Norrøn litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Röksteinen i Sverige med norrøn runeskrift

Norrøn litteratur er diktning og litterære fortellinger på norrønt eller gammelnorsk språk fra den norrøne perioden ca. 800 e.kr. til 1350 e.kr. Norrønt språk ble skrevet og snakket i Norge, Sverige og Danmark og deretter på Island, Færøyene og Grønland. Før det latinske alfabetet kom rundt år 1000 ble svært lite nedskrevet. Det eksisterte et runealfabetet (fuþark), men det var bare egnet til kortere tekster. Før år 1000 ble det meste overført muntlig, og disse fortellingene ble senere skrevet ned. Det er all grunn til å tro at det ble diktet allerede i urnordisk tid. Det finnes enkelte runeinnskrifter som kan betraktes som vers. Det meste av hva som ble diktet på norrønt er gått tapt, men det som gjenstår og er blitt bevart for ettertiden har smidd seg en ærefull plass, ikke bare for den første skriftkulturen i Norden, men i verdenslitteraturen generelt. Viktigst av det som er bevart er Eddakvadene, skaldediktene, sagalitteraturen, og ulike lærdomsbøker.

Runene[rediger | rediger kilde]

Sigurd Fåvnesbane drikker Fåvnes blod. Illustrasjon av Arthur Rackham.

En tidlig norrøn myte forteller om at Odin hengte seg selv i verdenstreet Yggdrasil, ofret seg selv for å skaffe seg kunnskap. Den magiske kunnskapen som var evnen til å skrive dikt tilhørte de hengte og med Odin selv, hanga heimþinguar, «den som besøker de hengte». I Håvamål står det følgende:

Jeg vet at jeg hang
i det vindkalde tre
ni hele netter
med odd såret,
til Odin gitt
sjøl gitt til meg sjøl.[1]

Runer, skriftspråket, tilhørte de magiske evnene, knyttet til den store magikeren Odin, og selv så sent som på begynnelsen av 1200-tallet referer noen linjer hos orknøybiskopen Bjarne Kolbeinsson følgende forbindelse tilbake til den gamle magi om diktningens mørke vesen:

Jeg hentet aldri visdom under fossen, aldri galdret jeg
Aldri lærte jeg skaldekunnskap under hengte menn.[2]

For et folk som aldri tidligere hadde opplevd et skriftsystem, må runene ha blitt oppfattet som en gave fra oven, slår Lars Magnar Enoksen fast i sin lærebok Runor[3] Ettersom svært få hadde kunnskapen framsto den som magisk for de mange som ikke kunne den, og magien var knyttet til det guddommelige i henhold til norrøn mytologi. Allerede fra skriftspråkets begynnelse i Norden ble den behandlet med respekt, og lærdomsdiktet Håvamål har mange referanser til runenes betydning og kraft. Dødsguden Odin benyttet seg av runer, skriftspråket, for å få de døde i tale. Litteraturen var på mange måter et middel til å beholde fortiden i nåtiden, knytte forbindelsene bakover i tid til fordums hendelser og store menn og kvinner. Skaldenes oppgave var ved hjelp av diktningen å synge nåtidens bedrifter og storhet, hylle høvdingen, og knytte hendelsene tilbake i tid til ættens pris.

Sigurd Fåvnesbane fra venstre planke av Hyllestad I -portalen

Interessant nok har ordet bokstav samme språklige rot og betydning som ordet rune. Begge ordene betyr skrivetegn. Både i runeinnskriftene og i Edda benyttes ordet «stav» eller «staver» for å betegne en eller flere runer. Runenes kantete former vitner om at de var konstruert for å bli risset inn i tre eller stein. Ordet bokstav betyr egentlig «(rune)stav som risses inn i (bøk)tre». Selve ordet bok er avledet fra bøk da man risser runer på barken eller tavler av bøk.[4]Ordet bokstav forteller noe om runenes form og dets materiale det ble risset inn på. Ordet rune har foruten betydningen skrivetegn også betydningen «kunnskap», «ferdighet», «hemmelighet», «fortrolig samtale», «trolldom», og «gåte».[5]

Det første skriftlige nedtegnelsen på norrønt mål i Norge finnes på Eggjasteinen i Sogndal i Sogn.[6] Her lyder en av setningene slik:

huwaR ob kam harie a hit lat
Hverr of kom her á hitt land? («Hvem førte hæren over til hint land?»)

Runene kom sørfra til Norden og Norge. De ble først brukt av germanske folk en gang på 100-tallet e.Kr., kanskje tidligere, på det europeiske fastlandet. Fra 200-tallet finnes de også i Norden. Runene egnet seg ikke til lengre tekster, men passet til trylleformularer, beskjeder, og korte tekster. Det eneste kjente unntaket var på 1200-tallet; Skåneloven, lovverket innenfor en del av datidens Danmark, ble skrevet med runer.[7] En del av de korte tekstene var i sin rytmiske form å betrakte som en form for poesi. Med den samme kulturutvekslingen som førte runene nordover kom antagelig også germanske myter og sagn, som blant annet sagnet om den germanske helt Siegfried som på norrønt språk ble Sigurd Fåvnesbane. Sigurd klarte å drepe dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg dermed en stor skatt. Fortellingen om Sigurd var en del av den muntlige diktningen som eksisterte i Norden og nordlige Europa, og ble siden skrevet ned i ulike gjendiktninger i heltediktene i Den eldre Edda, i det tyske Nibelungenlied og i Volsungesaga. Det angelsaksiske diktet Beowulf fra 700-tallet har spor av dansk og svensk heltediktning.

Nordisk felleskultur[rediger | rediger kilde]

Den eldre Vestgøtaloven ble nedtegnet en gang rundt 1220 av Eskil Magnusson.

Norrønt var det språket som ble snakket i Norden i middelalderen. Det hadde utviklet seg fra urnordisk, et språkstadium i tiden fra rundt 200 til 500 e.Kr. Etter 500-tallet kom synkopetiden fram til rundt år 700 da trykklette stavinger falt fra, språket ble smidigere og norrønt oppsto. I hele Norden var det enkelt forstå hverandre, dialektforskjellene var meget små og regionale, men etter 1050, i den samme perioden da nasjonal statsdannelse for Norge, Danmark og Sverige begynte å feste seg, begynte også norrønt i de tre nasjonene å skille seg i nasjonale dialekter av norrønt. Grovt sett skilte det seg i en vestlig og en østlig del, Norge og Island i vest, og Danmark og Sverige i øst. Før 1000-tallet hadde grensene mellom Norge og Sverige vært flytende, og i løpet av middelalderen var store deler av den svenske vestkysten ned til Göteborg norsk, mens hele Skåne var dansk så sent som til freden i Roskilde i 1658 da disse områdene overdratt til Sverige.

Skriftsiden av Den store Jellingsteinen.

Det litterære aktivitet som eksisterte på Island på 1100- og 1200-tallet er enestående. Det litterære livet i Norge var neppe i nærheten av samme kvantitet eller kvalitet, selv om mange skriftstykker av norsk opphav antagelig har gått tapt.[8] Det var også et litterært miljø i både Bjørgvin (Bergen) og Nidaros (Trondheim) på samme tid, men hvor rikt det var er ikke lett å avgjøre. Det er tekstbevis i en del av de islandske manuskriptene som antyder norsk inspirasjon eller avskrift, men først og fremst er den norrøne litteraturen fra Island en del av felles kulturarv som innbefatter hele Norden, inkludert Danmark og Sverige. De kongesagaer som Snorre fikk skrevet er sjåvinistisk på Norges vegne, men også tidlig dansk og svensk historie ble definert her.

Fra førkristen tid finnes det rundt 2500 runeinnskrifter i Sverige, noe som peker på en rik muntlig kultur bestående av sagn og myter. Det er først med at landet på begynnelsen av 1100-tallet legges inn under den katolske kirken at Sverige for en skriftkultur. Men det som er bevart er av religiøs litteratur er på latin og av liten betydning. Fra 1200-tallet finnes det en mystisk-religiøs tradisjon, nedtegnelser av lovverk, og en form for nasjonal historieskrivning på vers i form av Erikskrøniken (1320). På 1200-tallet var det et rikere litterært miljø i Norge sammenlignet med Sverige, og svenskene fikk kontakt med den europeiske kulturarven via hoffmiljøet i Bergen (se nedenfor). De svenske folkevisene står i den sammen tradisjonen som de norske og danske, og peker på en kulturutveksling i Norden.

Som i Sverige er de eldste bevarte tekstene i Danmark runeinnskripsjoner på minnesteiner og andre objekter. En del av disse består av korte dikt i stavrim, og en av de fremste steinene er propagandatekstenJellingsteinene som kong Harald Blåtann lot risse i runer for sine foreldre:

  • Runer:
    ᚼᛅᚱᛅᛚᛏᚱ : ᚴᚢᚾᚢᚴᛦ : ᛒᛅᚦ : ᚴᛅᚢᚱᚢᛅ : ᚴᚢᛒᛚ : ᚦᛅᚢᛋᛁ : ᛅᚠᛏ : ᚴᚢᚱᛘᚠᛅᚦᚢᚱᛋᛁᚾ : ᛅᚢᚴᛅᚠᛏ : ᚦᚬᚢᚱᚢᛁ : ᛘᚢᚦᚢᚱ : ᛋᛁᚾᛅ : ᛋᛅ : ᚼᛅᚱᛅᛚᛏᚱ : ᛁᛅᛋ : ᛋᚬᛦ : ᚢᛅᚾ : ᛏᛅᚾᛘᛅᚢᚱᚴᛅᛚᛅ : ᛅᚢᚴᚾᚢᚱᚢᛁᛅᚴ : ᛅᚢᚴᛏᛅᚾᛁ ᚴᛅᚱᚦᛁᚴᚱᛁᛋᛏᚾᚬ
  • Translitterasjon:
    haraltr • kunukR • baþ • kaurua • kubl • þausi • aft • kurm faþur sin • auk aft • þąurui • muþur • sina • sa • haraltr • ias • sąR • uan • tanmaurk ala • auk nuruiak • auk tani karþi kristną
  • Transkripsjon:
    Haraldr konungR bað gørwa kumbl þø̄si æft Gorm, foͅður sinn, ok æft Þōrwī, mōður sīna. Sā Haraldr, es sǣR wann Danmoͅrk alla ok Norweg ok dani gærði kristna
  • Oversettelse:
    «Harald konge ba gjøre disse kumbler [minner] etter sin far Gorm og sin moder Tyra. Den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.»

Innføringen av kristendommen på 900-tallet førte Danmark i kontakt med europeiske lærdom, inkludert det latinske alfabetet og det latinske språk, men det var ikke før på slutten av 1100-tallet at dette ga resultat i form av Gesta Danorum («Danernes bedrifter»), et ærgjerrig historieverk på latin om Danmarks fortid, skrevet av Saxo Grammaticus. Teksten er det mest ambisiøse litterære verket om dansk historie og bidro til å definere dansk nasjonalidentitet, men var ikke på morsmålet, og som historie er den heller ikke særlig etterrettelig sammenlignet med Snorre.

Annen dansk middelalderlitteratur var danske ballader, mer enn 500 stykker er kjente. Balladene ble formidlet muntlig, hovedsakelige fortellende dikt, og ble diktet i tiden mellom 1200-tallet og 1400-tallet. Balladenes innhold omfattet ridderromanser og eventyr, men også svært burleske sanger. Danmark lå geografisk nærmere kontinentet enn Norge og Sverige, på godt og ondt, og denne betydningen fikk større betydning mot slutten av middelalderen.

Eddadikt og skaldekvad[rediger | rediger kilde]

Vignett fra Heimskringla

Heltekvadene er like gamle som gudekvadene, muligens tilbake til 800-tallet. Noen av de samme sagnene finnes i Nibelungenlied. Eddadikt og skaldekvad hører også til den samme perioden. Den eldste skalden som vi kjenner navnet på er Brage Boddason som levde en gang etter 800. De yngste Eddakvadene er kanskje blitt til så seint som første halvdel av 1200-tallet. På den tiden, hvor kristendommen var blitt en etablert del av folks trosforestillinger og de gamle hedenske forstillinger tilhørte fortiden, var også skaldeskapens storhetstid forlengst over.

Det er stor forskjell på Eddadikt og skaldediktning. Eddadiktene forteller om gamle dager. Deres emner er de gamle heltesagn og mytene, men kan også inneholde visdomsord som Håvamål. Skaldekvadene inneholder levende eller nettopp avdøde personer, eller om hendelser som har nettopp skjedd. Eddadiktene er enkle versemål og med et lettfattelig billedspråk. Skaldekvadene er derimot som den norrøne kunstens treutskjæringer diktet med kunstferdige og komplekse former, og det antydende, allegoriske billedspråket forutsatte stor kunnskap hos tilhørerne.

Vignett fra Heimskringla

De som diktet Eddadiktene som de senere visene er anonyme diktere som selv antagelig ikke oppfattet seg som diktere. De bearbeidet og gjenfortalte gamle emner. De er objektive fortalt og dikteren tar selv sjelden eller aldri ordet. Skaldene er derimot meget selvbevisste og betraktet seg selv som kunstnere, skjønt de hadde ikke dette ordet. De var håndverkere med ordet som verktøy, de var diktere og ordsmeder. Kvadet er subjektivt. Det er hans kvad. Han skildret, lovpriste, egget og hånet. Han var stolt av diktningen sin, gjorde kvadet så kunstferdig som han kunne, og ventet god skaldelønn hos den høvding eller konge som han tjenestegjorde hos. Helst kvedet han om det han hadde sett, han var både et vitne og en deltaker, og det er mange kampskildringer i kvadene.[9] Brage diktet eksempelvis et skjolddikt. Som skald priste han menn og store bedrifter som var framstilt på skjoldet, nærmest et metadikt om et annet kunstverk, og hyllet dermed indirekte den som eide skjoldet. I motsetningen til Eddadiktningen var det ikke emnet som var viktigst, men måten det ble diktet på og lovprisningen i seg selv.

Vignett fra Heimskringla

I Eddadiktningen var det vikinglivets patos som ble fremmet. Her er det «uro og spenning, dragningen mot det fremmede og eventyrlige, gleden over seilasen på langskipene, redselen for trolldom og mørkemakter, overmotet og trassen, sansen for ettermælet, troen på lagnaden i en merkelig og dypt menneskelig blanding med troen på hjelp fra høyere makter.»[9]

Et av diktene til Sigvat skald, en islending som tjenestegjorde hos Olav Haraldsson, er som følgende i nynorsk oversettelse:

Haug og himmel-høge
hamrar lo i gaman
da ålgjæve Olav
enda kvik seg kjende:
visst har lite lystig
lida vorte sidan.
Vennskap sann han synte;
saknad'n allstøtt vaknar.[10]
Vignett fra Heimskringla

Utdraget gir et inntrykk av kompleksiteten. Her er det ikke bare bokstavrim, men også noe som ble kalt for innrim eller «hendelser». De kommer fram på den måten at den samme vokalen med den samme konsonanten kommer igjen i flere stavelser, såkalt «helhending» eller ulik konsonant som kommer etter, såkalt «halvhending». Tidvis kunne det også være enderim i tillegg. I skaldediktene er det ofte seks stavelser i hver linje, noe som gjorde linjene kortere og enda vanskeligere å få til rim, en vanskelighetsgrad som ble satt pris på.[10] At det i det hele tatt var mulig å dikte innenfor de strenge, rigide reglene har sin årsak at norrønt har kasus, og da er ikke ordstillingen like viktig som på moderne norsk.

Det er bevarte vers fra omkring 260 skalder, men av fullstendige dikt finnes det bare noen få. Den fremste skalden hos Harald Hårfagre var Torbjørn Hornkløve som i Haraldskvedet eller Hrafnsmál fortalte om kongens dåder og hånte kongens motstandere som skjulte hodet i kjølen og stakk bakenden opp i været. Hos Håkon den gode var Øyvind Skaldespiller den største skalden. Han var med på slaget ved Stord i 961 der kongen falt, og da var det Øyvinds oppgave å gi kongen et verdig minnedikt som han gjorde i Hákonarmál, og som priste Håkons stor djervhet, død, og senere ankomst til Valhall. Et annet stort dikt av Øyvind var Håleygjatal hvor han skisserte opptil 27 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Odinsønnen Sæming og til Håkon Ladejarl. Kanskje den største av alle skalder var Egil Skallagrimson som ikke var hirdskald da han antagelig var for egenrådig til å være i tjeneste hos noen. Isteden diktet han noen meget personlige dikt om egen sorg som står seg den dag i dag.

Vignett fra Heimskringla

Innimellom hyllestene til kongen var det også vare naturskildringer og glimt av flora og fauna i Norge. Her nevnes bjørn, hjort og rein, ulver som «jager geitene nedover fjellet, ørner sitter i asketrær om kvelden. Knortefurua står ensom og visner». Fjellet er fylt av uhygge, det er «rimkalde fjell», «flaumvåte fjell og mørke lier» og i en lausavísur (løsvise) minnes Sigvat skald om de ferdene han hadde med kongen:

Så lenge Olav levde
og knarrer bar meg om landet
smilte langs hele Norge
stupbratte fjell og kleiver.[11]

Sagalitteraturen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sagalitteratur

Det er flere grunner til at islendingene ble gode sagafortellere. På Island ble hver ætt et lite samfunn i seg selv. Samtidig var de utvandrede nordmenn som søkte å opprettholde slektsbåndene til gamlelandet. Det var viktig å vite hvor man kom fra, særlig når islendingene var på reise til Norge. Da en islending som kom til Harald Hardråde hadde kongen spurt om hva han dugde til, og han sa at han kunne sagaer. Da sa kongen at han ville ta imot ham, og som vederlag måtte han muntre kongens hoff med sagafortellinger. Det gjorde han og hirdmennene likte ham godt.

Sagalitteraturen er et høydepunkt i verdenslitteraturen. På 1100-tallet begynte man å skrive ned prosatekster som ble kalt for sagaer, og særlig på 1200-tallet ble mange sagaer nedskrevne. Det norrøne begrepet saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety «fortelling» og «historie». Det kan skilles mellom kongesagaer, ættesagaer eller islendingesagaer, fornaldersagaer og lygesagaer, og siden ble det også forfattet kristne sagaer og hofflitteratur, herunder også gjenfortalte europeiske ridderromanser. Det meste ble skrevet på Island, men noe ble skrevet i Norge, antagelig langt mer enn hva som har overlevd til moderne tid. En nordmann som vi ikke vet navnet på skrev en kort oversikt over de norske kongene, Ågrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum).

Ættesagaene forteller hovedsakelig om stridene mellom de store høvdingættene på Island i det første hundreåret etter landnåmstiden. Det var før den kristne tiden og disse menneskene var ikke preget av kristne ideal, de viste hverken anger eller tilgivelse. Følelsene for ære og skam var lett å såre, og det ble krevd oppreisning for den minste krenkelse. I et samfunn uten politi var blodhevn det eneste svaret og slekt og venner var skyldige i å hjelpe den som var krenket. Helst skulle det gis mer enn likt for like, noe som økte antallet drap på begge sider. Slik var situasjonen i Njåls saga, den fremste av alle ættesagaene.

Kvinner var like harde og selvstendige som mennene, stundom mer. En av dem er Gudrun Osvivsdatter i Laksdøla saga. Det er et trekantdrama mellom Gudrun, Kjartan og hans fetter Bolle, og minner mye om det tilsvarende trekantsdramaet mellom Helga, Gunnlaug og Ravn i Gunnlaug Ormstunges saga. Hos Gudrun blandes elskov og hat seg i en slik grad at hun lar drepe den som hun elsket høyest, men som hun ikke kunne få. Det er logiske grunner for handlingsgangen i sagaene, men sentralt står skjebnen, drømmer og varsel. Personene handler slik som de må gjøre. De har intet annet valg.

Mange av fortellingene enten siterer skaldekvad eller har en skald som hovedperson. En av de fremste er Egils saga om den tosidige Egil Skallagrimson. Ved siden av Njåls saga er denne den største og mest verdifulle av samtlige ættesagaer, både som historisk kilde og som litterært kunstverk. Den er åpenbart skrevet av en kunnskapsrik og kultivert forfatter, og Snorre er blitt fremmet som en kandidat uten at det er bevist.

Noen av sagaene har handling i Norge, eller i andre områder utenfor Island. I Eirik Raudes saga blir det fortalt om hvordan Grønland ble oppdaget og utbygd, og deretter om nytt land som ble kalt for Vinland. Færøyingesaga var en egen saga om Færøyene som fortalte om Sigmund Brestesson og Trond i Gata og stridene mellom dem.

Snorre Sturlason[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlason slik Chr. Krohg forestilte seg ham.

Av de som skrev norrøn litteratur er det et navn som ruver over de andre, islenderen Snorre Sturlason (11791241). Snorre var mer enn kun en historiker, han var også en dikter som dramatiserte sitt materiale. Både i fortellerkunst og menneskeskildring framstår han som en av de fremste forfatterne i middelalderens Europa. Han var også en kunnskapsrik og lærd mann, velinformert om både norrøn mytologi og den tradisjonelle skaldekunsten, foruten å være kyndig i lovene og var en driftig politiker. 36 år gammel ble han loveseiemann. 40 år gammel seilte han til Norge, ikke bare for å bli kjent med høvdingene, men også for å bli kjent med gamlelandet. Han besøkte Vestlandet, Østlandet og Trøndelag, og en tid var han også i Sverige.

I Norge var det kommet nye moter og folket danset til visesang. Kunnskapen om den skaldekunsten var begynt å forvitre, og Snorre tok selv på seg oppgaven å få folk til å forstå den gamle diktningen. Som en rettledning til skaldene skrev han en lærebok i skaldeskap, Den yngre Edda. Vesentlig for skaldekunsten er å kunne og forstå de hedenske gudelæren, som han beskrev i den første delen, Gylvaginning, og noe av den andre delen, Skaldskaparmål (dikterspråket), mens den siste delen, Háttatal, var en liste over versemål.

Det verket som Snorre er mest kjent for hans Sagaene om Norges konger, eller Heimskringla (ca. 1220–1235) en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til kong Sverre (1177). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, Kringla Heimsins (= den runde jordskiva). I midten ruver Olav den helliges saga som fyller en tredjedel av verket. Som forfatter er det ikke løsrevne fortellinger om livene til kongene, heller ikke en krønike, men han forsøkte å finne årsakene og sammenhengen mellom hendelsene. Han forsøkte også å være en rettferdig skribent som fortalte like fordomsfritt om begge sider, både om kristne som om hedninger. Han er også en kritisk gransker, som velger ut sitt materiale, tar med noe, men forkaster annet, og står i så måte langt over den sin samtidige danske kollega Saxo som skrev det mer eventyrlige historieverket Gesta danorum («Danenes bedrifter») på latin. I tillegg dramatiserte Snorre sin historie ved å bruke direkte tale og gjengi samtaler, noe som selvsagt ikke er historiske korrekt, men som ikke minsker hans litterære kraft. For sin tid skrev han meget etterrettelig. Det var mange andre som skrev sagaer, både før og etter Snorre, men knapt noen kommer opp mot hans kvalitet.

Historie og kongesagaer[rediger | rediger kilde]

En pergamentside fra Heimskringla

Som nevnt over var Snorre den fremste forfatteren av kongesagaer, eller historiske sagaer, men han var ikke den eneste. Allerede rundt 1180 skrev munken Theodoricus en krønike om de norske kongene kalt for Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium («Historien om de gamle norske kongene»), etter mønster av anglo-normanniske forbilder. Det var ingen saga, men et lærd og fromt verk, så fromt at munken avslutter fortellingen da han nådde fram til den forferdelige borgerkrigen. Et annet verk, også på latin, er Historia Norvegiæ som risser opp historien om ynglingeætten og fram til Olav den helliges ankomst til Norge, men resten av verket har gått tapt. Dens latin er ikke god, men inneholder en del informasjon som åpenbart ikke var kjent av islendinger, noe som tyder på at boken var skrevet av en nordmann, kanskje i Danmark. Den eldste av alle de norske kongesagaene som kjennes er Ágrip af Nóregs konunga sögum, det vil den noe misvisende tittelen «Utdrag fra Norges kongesagaer», skrevet en gang rundt 1190 av en ukjent forfatter, sannsynlig også av en nordmann i Nidaros.

Den eldste historieforfatteren som er kjent etter Are Frode er Eirik Oddsson. Han skrev en gang rundt 1160 boken Ryggjastykke, en saga om Harald Gille som har gått tapt, men innholdet er sitert og delvis opptatt i Morkinskinna («den morkne skinnboka») som forteller om de norske kongene fra rundt 1025 og til 1157. Boka ble skrevet på Island en gang rundt 1220. Snorre brukte denne delvis som kilde for Heimskringla. Morkinskinna har fått sitt navn på grunn av en annen kongesaga, Fagrskinna («den fagre skinnaboka»). Titlene gjenspeiler utelukkende manuskriptenes beskaffenhet da de mange hundre år senere ble funnet igjen. Fagrskinna er skrevet i samme tidsrom og forteller historien om Norge fra 800-tallet og fram til 1100-tallet. Som de øvrige inneholder den unike skaldekvad som historiske vitnemål. Historikeren Peter Andreas Munch mente at det var mulig at Fagrskinna ble skrevet i Norge. De senere kongesagaene, som Sverres saga, skrevet av Karl Jonsson, ble derimot gjort på kongens instruks, og det samme skjedde med Håkon Håkonssons saga, som ble skrevet av Sturla Tordsson, faktisk en nevø av Snorre, noe som viser at ordets makt var viktig, for ve den konge som ikke fikk en saga etter seg.

Til tross for de mange tekstene om norske konger ble det også gjort en om de danske. Det skjedde med Knytlinga saga helt i slutten av perioden. Den ble skrevet på Island ca. 1260 (eller mellom 1235 og 1300). Sagaen handler om de danske kongene fra Harald Blåtann på 800-tallet til år 1187 da kong Knut Valdemarsson (død 1202) styrte. Slik Olav den hellige er sentral i Heimskringla får Knut den hellige en tilsvarende plass her.

Hofflitteratur[rediger | rediger kilde]

Scene fra Gralsfortellingen med ridderen Parceval i en illuminasjon fra middelalderen.
Håkonshallen i Bergen er et stående symbol på norsk middelalder.

Utdypende artikkel: Norsk hofflitteratur

I Norge ble det skrevet både latinske helgenbiografier og enkelte historieverk på 1100-tallet, men i det neste hundreåret fikk den europeiske middelalderkulturen sterkere fotfeste i Norge. Det er hovedsakelig det kongelige hoffet og kirken som formidlet kontakten. Det var kong Håkon Håkonsson (1217-1263), Norges store middelalderkonge, som synes å stå som både høydepunktet og vendepunktet. På hans initiativ ble mange europeiske ridderromanser oversatt til norrønt. «Oversatt» betydde her formidlet i en litterær form som var gjenkjennbar for nordmenn. Fransk diktning ble omskrevet til «sagaer». Kongens hensikt var ikke bare litterær, men også oppdragende: ridderromaner skulle spre høviskhet til det norske hoffet på 1200-tallet. Med ridderne i litteraturen som forbilde, skulle Håkons følgesmenn lære å oppføre seg korrekt, for eksempel overfor kvinner og i duellsituasjoner. Den gammelfranske romanen Le Conte du Graal ble oversatt og bearbeidet til norrøne Parcevals saga på en systematisk måte. Gjentatte endringer i oversettelsen fører til at kong Arthur og hans hoff er fremstilt mer positivt i den norrøne versjonen. Ferdighetene og prestasjonene til ridderen Parceval, og til og med hans motstandere, er dessuten lagt større vekt på enn i den franske originalen. Litteraturens hensikt var å knytte Norge til Europa også i ånden med referanse til kongemakt, ridderskap og religion.[12]

Parcevals saga og Ivents saga gjenfortalte dikt av Chrétien de Troyes med motiv fra Arthur-legenden. Den legendariske romansen om Tristan og Isolde fikk en norrøn prosaoversettelse i Tristrams saga, noe som har vært betydningsfylt for litteraturforskningen, da denne boken er den eneste gjenværende komplette utgaven av den første versjonen av legenden.[13] Karlamagnús saga om Karl den store bygde på det franske Rolandskvadet og ble meget populær, som Tristrams saga. Strengleikar, et verk bestående av 21 prosafortellinger på norrønt, var basert på de gammelfranske Lais av Marie de France.

Side fra Kongespeilet

Ivents saga og Flóres saga ble senere oversatt til svenske vers i Eufemiavisene på begynnelsen av 1300-tallet. De har navn etter Eufemia av Arnstein, kong Håkon Magnussons dronning, som var meget kulturelt interessert. Foranledningen til at visene ble skrevet var at det svenske og norske kongehuset hadde inngått forlovelse mellom Eufemia og Håkons ett år gamle datter Ingebjørg og den tjue år eldre svenske hertug Erik. Dronning Eufemia fikk overført tre franske og tyske 1100-tallsromaner i den høviske sjangeren til knittelvers, lange fortellinger i verseform om riddere og jomfruer, og sendte dem til sin tilkommende svigersønn for å pleie forbindelsen. I følge teksten ble de oversatt fra tysk til svensk: aff thysko och j swænskæ thungo. Det er første gang det svenske språket nevnes ved navn, og da senere ble oversatt til dansk er ordet swænskæ byttet ut med danskæ. Sveriges først litterære tilknytning til europeisk litteratur gikk på den måten via Norge. Samtidig ser man at det norske hoffmiljøet på begynnelsen av 1300-tallet «regnet med et svensk skriftspråk og et dansk... På denne tiden var de to mye mindre utviklet enn det norrøne skriftspråket i Norge, for ikke å snakke om det på Island.»[14]

Kongespeilet (norrønt Konungs skuggsjá, latin Speculum Regale) er et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral. Det er et filosofisk-didaktisk skrift, forfattet i Norge, kanskje i Trøndelag, som ble til en gang mellom 1250 og 1260[15], er blitt karakterisert som det eneste monumentale verket fra norsk middelalder. [16] Det er en dialogtekst, som Snorres Gylvaginning i Den yngre Edda, formet som en samtale mellom far og sønn, og de snakker om kjøpmannsliv og deretter hirdmannsliv. Man bør lære seg andre folk skikker og språk, først og fremst latin og fransk, «de to mål som går lengst», men like viktig er det å kunne sitt eget språk: «en þó týn þú eigi at heldr þinni tungu». Faren slår fast at kongen ikke står ansvarlig for andre enn Gud, men trekker samtidig fram Guds ord om hvordan en konge skal leve og styre ved å verge både landet og kirken. Faren framstår som en from, belest og bereist mann, han forteller om astronomi, kan vise at jorden har form som en kule, og framhever ridderidealene. Antagelig er boken skrevet med tanke på sønnene til kong Magnus Lagabøte som en oppdragende lærebok. Verket fikk også betydning for Magnus Lagabøtes lovgivning. Forfatteren er ukjent, men er tydelig en lærd person, sannsynligvis knyttet til kongens hoff i en framtredende posisjon.

Religiøs litteratur[rediger | rediger kilde]

Hellige Olav viser seg i en drøm, illustrasjon av Gerhard Munthe i Magnussønnens saga: «Natta etter syntes han at han så i søvne en mann stå nær ved ham».

Blant den tidligste litteraturen sto kristne tekster. Grunnen er at med kirkens menn kom det latinske alfabetet, og kirkens menn syslet med skriving. Prestene trengte bøker til opplesning i kirkene. Særlig viktig var det, både for kirkens menn og lekmenn, å formidle og forstå undrene med Olav den hellige. Av den grunn er de eldste sagaene og legendene de om Olav Haraldsson. Allerede kort etter hans død ble det skrevet ned en liten fortelling som kom til England en gang rundt 1050. En gang rundt 1170 ble det samlet en større legendesamling om ham, muligens av erkebiskop Øystein selv, Passio et miracula beati Olavi, og ettersom den var på latin (og siden oversatt til norrønt) ble den spredt over hele det katolske Europa.

Det ble oversatt en rekke tekster fra latin og til morsmålet, både av islendinger og nordmenn. Kong Håkon Magnusson, som selv behersket latin og dessuten var interessert i teologi, fikk satt i gang et stort arbeid med å oversette hele Bibelen til norrønt språk, med kommentarer: Stjórn. Det var enestående i europeisk sammenhang da komplette oversettelser av Bibelen ikke kom for lenge senere. Beklageligvis ble arbeidet avbrutt ved kongens død i 1319 da arbeidet var bare kommet et stykke inn i Andre mosebok.[17] På begynnelsen av 1100-tallet ble Gregors dialoger og Gregors homilier oversatt og før 1200 kom også en lærebok i kristen tro, Elucidarius («Opplyseren»). Mest interessant er likevel Gammelnorsk homiliebok, en samling prekener på norrønt, som antagelig er det eldste norske håndskriftet som er bevart, nedskrevet en gang rundt 1200. Selv om de er basert på utenlandske tekster, blant annet av angelsakseren Alkuin av Tours, er de personlig farget og tilpasset norske forhold, særlig den merkelige «Stavkirkeprekenen».[18]

Produksjonen var stor, særlig av det som er bevart fra Island. Det finnes aposelsagaer og over hundre helgensagaer, saga om jomfru Maria, en saga om erkeengelen Mikael, Barlaams ok Jósaphats saga, oversatt fra latin, kanskje for Håkon unge, som framstår som en mellomting av helgensaga og en roman. Motivet er østerlandsk hvor det egentlig er Buddhas liv som er skildret i kristen drakt og med norsk tone og farge.

En særegen og merkelig kristen oppbyggende litteratur var den europeiske visjonsdiktningen. Kong Håkon Håkonsson lot en fortelling om en irsk ridder ved navn Tundalus, som i 1149 hadde en visjon om en himmel og helvete, bli gjendiktet på norsk, norræna, en gang rundt 1250 i form av Duggals leiðsla («Duggals visjon»). Hovedpersonen ble revet bort og i løpet av noen dager får han oppleve de pinslene som de syndige må gjennomgå. Det er mulig at denne romanen satte merker i det senere norske Draumkvedet.

Lovene[rediger | rediger kilde]

Side fra Magnus Lagabøtes landslov. Eksemplar fra ca. 1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Mer verdslig var lovoppskriftene som ble nedskrevet en gang på slutten av 1000-tallet. Lovene var regler for kjøp og salg, giftemål, arv og odel, straffer for drap, tyveri og lignende. De bygde på gammel sedvanerett, men fikk nye tillegg etter hvert. Ølbrygging var eksempelvis viktig i den hedenske religionen, og det ble videreført i kristendommen. Gulatingsloven hadde bestemmelser med strenge straffer for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.»

Etter at Norge ble samlet til et rike var lovene og lovgivningen viktig for kongene. Ved hver lov som kom hadde den myndighet for større landområder enn tidligere. Det var opprinnelig tre lovdømmer, hver med sin lov: Gulatingsloven virket for Sør- og Vestlandet, Frostatingsloven for Trøndelag og Nord-Norge, Eidsivatingsloven for Østlandet, og senere kom Borgartingsloven opprettet for Sørøstlandet. På grunnlag av disse lovene, som i enkelte emner var innbyrdes motstridende, fikk Magnus Lagabøte i tiden 1274 og 1276 utarbeidet en felles lov for hele landet, Landsloven. I bolken «Om alle dommer» står det:

«Fire søsterdyder bør være med i alle rette dommer, slik det er kjært for Gud og høvelig for mennesker. Det er miskunn og sannhet, rettsvise og fredsemd. Miskunn skal akte på at det ikke kommer hjerteløshet eller fiendskap i dommene. Sanningen skal akte for at det ikke blir holdt til urett. Rettsvise skal akte på at ikke urettsvise gjør dommen skjev. Fredsemd skal sørge for at dommen kommer rett, slik at det ikke i bråhast blir felt en altfor hard straffedom.»[19]

Gammelnorsk bokavl dør ut[rediger | rediger kilde]

Svartedauden rammet Norge hardt i senmiddelalderen, Pesta i trappa, illustrert av Theodor Kittelsen

Alle språk endrer seg med tiden. Også det norrøne ville ha endret seg, men ytre omstendigheter førte til norrønt døde ut i Norge. Grunnene var mange.

Mot slutten av 1200-tallet ble Norge påvirket av utenlandske språk. Nedertysk kom med hanseatene. I 1319 døde den norske kongeætten ut. Det fantes ikke lenger et norsk kongehus som kunne samle det politiske og kulturelle livet omkring seg. Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk innflytelse, og dansk fikk stadig større betydning etter svartedauden i 1349. Det norske riket ble oppløst i en samling med bygdelag. Språket som ble resultatet av oppløsningen kalles for mellomnorsk og varte omtrent til 1525. På mellomnorsk ble det ikke diktet litteratur, men av de dokument som finnes, diplom, kan man se at de gamle formene gikk i oppløsning, og ble preget av dansk og svensk innflytelse.

Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge et lydrike under Danmark. Den lutherske reformasjonen i Norden skjedde på et tidspunkt da Norge stod uten eget lederskap, og den 1. april 1537 ble den katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson tvunget til å flykte fra landet. Med reformasjonen kom også Bibelendansk. Det presset norsk språk tilbake og la, sammen med dansk forvaltning, grunnlaget for moderne riksmål. Epoken for norrøn litteratur i Norge var over.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Håvamål, vers 138
  2. ^ Etter Turbille-Petre, G. (1964): Myth and Religion of the North, London, side 46.
  3. ^ Enoksen, Lars Magnar (1998, 2003): Runor. Historia, tydning, tolkning, Historiska Media, s. 15
  4. ^ Bakke, Sverre (2001): Da boken kom til Norge. Norsk idéhistorie bind I, Aschehoug, ISBN 82-03-22481-4. ss. 14
  5. ^ Enoksen, Lars Magnar (1998, 2003): Runor. Historia, tydning, tolkning, Historiska Media, s. 16
  6. ^ Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 13
  7. ^ Janson, Tore (2009): Språk og historie – en oppdagelsesreise. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 110
  8. ^ Beyer, Edvard (1971): Utsyn over norsk litteratur, 3. utg. Trondheim, ISBN 82-02-03985-1. Side 29
  9. ^ a b Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 14
  10. ^ a b Dale, Johs. A. (1972): Norsk litteraturhistorie, 11. oppl. ISBN 82-02-00050-5. Side 22.
  11. ^ Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 14-15
  12. ^ Disputas: Da norske riddere lærte fransk høviskhet
  13. ^ Beyer, Edvard (red.): Verdens litteraturhistorie, bind 2. Oslo 1971, side 289-290. Se også Mortens norskblogg: Saga om Tristram og Isolde – den første romanen på norsk
  14. ^ Janson, Tore (2009): Språk og historie – en oppdagelsesreise. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 114-115
  15. ^ Beyer, Edvard: Verdens litteraturhistorie. Bind 2. Cappelen, Oslo 1971. Side 438: «ca 1250-60»: Dale, Johs. A.: Norsk litteraturhistorie. 11. oppl. Oslo 1972. Side 34: «Boka er skriven omkring 1260 av ein prestlærd og kongetrugen mann.»
  16. ^ Beyer, Harald og Edvard: Norsk litteraturhistorie. 4. utg.. Oslo 1978. Side 54
  17. ^ Janson, Tore (2009): Språk og historie – en oppdagelsesreise. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 114
  18. ^ Beyer, Harald og Edvard: Norsk litteraturhistorie. 4. utg.. Oslo 1978. Side 51
  19. ^ Dale, Johs. A. (1972): Norsk litteraturhistorie, 11. oppl. ISBN 82-02-00050-5. Side 33. Teksten er tilpasset.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]