Knut Hamsun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Knut Hamsun
Knut Hamsun i 1890, 31 år gammel
Født		4. august 1859(1859-08-04) Vågå [1]
Død		19. februar 1952 (92 år) Nørholm ved Grimstad
Yrke		Dikter
Nasjonalitet		Norge
Pseudonym		Knud Pedersen
Sjanger		Nyromantikk
Debut		Den Gaadefulde

Knut Hamsun (født 4. august 1859 som Knud Pedersen i Vågå^[1], død 19. februar 1952 i Grimstad) var en norsk forfatter. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.

Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år, og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Hans ry som dikter hviler først og fremst på de prosalysiske romanene fra 1890-tallet, romanen Markens grøde og diktsamlingen Det vilde kor. Han skrev også dramaer, essays og artikler i dagspressen.

Som ung opponerte han mot realismen, og argumenterte for en diktning med vekt på det irrasjonelle eller som han kalte det: «Blodets hvisken og benpibernes bøn» i essayet «Fra det ubevidste Sjæleliv» (Samtiden 1990). Essayet uttrykker hans eget program som dikter på den tid. Hans mest kjente verker fra 1890-årene som Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen.

Ideologisk var Hamsun reaksjonær, drev ikke sjelden gjøn med moderene samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norske litteraturhistoriske framstillinger og Hamsunmonografier er det etterhvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Hamsun», dvs. forholdet mellom kunstneren og nazisympatisøren av samme navn.

Innhold 1 Liv 1.1 Oppvekst 1.2 Til USA 1882 og 1886 1.3 Anarkistiske sympatier 1.4 Tilbake til Europa 1.5 Gjennombrudd med Sult 1.6 Litterære foredrag - «fadermord» 1.7 Unionsoppløsningen 1.8 Ekteskap og jorddyrking 1.9 Tyskvennlig og nazisympatisør 1.10 Landssvikoppgjøret og siste bok 2 Forfatterskap 2.1 De berømte 90-årsromanene 2.2 Sult 2.3 Mysterier 2.4 Pan og Victoria 2.5 Andre 90-årsverk 2.6 Markens Grøde – et politisk program? 2.7 Vandrerromanene 2.8 Språk og stil 3 Arven etter Hamsun – en vanskelig nøtt 3.1 Andre forfattere om Hamsun 3.2 Hamsunåret 2009 3.3 Film om Hamsun 4 Hamsuns forfatterskap 5 Filmatiseringer 6 Litteratur om Hamsun 7 Referanser 8 Eksterne lenker

[rediger] Liv

[rediger] Oppvekst

Knud Pedersen ble født 4. august 1859. 28. august samme år ble han døpt i Gamle Garmo kirke som nå står på Maihaugen. Sine første barneår bodde Knut på gården Garmostrædet i Lom. Da han var tre år gammel flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland, som han senere tok navn etter (formen Hamsun stammer fra en dansk forleggers stavefeil). Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Han var streng og trangsynt, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 15. I 1870 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager.^[2] I 1873 reiste han tilbake til Lom, og bodde hos en onkel som drev landhandel i Garmo. Her fikk han sin første erfaring som krambugutt. Den 4. oktober 1874 ble han konfirmert i Lom stavkirke. Deretter begynte en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her greide han å slå igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge.

[rediger] Til USA 1882 og 1886

Hamsun var to ganger i Amerika, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som en hvilken som helst annen immigrant og ble rådet til å ta vanlig arbeid. I løpet av de til sammen fire årene i USA jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia og sekretær hos den norske unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis. Dertil var han innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist.

Da han reiste hjem første gang i 1884, var han alvorlig syk – han ville hjem for å dø. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.^[3]

Hamsun, som i utgangspunktet var begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer, og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, ble dypt skuffet og desillusjonert over at idealene ikke ble etterlevd. Han mente at at USA var blitt et pengevelde. Det var kapitalen som rådde, ikke folket. Alt lot seg kjøpe – også politisk makt.

[rediger] Anarkistiske sympatier

Hamsun opplevde å møte forfatteren Mark Twain, og i Minneapolis traff han anarkistene Arne Dybfest og Kristen Cecilius Krøger Johansen som han sympatiserte med. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis. Han oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter. I umiddelbar sympati med de henrettede Chicago-anarkistene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget.

[rediger] Tilbake til Europa

I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa og slo seg nok en gang ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boka er et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Hans sympati for de anarkistiske martyrene kommer klart fram i det ferdige verket.

Boka ble anmeldt i Morgenbladet som bl.a. skrev: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.». Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».^[4]

Noen år senere, i 1903, skrev Hamsun selv om sitt forhold til anarkismen på dennemåten: ^[5]

	Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til Kar. Og det er ikke frit for, at jeg endda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.

[rediger] Gjennombrudd med Sult

I 1888, mens han bodde i København, fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet Ny Jord publisert første del av det som senere skulle bli romanen Sult. Fragmentet vakte oppsikt, og ettersom det ble publisert anonymt, oppsto det spekulasjoner omkring hvem som sto bak dette merkverdige produktet. I Verdens Gang skrev redaktør Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.» Thommessen gikk noen dager senere langt i å antyde at det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen Av en ukjendt forfatter. Men 28. november kunne Lars Holst i Dagbladet avsløre at forfatteren var Knut Hamsun. Et drøyt år senere, i 1890, forelå hele romanen, og Hamsun fikk med det sitt litterære gjennombrudd. Sult blir gjerne oppfattet som hans egentlige debut. Verket slo an nye toner, en jeg-roman med en hovedpersonson som sulter så det går gjennom marg og ben på leseren, men som ikke later til å knekkes av sulten, men inspireres av den til kunstneriske uttrykk. Dette er ikke sosialrealisme.

[rediger] Litterære foredrag - «fadermord»

Hamsun reiste i 1891 på turné med foredrag om moderne psykologisk litteratur. Som en ung og ukjent forfatter hadde han behov for å markere seg.Den metoden han valgte, var å forsøke å rive ned litterære kjemper som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland, fire av realismens fremste forfattere i Norge – den rådende litterære retning på denne tiden. Hamsun tok særlig for seg Ibsen, som han mente produserte gammelmodig litteratur. Ibsen ble kritisert for manglende psykologisk dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse». Etter Hamsuns mening var Ibsens figurer overfladiske og todimensjonale.^[6] Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun selv.^[7] Ibsen satt på første benk og hørte på Hamsuns harselas, uten at dette virket dempende på dennes fremferd.

[rediger] Unionsoppløsningen

Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra Sverige. Han var mellom dem som kritiserte at Bjørnstjerne Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. [...] han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.»^[8] I diktet «For Norge» advarte Hamsun mot Sveriges militære potensial: «Det tramper av veldige støvler i øst …» . Bjørnson holdt på den tid en moderat linje i spørsmålet om oppløsning av unionen mellom Sverige og Norge.

Det kan for øvrig nevnes at Hamsun i 1902 skrev et hyllestdikt nettopp til Bjørnson.

[rediger] Ekteskap og jorddyrking

Knut Hamsun giftet seg første gang med Bergljot Bech. De fikk datteren Victoria. Ekteskapet varte fra 1898 til 1906. I 1909 giftet han seg på nytt, denne gang med skuespilleren Marie Andersen. Hun var 22 år yngre enn ham, og ekteskapet varte livet ut. Sammen hadde de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor.

Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte han i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Som Isak Sellanraa i Markens Grøde ønsket han å leve som jorddyrker, og gjorde Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra forfatterskapet, som etter hvert var blitt betydelige.

[rediger] Tyskvennlig og nazisympatisør

Hamsun var en stor venn av Tyskland og tysk kultur, og likeledes foraktet han den britiske verden. Han var skeptisk til britisk imperialisme, og særlig boerkrigen gjorde inntrykk på ham. Under første hadde han støttet Tyskland. Han var også en innbitt motstander av kommunismen og stalinismen. Gjennom 30-tallet uttrykte Hamsun stadig oftere meninger som assosierte ham med nasjonalistiske og fascistiske standpunkter. Dette var synspunkter som også ble delt av store deler av høyresiden, blant annet de borgerlige avisene Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 tok han offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til tyskeren, pasifisten Carl von Ossietzky, og stilte seg uforstående til de norske forfatternes aksjon til fordel for Ossietzky.

Under den tyske okkupasjonen skrev han flere tyskvennlige artikler i norske aviser. I en av disse oppfordret han blant annet nordmenn til å legge ned våpnene og avslutte motstandskampen, og i stedet samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». Etter et møte med Joseph Goebbels i 1943 sendte Hamsun ham sin nobelprismedalje i gave, etter at Sigrid Undset på sin rundreise i USA hadde nevnt at samtlige skandinaviske nobelprismottakere, bortsett fra Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. Hamsun kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister», lot han Goebbels få vite. Hamsun møtte også Adolf Hitler, og under dette møtet forsøkte han å bruke sin respekterte posisjon til å mildne betingelsene for det okkuperte Norge. Han kritiserte en del forhold ved okkupasjonen, og ba om å få fjernet Terboven som sjef for den sivile forvaltningen. Appellene hans møtte imidlertid ingen forståelse hos Hitler. Da krigen kom til Norge i 1940, var Knut Hamsun 80 år gammel og led av tiltagende hørselssvikt. Han hadde vansker med å høre radio, og klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning, og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom NS-organene Fritt Folk og Aftenposten. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han i løpet av krigen en rekke opprop og avisartikler mot dem som kjempet på norsk side under krigen, der han blant annet oppfordret til å legge ned våpnene. Samtidig rettet han stadige henvendelser til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, og også myndighetene i Tyskland, for å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire.

I 1943 fikk Hamsun anledning til å møte Adolf Hitler i Tyskland. Hitler så fram til et hyggelig møte med en av sine favorittforfattere, men Hamsun var kun interessert i å snakke politikk. Han beklaget seg særlig over Terboven og forholdene i det okkuperte Norge. Hitler ønsket imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han ble irritert og viste ham døra.

Marie Hamsun var under krigen aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for de tyske troppene fra sin manns bøker.

Ved Hitlers død skrev Hamsun en oppsiktsvekkende og rosende nekrolog i Aftenposten den 7. mai 1945, hvor han roser diktatoren som en «kriger for menneskeheten».^[9]

[rediger] Landssvikoppgjøret og siste bok

Da andre verdenskrig tok slutt, ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. I 1946 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus på Gaustad i Oslo, hvor psykiateren Gabriel Langfeldt skulle undersøke om forfatteren var «sinnslidende». Langfeldt konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk da, og at han heller ikke hadde vært det i tiden før han begikk de handlinger han var anklaget for. Hamsun fikk imidlertid diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Dermed var han å anse som strafferettslig utilregnelig. I ettertid er det blitt hevdet at diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for unngå ubehaget ved å sette nobelprisvinneren Hamsun i fengsel. Hamsun motbeviste diagnosen ved å skrive erindringsboka Paa gjengrodde Stier, der han tegner et lite flatterende bilde av Langfeldt.

Hamsun ble allikevel stevnet sivilrettslig. Sand herredsrett fant å kunne bevise at Hamsun hadde vært medlem i Nasjonal Samling, og 19. desember 1947 ble han dømt til å betale en «erstatning» på 425 000 kroner.^[10] Hamsun bestred at han noen gang hadde vært medlem av et politisk parti. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner.^[11]

Hamsun skrev sin siste bok, Paa gjengrodde Stier, etter at han var vendt tilbake til Nørholm. Han var nå nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, men han maktet å fullføre På gjengrodde stier. Sjelsevnene til den «den ensomme gamle» var utvilsomt intakt til det siste. Knut Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.

[rediger] Forfatterskap

[rediger] De berømte 90-årsromanene

[rediger] Sult

Den delvis selvbiografiske Sult beskriver Hamsun en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte, og resultatet ble et verk som setter skille i norsk litteraturhistorie. Noe slikt hadde man aldri sett før. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall og de språklige 'lykketreff' innvarsler verket nyromantikken i Norge.

[rediger] Mysterier

Hans neste roman, Mysterier fra 1892, er likesom Sult en 'psykologisk roman' som skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv. For protagonisten Nagel (et mulig anagram for «En gal») er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère. Hans ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» En sannsynlig modell for Nagel er kunstmaleren Johan Martin Nielssen, som fascinerte Hamsun ved å være både «selvutslettende ydmyk og selvhevdende stolt», og som levde i forbitret isolasjon i Norge etter å ha forlatt sin kone, malerinnen Clemence Lederer, fordi han mente hun hadde vært en modell for Elida Wangel i Henrik Ibsens skuespill Fruen fra havet. ^[12]

[rediger] Pan og Victoria

«I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.»

Slik lyder den berømte åpningen på den lyriske kjærlighetsromanen Pan (1894). Den er en slags dagbokroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i Nordland. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på.

(Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. Tristan og Isolde), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden Pan. Det er dessuten innslag av panteisme i naturskildringene.

Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre.

Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten:

«Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» ^[13]

Denne uimotståelige (kvinne)jeger omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram.

Edvarda-skikkelsen skulle Hamsun vende tilbake i dobbeltromanen Benoni og Rosa fra 1908.

Den lyriske romanen Victoria (1898) ble til mens Hamsun var nygift og bodde på gården Onstad i Valdres. Den har vært karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten»" ^[14]

[rediger] Andre 90-årsverk

Hamsun prøvde seg med mindre hell som dramatiker. På nitti-tallet kom de sterkt Nietzsce-påvirkrede skuespillene Ved Rigets Port (1895), Livets Spil (1896) og Aftenrøde.

[rediger] Markens Grøde – et politisk program?

På slutten av Markens Grøde, en roman som er ansett å være blant Hamsuns absolutt fremste, leverer han, gjennom den mystiske figuren Geissler, følgende appell, der han gjør det klart hva som er viktig i livet og hva han mener om den moderne tid og dens hang til økonomisk fremgang, konkurranse og forfengelighet:

	Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. […] Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet.

Også i Den siste Glæde (1912), Børn av Tiden (1913) og Segelfoss by (1915) tar Hamsun et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering, men denne gangen beskrevet fra motsatt side sammenlignet med Markens Grøde.

[rediger] Vandrerromanene

Hamsuns karakteristiske ensomme vandrerskikkelse skildres blant annet i Under Høststjernen (1906) og En Vandrer spiller med Sordin (1909).

[rediger] Språk og stil

Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger.

[rediger] Arven etter Hamsun – en vanskelig nøtt

Skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen har preget ettertidens vurderinger av hans diktning og hans virke før og under annen verdenskrig. Under krigen og i de første årene etter krigen var det ikke uvanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise sin avsky.Noen kastet også eksemplarer av bøkene hans over gjerdet på Nørholm. Mange oppfattet hans ytringer som svik fra en forfatter de tidligere hadde beundret. Hamsun ble en nøtt. En stund falt man til ro med å skille mellom kunstneren på den ene siden og privatpersonen og hans politiske handlinger på den andre. Det har imidlertid også vist seg problematisk.

Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. Det er av interesse at det var forlagssjef Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, som var den første til å skrive et forsvar for Hamsuns litterære verdi. Tilsvarende holdt professor i nordisk litteratur (styreformann i Gyldendal og fange på Grini under krigen) Francis Bull et foredrag i 1953, «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av senilitet.

Hamsuns nazisympatier og - til dels - merkelige opptreden før og under annen verdenskrig kan vanskelig bestrides. I senere år har man ment å kunne påvise fascistiske og nazistiske trekk også i kunstverkene, til og med i tidlige verk. Et tidlig eksempel på dette er essayet «Svermeren og hans demon» av Aasmund Brynildsen som tar utgangspunkt i Sult og Mysterier. ^[15]

Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken Prosessen mod Hamsun (1978. Hansen uttalte blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han følte at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film Hamsun på Hansens bok. I Hamsun spilles forfatteren av Max von Sydow. Hansens bok ble kraftigf imøtegått i Norge.

På Presteid i Hamarøy pågår bygging av Hamsunsenteret, som skal informere om forfatterens liv og diktning. Senteret er tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl, og skal åpnes 4. august 2009 i forbindelse med markeringen av 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel. Steven Holl utarbeidet det første konseptet for Hamsunsenteret i 1996, og vant i 1997 den amerikanske prisen Progressive Architecture Awards for dette prosjektet. Nordland fylkeskommune har påtatt seg ansvaret med å bygge Hamsunsenteret.

[rediger] Andre forfattere om Hamsun

Ernest Hemingway fortalte at «Hamsun lærte meg å skrive». Sigurd Hoel mente at «Det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge». Den russiske forfatteren og nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer skrev i 1967 at hele det 20. århundres skjønnlitteratur stammet fra Hamsun, særlig på grunn av det subjektive og fragmentariske i diktningen hans, dens lyriske kvalitet og hans bruk av tilbakeblikk.^[16]

Den islandske dikteren Halldór Laxness som fikk Nobelprisen i litteratur i 1955, beundret Hamsun som meget ung, men ble mer og mer ambibvalent og kritisk. Alt i en alder av 19 år, i 1921, året etter at Hamsun hadde fått Nobelprisen, skrev han i samband med en omtale av Konerne ved Vandposten: «Jeg følte det som om jeg hadde oppholdt meg i dårlig selskap. Jeg skjønner at det har vært farlig for meg å dyrke denne kunstneriske villmann som håner uavlatelig og ser på verden med forakt, men styrer pennen med fabelaktig kunstferdighet» ^[17]

[rediger] Hamsunåret 2009

I 2009, 150 år etter Hamsuns fødsel, feires Hamsunåret i Oslo, Lom, Hamarøy og Grimstad. Jubileet har avstedkommet flere teateroppsetninger, både av hans verker og om hans liv, samt en utvidet nyutgivelse av han samlede verker i 27 bind. Språket i den nye utgaven er modernisert av Tor Guttu, og i tillegg til alle Hamsuns romaner omfatter samlingen også noveller, ungdomsdiktning, skuespill, dikt, erindringer og sakprosa.^[18]

Kronprinsesse Mette-Marit er Hamsunårets beskytter, noe som er blitt omtalt som kontroversielt og interessant. Biograf Ingar Sletten-Kolloen uttalte at kronprinsessen ikke var «beskytter for nazisten Hamsun, men som representant for motsetningene i oss».^[19] Da kong Harald siterte fra Paa gjengrodde Stier i en slottsmiddag i oktober 2003, mente Kolloen at Hamsun var blitt tilgitt av kongehuset,^[20] selv om det har vært uenighet om hvorvidt dette kunne tolkes slik.^[21] Også dronning Sonja uttalte under den offisielle åpningen av Hamsunåret 19. februar at hun mente at «man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere.»^[22]

Som man kunne vente, har jubileet også bidratt til at debatten omkring Hamsun har tatt seg kraftig opp igjen.

[rediger] Film om Hamsun

Filmen Hamsun fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun.

Filmen og TV-serien Gåten Knut Hamsun fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi ved samme navn.

[rediger] Hamsuns forfatterskap

Den Gaadefulde (1877) Et Gjensyn (1878) Bjørger (1878) Lars Oftedal (1889; gjenutgitt 2008) Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889) Sult (1890) Mysterier (1892) Redaktør Lynge (1893) Ny jord (1893) Pan (1894) Ved Rigets Port (1895) Livets Spil (1896) Siesta (1897) Aftenrøde (1898) Victoria (1898) Munken Vendt (1902) Kratskog (1903) Dronning Tamara (1903) I Æventyrland (1903) Det vilde Kor (diktsamling, 1904)

Sværmere (1904) Stridende Liv (1905) Under Høststjærnen (1906) Benoni (1908) Rosa (1908) En Vandrer spiller med Sordin (1909) Livet ivold (1910) Den siste Glæde (1912) Børn av Tiden (1913) Segelfoss by (1915) Markens Grøde (1917) Sproget i Fare (1918; gjenutgitt 2008) Konerne ved Vandposten (1920) Siste Kapitel (1923) Landstrykere (1927) August (1930) Men Livet lever (1933) Ringen sluttet (1936) Artikler i utvalg (red.: Francis Bull) (1939) Paa gjengrodde Stier (1949)

[rediger] Filmatiseringer

Hamsun er Norges mest filmatiserte forfatter.^[23] Dette er et utvalg av de mest kjente filmatiseringene av hans litterære verker.

År	Tittel	Hamsun	Regissør	Språk	Land
2001	Hunger	Sult	Maria Giese	Engelsk	USA
1995	Pan	Pan	Henning Carlsen	Norsk, dansk, engelsk	Norge, Danmark, Tyskland
1993	Telegrafisten	Sværmere	Erik Gustavson	Norsk, svensk	Norge, Danmark
1990	Landstrykere	Landstrykere	Ola Solum	Norsk	Norge
1966	Sult	Sult	Henning Carlsen	Svensk, norsk, dansk	Norge, Sverige, Danmark
1922	Pan	Pan	Harald Schwenzen	(stumfilm)	Norge
1921	Markens grøde	Markens Grøde	Gunnar Sommerfeldt	(stumfilm)	Norge

[rediger] Litteratur om Hamsun

Bibliografisk database over litteratur om Hamsun. Basen omfatter ca 10 000 artikler, bøker og referanser og vedlikeholdes av Universitetsbiblioteket i Tromsø.

• Einar Skavlan: Knut Hamsun (1929)
• Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far (1952)
• Marie Hamsun: Regnbuen (1953)
• Marie Hamsun: Under gullregnen (1959)
• Christianne Undset Svarstad: Knut Hamsun og fødebygden Lom (1960) (Nytt oppl. 2008)
• Arild Hamsun: Om Knut Hamsun og Nørholm (1961)
• Olaf Øyslebø: Hamsun gjennom stilen : en studie i kunstnerisk utvikling (1964)
• Harald S. Næss: Knut Hamsun og Amerika (1969)
• Gregory Nybø: Knut Hamsuns Mysterier (1969)
• Martin Nag: Hamsun i russisk åndsliv (1969)
• Rolf Nyboe Nettum: Konflikt og visjon: hovedtemaer i Knut Hamsuns forfatterskap 1890–1912 (1970)
• Allen Simpson: Knut Hamsuns Landstrykere (1973)
• Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (1978)
• Gabriel Langfeldt / Ørnulv Ødegård: Den rettspsykiatriske erkæringen om Knut Hamsun (1978)
• Sigrid Stray: Min klient Knut Hamsun (1979)
• Robert Ferguson: Gåten Knut Hamsun (1988)
• Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859–1888 (1998)
• Lars Frode Larsen: Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891 (2001)
• Lars Frode Larsen: Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893 (2002)
• Øystein Rottem: Hamsun og fantasiens triumf (2002)
• Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad: Hamsun i Æventyrland (2002)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Svermeren (2003)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Erobreren (2004)
• Anine Kierulf og Cato Schiøtz: "Høyesterett og Knut Hamsun" (2004)
• Jørgen Haugan: Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi (2004)
• Karl Erik Harr: Hamsuns Nordland (2004)
• Ståle Dingstad (red.): Den litterære Hamsun (2005)
• Sigrid Combüchen: Livsklättraren (2006)
• Hans-Ivar Kristiansen: 3 fortellinger og 4 frekke forfattere (2007)

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

Wikiquote: Knut Hamsun – sitater

Commons: Kategori:Knut Hamsun – bilder, video eller lyd

• Hamsun 2009 (jubileumsside på Nasjonalbiblioteket)
• Knut Hamsun Online (dansk)
• Biografi fra Utenriksdepartementet (engelsk)
• Nobelstiftelsen om Hamsun (engelsk)
• Biografi (engelsk)
• NRK: Lydfiler med Knut Hamsun
• Knut Hamsun i NRK Forfatter
• Knut Hamsun i Dagbladet Forfatter
• Knut Hamsun i Aftenposten Alex
• Les Pan i Nasjonalbiblioteket
• Les Benoni i Nasjonalbiblioteket
• Les Rosa
• NRK P2, Språkteigen, 22. februar 2009: Hamsun-spesial

Forrige mottager:  Carl Friedrich Georg Spitteler

Nobelprisvinner i litteratur (1920)

Neste mottager:  Anatole France