Hans E. Kinck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Kinck, ukjent år

Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»[1]; født 11. oktober 1865 i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog. Han tok Examen Artium 1884 og studerte dels i Tyskland og dels i Norge. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, oldnorsk, norsk og tysk. Goethe og Wergeland ble lagt opp som særpensum. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.

Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (t.d.Driftekaren) og essayist (t.d. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyest raker han i ettertid som novellist (t.d. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen, «Mot ballade»). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist.

Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger, 1895, som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: «Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305)

Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk Agilulf den vise, skriver den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!».[2]

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn. Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Ringerike. Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage»(Gierløff 1923). Da den vordende dikter nærmet seg to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen, og da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene. «Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.» (Gierløff 1923, 13) I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Det var en svær overgang å komme til Tangerås i Strandebarm i Hardanger da han var ti år gammel. Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger opplevdes som mer rasjonalistisk. «For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.» (Gierløff 1923, 26) Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket.

Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far. «Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!»» sa han. (Gierløff 1923, 49). Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede Østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa.

Studier,embetseksamen, avhandling og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Kinck, malt av Harald Brun i 1908

Det ble studier i hovedstaden, og et eventuelt medisinstudium måtte vike for filologien. Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda og Ballade som skulle få stor betydning for ham som dikter. Den ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen Storhedstid og den enestående kulturpsykologiske novellen Mot ballade som utkom etter hans død i 1926.

Kinck giftet seg med Cand.real Minda Ramm (1859–1924) i 1893. Hun har gitt ut noen romaner bl. a. Lommen 1898 og Fotfæstet 1918. Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette.

Men det var dikter han var født til[rediger | rediger kilde]

Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann. Men det var dikter han var født til. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger forfatterskapet. De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med syden, slik som i den nærmest klassiske novellen «Chrysantemum» og kunstnernovellen «Renessance», begge fra samlingen Trækfugle (1899).

Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. «Keisarinnepæretreet». Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen «Den nye Kapellanen». Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for medlidenhetens krise (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. «Den lille hvide Dame»). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står «Hvidsymre i Utslåtten», «Chrysantemum» og «Vårvinden går i det grønne» i særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i «Sneskavlen brast».

Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard[3] at Kinck «var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen[4]

Kinck som dramatiker[rediger | rediger kilde]

Kincks dramaer er blitt betraktet som lesedramaer, men Suttungteatret på Tangen i Hedmark skapte tradisjon for hans dramatikk på scenen. Fra 1965 til 1988 ble de fleste av hans dramatiske verk oppført på Suttungteatret:

1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Studentframføring, fem jenter delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer.

1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.

1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.

1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd.

1972: Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal.

1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater».

1979: Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som Niccolo Machiavelli. Stykket varte i sju timer.

1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland.

1983: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.

1987: På Ekrernes gård av Hens E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann.

Kinck i dag[rediger | rediger kilde]

I de senere år er Kincks barndomshjem i Strandebarm åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane[5], en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Han overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet. I Strandebarm sentrum har Gunnar Jansons vakre Kinck-hode i bronse fått en fin plassering. På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926.

Torleif Kippersund har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra Flaggermusvinger (1895), utg. av Koien arbeidsteater, 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge. Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens Jensen. Tre av Kincks noveller, «Hvidsymre i utslåtten», «Felen i vilde skogen» og «Den nye kapellanen» er filmatisert under tittelen Flaggermusvinger (1992) av Emil Stang Lund. Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen «Naar æbler modner sig».

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1892: Huldren, roman
  • 1893: Ungt folk, roman (på engelsk 1929: A Young People)
  • 1895: Flaggermusvinger, noveller.
  • 1896: Sus, roman
  • 1897: Fra hav til hei, noveller
  • 1898: Hugormen, roman
  • 1898: Mellom togene, drama
  • 1898: Saetesdalen, roman
  • 1899: Trækfugle og andre, noveller
  • 1900: Fru Anny Porse, roman
  • 1901: Vaarnætter, noveller
  • 1902: Doktor Gabriel Jahr, roman
  • 1903: Naar Kærlighed dør, noveller
  • 1904: Italienere, sakprosa
  • 1904: Emigranter, roman
  • 1905: Præsten, roman
  • 1906: Livsaanderne, noveller
  • 1906: Agilulf den vise, drama
  • 1907: Gammel Jord, essays
  • 1908: Driftekaren, drama
  • 1909: Masker og mennesker, noveller
  • 1910: Den sidste gjest, drama
  • 1911: Bryllupet i Genua, drama
  • 1911: En penneknegt, essays
  • 1913: Paa Ekre'rnes gaard, drama
  • 1915: Mot karneval, drama
  • 1916: Renæssanse-mennesker, sakprosa
  • 1917: Kirken brænder, noveller
  • 1918–19: Sneskavlen brast I – III, roman
  • 1919: Stammens Rost, essays
  • 1920: Guldalder, noveller
  • 1920: Rormanden overbord, sakprosa
  • 1921: Lisbettas brødre, drama
  • 1921: Mange slags kunst, sakprosa
  • 1922: Steder og folk, sakprosa
  • 1922: Fra Fonneland til Svabergsveen, noveller
  • 1923: Herman Ek, roman (sammenarbeidet av Sus og Hugormen)
  • 1924: Storhetstid, sakprosa
  • 1925: Paa Rindalslægret, drama
  • 1925: «Italien og vi», sakprosa
  • 1926: Mot ballade, novella
  • 1926: Foraaret i Mikropolis, noveller
  • 1927: Mands hjerte, lyrikk
  • 1928: Kunst og kunstnere, essays
  • 1929: Torvet i Cirta, noveller
  • 1951: Sagaenes ånd og skikkelser, sakprosa

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjarne Berulfsen: Norsk uttaleordbok, Aschehoug 1969, s. 4.
  2. ^ Gierløff, Christian (1923). Kinck. Kristiania: Aschehoug. s. 129. 
  3. ^ Nygaard skrev sin magisteravhandling om Kinck
  4. ^ Rudeng, Erik (1998). Magisteren. Mads Wiel Nygaard. Et hundreårsminne. Oslo: Aschehoug. s. 35. ISBN 82-03-22352-4. 
  5. ^ www.Kinckhuset.no

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Hans E. Kinck – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote Wikiquote: Hans E. Kinck – sitater

Litteratur (ikke ferdig)[rediger | rediger kilde]

  • Gierløff, Christian 1923, Kinck, Aschehoug
  • Lea, Dina 1941: Hans E. Kinck : Grunnmotiver i hans diktning
  • Beyer, Edvard 1956: Hans E. Kinck: Livsangst og livstro b. I Fra Huldren til Driftekaren Eros og det nasjonale (559 s), Aschehoug (Doktoravhandling)
  • Beyer, Edvard 1965: Hans E. Kinck: livsangst og livstro b. II, Fra Den sidste gjest til Mot ballade : Den ene og de mange (426 s), Aschehoug
  • Nettum, Rolf Nyboe 19??. i Norges litteraturhistorie b. kapittelet om Kinck
  • Myhren, Dagne Groven 1976: «Diktning og kulturpsykologi» (analyse av «Mot ballade» sett på i lys av av Balladeavhandlingen fra 1892 og Storhedstid).
  • Michaelsen, Aslaug Groven ?? om Kinck i Forfatternes litteraturhistorie
  • Myhren, Dagne Groven 1998. «Hans E. Kincks novellekunst», radiofordrag, trykt i P2-akademiets skrifter
  • Aarset, Hans Erik (red.) 1995. Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap
  • Myhren, Dagne Groven 2000: «Studier i Hans E. Kincks diktning». I Edda I 2000 s. 26-36
  • Gundersen, Svein 2013: "Om å leve med Kinck og Machiavelli". I Kirke og Kultur 3/2013, s. 320-331