Hans E. Kinck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hans Ernst Kinck (født 11. oktober 1865, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog. Han tok Examen Artium 1884 og studerte dels i Tyskland og dels i Norge. Han ble ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, oldnorsk, norsk og tysk. Goethe og Wergeland ble lagt opp som særpensum. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.

Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (t.d.Driftekaren) og essayist (t.d. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyste raker han i ettertid som novellist (t.d. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen, «Mot ballade»). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist.

Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger, 1895, som Per Thomas Andersen karakteriserer som "et ras av en bok", og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: "Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figuerer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien "skal" ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme." (Andersen 2001, 305)

Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk Agilulf den vise, skriver den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er "en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys melleom sine hender!" (Jf. Gierløff 1923, 129).

Innhold 1 Barndom og oppvekst 2 Studier,embetseksamen, avhandling og ekteskap 3 Men det var dikter han var født til 4 Kinck i dag 5 Bibliografi 6 Referanser 7 Eksterne lenker 8 Litteratur (ikke ferdig)

[rediger] Barndom og oppvekst

Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn. Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Ringerike. Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn "i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage"(Gierløff 1923). Da den vordende dikter nærmet seg to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen, og da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene. ”Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.” (Gierløff 1923, 13) I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Det var en svær overgang å komme til Tangerås i Strandebarm i Hardanger da han var ti år gammel. Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger opplevdes som mer rasjonalistisk. ”For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.” (Gierløff 1923, 26) Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket.

Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far. ”Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. ”Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!” sa han. (Gierløff 1923, 49). Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede Østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa.

[rediger] Studier,embetseksamen, avhandling og ekteskap

Det ble studier i hovedstaden, og et eventuelt medisinstudium måtte vike for filologien. Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda og Ballade som skulle få stor betydning for ham som dikter. Den ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen Storhedstid og den enestående kulturpsykologiske novellen Mot ballade som utkom etter hans død i 1926.

Kinck giftet seg med Cand.real Minda Ramm (1859-1924) i 1893. Hun har gitt ut noen romaner bl. a. Lommen 1898 og Fotfæstet 1918. Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette.

[rediger] Men det var dikter han var født til

Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann. Men det var dikter han var født til. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger forfatterskapet. De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med syden, slik som i den nærmest klassiske novellen «Chrysantemum» og kunstnernovellen «Renessance», begge fra samlingen Trækfugle (1899).

Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. «Keisarinnepæretreet». Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen «Den nye Kapellanen». Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for medlidenhetens krise (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. «Den lille hvide Dame»). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står «Hvidsymre i Utslåtten», «Chrysantemum» og «Vårvinden går i det grønne» i særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i «Sneskavlen brast».

Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard ^[1] at Kinck «var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen.»^[2]

[rediger] Kinck i dag

I de senere år er Kincks barndomshjem i Strandebarm åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane (jf. www.Kinckhuset.no), en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Han overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet. I Strandebarm sentrum har Gunnar Jansons vakre Kinck-hode i bronse fått en fin plassering. På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926.

Torleif Kippersund har lest inn en fin lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra Flaggermusvinger (1895), utg. av Koien arbeidsteater, 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge. Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens Jensen. Tre av novellene, «Hvidsymre i utslåtten», «Felen i vilde skogen» og «Den nye kapellanen» er filmatisert under tittelen Flaggermusvinger (1992). Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen «Naar æbler modner sig».

[rediger] Bibliografi

• 1892: Huldren, roman
• 1893: Ungt folk, roman (på engelsk 1929: A Young People)
• 1895: Flaggermusvinger, noveller, med bl.a. Den nye kapellanen
• 1896: Sus, roman
• 1897: Fra hav til hei, noveller
• 1898: Hugormen, roman
• 1898: Mellom togene, drama
• 1899: Trækfugle og andre, noveller
• 1900: Fru Anny Porse, roman
• 1901: Vaarnætter, noveller
• 1902: Doktor Gabriel Jahr, roman
• 1903: Naar Kærlighed dør, noveller
• 1904: Italienere, sakprosa
• 1904: Emigranter, roman
• 1906: Livsaanderne, noveller
• 1906: Agilulf den vise, drama
• 1908: Driftekaren, drama
• 1909: Masker og mennesker, noveller
• 1910: Den sidste gjest, drama
• 1911: Bryllupet i Genua, drama
• 1911: En penneknegt, essays
• 1913: Paa Ekre'rnes gaard, drama
• 1915: Mot karneval, drama
• 1916: Renæssanse-mennesker, sakprosa
• 1917: Kirken brænder, noveller
• 1918–19: Sneskavlen brast I – III, roman
• 1920: Guldalder, noveller
• 1920: Rormanden overbord, sakprosa
• 1921: Lisbettas brødre, drama
• 1921: Mange slags kunst, sakprosa
• 1922: Fra Fonneland til Svabergsveen, noveller
• 1923: Herman Ek, roman (sammenarbeidet av Sus og Hugormen)
• 1925: Paa Rindalslægret, drama
• 1925: «Italien og vi», sakprosa
• 1926: Foraaret i Mikropolis, noveller
• 1927: Mands hjerte, lyrikk
• 1929: Torvet i Cirta, noveller
• 1951: Sagaenes ånd og skikkelser, sakprosa

[rediger] Referanser

1. ^ Nygaard skrev sin magisteravhandling om Kinck
2. ^ Rudeng, Erik (1998) Magisteren. Mads Wiel Nygaard. Et hundreårsminne, s. 35 – Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-22352-4.

[rediger] Eksterne lenker

Wikikilden: Hans E. Kinck – originaltekst av eller om forfatteren

• Familien Kinck ved folketellingen 1865
• Familien Kinck ved folketellingen 1900
• Beyer i Store norske leksikon: http://www.snl.no/Hans_Ernst_Kinck
• Utdypende artikkel av Aslaug Groven Michaelsen: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hans_E_Kinck/utdypning

[rediger] Litteratur (ikke ferdig)

• Gierløff, Christian 1923, Kinck, Aschehoug
• Lea, Dina 1941: Hans E. Kinck : Grunnmotiver i hans diktning
• Beyer, Edvard 1956: Hans E. Kinck: Livsangst og livstro b. I Fra Huldren til Driftekaren Eros og det nasjonale (559 s), Aschehoug (Doktoravhandling)
• Beyer, Edvard 1965: Hans E. Kinck: livsangst og livstro b. II, Fra Den sidste gjest til Mot ballade : Den ene og de mange (426 s), Aschehoug
• Nettum, Rolf Nyboe 19??. i Norges litteraturhistorie b. kapittelet om Kinck
• Myhren, Dagne Groven 197?: «Diktning og kulturpsykologi» (analøyse av «Mot ballade» sett på i lys av av Balladeavhandlingen fra 1892 og Storhedstid).
• Michaelsen, Aslaug Groven ?? om Kinck i Forfatternes litteraturhistorie
• Myhren, Dagne Groven 1998. «Hans E. Kincks novellekunst», radiofordrag, trykt i P2-akademiets skrifter
• Aarset, Hans Erik (red.) 1995. Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap
• Myhren, Dagne Groven 2000: «Studier i Hans E. Kincks diktning». I Edda I 2000 s. 26-36