Jens Bjørneboe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Jens Bjørneboe
Født Jens Ingvald Bjørneboe
9. oktober 1920(1920-10-09)
Norge Kristiansand, Vest-Agder, Norge
Død 9. mai 1976 (55 år)
Norge Veierland, Vestfold, Norge
Selvmord
Ektefelle Lisel Funk, Tone Tveteraas Bjørneboe
Yrke Forfatter

Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Veierland i Nøtterøy) var en norsk dramatiker, skribent og forfatter med stor produksjon. Han skrev en rekke romaner, mange av dem med sterkt samfunnskritisk innhold, i tillegg til dikt, skuespill og essays. Mange av hans verker er oversatt til andre språk, blant annet engelsk og tysk, og han er således også blitt kjent for en større leserkrets utenfor Norge. I sine verker gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe var også en aktiv riksmålsmann. Han ble i 1967 dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd, som senere ble frigitt. Han var fetter av André Bjerke.

Innhold

[rediger] Jens Bjørneboes liv

[rediger] Tidlige år

Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald og Anna Marie Bjørneboe. Slekten hadde en lang rekke med skipsoffiserer, og Jens dro selv til sjøs senere. Faren var både reder og belgisk konsul, og familien hadde en relativt god økonomisk stilling. Ifølge Bjørneboes egne utsagn hadde han ingen fin barndom, og var både psykisk og fysisk nedbrutt. Etter en alvorlig lungebetennelse var han sengeliggende i flere år.

Sitat En stillhet brutt av sprøde timeslag
Omkring meg og i verden
Jeg fornemmer fra gatesneen andre barnestemmer
Og jeg har vært syk en måned og en dag		 Sitat
– Jens Bjørneboe

Allerede som fjortenåring gjorde han et fåfengt forsøk på å ta livet av seg ved å henge seg i et tre. Dette lyktes ikke fordi grenen han skulle bruke knakk da han hoppet. Han smakte alkohol for første gang da han var tolv år gammel, og han så noen ganger sitt snitt til å forsyne seg litt selv når foreldrene hadde selskaper i huset.[1]

På skolen markerte han seg tidlig som opprører og rebell. Han hadde på ett tidspunkt rekorden i å bli utvist flest ganger fra Kristiansand Katedralskole, og til slutt ble han utvist for godt. Selv mente han mange år etterpå at grunnen til dette var at han hadde skrevet i en stil at Aleksander den Store var homofil, noe han hadde lest i en av sin fars bøker. En annen episode som kanskje er mer en sannsynlig årsak til utvisningen, er at han ble dømt for å ha hatt seksuell omgang med en pike som bare manglet noen måneder på å være gammel nok. Hun var kjæresten til en av hans kamerater, og de arrangerte det slik at kameraten forlot soverommet da det var mørkt, og Bjørneboe kom så i hans sted. Piken oppdaget derimot dette, siden Bjørneboe hadde en klokke på armen, noe kjæresten ikke hadde. Episoden er utførlig skildret i Fredrik Wandrups biografi fra 1984[2].

Han fikk tidlig en interesse for klassisk litteratur og filosofi, og som femtenåring hadde han blant annet lest de fleste av filosofen Friedrich Nietzsches bøker. På denne tiden kom han over boken ”Myrsoldater” av Wolfgang Langhoff som gjorde et sterkt inntrykk på ham og som fikk stor betyding for hans senere diktning. Boken handler om sannheten bak de tyske konsentrasjonsleirene, og Bjørneboe sa selv at han aldri ble helt den samme etter å ha lest den. Han sa at mens han leste den ble solen formørket og alt mørkt. Da Bjørneboe ble eldre reiste han til Tyskland, hvor han blant annet møtte en teaterregissør. Bjørneboe fortalte ham om sin opplevelse av boken. Mannen så lenge taust på han, før han sa: ”Ich bin Langhoff. Det var jeg som skrev boken”.[3]

[rediger] Andre verdenskrig

Rett før andre verdenskrig i 1938 døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?»[4]

Bjørneboe og moren reiste på ferie rundt i Europa etter farens død. De reiste også til Tyskland, hvor Bjørneboe fikk se det nazistiske Tyskland på nært hold. Dette påvirket ham sterkt. Da han kom hjem, fullførte han endelig artium i 1940, og ble deretter elev ved Statens kunstskole, men måtte nokså raskt reise videre til Sverige i 1943 for å slippe unna den pålagte Arbeitdienst, arbeidstjeneste for den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Han flyktet sammen med pedagogen Karl Brodersen som i 1940 hadde introdusert ham for antroposofien.[5] Han prøvde å få flyktningestatus, men fikk bare studentstatus på grunn av hendelsene i hjemlandet. Svenske myndigheter var svært forsiktig med hva norske flyktninger foretok seg mens de var i Sverige for ikke å provosere tyske myndigheter.[6].

I Sverige møtte han den tysk-jødiske maleren Lisel Funk. Av henne lærte Bjørneboe blant annet mye om tysk kultur og malerkunst, og det endte med at han giftet seg med henne. De delte også interessen for antroposofi. Bjørneboe følte selv at malingen ikke gav ham rom nok for det han ville uttrykke, så han bestemte seg for at det var forfatter han skulle bli istedet.[7]Under oppholdet i Stockholm skrev han langnovellen Hertug Hans som ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i Oslo etter krigen. Først i 1972, etter at han hadde blitt en populær forfatter, ble den utgitt på Gyldendal. Han foretok i 1945 også en reise til det slagne og utbombede Berlin i Tyskland. Etter at han kom hjem til Norge igjen tok han beslutningen om å realisere drømmen om å bli forfatter og i 1946 skrev han sin første roman, Før hanen galer, som handler om medisinske eksperimenter på fanger i tyske konsentrasjonsleire under krigen. Handlingen er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt med mennesker da han var i Berlin, samt historiene om den tyske legen Josef Mengeles forbrytelser i Auschwitz. Boken fikk gode mottagelser da den ble utgitt i 1952, men ble langt fra den suksessen både forlaget og Bjørneboe hadde håpet på[8].

Sitat Spør meg om skyld, det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort.		 Sitat
– Jens Bjørneboe, Mea maxima culpa

[rediger] Poesi og Steinerskole

Han mente selv at det bodde en lyriker i ham, så en natt satte han seg ned og skrev sonetter hele natten. Neste morgen gikk han til fetteren André Bjerke som straks trykket diktene han hadde skrevet i Riksmålsforbundets blad Ordet. Han begynte å skrive mer, og i 1951 hadde han en ferdig diktsamling, men slet en stund med å få gitt den ut. Da det først lyktes, ble boken en kjempesuksess. Hans største inspirasjon og forbilde når det gjaldt diktning var den tyske nittenhundretallsdikteren Rainer Maria Rilke (1875-1926).

I 1952 var Jens Bjørneboe én av mange forfattere som brøt ut av Den norske forfatterforening og dannet Den norske forfatterforening av 1952. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden som fant sted på begynnelsen av femtitallet, og utbryterne bestod stort sett av riksmålstilhengere.

Samtidig skjedde det store forandringer i livet hans. Han fikk en fast stilling som sløydlærer på Steinerskolen i Oslo og trivdes ifølge et senere utsagn godt i jobben; han elsket barn, og var ifølge maleren Odd Nerdrum, som var én av elevene hans, godt likt av dem også[9]. Steinerskolens undervisningsopplegg stemte godt overens med Bjørneboes idéer, tanker og oppfatninger, og han fikk stor inspirasjon til sin kanskje mest kjente roman på siden av Uten en tråd gjennom denne lærerjobben. Romanen Jonas som ble utgitt i (1955), er et klart angrep på den offentlige norske skolen og handler om en gutt som har problemer med å begynne og lese, samt om et skolevesen som har liten sans for avvikere. Da Jonas rømmer hjemmefra blir en jungmann som på mange måter kan ses på som forfatterens alter ego, innblandet i letingen. Han jobber i boken ved en skole som har mange likhetstrekk med en Steinerskole,og kan på mange måter ses på som forfatterens forsvar for Steinerskolene og det humanistiske menneskesynet.

De syv årene han jobbet på Steinerskolen tærte mye på ham, ettersom lønnen var lav og arbeidet hardt og tungt. Han hadde ingen fritid og ble ganske enkelt utbrent. Da tydde han til alkoholen, som gradvis skulle følge ham og øke sin innflytelse opp gjennom årene. Til slutt ble det for mye, og han måtte slutte i lærerjobben, men han mintes senere årene på skolen med glede.

I 1957 skrev han romanen Under en hårdere himmel som er et kraftig angrep på landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig, som han mente var meningsløst hardt. Poenget Bjørneboe ville ha frem, var at det etter den krigen ble vedtatt lover som gjorde det straffbart å ha vært medlemmer av Nasjonal Samling under krigen, siden det er allment kjent at en lov ikke skulle ha tilbakevirkende kraft. Denne boken ble den første av mange bøker som angrep rettsvesenet på samme grunnlag, og den vakte en enorm oppsikt. Bjørneboe ble angrepet fra alle kanter, og i ren frustrasjon flyktet han til utlandet, siden han var svært skuffet over måten det norske samfunnet behandlet ham på. Han tilbrakte mye av tiden i Italia, hvor han blant annet skrev romanen Vinter i Bellapalma fra (1958) Da Bjørneboe kom tilbake til Norge noen år senere måtte han sone fengselsstraff for en dom for fyllekjøring. Dette gjorde ham bare enda mer opprørt over fengselsvesenet, og Bjørneboe utløste mye debatt i avisartikler han skrev om emnet. Dette resulterte i at han skrev boken Den onde hyrde (1960), som handler om en ungdomskriminells møte med det norske fengselsvesenet.

I 1959 hadde Jens Bjørneboe møtt den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas. Etter at han i 1961 ble skilt fra Lisel Funk giftet han seg samme år med Tveteraas. De flyttet sammen til Enebakk og fikk flere barn. Der skrev han boken Drømmen og hjulet (1964), som var inspirert av livet til forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Ragnhild Jølsen var oppvokst som datter i familien som drev bruket i Enebakk, og lignet Bjørneboe på flere måter. Foruten å ha en rimelig lemfeldig omgang med forskjellige rusmidler, led hun tidvis av depresjoner. Både Bjørneboe og Jølsen var sammfunsengasjerte mennesker som reagerte på urettferdighet og nød. Årene i Enebakk var relativt rolige for Bjørneboe. I 1965 skrev han skuespillet Til lykke med dagen som er en dramatisering basert på handlingen i romanen Den onde hyrde.

[rediger] Rettssaken rundt Uten en tråd

I denne perioden skrev han romanen Uten en tråd (1966). Boken, som var en bevisst provokasjon et drøyt tiår etter Myklesaken i 1957, førte til enda en rettssak, med det resultat at Bjørneboe og forleggeren hans ble dømt for henholdsvis å ha skrevet og utgitt en bok med pornografisk innhold. Han uttalte i den forbindelse at det var domstolene som avgjorde bøkers litterære verdi i Norge, men takket rettsvesenet for den offentlige reklamen. I forbindelse med rettssaken for Uten en tråd skrev han også et essay, Istedetfor forsvarstale, og en rekke artikler om temaet hvor han gjorde narr av rettsprossesen og stilte spørsmål ved hvorvidt rettsvesenet burde bruke ressurser på å definere hva som var litteratur og hva som ikke var det. Selv om boken mest var skrevet for å provosere; ifølge Bjørneboe selv bestemte han seg for å skrive den etter at han hørte at Kjell Bondevik (Krf) var blitt kulturminister i regjeringen John Lyng, - ble den også skrevet for å fortelle om hvordan nytelse og seksualitet har vært tabubelagte emner, og dermed forårsaket mer lidelse enn om vi hadde hatt en åpnere og mer laissez faire-holdning til seksulallivet. Han mente denne holdningen spesielt rammet kvinner[10].Han skrev også en oppfølger som ble gitt ut bare i Danmark, Uten en tråd II. Her figurerer blant annet aktor under rettssaken, statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, i en dårlig skjult forkledning[11].

[rediger] Bjørneboes senere forfatterskap

I løpet av de neste årene skrev han mange skuespill, som for eksempel Semmelweis (1968). Hovedpersonen er lege ved et sykehus i Wien der dødeligheten blant fødende er unormalt høy. Han oppdager at hygienen blant legene som behandler de fødende ikke er god nok for å hindre infeksjoner ved fødslene; de vasker nemlig ikke hendene før de går til verket, noe Semmelweiss forsøker å vinne gehør for at må opphøre, men blir møtt med heftige reaksjoner fra de andre legene. Stykket er basert på virkelige hendelser tilbake på attenhundretallet i Wien[12]. Et annet kjent skuespill fra Bjørneboes hånd er Amputasjon, som handler om normalisering og hvordan man blir tvunget av autoritetene til å være som alle andre. Dette blir skildret på en grusom måte.

Sitat Når dagen er kommet, og timen er kommet

Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.

 Sitat
– Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Dødssangen

Deretter begynte han på trilogien om "Bestialitetens historie", der Frihetens øyeblikk er første bok, Kruttårnet nummer to og Stillheten siste bok. I de tre bøkene behandler Bjørneboe det ondes problem på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en misantropi på vegne av menneskeheten. Tematikken i bøkene er inspirert av verkene til den franske filosofen og forfatteren Michel Foucault[13]og Bjørneboe skriver seg på denne måten inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe følte at han måtte gi alt i disse bøkene og døyvet smerten arbeidet påførte ham psykisk med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, Stillheten, som er skrevet i Marokko i Nord-Afrika - dit også handlingen er lagt, spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få kjenne konsekvensene av den utbytting vi har drevet rundt omkring på kloden.[14] Han brukte hele 25 år på å få skrevet disse bøkene ferdig, og det gikk hardt inn på ham. Han måtte lide seg gjennom hver setning. Da Bjørneboes depresjoner var som tyngst, hadde han ingen tro på menneskeheten og det gode i menneskene. Han gjorde narr av de gamle tanker fra den franske revolusjonen om frihet, likhet og brorskap.

Forfatterskapet ble avsluttet med utgivelsen av romanen Haiene i 1974, med undertittelen Historien om et forlis, hvor han skildrer en ung førstereisgutts ferd med en seilskute. Båtens mannskap blir et bilde på menneskeheten, mens båten selv kan sammenlignes med jorden etterhvert som den skjebnesvangre seilasen nærmer seg det uunngåelige. Boken ble godt mottatt blant både kritikere og publikum. Etter denne utgivelsen ble det ikke flere romaner, men han fortsatte aktivt som samfunnsdebattant i avisspaltene og som skuespillforfatter.I 1975 publiserte Jens Bjørneboe et dikt i Dagbladet med titelen Farvel, bror alkohol!. De fleste tolket innholdet i diktet som et oppgjør og et adjø til en mangeårig følgesvenn. Da NRKs Haagen Ringnes i 1976 skulle intervjue ham hjemme på øya Veierland ved Tønsberg tok han derfor ikke med noen gave til forfatteren. Vel fremme ble han møtt av Bjørneboe, som ble rasende da han fant ut at Ringnes ikke hadde med noen flaske til ham, og Ringnes måtte prompte returnere til byen for senere å komme tilbake med en flaske whiskey. Dette er det siste intervjuet Bjørneboe gjorde før han døde for egen hånd 9.mai 1976[15].

Sitat Meget burde de beundre; Dresden efterlot vi slik:
Som en tundra med fem hundre, med fem hundre tusen lik.
Meget burde de beundre, vår kultur er høy og rik.
For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv!
Ungdommen er vill og galen, syk og rå og destruktiv.
For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv.
Kan De fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?		 Sitat
– Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Om ungdommens råskap

Jens Bjørneboe var en kontroversiell forfatter i sin samtid. Hans oppgjør med henholdsvis den offentlige skolen, landssvikeroppgjøret etter krigen, det norske fengselssystemet og hans trassige holdning i rettssalen under rettssaken om utgivelsen av Uten en tråd skaffet ham mange tilhengere blant radikalt tenkende ungdom og andre. Politisk betegnet han seg selv som anarkososialist, altså en blanding mellom anarkist og sosialist. Forfatterskapet gjenspeiler dette ved sin vekt på sympati for avvikere og mennesker som gikk på tross av det etablerte samfunnet. I så måte skriver han seg inn i tradisjonen etter blant annet den franske forfatteren og dramatikeren Jean Genet, som Bjørneboe også hyllet i diktet Elegi for Jean Genet. Utenrikspolitisk var han en støttespiller til staten Israel og havnet derfor i konflikt med ledelsen i tidsskriftet Orientering, hvor Bjørneboe var skribent på sekstitallet. Han hadde generelt en sympati for opprørere, tapere og utstøtte og lot dete skinne igjennom i hyllesten til den irske republikaneren og dramatikeren Brendan Behan, - i diktet Ved Brendan Behans båre. Han satset på neste generasjon, og syntes det var tåpelig av voksne mennesker å klage over ungdommens småkriminelle handlinger, nye meninger og frie tankegang. Dette var jo ingenting i forhold til de verdenskrigene som de to forrige generasjonene hadde skapt på under 50 år. Dette forteller han om i diktet "Om ungdommens råskap" Selv om han støttet ungdommen, var han ikke som den. Han var ingen ivrig kinogjenger, han likte ikke rockemusikk og annen moderne musikk, han leste ikke engang tegneserier. Nei, Bjørneboe sverget til de tradisjonelle kulturuttrykkene, som han hadde gjort siden han var et barn: teater, litteratur og klassisk musikk. Men han kunne likevel bli sett på Club 7, klubben for frittenkende som koste seg til rytmene til rock og jazz.

[rediger] Annet om Bjørneboe

  • I oppvekstromanen Villskudd fra 1979, med undertittelen «Sangen til Jens», av Gudmund Vindland skal en av romanens viktige personer Jonas Løvehjerte, være basert på Bjørneboe. Boken, som har kultstatus, er en skildring av en ung manns erkjennelse av sin homofile legning, og inneholder også sterke erotiske skildringer. Hovedpersonens forhold til Løvehjerte (det går ikke eksplisitt frem av romanen at Bjørneboe er modellen) som i boka fremstilles som en biseksuell mann, er et sentralt tema. Bjørneboes familie forsøkte uten resultat å få boken stoppet. Jens Bjørneboe uttalte i 1951 at han var biseksuell.
  • Den norske artisten Anne Grete Preus ga i 1988 ut platen Fullmåne, hvor hun har satt melodi til flere dikt av Jens Bjørneboe.

[rediger] Se også

[rediger] Bibliografi

[rediger] Priser

[rediger] Litteratur om Bjørneboe og hans forfatterskap

  • Laila Aase: Om Haiene av Jens Bjørneboe Karnovs forlag (1996)
  • Eva Dalsgaard Axelsen: Psykoterapi og bestialitetens historie Gyldendal Akademiske (2007)
  • Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens: et familieportrett av Jens Bjørneboe Aschehoug (2001)
  • Inge S. Kristiansen: Jens Bjørneboe og antroposofien: En analyse av esoteriske og mytologiske motiver med hovedvekt på det sene forfatterskapet Solum forlag (1989)
  • Elsa Kvamme: Kjære Jens, kjære Eugenio: Om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater Pax (2004)
  • Steinar Lem: Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk Aschehoug (1981)
  • Gunvald Opstad og Øistein Parmann: Jens Bjørneboe. Bilder Katalog til utstillingen «Jens Bjørneboe» (Henie-Onstad Kunstsenter 1995).
  • Kaj Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv Den norske bokklubben (1984)
  • Kaj Skagen: Metafysikk eller selvmord: Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien Cappelen (1996)
  • Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten Gyldendal (1984)

[rediger] Eksterne lenker

Wikiquote: Jens Bjørneboe – Sitater

[rediger] Referanser

  1. ^ Wandrup, 1984.
  2. ^ Wandrup, 1984.
  3. ^ Wandrup, 1984.
  4. ^ Wandrup, 1984.
  5. ^ Thomas Munthe, A Flayed Presence in the World fra Filologen 3/95
  6. ^ se Staffan Thorsell (2007): Mein lieber Reichskanzler!.
  7. ^ Wandrup, 1984.
  8. ^ Wandrup, 1984.
  9. ^ [1]
  10. ^ Wandrup, 1984.
  11. ^ Wandrup, 1984.
  12. ^ Wandrup, 1990.
  13. ^ Foucault: Galskapens historie, Gyldendal Norsk utg. (1973).
  14. ^ Bjørneboe, 1966, 1969, 1973
  15. ^ Episoden er skildret i Wandrup, 1984.


Forrige mottager:
 Tor Obrestad 		 Vinner av Gyldendals legat
 Neste mottager:
 Tor Edvin Dahl 
Forrige mottager:
 Paal Brekke 		 Vinner av Kritikerprisen
 Neste mottager:
 Edvard Hoem 
Forrige mottager:
 Øivind Bolstad 		 Norsk vinner av Doblougprisen
 Neste mottager:
 Ragnhild Magerøy 
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Bj%C3%B8rneboe»
Personlige verktøy