlings litteraturpris og Riksmålsforbundets litteraturpris, noe som gir en pekepinn om forfatterens stilistiske variasjonsevne.

Han var dessuten gjennom mange år fast, ukentlig spaltist i VG, og hans liberale holdninger rundt bruk av hasj, har til tider vært omdiskutert.

Ingvar Ambjørnsen debuterte med romanen 23-salen i 1981. Den siste revejakta (roman, 1983) førte til en etablering av hans navn blant outsidergrupper; det virkelige gjennombrudd i den store offentligheten skjedde i 1986 med Hvite niggere, hvor man følger oppveksten til frikeren Erling Haefs. Blant Ambjørnsens mest kjente bøker er blant annet ungdomsbokserien om Pelle og Proffen, flere ganger filmatisert, samt romanene om Elling. Også Elling-bøkene er filmatisert, og den første filmen ble Oscar-nominert. Som barnebokforfatter har han nådd langt utover Norges grenser med bøkene om hunden og katten Samson og Roberto. Hans bøker har ikke bare gjort ham til en av Norges mest filmatiserte forfattere, de har også dannet utgangspunkt for en lang rekke vellykkede dramatiseringer som har gått sin seiersgang verden over.

Ambjørnsen var Festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 2006, som sammenfalt med at han fylte 50 år.

Ambjørnsen er gift med den tyske oversetteren Gabriele Haefs, som har gitt hans og mange andre fremtredende norske forfatteres bøker tysk språkdrakt, blant annet Jostein Gaarders. For denne innsats har hun mottatt Willy-Brandt-Prisen, som en heder for sitt arbeid for norsk-tysk forståelse.

Larvik kommunestyre vedtok 17. juni 2009 å utnevne Ambjørnsen til æresborger av Larvik.

Han er fetter av dramatikeren og forfatteren Bernt Kristian Børresen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Frittstående romaner[rediger | rediger kilde]

  • 23-salen (1981)
  • Sarons ham (1982)
  • Den siste revejakta (1983)
  • Galgenfrist (1984)
  • Stalins øye (1985)
  • Hvite niggere (1986)
  • Heksenes kors (1987)
  • San Sebastian Blues (1989)
  • Den mekaniske kvinnen (1990)
  • Det gyldne vakuum (1992)
  • Dukken i taket (2001)
  • Innocentia Park (2004)
  • En lang natt på jorden (2007)
  • Opp Oridongo (2009)
  • Natten drømmer om dagen (2012)

Noveller og fortellinger[rediger | rediger kilde]

  • Jesus står i porten (fortellinger, 1988)
  • Sorte mor (noveller, 1994)
  • Natt til mørk morgen (noveller, 1997)
  • Dronningen sover (fortelling, 2000)
  • Delvis til stede (noveller, 2003)
  • Djevelens fødselsdag (noveller, 2006)

Romaner i serien om Elling[rediger | rediger kilde]

Pelle og Proffen-serien[rediger | rediger kilde]

  • Kjempene faller (roman, 1987)
  • Døden på Oslo S (roman, 1988)
  • Giftige løgner (roman, 1989)
  • Sannhet til salgs (roman, 1990)
  • De blå ulvene (roman, 1991)
  • Flammer i snø (roman, 1992)
  • Etter orkanen (roman, 1993)
  • Hevnen fra himmelen (roman, 1994)
  • Storbyens stemme (roman, 1994)
  • Mordet på Aker Brygge (Pelle og Proffen som album, 1995)

Samson og Roberto-serien[rediger | rediger kilde]

  • Arven etter Rin-Tin-Tei (roman, 1998)
  • Krakilske kamerater (roman, 1999)
  • Pater Pietros hemmelighet (roman, 2000)

Fillip Mobergs eventyr[rediger | rediger kilde]

Nettroman og podcast-roman finnes på Nettsted for Fillip Moberg

Hørespill[rediger | rediger kilde]

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

Dokumentar[rediger | rediger kilde]

  • Bellona – gudinna som ble vaktbikkje (1988)

Artikkelsamlinger[rediger | rediger kilde]

  • Husk hjelm! (1998)
  • Tre døgn etter dommedag (2000)
  • Høyt oppe, langt nede (2003)
  • Svart på hvitt : ytringer 1995 til 2012 (2013)

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Det er spilt inn tre filmer basert på bøkene om Pelle og Proffen:

Det er spilt inn tre filmer basert på bøkene om Elling:

Andre filmatiseringer:

Priser[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Karin Sveen 
Vinner av Språklig samlings litteraturpris
Neste mottaker:
 Mari Osmundsen 
Forrige mottaker:
 Inger Margrethe Gaarder
og Fredrik Skagen
(1986) 
Vinner av Cappelenprisen
Neste mottaker:
 Vigdis Hjorth 
Forrige mottaker:
 Idar Lind 
Vinner av Rivertonprisen
Neste mottaker:
 Audun Sjøstrand 
Forrige mottaker:
 Anne Holt 
Vinner av Bokhandlerprisen
Neste mottaker:
 Karin Fossum 
Forrige mottaker:
 Ketil Bjørnstad 
Vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris
Neste mottaker:
 Toril Brekke 
Forrige mottaker:
 Gro Dahle 
Vinner av Vestfolds Litteraturpris
Neste mottaker:
 Margaret Skjelbred 
Forrige mottaker:
 Simon Flem Devold 
Booth-prisen
Neste mottaker:
 Stine Sofies Stiftelse 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Østlands-Posten 10. juni 2009

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Ingvar Ambjørnsen – sitater