Jens Bjørneboe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jens Bjørneboe
Født		9. oktober 1920(1920-10-09) Kristiansand
Død		9. mai 1976 (55 år) Veierland, Vestfold Selvmord
Ektefelle		Lisel Funk (1945–1961), Tone Tveteraas Bjørneboe (1961–1976)
Yrke		Forfatter

Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Veierland i Nøtterøy) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike genrer: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Mange av hans verker er oversatt til andre språk, blant annet engelsk og tysk, og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe var også en aktiv riksmålsmann. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd, som senere ble frigitt. Han var fetter av André Bjerke.

Innhold 1 Tidlige år 1.1 Lesning i oppveksten 2 Før, under og etter andre verdenskrig 2.1 Lyrikkdebut og språkstrid 3 Steinerskolen og romanen Jonas 4 Til Ragnhild Jølsens Enebakk 5 En bevisst provokasjon 6 Oppgjør med menneskenes ondskap og dårskap 6.1 landssvikoppgjøret og kriminalomsorgen 6.2 Bestialitetens historie 6.3 Mot undergangen 7 Bidrag til den litterære debatt 8 Bjørneboes grunnmotiv? 9 Kontroversiell og kulturkonservativ 10 Bibliografi 11 Priser 12 Litteratur om Bjørneboe og hans forfatterskap 13 Se også 14 Referanser 15 Eksterne lenker

[rediger] Tidlige år

Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald og Anna Marie Bjørneboe. Slekten teller en lang rekke med skipsoffiserer, og Jens dro selv til sjøs for en periode. Faren var både reder og belgisk konsul, og familien hadde relativt god økonomi. Ifølge Bjørneboes egne utsagn hadde han ingen god barndom, og var til tider både psykisk og fysisk nedbrutt. Etter en alvorlig lungebetennelse var han sengeliggende i flere år.

	En stillhet brutt av sprøde timeslag Omkring meg og i verden Jeg fornemmer fra gatesneen andre barnestemmer Og jeg har vært syk en måned og en dag
– Jens Bjørneboe

Tolv år gammel smakte han alkohol for første gang, og det hendte han forsynte seg litt i smug når foreldrene holdt selskap. Fjorten år gammel forsøkte han å ta livet av seg, men grenen han ville henge seg i, knakk. ^[1]

På skolen viste han tidlig oprørske tendenser. På et tidspunkt var han den som var blitt utvist fra Kristiansand katedralskole flest ganger. Til slutt ble han utvist for godt. Selv mente han mange år senere at han var blitt utvist fordi han hadde skrevet i en stil at Aleksander den store var homofil, noe han hadde lest i en av sin fars bøker. Det er nok mer trolig at han ble utvist på grunn av en dom for seksuell omgang med en pike som manglet noen måneder på å være gammel nok. Hun var kjæresten til en kamerat. De arrangerte det slik at kameraten forlot soverommet da det var blitt mørkt. Bjørneboe kom så i hans sted. Fordi Bjørneboe, i motsetning til pikens kjæreste, hadde armbåndsur, avslørte hun ham. Episoden er utførlig skildret i Fredrik Wandrups biografi fra 1984^[2]. Et ekko av episoden med jenta som var under under den seksuelle lavalder, dukker opp i jungmannens historie i romanen Jonas, der jungmannen forteller fra sin privatskoletid i en småby ved kysten. Episoden og dens følger er lett omskrevet og utnyttet litterært. ^[3]

[rediger] Lesning i oppveksten

Bjørneboe ble tidlig interessert i klassisk litteratur og filosofi, og som femtenåring hadde han blant annet lest de fleste av Friedrich Nietzsches bøker. På denne tiden kom han over boken «Myrsoldater» av Wolfgang Langhoff som skulle få stor betydning for hans senere diktning. Boken avdekker sannheten om de tyske konsentrasjonsleirene, og Bjørneboe sa selv at han aldri ble helt den samme etter å ha lest den. Han sa at mens han leste, ble solen borte, og alt ble mørkt. På en Tysklandstur mange år senere møtte han en teaterregissør. Til ham fortalte han om sin opplevelse av denne boken. Mannen så lenge taust på ham, før han utbrøt: «Ich bin Langhoff. Det var jeg som skrev boken».^[4]

[rediger] Før, under og etter andre verdenskrig

Rett før andre verdenskrig (i 1938) døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?»^[5]

Bjørneboe og moren dro på rundreise i Europa etter farens død. Da fikk Bjørneboe også oppleve det nazistiske Tyskland på nært hold. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Han fullførte examen artium i 1940, og begynte på Statens kunstskole for å bli kunstmaler, men evakuerte til Sverige i 1943 for å slippe unna Arbeidstjenesten. Han flyktet sammen med pedagogen Karl Brodersen, som alt i 1940 hadde introdusert ham for antroposofien.^[6] Han prøvde å få flyktningestatus, men fikk bare studentstatus på grunn av hendelsene i hjemlandet. Svenske myndigheter ønsket ikke å provosere tyskerne og overvåket norske flyktninger som oppholdt seg i Sverige. ^[7].

I Sverige ble Bjørneboe kjent med den tysk-jødiske fotografen og antroposofen Lisel Funk. Av henne lærte han mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. De giftet seg og flyttet til Oslo i 1945. Samme år foretok han en reise til det utbombede Berlin.

Bjørneboe forsto at malerkunsten alene ikke strakk til for hans uttrykksbehov, så han bestemte seg for å bli forfatter. ^[8] I Stockholm hadde han skrevet langnovellen Hertug Hans, men den ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i Oslo etter krigen. Først i 1972, da han hadde fått et navn som forfatter, kom den ut på Gyldendal.

Bjørneboes første roman Før hanen galer (skrevet i 1946), handler om medisinske eksperimenter utført på fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Boken er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt i Berlin, samt på beretninger om den tyske legen Josef Mengeles forbrytelser i Auschwitz. Boken ble godt mottatt da den kom ut i 1952, men ble langt fra den suksessen forlaget og Bjørneboe hadde håpet på^[9].

	Spør meg om skyld, det er et grusomt ord. Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord. I blygsel skal du snu ditt ansikt bort: Hva én har syndet, har vi alle gjort.
– Jens Bjørneboe, Mea maxima culpa

[rediger] Lyrikkdebut og språkstrid

Han mente selv at det bodde en lyriker i ham. I løpet av en natt skrev en rekke sonetter, og neste morgen presenterte han dem for fetteren André Bjerke, som straks trykte dem i Riksmålsforbundets blad Ordet. Han fortsatte å produsere lyrikk, og i 1951 hadde han ferdig en diktsamling, men slet med å få den utgitt. Da det lyktes, ble samlingen en suksess. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var hans fremste inspirasjon og forbilde når det gjaldt poesi.

I 1952 var Jens Bjørneboe én av flere forfattere som brøt ut av Den norske forfatterforening og dannet Den norske forfatterforening av 1952. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden på begynnelsen av femtitallet. Utbryterne var stort sett riksmålstilhengere.

[rediger] Steinerskolen og romanen Jonas

I 1950 ble han ansatt som sløydlærer ved Steinerskolen i Oslo og trivdes ifølge et senere utsagn godt med det; han elsket barn, og Odd Nerdrum, som var én av elevene hans, har bekreftet at elevene trivdes med Bjørneboe som lærer.^[10]

Skolens undervisningsopplegg passet ham, og han ble der i syv år; men lønnen var lav, arbeidet tungt, og det ble lite fritid. Han kjente seg etter hvert utbrent og tydde til alkoholen, som gradvis tok overhånd. Til slutt måtte han gi opp læreryrket, men han mintes siden årene ved skolen med glede. Læreryrket inspirerte ham til romanen Jonas (1955). Den vakte berettiget oppsikt. Boka rommer flere livshistorier, men handler først og fremst om en ordblind gutt som den offentlige skolen ikke forstår seg på. I skolen er de såkalte salamanderne i ferd med å få stadig mer makt. De er mer opptatt av egen karriere enn av barna. De sverger blant annet til intelligensmålinger og samnorsk, satser på lærebøker som nok inneholder kjensgjerninger, ispedd «litt pjatt her og der», siden de henvender seg til barn; men bøkene er ribbet for anekdoter og fortellinger som kunne fått stoffet til å feste seg hos elevene. Dikt blir gjerne gjengitt mer eller mindre forvrengt, bibelstoff blir banalt presentert og elevene blir åndelig underernærte. Det mener i alle fall overlærer Jochumsen og hans gode venn Werner. Men Jochumsen er av den gamle skole.

Jonas faller utenfor og rømmer hjemmefra da det blir snakk om å sende ham på spesialskole. Han kommer seg om bord på en båt som blindpassasjer. En jungmann, egentlig en lektor som er gått lei av skolearbeidet - og som med rimelighet kan leses som forfatterens alter ego, finner Jonas. Symbolsk nok har han gjemt seg i en livbåt. Jungmannen tar seg av den vettskremte ungen, og må love at han ikke skal sendes på spesialskolen. Denne kaller barna for «Iddioten», og Jonas vil heller dø enn komme dit.

Jungmannen, som til og med kan fortelle eventyr, vinner guttens fortrolighet. Han følger opp også etter at Jonas er begynt på en ny og annerledes skole der menneskelighet settes høyere en prestasjoner. Her får Jonas det godt. Etter en stund blir også jungmannen knyttet til skolen, som lærer.

De alternative pedagogiske ideene, det menneskevennlige synet og fraværet av konkurransementalitet ved denne skolen, gjør at Jonas' angst fortar seg. Han suger i seg sanger og historier. Skolen imøtekommer dype behov. Lærerne oppmuntrer barna til å bruke fantasien, og forteller for dem så de får del i kulturarven gjennom øret. Den første fortellingen Jonas hører av lærer Back lever videre i ham på denne måten:

«Aller mest husket han den fordi han så alt like tydelig for seg som de bildene han pleide å se om aftenen like før han sovnet. Hvert ord som Back sa, ble med en gang til noe Jonas kunne se; det var som om det ble tryllet hele tiden, og når han så det, ble han varm i kroppen og svevet høyt oppe, helt der oppe hvor denne historien begynte.

Det var Gud Fader som satt blant alle stjernene og englene sine, og englene var som store søyler av en slags ild. Det var ikke så svært langt fra solen. Men dypt under dem var jorden med fjell og stener og mange dyr som gikk omkring. De kunne se den ovenfra, fordi den var så grønn og fordi det glitret fuktig i den. Menneskene var meget snille.» ^[11]

Romanen Jonas har vært oppfattet som en anbefaling av Steinerskolene. Den offentlige skolen har imidlertid også sine store personligheter, men de er tydeligvis på vei ut i det romanunivers som Bjørneboe skaper. Når de fantasiløse salamanderne får stadig mer makt i samfunnet og i den offentlige skolen, blir det verken plass for et barn som Jonas, eller for det gode mennesket, representert ved overlærer Jochumsen.

Romanen Jonas har etter alt å dømme inspirert den pedagogiske debatt og praksis i Norge. «Da romanen kom ut i 1955 vakte den storm. Den ble oversatt til flere språk og i Norge er den kommet i utallige opplag. Ingen annen norsk roman har betydd mer for skolen, for lærere og foreldre.» ^[12] En kan imidlertid vanskelig forstå skole- og samfunnskritikken i Jonas til bunns om en ikke får med seg i hvilken grad Bjørneboes bok står i dialogforhold til Karel Čapek. Bjørneboe «mente å se en menneskefiendtlig smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamanderne, begrepet er hentet fra Karel Čapeks Salamanderkrigen. Jonas er et offer for systemet». ^[13] Science fiction-romanen Salamanderkrigen (1936), skildrer hvordan de menneskeliknende, men følelseskalde og fantasiløse salamanderne formerer seg i en uforutsett grad og bokstavelig talt oversvømmer vår klode så menneskene (og menneskeligheten) blir mer og mer fordrevet. Det blir stadig klarere at leseren skal assosiere til Hitlers Tyskland. I Jonas er nazismen et stort tema, og gjennom allusjonene til Čapeks bok mer enn antyder Bjørneboe at nazistiske tendenser kan finnes der man ikke skulle tro det, f.eks. i et samfunn som det norske etter annen verdenskrig.

[rediger] Til Ragnhild Jølsens Enebakk

I 1959 møtte Jens Bjørneboe den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas. Han skilte seg fra Lisel Funk i 1961 og giftet seg samme år med Tveteraas som dermed ble Tone Bjørneboe. De flyttet til Enebakk og fikk flere barn. Der skrev han boken Drømmen og hjulet (1964), som var inspirert av livet til den særpregede forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Bjørneboe må ha opplevd et slags skjebnefellesskap med Jølsen. Årene i Enebakk var relativt rolige for Bjørneboe.

[rediger] En bevisst provokasjon

I denne perioden skrev han romanen Uten en tråd (1966). Boken ble utgitt anonymt, men forfatteren ble snart identifisert. Boken, som var en bevisst provokasjon et knapt tiår etter Myklesaken i 1957, førte til rettssak. Bjørneboe og forleggeren hans ble dømt for henholdsvis å ha skrevet og utgitt en bok med pornografisk innhold. Bjørneboe ironiserte over at domstolene hadde tiltatt seg myndighet til å avgjøre bøkers litterære verdi i Norge og takket rettsvesenet for reklamen. I forbindelse med rettssaken skrev han også essayet Istedenfor forsvarstale, og en rekke artikler der han gjorde narr av rettsprossesen. Ifølge Bjørneboe selv bestemte han seg for å skrive Uten en tråd da det var blitt klart at Kjell Bondevik (Krf) var blitt kulturminister i regjeringen John Lyng. Bjørneboe ville blant annet vise i hvilken grad nytelse og seksualitet hadde vært tabubelagt, og dermed årsak til mer lidelse enn om vi hadde hatt en åpnere og mer laissez faire-holdning til seksuallivet. Han mente den restriktive holdningen spesielt rammet kvinner^[14]. Han skrev også en oppfølger som ble gitt ut bare i Danmark, Uten en tråd 2. Her figurerer blant annet aktor og statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, i en dårlig skjult forkledning^[15].

[rediger] Oppgjør med menneskenes ondskap og dårskap

[rediger] landssvikoppgjøret og kriminalomsorgen

I 1957 skrev Bjørneboe romanen Under en hårdere himmel som er et kraftig angrep på landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Det var blitt vedtatt lover som gjorde det straffbart ene og alene å ha vært medlem av Nasjonal Samling under krigen. Bjørneboe var blant dem som argumenterte mot at disse lover ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med innarbeidet rettspraksis. ja, i strid med den norske grunnloven. I 1968, elleve år etter at boka utkom første gang, skrev han et etterord som avsluttes slik:

«Lover med tilbakevirkende kraft, dødsstraffens gjeninnførelse, «de generalpreventive hensyn», er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.» ^[16]

Han mente at mange under landssvikoppgjøret var blitt straffeforfulgt på uholdbart grunnlag. Boken vakte enorm oppsikt, og Bjørneboe ble utsatt for beinhard kritikk. Men boken var ikke noe forsvar for nazistisk ideologi. Til sin dødsdag kjempet Bjørneboe mot nazisme i alle dens avskygninger. Han fulgte siden opp med flere angrep på rettsvesenet.

Skuffet over måten samfunnet behandlet ham på, flyktet han til utlandet. Han tilbrakte mye tid i Italia, der han blant annet skrev romanen Vinter i Bellapalma (1958) Da Bjørneboe returnerte til Norge etter noen år i utlandet, måtte han sone fengselsstraff for en dom for fyllekjøring. Han ble mer og mer opprørt over fengselsvesenet, og skapte mye debatt om emnet. Dette ble utløsende for boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I 1965 kom skuespillet Til lykke med dagen, basert på handlingen i romanen Den onde hyrde.

I løpet av de neste årene skrev han flere skuespill. Semmelweis (1968) bygger på historisk materiale fra Wien på 1800-tallet. Stykket har den ungarsk-østerriksk legen Ignaz Semmelweis som modell og handler om hvordan fødende kvinner blir påført barselfeber og dør fordi fødselslegene går rett fra obduksjon til fødselshjelp uten å vaske seg. Semmelweiss oppdager årsaken til den unormalt høye dødeligheten blant kvinnene og forsøker å innføre nye rutiner for hygiene, men blir forsøkt kneblet av de andre legene.^[17].

Skuespillet Amputasjon, som handler om hvordan mennesker blir utsatt for det som kan kalles 'tvangsnormalisering', hvilket vil si at autoritetene vil tvinge alle til å følge samme norm. Dette blir i typisk Bjørneboestil, framstilt på en grusom måte.

	Når dagen er kommet, og timen er kommet Og du skal bli stilt opp mot muren og blø Og de som holdt av deg For lengst er gått fra deg Da skal du få se: Det er ensomt å dø.
– Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Dødssangen

[rediger] Bestialitetens historie

Trilogien om Bestialitetens historie regnes som Bjørneboes hovedverk, og består av romanene Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. Bjørneboe behandler her det ondes problem på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en misantropi på vegne av menneskeheten. Tematikken er inspirert av den franske filosofen og forfatteren Michel Foucault^[18] Bjørneboe skriver seg med denne trilogien inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe gav alt i disse bøkene og døyvet den psykiske smerten arbeidet påførte ham med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, Stillheten, som er skrevet i - og foregår i -Marokko i Nord-Afrika, spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få erfare konsekvensene av den utbytting den er ansvarlig for på kloden.^[19]

Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre disse bøkene. Han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene plaget ham som verst, tapte han troen på menneskeheten og på det gode i mennesket. Han drev endog gjøn med idéene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen.

Samme år som Bjørneboe avsluttet Bestialitetens historie, gav han ut skuespillet Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker. Skuespillet er basert på en virkelig straffesak mot Fredrik Fasting Torgersen som i 1958 ble dømt for mord. Bjørneboe mente at Torgersen var uskyldig. Fasting Torgersen lever fortsatt. Han har sonet dommen, men hevder at han ble utsatt for justismord.

[rediger] Mot undergangen

Bjørneboes siste roman Haiene (1974), med undertittelen Historien om et forlis, har vært oppfattet som Bjørneboes mest helstøpte verk. Her gjennomspilles hans sentrale tematikk i sterk konsentrasjon. Handlingen finner sted ved et sekelskifte, nærmere bestemt ved overgangen fra 1899-1900, og skildrer dramatiske begivenheter om bord på barken «Neptun» på dens seilas mot undergangen. Det bygger seg opp mot katastrofe. Mytteri, tyfon og forlis avløser hverandre i rask rekkefølge. Forliset fører mannskap og offiserer sammen, og alle reddes ved felles anstrengelser i land på en koralløy i Stillehavet, der de blir funnet etter noen måneder.

Verket har sterke allegoriske trekk og nærmer seg det apokalyptiske. For å tale med Voluspå stiger det så å si en ny himmel og en ny jord opp idet et nytt sekel tar til. Offiserer og mannskap har overlevd og er blitt forsonet, og den redde, underernærte og foreldreløse 14-15-årige førstereisgutten, Pat, har adoptert annenstyrmannen som en far. Det er annenstyrmannen, Jensen (jf.autors fornavn Jens), som forteller historien i tilbakeblikk. Han avslutter sin beretning med disse ordene:

	En stund sto jeg slik og så inn i en ukjent fremtid, inn i et nytt og ukjent århundre, som ingen visste hva ville bringe. Jeg sto med Pats brune neve i hånden og mitt eget urolige hjerte i brystet.

Avslutningsordene løfter perspektivet ytterligere ved å skape assosiasjoner til andre Bjørneboetekster, og især til Jonas, som kom ut 19 år tidligere.

Haiene ble godt mottatt av kritikere og publikum. Den ble karakterisert som en frisk sjøroman, full av spenning, men med en mørk og tung undertone «som er et ekko fra sjelens ytterste grense» (Olav Varen i Fædrelandsvennen).

Etter Haiene kom det ikke flere romaner, men Bjørneboe var fortsatt aktiv som dramatiker og samfunnsdebattant. I 1975 publiserte han et dikt i Dagbladet med tittelen Farvel, bror alkohol!. De fleste tolket diktet som uttrykk for Bjørneboes endelige oppgjør med alkoholen. Da NRKs Haagen Ringnes i 1976 skulle intervjue Bjørneboe hjemme på øya Veierland ved Tønsberg, der han bodde i et eldre sveitserhus det siste året han levde, tok han derfor ikke med noe alkohol til forfatteren. Bjørneboe ble rasende, og Ringnes måtte returnere til byen for senere å vende tilbake med en flaske whisky. Intervjuet med Ringnes ble det siste før Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976^[20].

[rediger] Bidrag til den litterære debatt

Foredraget «Litteratur og virkelighet» fra 1971 er ett av Bjørneboes bidrag til den samtidige litterære debatt. Han finner det ufruktbart å operere med et absolutt skille mellom skjønnlitteratur og andre skriftlige framstillinger av faglitterær eller journalistisk art. Han hevder at formålet med alle seriøse skriftlige genrer er å uttrykke og fastholde en bit av virkeligheten, enten det dreier seg om den ytre, såkalte objektive virkelighet, eller en indre, subjektiv virkelighet.

De skjønnlitterære forfattere har fått tildelt hvert sitt stykke virkelighet som de sliter med hele livet, et gjennomgangstema eller et grunnmotiv, sier han. I den del av litteraturen som kalles diktning, er «den subjektive ærlighet det helt centrale». Dikteren gir av sitt aller innerste «uten forbehold». Ved å forholde seg absolut ærlig til den indre sannhet, kan han bidra med noe «nytt». En dikter som arbeider slik, vil formidle noe felles menneskelig, noe som "kan deles av andre mennesker". Den subjektive sannhet forvandler seg altså på merkverdig vis til en «objektiv sannhet». Han hevder videre at diktning er en slags vitenskap, ja, «en empirisk vitenskap», og at den som leser kan bli «klokere» av den:

«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Foranding kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserene både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet - uansett hva slags virkelighet - at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet» , men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.

Altså en virkeligher som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».

Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)

[rediger] Bjørneboes grunnmotiv?

Av det ovenfor omtalte foredraget Litteratur og virkelighet kan følgende spørsmål utledes: er det mulig å formulere Bjørneboes eget grunnmotiv? Hans forfatterskap fortoner seg komplekst og, til tider, lite homogent. Forskere har da også søkt etter både brudd og sammenheng i hans dikteriske utvikling. Og man har spurt seg: brøt han med antroposofien, eller brøt han ikke med den? Drømmer, gamle myter, legender og eventyr spiller uansett en viktig rolle i mye av hans diktning, og noen fortellinger viser tilbakevendende tendens. Spesielt har man framhevet legenden om Den hellige gral som bl.a. forekommer i Jonas (jf. kap. XI). Kan slike elementer i diktningen føre leseren nærmere den dypeste kjerne i Bjørneboes virkelighetsforståelse? ^[21]

Man kan, som Tore Rem gjør, stille problemet slik: I hvilken grad er Bjørneboe en opplysningens mann og i hvilken grad er han okkultist?

«Spenningen mellom mystikeren og opplysningsmannen, eller mellom et elitistisk og et mer demokratisk kunnskapssyn, skal komme til å karakterisere både Jens Bjørneboes litteratur og hans virke som intellektuell. Forholdet kan, for å konkludere, på samme tid være intellektuelt problematisk og ofte, om ikke alltid, litterært produktivt.» ^[22]

Inge S. Kristiansen har påvist at scenen med en voksen som tar hånd om et vergeløst barn og bokstaverlig talt tar det i hånden, er en sentralscene i Bjørneboes forfatterskap. Scenen forekommer flere ganger i Jonas (Jonas' far, skribenten Abraham Werner og Jungmannen tar alle et barn i hånden på et tidspunkt.) I Frihetens øyeblikk og i Haiene opptrer liknende scener. Ut fra antroposofisk tankegang er den voksne som tar hånd om barnet en «Gralsridder» som kjemper for det gode i verden; og barnet kan oppfattes som symbol på «åndsmennesket». Per Thomas Andersen skriver: «I kjærlighetshandlingen oppnår Gralsridderen også erkjennelse. Han opplever dermed «sannhetens øyeblikk»». Andersen knytter videre dette til noen linjer i ett av Bjørneboes dikt der det heter:

«Så tok jeg i hånden en fattiggutt

og talte til ham: Du vet at du er

den eneste ting ved meg selv jeg har kjær».

Gralsridderen finner altså sin egen sanne identitet gjennom å ta hånd om barnet. Med bakgrunn i en forståelse av grallegendens plass i forfatterskapet, kan Per Thomas Andersen konkludere med at «antroposofen Bjørneboe og den sosialt engasjerte forfatteren er én og samme person». ^[23]

[rediger] Kontroversiell og kulturkonservativ

	Meget burde de beundre; Dresden efterlot vi slik: Som en tundra med fem hundre, med fem hundre tusen lik. Meget burde de beundre, vår kultur er høy og rik. For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv! Ungdommen er vill og galen, syk og rå og destruktiv. For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv. Kan De fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?
– Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Om ungdommens råskap fra diktsamlingen Til lykke med dagen

Jens Bjørneboe var på mange måter kontroversiell i sin samtid. Han beveget seg gjerne ut i det ekstreme og fikk betale for det. Hans samfunnskritikk og hans trassige holdning, bl.a. under rettssaken i anledning Uten en tråd, skaffet ham imidlertid tilhengere blant radikal ungdom. Politisk betegnet han seg selv som anarkososialist, altså noe midt imellom anarkist og sosialist. Forfatterskapet gjenspeiler dette ved å vise sympati for avvikere av alle slag, også mennesker med avvikende seksuell legning. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter et par av de leveregler som barnet Birger har lært av sin far og praktiserer etter evne i romanen Jonas:

«Aldri være redd for å si hva man mener.

Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» (Jf. Jonas 1972, s.40.)

Bjørneboe så opp til personer som trosset det etablerte samfunnet. I så måte skriver han seg inn i tradisjonen etter blant annet den franske forfatteren og dramatikeren Jean Genet, som Bjørneboe også hyllet i diktet Elegi for Jean Genet. Utenrikspolitisk støttet han staten Israel og havnet derfor i konflikt med ledelsen i tidsskriftet Orientering, hvor Bjørneboe var skribent på sekstitallet.

Hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte kommer også til uttrykk i hyllesten til den irske republikaneren og dramatikeren Brendan Behan, - i diktet Ved Brendan Behans båre. Han satset på neste generasjon, og syntes det var tåpelig av voksne mennesker å klage over ungdommens småkriminelle handlinger, djerve meninger og frie tankegang. Dette var jo ingenting i forhold til de verdenskrigene som de to foregående generasjonene hadde forårsaket på under 50 år. Dette tar han opp i diktet «Om ungdommens råskap».

Selv om han støttet ungdommen i mangt, var han ikke som den. Han gikk lite på kino, likte ikke rockemusikk og annen moderne musikk. Han leste ikke engang tegneserier. Nei, Bjørneboe sverget til de tradisjonelle kulturuttrykkene, som han hadde gjort siden han var barn: teater, litteratur og klassisk musikk. Men han kunne bli sett på Club 7, klubben for mange frittenkende i en periode.

Den norske artisten Anne Grete Preus har satt musikk til flere dikt av Bjørneboe. Denne finnes på platen Fullmåne (1988).

[rediger] Bibliografi

• Dikt (1951)
• Før hanen galer. Roman (1952)
• Ariadne. Dikt (1953)
• Jonas. Roman (1955)
• Under en hårdere himmel. Roman (1957)
• Den store by. Dikt (1958)
• Vinter i Bellapalma. Av forfatteren Hans Berlows efterlatte papirer (1958)
• Blåmann. Roman (1959)
• Den onde hyrde. Roman (1960)
• Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Dikt (1963)
• Fugleelskerne. Skuespill (1966)
• Drømmen og hjulet. Roman (1964) Inspirert av Ragnhild Jølsens liv og diktning
• Til lykke med dagen (1965)
• Uten en tråd (1966)
• Trilogien Bestialitetens historie
  • Frihetens øyeblikk. Heiligenbergmanuskriptet (1966)
  • Kruttårnet (1969)
  • Stillheten. En antiroman og absolutt siste protokoll (1973)
• Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
• Semmelweis. Et anti-autoritært skuespill (1968)
• Norge, mitt Norge. Essays om formyndermennesket (1968)
• Uden en trævl II (1968) - kun på dansk
• Vi som elsket Amerika. Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral (1970)
• Amputasjon. Arenaspill i en akt (1970)
• Anarkismen - I dag? (1971)
• Politi og anarki. Essays om katter, domstoler og mennesker (1972)
• Hertug Hans. En novelle (1972)
• Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker, skuespill (1973)
• Haiene. Historien om et mannskap og et forlis. Roman (1974)
• Dongery. En collage om forretningsstanden og om maredsførerens liv (1976)
• Røde Emma (1976)
• Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976)
• Lanterner. Noveller, reisebrev, epistler (1977)
• Om Brecht (1977)
• Om teater (1978)

[rediger] Priser

• Gyldendals legat 1972
• Kritikerprisen 1973, for Stillheten
• Riksmålsforbundets litteraturpris 1974
• Doblougprisen 1974

[rediger] Litteratur om Bjørneboe og hans forfatterskap

• Laila Aase: Om Haiene av Jens Bjørneboe Karnovs forlag (1996)
• Eva Dalsgaard Axelsen: Psykoterapi og bestialitetens historie Gyldendal Akademiske (2007)
• Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens: et familieportrett av Jens Bjørneboe Aschehoug (2001)
• Inge S. Kristiansen: Jens Bjørneboe og antroposofien: En analyse av esoteriske og mytologiske motiver med hovedvekt på det sene forfatterskapet Solum forlag (1989)
• Elsa Kvamme: Kjære Jens, kjære Eugenio: Om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater Pax (2004)
• Steinar Lem: Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk Aschehoug (1981)
• Gunvald Opstad og Øistein Parmann: Jens Bjørneboe. Bilder Katalog til utstillingen «Jens Bjørneboe» (Henie-Onstad Kunstsenter 1995).
• Kaj Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv Den norske bokklubben (1984)
• Kaj Skagen: Metafysikk eller selvmord: Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien Cappelen (1996)
• Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten Gyldendal (1984)
• Hans-Ivar Kristiansen: 3 fortellinger og 4 frekke forfattere Om Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Hans Jæger og Haldor Kiljan Laxness forlag1 (2007)

[rediger] Se også

• Jens Bjørneboe - Diktere og masochister (TV-dokumentar fra 2004)

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Engelskspråklig hjemmeside om Jens bjørneboe
• NRK: Lyd og video med Jens Bjørneboe
• Jens Bjørneboe i NRK Forfatter
• Jens Bjørneboe i Dagbladet Forfatter
• Jens Bjørneboe i Aftenposten Alex
• «Arven etter Bjørneboe» i Dagbladet

Forrige mottager:  Tor Obrestad	Vinner av Gyldendals legat (1972)	Neste mottager:  Tor Edvin Dahl
Forrige mottager:  Paal Brekke	Vinner av Kritikerprisen (1973)	Neste mottager:  Edvard Hoem
Forrige mottager:  Øivind Bolstad	Norsk vinner av Doblougprisen (1974)	Neste mottager:  Ragnhild Magerøy