Jens Bjørneboe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Bjørneboe
Født Jens Ingvald Bjørneboe
9. oktober 1920
Norge Kristiansand, Vest-Agder
Død 9. mai 1976 (55 år)
Norge Veierland, Vestfold
Selvmord
Ektefelle Lisel Bjørneboe (1945–1961)
Tone Bjørneboe (1961–1976)
Yrke Forfatter

Jens Ingvald Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976Veierland i Nøtterøy kommune) var en norsk forfatter med stor produksjon og sterkt samfunnsengasjement. Han utfoldet seg i ulike genrer: romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Mange av hans verk er oversatt til andre språk, blant annet engelsk og tysk, og har fått en større leserkrets utenfor Norge. I diktning og sakprosa gikk han blant annet til angrep på skolevesen, rettsvesen og fengselsvesen. Bjørneboe levde et turbulent liv, der alkoholmisbruk og depresjoner satte sine spor. Bjørneboe tok sitt eget liv i mai 1976.[1]

Bjørneboe var en profilert antroposof i Norge på 1940- og 1950-tallet, og flere av bøkene hans er mer eller mindre preget av antroposofisk tankegang. Romanen Jonas (1955) kan langt på vei leses som en anbefaling av en 'annerledes' skole, og denne har mye til felles med steinerskolen. Dette skoleslaget blir imidlertid ikke nevnt med navn. Romanen har et videre sikte og tar opp flere viktige emner, som fenomenet nazisme, som Bjørneboe mente kunne gi seg uttrykk hvor som helst, f.eks. i Norge på 1950-tallet. Bjørneboes siste bok var den allegoriske sjøromanen Haiene.

Bjørneboe var utpreget riksmålsmann, og hadde ingenting til overs for samnorsken; i flere av sine romaner og andre tekster latterliggjorde han denne. I 1967 ble han dømt for å ha utgitt den angivelig usedelige romanen Uten en tråd, som senere ble frigitt. Han var fetter av André Bjerke.

Jens Bjørneboe ble opprinnelig oppfattet som en konservativ kulturpersonlighet, men nærmet seg etterhvert anarkismen.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Faren, skipsreder Ingvald Bjørneboe

Jens Bjørneboe var sønn av Ingvald Bjørneboe og Maja Svensson, kalt «Sørlandets vakre Maja» i sin ungdom. Faren var 40 og moren 22 da de giftet seg.[2] Slekten, som innvandret fra Tyskland på 1600-tallet, teller en lang rekke med skipsoffiserer, og Jens dro selv til sjøs et par ganger. Faren var både skipsreder, belgisk konsul og Høyre-politiker, og familien var velstående etter at faren hadde tjent en formue under første verdenskrig. Ifølge Bjørneboes egne utsagn hadde han ingen god barndom, og var til tider både psykisk og fysisk nedbrutt. Faren var fjern, det eksisterte en isfront mellom foreldrene, og moren var i følge Bjørneboe både dominerende og selvopptatt. Etter en alvorlig lungebetennelse var han sengeliggende i flere år.

Sitat En stillhet brutt av sprøde timeslag
Omkring meg og i verden
Jeg fornemmer fra gatesneen andre barnestemmer
Og jeg har vært syk en måned og en dag
Sitat
– Jens Bjørneboe

Tolv år gammel smakte han alkohol for første gang, og det hendte han forsynte seg litt i smug når foreldrene holdt selskap. Fjorten år gammel forsøkte han å ta livet av seg, men grenen han ville henge seg i, knakk.[3]

På skolen viste han tidlig opprørske tendenser. På et tidspunkt var han den som var blitt utvist fra Kristiansand katedralskole flest ganger. Til slutt ble han utvist for godt. Selv mente han mange år senere at han var blitt utvist fordi han hadde skrevet i en stil at Aleksander den store var homofil, noe han hadde lest i en av sin fars bøker. Det er nok mer trolig at han ble utvist på grunn av en dom for seksuell omgang med en pike som var noen måneder under den seksuelle lavalder.[4] Et ekko av episoden dukker opp i jungmannens historie i romanen Jonas, der jungmannen forteller fra sin privatskoletid i en småby ved kysten. Episoden og dens følger er lett omskrevet og utnyttet litterært.[5]

Som ung brukte han navnet Ingvald, og ble kalt Vallen av familie og venner.

Lesning i oppveksten[rediger | rediger kilde]

Bjørneboe ble tidlig interessert i klassisk litteratur og filosofi, og som femtenåring hadde han blant annet lest de fleste av Friedrich Nietzsches bøker. På denne tiden kom han over boken «Myrsoldater» av Wolfgang Langhoff som skulle få stor betydning for hans senere diktning. Boken avdekker sannheten om de tyske konsentrasjonsleirene, og Bjørneboe sa selv at han aldri ble helt den samme etter å ha lest den. Han sa at mens han leste, ble solen sort, og alt ble mørkt. På en Tysklandstur mange år senere møtte han en teaterregissør. Til ham fortalte han om sin opplevelse av denne boken. Mannen så lenge taust på ham, før han utbrøt: «Ich bin Langhoff. Jeg er Langhoff».[6]

Før, under og etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Rett før andre verdenskrig, i 1938, døde faren. Hans siste ord til sønnen skal visstnok ha vært: «Du er en grei gutt, Jens, men hva skal det bli av deg?»[7]

Bjørneboe og moren dro på rundreise i Europa etter farens død. Bjørneboe fullførte examen artium som privatist i 1940 og begynte på Statens malerskole for å bli kunstmaler. I 1940 ble han også del av det antroposofiske miljøet i Oslo, sammen med Karl Brodersen og André Bjerke. Her ble han også kjent med Ingeborg Møller, Dan Lindholm, Leif Wærenskjold, Øistein Parmann og Ernst Sørensen. I 1943 dro han sammen med Karl Brodersen til Sverige for å slippe unna den tyske Arbeidstjenesten.[8] Det kan i denne sammenheng nevnes at Brodersen var aktiv motstandsmann og var med i trefninger der han holdt på å miste livet.[9]

I sin biografi om Jens Bjørneboe (utk. 2009) og i et intervju i Klassekampen gir Tore Rem uttrykk for at Bjørneboe som ung nærmest var et apolitisk menneske. «Da Bjørneboe flyktet til Stockholm i 1943, var det ånd, antroposofi og maling som betydde noe for ham, ikke motstand mot okkupasjonen hjemme i Norge eller krigen som raste i Europa. Dette var mennesker som ikke forholdt seg til det dagsaktuelle.».[10] I følge Rem hadde antroposofene «et syn på politikk som gjorde den underordnet åndslivet og kulturen».[10] Kaj Skagen påviser en dyp sammenheng mellom åndelig søken og samfunnsmessig handling hos den unge Bjørneboe, og mener han står for en type anarkoindividualisme. «En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent.» Det er en politisk ide som kjennetegner mange motkulturelle strømninger, og som har som mål å omdanne samfunnet innenfra.[11] I Sverige ble Bjørneboe en del av et antroposofisk emigrantmiljø, og ble kjent med den tysk-jødiske fotografen og antroposofen Louise Charlotte («Lisel») Funk. Av henne lærte han mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. Bjørneboe og Funk giftet seg og flyttet til Oslo i 1945.[12] Samme år foretok han en reise til det utbombede Berlin.

Bjørneboe forsto at malerkunsten alene ikke strakk til for hans uttrykksbehov, så han bestemte seg for å bli forfatter.[13] I Stockholm hadde han skrevet langnovellen Hertug Hans, om den dansk-norske kongesønnen Hans' problematiske liv, men den ble refusert da han forsøkte å få den utgitt i Oslo etter krigen. Først i 1972, da han hadde fått et navn som forfatter, kom den ut på Gyldendal.

Bjørneboes første roman Før hanen galer (skrevet i 1946), handler om medisinske eksperimenter utført på fanger i tyske konsentrasjonsleirer.[14] Boken er basert på opplevelser og samtaler han hadde hatt i Berlin, samt på beretninger om den tyske legen Josef Mengeles forbrytelser i Auschwitz. Boken ble godt mottatt da den kom ut i 1952, men ble langt fra den suksessen forlaget og Bjørneboe hadde håpet på.[15]

Sitat Spør meg om skyld, det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort.
Sitat
– Jens Bjørneboe, Mea maxima culpa

Familierederiet, Ingvald Bjørneboes Rederi, mistet sitt siste skip i et forlis rett før krigen kom til Norge og fikk utbetalt en stor forsikringssum. Dette skulle vise seg å være en lykke for Bjørneboefamilien, som satt med store pengemidler da krigen sluttet. Jens Bjørneboe mottok i årevis økonomisk støtte fra moren som muliggjorde hans forfatterliv. Jens og broren forsøkte flere ganger å frata moren kontrollen over familieformuen. Maja Bjørneboe døde i uskiftet bo, 96 år gammel, og da var formuen oppbrukt.[16]

Lyrikkdebut og språkstrid[rediger | rediger kilde]

Bjørneboe mente selv at det bodde en lyriker i ham. I løpet av en natt skrev en rekke sonetter, og neste morgen presenterte han dem for fetteren André Bjerke, som straks trykte dem i Riksmålsforbundets blad Ordet. Han fortsatte å produsere lyrikk, og i 1951 hadde han ferdig en diktsamling, men slet med å få den utgitt. Da det lyktes, ble samlingen en suksess. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var hans fremste inspirasjon og forbilde når det gjaldt poesi.

I 1952 var Jens Bjørneboe én av flere forfattere som brøt ut av Den norske forfatterforening og dannet Forfatterforeningen av 1952. Striden hadde sitt opphav i den opphetede norske språkstriden på begynnelsen av femtitallet. Utbryterne var stort sett riksmålstilhengere.

Steinerskolen og romanen Jonas[rediger | rediger kilde]

Jens Bjørneboe underviser elever ved steinerskolen i Oslo i 1952

I 1950 ble han ansatt som sløydlærer ved Steinerskolen i Oslo. Han underviste også i andre fag og trivdes ifølge et senere utsagn godt med skolearbeidet; Bjørneboe elsket barn, og Odd Nerdrum, som var én av elevene hans, har bekreftet at elevene hadde utbytte av hans fantasifulle undervisning.[17]

Skolens undervisningsopplegg passet ham, og han ble der i syv år; men lønnen var lav, arbeidet tungt, og det ble lite fritid. Den fritid han hadde, brukte han til å skrive i. Han arbeidet nærmest døgnet rundt, kjente seg etter hvert utbrent og tydde til alkoholen, som gradvis tok overhånd. Til slutt måtte han gi opp læreryrket, men han mintes siden årene ved skolen med glede. Læreryrket inspirerte ham til romanen Jonas (1955). Den vakte berettiget oppsikt. Boka rommer flere livshistorier, men handler først og fremst om en ordblind gutt som den offentlige skolen ikke forstår seg på. I skolen er de såkalte salamanderne i ferd med å få stadig mer makt. De er mer opptatt av egen karriere enn av barna. De sverger blant annet til intelligensmålinger og samnorsk, satser på lærebøker som nok inneholder kjensgjerninger, ispedd «litt pjatt her og der», siden de henvender seg til barn; men bøkene er ribbet for anekdoter og fortellinger som kunne fått stoffet til å feste seg hos elevene. Dikt blir gjerne gjengitt mer eller mindre forvrengt, bibelstoff blir banalt presentert og elevene blir åndelig underernærte. Det mener i alle fall overlærer Jochumsen og hans gode venn Werner. Men Jochumsen er av den gamle skole.

Jonas faller utenfor og rømmer hjemmefra da det blir snakk om å sende ham på spesialskole. Han kommer seg om bord på en båt som blindpassasjer. En jungmann, egentlig en lektor som er gått lei av skolearbeidet – og som med rimelighet kan leses som forfatterens alter ego, finner Jonas. Symbolsk nok har gutten gjemt seg i en livbåt. Jungmannen tar seg av den vettskremte ungen, og må love at han ikke skal sendes på spesialskolen. Denne kaller barna for «Iddioten», og Jonas vil heller dø enn komme dit.

Jungmannen, som til og med kan fortelle eventyr, vinner guttens fortrolighet. Han følger opp også etter at Jonas er begynt på en ny og annerledes skole der menneskelighet settes høyere en prestasjoner. Her får Jonas det godt. Etter en stund blir også jungmannen knyttet til skolen, som lærer.

De alternative pedagogiske ideene, det menneskevennlige synet og fraværet av konkurransementalitet ved denne skolen, gjør at Jonas' angst fortar seg. Han suger i seg sanger og historier. Skolen imøtekommer dype behov. Lærerne oppmuntrer barna til å bruke fantasien, og forteller for dem så de får del i kulturarven gjennom øret. Den første fortellingen Jonas hører av lærer Back lever videre i ham på denne måten:

«Aller mest husket han den fordi han så alt like tydelig for seg som de bildene han pleide å se om aftenen like før han sovnet. Hvert ord som Back sa, ble med en gang til noe Jonas kunne se; det var som om det ble tryllet hele tiden, og når han så det, ble han varm i kroppen og svevet høyt oppe, helt der oppe hvor denne historien begynte.
Det var Gud Fader som satt blant alle stjernene og englene sine, og englene var som store søyler av en slags ild. Det var ikke så svært langt fra solen. Men dypt under dem var jorden med fjell og stener og mange dyr som gikk omkring. De kunne se den ovenfra, fordi den var så grønn og fordi det glitret fuktig i den. Menneskene var meget snille.»[18]

Romanen Jonas har vært oppfattet som en anbefaling av Steinerskolene. Den offentlige skolen har imidlertid også sine store personligheter, men de er tydeligvis på vei ut i det romanunivers som Bjørneboe skaper. Når de fantasiløse salamanderne får stadig mer makt i samfunnet og i den offentlige skolen, blir det verken plass for et barn som Jonas, eller for det gode mennesket, representert ved overlærer Jochumsen.

Romanen Jonas har etter alt å dømme inspirert den pedagogiske debatt og praksis i Norge. «Da romanen kom ut i 1955 vakte den storm. Den ble oversatt til flere språk og i Norge er den kommet i utallige opplag. Ingen annen norsk roman har betydd mer for skolen, for lærere og foreldre.»[19] En kan imidlertid vanskelig forstå skole- og samfunnskritikken i Jonas til bunns om en ikke får med seg i hvilken grad Bjørneboes bok står i dialogforhold til Karel Čapek. Bjørneboe «mente å se en menneskefiendtlig smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamanderne, begrepet er hentet fra Karel Čapeks Salamanderkrigen. Jonas er et offer for systemet».[20] Science fiction-romanen Salamanderkrigen (1936), skildrer hvordan de menneskeliknende, men følelseskalde og fantasiløse salamanderne formerer seg i en uforutsett grad og bokstavelig talt oversvømmer vår klode så menneskene (og menneskeligheten) blir mer og mer fordrevet. Det blir stadig klarere at leseren skal assosiere til Hitlers Tyskland. I Jonas er nazismen et stort tema, og gjennom allusjonene til Čapeks bok mer enn antyder Bjørneboe at nazistiske tendenser kan finnes der man ikke skulle tro det, f.eks. i et samfunn som det norske etter annen verdenskrig.

I 1976, etter Bjørneboes død, utgav og redigerte André Bjerke essaysamlingen Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole med tekster av Jens Bjørneboe om pedagogikk og steinerskole.

Til Ragnhild Jølsens Enebakk[rediger | rediger kilde]

I 1959 møtte Jens Bjørneboe den unge skuespillerinnen Tone Tveteraas. Etter skilsmissen med Lisel Funk, i 1961, giftet han seg med Tveteraas som dermed ble Tone T. Bjørneboe. De flyttet til Enebakk og fikk tre døtre. Der skrev han boken Drømmen og hjulet (1964), som var inspirert av livet til den særpregede forfatterinnen Ragnhild Jølsen. Bjørneboe må ha opplevd et slags skjebnefellesskap med Jølsen. Årene i Enebakk var relativt rolige for Bjørneboe.

En bevisst provokasjon[rediger | rediger kilde]

I denne perioden skrev han romanen Uten en tråd (1966). Boken, som var et hastverksarbeid nedskrevet på få dager, ble utgitt anonymt, men forfatteren ble snart identifisert av Dagbladets Michael Grundt Spang som også intervjuet Bjørneboe. Han kom da med følgende hjertesukk:

«Det er nokså bittert for en forfatter, dette at man arbeider og arbeider så svetten renner med seriøse ting – men så gjør man en mer lettvint sak som denne, og plutselig står hele landet i kok.»[21]

Dikteren har utvilsomt ønsket å provosere. Og et knapt tiår etter Myklesaken i 1957 ble det igjen reist sak mot en norsk dikter. Fredrik Wandrup skriver at rettssaken ble «en tragikomisk blanding av show og straffeprosess»:

«Bjørneboe utnytter rollen som tiltalt til det ytterste. Harsellerende og respektløs, men hele tiden ytterst korrekt og elegant, takler han påtalemyndighetene. Det lykkes forsvaret med Bjørneboe i spissen å sette hele saken i et ustyrtelig komisk skjær.»[22]

Bjørneboe gjorde maksimalt ut av riksadvokatens herostratisk berømte påstand: «Det er slått fast [...] at i vårt land er det i siste instans domstolene som skal avgjøre en boks litterære verdi»[23]

Bjørneboe og forleggeren hans ble dømt i 1967, først i byretten og siden i høyesterett, for å ha henholdsvis skrevet og utgitt en bok med pornografisk innhold. I ettertid takket Bjørneboe rettsvesenet for reklamen. Han fikk så stort salg at han hadde råd til å kjøpe et lite hus til seg og familien i Billingstad i Asker.

Rettssaken inspirerte til essayet Istedenfor en forsvarstale samt en rekke artikler der han gjorde narr av rettsprosessen. Han skrev også en oppfølger som ble gitt ut bare i Danmark, Uden en trævl 2. Her figurerer blant andre aktor og statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, i en dårlig skjult forkledning.[24]

Oppgjør med menneskenes ondskap og dårskap[rediger | rediger kilde]

Landssvikoppgjøret og kriminalomsorgen[rediger | rediger kilde]

I 1957 skrev Bjørneboe romanen Under en hårdere himmel som er et kraftig angrep på landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Det var blitt vedtatt lover som gjorde det straffbart ene og alene å ha vært medlem av Nasjonal Samling under krigen. Bjørneboe var blant dem som argumenterte mot at disse lover ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med innarbeidet rettspraksis. ja, i strid med den norske grunnloven. I 1968, elleve år etter at boka utkom første gang, skrev han et etterord som avsluttes slik:

«Lover med tilbakevirkende kraft, dødsstraffens gjeninnførelse, «de generalpreventive hensyn», er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.»[25]

Han mente at mange under landssvikoppgjøret var blitt straffeforfulgt på uholdbart grunnlag. Boken vakte enorm oppsikt, og Bjørneboe ble utsatt for beinhard kritikk. Men boken var ikke noe forsvar for nazistisk ideologi. Til sin dødsdag kjempet Bjørneboe mot nazisme i alle dens avskygninger. Han fulgte siden opp med flere angrep på rettsvesenet.

For teateret[rediger | rediger kilde]

Skuffet over måten samfunnet behandlet ham på, flyktet han til utlandet. Han tilbrakte mye tid i Italia, der han blant annet skrev romanen Vinter i Bellapalma (1958) Da Bjørneboe returnerte til Norge etter noen år i utlandet, måtte han sone fengselsstraff for en dom for fyllekjøring. Han ble mer og mer opprørt over fengselsvesenet, og skapte mye debatt om emnet. Dette ble utløsende for boken Den onde hyrde (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I 1965 kom skuespillet Til lykke med dagen, basert på handlingen i romanen Den onde hyrde.

Bjørneboe var opptatt av scenens muligheter, og studerte dem grundig. Han ønsket ikke å følge opp Ibsentradisjonen. Han var mer opptatt av Brecht, og av de uuttrykksmuligheter som ligger i bevisste illusjonsbrudd.

Han skrev flere skuespill som Fugleelskerne og Semmelweis (1968). Det siste bygger på historisk materiale fra Wien på 1800-tallet. Stykket har den ungarsk-østerriksk legen Ignaz Semmelweis som modell, og handler om hvordan fødende kvinner blir påført barselfeber og dør fordi fødselslegene går rett fra obduksjon til fødselshjelp uten å vaske seg. Semmelweiss oppdager årsaken til den unormalt høye dødeligheten blant kvinnene og vil innføre nye rutiner for hygiene, men blir forsøkt kneblet av de andre legene.[26]

Skuespillet Amputasjon, som handler om hvordan mennesker blir utsatt for det som kan kalles 'tvangsnormalisering', hvilket vil si at autoritetene vil tvinge alle til å følge samme norm. Bjørneboe viker ikke tilbake for å bruke de krasseste virkemidler for å få fram sitt budskap.

Sitat Når dagen er kommet, og timen er kommet

Og du skal bli stilt opp mot muren og blø
Og de som holdt av deg
For lengst er gått fra deg

Da skal du få se: Det er ensomt å dø.
Sitat
– Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Dødssangen

Bestialitetens historie[rediger | rediger kilde]

Trilogien Bestialitetens historie regnes som Bjørneboes hovedverk, og består av romanene Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. Bjørneboe behandler her det ondes problem på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en misantropi på vegne av menneskeheten. Tematikken er inspirert av den franske filosofen og forfatteren Michel Foucault[27] Bjørneboe skriver seg med denne trilogien inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe gav alt i disse bøkene og døyvet den psykiske smerten arbeidet påførte ham med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, Stillheten, som er skrevet i – og foregår i – Marokko i Nord-Afrika, spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få erfare konsekvensene av den utbytting den er ansvarlig for på kloden.[28]

Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre disse bøkene. Han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene plaget ham som verst, tapte han troen på menneskeheten og på det gode i mennesket. Han drev endog gjøn med idéene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen.

Samme år som Bjørneboe avsluttet Bestialitetens historie, gav han ut skuespillet Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker. Skuespillet er basert på en virkelig straffesak mot Fredrik Fasting Torgersen som i 1958 ble dømt for mord. Bjørneboe mente at Torgersen var uskyldig. Fasting Torgersen lever fortsatt. Han har sonet dommen, men hevder at han ble utsatt for justismord. Han takker Bjørneboe for at han i det hele tatt er i live.

Mot undergangen[rediger | rediger kilde]

Bjørneboes siste roman Haiene (1974), med undertittelen Historien om et forlis, har vært oppfattet som Bjørneboes mest helstøpte verk. Her gjennomspilles hans sentrale tematikk i sterk konsentrasjon. Handlingen finner sted ved et sekelskifte, nærmere bestemt ved overgangen fra 1899-1900, og skildrer dramatiske begivenheter ombord på barken «Neptun» på dens seilas mot undergangen. Det bygger seg opp mot katastrofe. Mytteri, tyfon og forlis avløser hverandre i rask rekkefølge. Forliset fører mannskap og offiserer sammen, og alle reddes ved felles anstrengelser i land på en koralløy i Stillehavet, der de blir funnet etter noen måneder.

Verket har sterke allegoriske trekk og nærmer seg det apokalyptiske. For å tale med Voluspå stiger det så å si en ny himmel og en ny jord opp idet et nytt sekel tar til. Offiserer og mannskap har overlevd og er blitt forsonet, og den redde, underernærte og foreldreløse 14-15-årige førstereisgutten, Pat, har adoptert annenstyrmannen som en far. Det er annenstyrmannen, Jensen (jf. forfatters fornavn Jens), som forteller historien i tilbakeblikk. Han avslutter sin beretning med disse ordene:

Sitat En stund sto jeg slik og så inn i en ukjent fremtid, inn i et nytt og ukjent århundre, som ingen visste hva ville bringe.
Jeg sto med Pats brune neve i hånden og mitt eget urolige hjerte i brystet.
Sitat

Avslutningsordene løfter perspektivet ytterligere ved å skape assosiasjoner til andre Bjørneboetekster, og især til Jonas, som kom ut 19 år tidligere.

Haiene ble godt mottatt av kritikere og publikum. Den ble karakterisert som en frisk sjøroman, full av spenning, men med en mørk og tung undertone «som er et ekko fra sjelens ytterste grense» (Olav Varen i Fædrelandsvennen).

Etter Haiene kom det ikke flere romaner, men Bjørneboe var fortsatt aktiv som dramatiker og samfunnsdebattant. I 1975 publiserte han et dikt i Dagbladet med tittelen Farvel, bror alkohol!. Det ble oppfattet som uttrykk for Bjørneboes endelige oppgjør med alkoholen. Han avholdt seg også fullstendig fra alkohol i noen uker, men da NRKs Haagen Ringnes i 1976 skulle intervjue ham hjemme på øya Veierland ved Tønsberg, der han bodde i et eldre sveitserhus det siste året han levde, og ikke hadde med alkohol, ble Bjørneboe rasende. Ringnes måtte returnere til byen etter en flaske whisky. Intervjuet med Ringnes ble det siste før Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976.[29]

Bidrag til den litterære debatt[rediger | rediger kilde]

Foredraget «Litteratur og virkelighet» fra 1971 er ett av Bjørneboes bidrag til den samtidige litterære debatt. Han sier at han finner det ufruktbart å operere med et absolutt skille mellom skjønnlitteratur og andre skriftlige framstillinger av faglitterær eller journalistisk art. Han hevder at formålet med alle seriøse skriftlige genrer er å uttrykke og fastholde en bit av virkeligheten, enten det dreier seg om den ytre, såkalte objektive virkelighet, eller en indre, subjektiv virkelighet.

De skjønnlitterære forfattere har fått tildelt hvert sitt stykke virkelighet som de sliter med hele livet, et gjennomgangstema eller et grunnmotiv, sier han. I den del av litteraturen som kalles diktning, er «den subjektive ærlighet det helt centrale». Dikteren gir av sitt aller innerste «uten forbehold». Ved å forholde seg absolut ærlig til den indre sannhet, kan han bidra med noe «nytt». En dikter som arbeider slik, vil formidle noe felles menneskelig, noe som «kan deles av andre mennesker». Den subjektive sannhet forvandler seg altså på merkverdig vis til en «objektiv sannhet». Han hevder videre at diktning er en slags vitenskap, ja, «en empirisk vitenskap», og at den som leser, kan bli «klokere» av den:

«Det er i det hele tatt vanvittig og meningsløst å kreve noe som helst av skjønnlitteraturen, annet enn at man skal bli klokere av den. Men dette er da også et absolutt krav. Jeg forlanger at det skal skje noe med meg, når jeg leser en bok. Den skal forandre meg.»

Også faglitteratur kan imidlertid gjøre en «klokere» og føre til at man forandrer seg. Forandring kan skje på mange måter, sier han, men den må uansett medføre at det «indre landskap» endrer seg og kommer i ny belysning:

«Kort sagt: det skjer en fornyelse i forholdet mellem en selv og den virkelighet som omgir en.»

Uavhengig av om forfatteren befatter seg med menneskets indre eller ytre verden, må det være hold i det som skrives. Han mener at leserene både ønsker seg og trenger bøker «som det står noe i».

Til slutt oppsummerer han på denne måten:

«Summen av min personlige estetikk blir da, at en bok for å være «godt skrevet», må være så mettet av virkelighet – uansett hva slags virkelighet – at leseren glemmer å spørre seg selv om hvorvidt boken er «godt skrevet» , men helt oppholder seg ved den virkelighet som boken formidler.
Altså en virkelighet som er av en slik intensitet og betydning at man glemmer forfatteren, og at man glemmer sine medbrakte «kriterier».
Oppnår man dette, da har man oppnådd å skrive det jeg vil kalle «moderne» litteratur.» (Bjørneboe: «Litteratur og virkelighet», trykt i Politi og anarki 1975)

Bjørneboes grunnmotiv?[rediger | rediger kilde]

Av det ovenfor omtalte foredraget Litteratur og virkelighet kan følgende spørsmål utledes: er det mulig å formulere Bjørneboes eget grunnmotiv? Hans forfatterskap fortoner seg komplekst og, til tider, lite homogent. Forskere har da også søkt etter både brudd og sammenheng i hans dikteriske utvikling. Og man har spurt seg: brøt han med antroposofien, eller brøt han ikke med den? Drømmer, gamle myter, legender og eventyr spiller uansett en viktig rolle i mye av hans diktning, og noen fortellinger viser tilbakevendende tendens. Spesielt har man framhevet legenden om Den hellige gral som bl.a. forekommer i Jonas (jf. kap. XI). Kan slike elementer i diktningen føre leseren nærmere den dypeste kjerne i Bjørneboes virkelighetsforståelse?[30]

Inge S. Kristiansen har påvist at scenen med en voksen som tar hånd om et vergeløst barn og bokstavelig talt tar det i hånden, er en sentralscene i Bjørneboes forfatterskap. Scenen forekommer flere ganger i Jonas (Jonas' far, skribenten Abraham Werner og Jungmannen tar alle et barn i hånden på et tidspunkt.) I Frihetens øyeblikk og i Haiene opptrer liknende scener. Ut fra antroposofisk tankegang er den voksne som tar hånd om barnet en «Gralsridder» som kjemper for det gode i verden; og barnet kan oppfattes som symbol på «åndsmennesket». Per Thomas Andersen skriver: «I kjærlighetshandlingen oppnår Gralsridderen også erkjennelse. Han opplever dermed «sannhetens øyeblikk»». Andersen knytter videre dette til noen linjer i ett av Bjørneboes dikt der det heter:

«Så tok jeg i hånden en fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved meg selv jeg har kjær».

Gralsridderen finner altså sin egen sanne identitet gjennom å ta hånd om barnet. Med bakgrunn i en forståelse av grallegendens plass i forfatterskapet, kan Per Thomas Andersen konkludere med at «antroposofen Bjørneboe og den sosialt engasjerte forfatteren er én og samme person».[31]

Kontroversiell og kulturkonservativ[rediger | rediger kilde]

Sitat Meget burde de beundre; Dresden efterlot vi slik:
Som en tundra med fem hundre, med fem hundre tusen lik.
Meget burde de beundre, vår kultur er høy og rik.
For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv!
Ungdommen er vill og galen, syk og rå og destruktiv.
For kulturen, for moralen, for et renslig, åndelig liv.
Kan De fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?
Sitat
– Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet Om ungdommens råskap
fra diktsamlingen Til lykke med dagen

Jens Bjørneboe var på mange måter kontroversiell i sin samtid. Han beveget seg gjerne ut i det ekstreme og fikk betale for det. Hans samfunnskritikk og hans trassige holdning, bl.a. under rettssaken i anledning Uten en tråd, skaffet ham imidlertid tilhengere blant radikal ungdom. Når det er sagt, er Bjørneboe vanskelig – hvis ikke umulig – å plassere i en tradisjonell politisk og ideologisk «bås». Kjernen i hans samfunnsengasjement er, som tidligere nevnt, et konsekvent forsvar av enkeltindividet. Forfatterskapet gjenspeiler dette ved å vise sympati for avvikere av alle slag, også mennesker med avvikende seksuell legning. Han har utvilsomt selv ønsket å leve etter et par av de leveregler som barnet Birger har lært av sin far og praktiserer etter evne i romanen Jonas:

«Aldri være redd for å si hva man mener.
Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.» (Jf. Jonas 1972, s.40.)

Bjørneboe så opp til personer som trosset det etablerte samfunnet. I så måte skriver han seg inn i tradisjonen etter blant annet den franske forfatteren og dramatikeren Jean Genet, som Bjørneboe også hyllet i diktet Blomster for Genet. Utenrikspolitisk støttet han staten Israel og havnet derfor i konflikt med ledelsen i tidsskriftet Orientering, hvor Bjørneboe var skribent på sekstitallet.

Hans prinsipielle sympati for opprørere, tapere og utstøtte kommer også til uttrykk i hyllesten til den irske republikaneren og dramatikeren Brendan Behan, – i diktet Ved Brendan Behans båre. Han satset på neste generasjon, og syntes det var tåpelig av voksne mennesker å klage over ungdommens småkriminelle handlinger, djerve meninger og frie tankegang. Dette var jo ingenting i forhold til de verdenskrigene som de to foregående generasjonene hadde forårsaket på under 50 år. Dette tar han opp i diktet «Om ungdommens råskap».

Selv om han støttet ungdommen i mangt, var han ikke helt som den. Han gikk lite på kino, likte ikke rockemusikk og annen moderne musikk. Han likte heller ikke tegneserier. Nei, Bjørneboe sverget til de tradisjonelle kulturuttrykkene, som han hadde gjort siden han var barn: teater, litteratur og klassisk musikk. Men han kunne bli sett på Club 7, klubben for mange frittenkende i en periode.

Den norske artisten Anne Grete Preus har satt musikk til flere dikt av Bjørneboe. Denne finnes på platen Fullmåne (1988).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Litteratur om Bjørneboe og hans forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • Laila Aase: Om Haiene av Jens Bjørneboe Karnovs forlag (1996) – Les i fulltekst
  • Eva Dalsgaard Axelsen: Psykoterapi og bestialitetens historie Gyldendal Akademiske (2007)
  • Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens: et familieportrett av Jens Bjørneboe Aschehoug (2001)
  • Inge S. Kristiansen: Jens Bjørneboe og antroposofien: En analyse av esoteriske og mytologiske motiver med hovedvekt på det sene forfatterskapet Solum forlag (1989)
  • Elsa Kvamme: Kjære Jens, kjære Eugenio: Om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater Pax (2004)
  • Steinar Lem: Bjørneboes menneskesyn i Frihetens øyeblikk Aschehoug (1981)
  • Gunvald Opstad og Øistein Parmann: Jens Bjørneboe. Bilder Katalog til utstillingen «Jens Bjørneboe» (Henie-Onstad Kunstsenter 1995).
  • Kaj Skagen: Jens Bjørneboe om seg selv Den norske bokklubben (1984)
  • Kaj Skagen: Metafysikk eller selvmord: Et essay om Jens Bjørneboe og antroposofien Cappelen (1996)
  • Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten Gyldendal (1984) – Les i fulltekst
  • Hans-Ivar Kristiansen: 3 fortellinger og 4 frekke forfattere Om Jens Bjørneboe, Knut Hamsun, Hans Jæger og Haldor Kiljan Laxness forlag1 (2007)
  • Raimund Wolfert: Mit unruhigem Herzen in der Brust. Jens Bjørneboe und die mann-männliche Liebe. I: Forum Homosexualität und Literatur (2004), nr. 44, s. 93-109.
  • Tore Rem: Sin egen herre (2009), Født til frihet (2010)
  • Hans-Ivar Kristiansen: Jens Bjørneboe- Redebygger og Rettstjener (2011)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wandrup, Fredrik (1984). «Jens Bjørneboe: Mannen, myten og kunsten». Gyldendal. s. 9. Besøkt 30. desember 2011. 
  2. ^ http://www.dagogtid.no/arkiv/2001/32/bokm/index.html
  3. ^ Wandrup, 1984.
  4. ^ Piken var kjæresten til en kamerat. De arrangerte det slik at kameraten forlot soverommet da det var blitt mørkt. Bjørneboe kom så i hans sted. Fordi Bjørneboe, i motsetning til pikens kjæreste, hadde armbåndsur, avslørte hun ham. Episoden er utførlig skildret i Fredrik Wandrups biografi fra 1984. Motivet er forøvrig litterært og blant annet kjent fra Boccacio.
  5. ^ Jonas, bokklubbens utgave 1972 s. 206ff
  6. ^ Wandrup, 1984.
  7. ^ Wandrup, 1984.
  8. ^ Thomas Munthe, A Flayed Presence in the World fra Filologen 3/95
  9. ^ Jf. Kaj Skagen i Dag og Tid 18.09.09. Brodersen stilte seg til tjeneste for den norske hær 9. april 1940.
  10. ^ a b Sitat fra intervju med Tore Rem, På vei mot 60-tallet, Klassekampen 11. september 2009
  11. ^ Jf. Kaj Skagens artikkel «Solen ble sort» i Klassekampen 24.09.09 s. 20-21.
  12. ^ Kaj Skagen omtaler Rems biografi og imøtegår ham på vesenlige punkter i Dag og Tid 18.09.09, s. 20-22 under overskriften «Utvendig og fordømande». Skagen hevder at Rem tegner et skjevt bilde av det antroposofiske miljøet Bjørneboe var en del av som ung, og hevder at dette går ut over holdbarheten i Rems framstilling av den unge Bjørneboe. Han påpeker også at Rem bruker sekundære kjelder for sin presentasjon av Steiners antroposofi, og hevder at disse langt på vei har misforstått primærkildene.
  13. ^ Wandrup, 1984.
  14. ^ Jf. Intervju med Jens Bjørneboe 1969, NRK-opptak på Google video
  15. ^ Wandrup, 1984.
  16. ^ Den menneskelige BjørneboeDagbladet
  17. ^ steinerskolen.no (pdf)
  18. ^ (Sitat fra Jonas, 1972utg., s. 184
  19. ^ Fra baksideteksten på utgaven av Jonas fra Pax forlag 1983
  20. ^ Sitert fra introduksjonen i Den norske bokklubbens utgave av Jonas fra 1972
  21. ^ Wandrup s. 109
  22. ^ Wandrup s. 112
  23. ^ Wandrup s. 115
  24. ^ Wandrup, 1984.
  25. ^ Bjørneboe Under en hårdere himmel utg. på Pax forlag 1982 s.228
  26. ^ Wandrup, 1990.
  27. ^ Foucault: Galskapens historie, Gyldendal Norsk utg. (1973).
  28. ^ Bjørneboe, 1966, 1969, 1973
  29. ^ Episoden er skildret i Wandrup, 1984.
  30. ^ Jf.Inge S. Kristiansen 1989 og Per Thomas Andersens kapittel om Bjørneboe i Norsk litteraturhistorie (2001), s. 465-470.
  31. ^ Andersen 2001 s. 467

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Jens Bjørneboe – sitater


Forrige mottaker:
 Tor Obrestad 
Vinner av Gyldendals legat
Neste mottaker:
 Tor Edvin Dahl 
Forrige mottaker:
 Paal Brekke 
Vinner av Kritikerprisen
Neste mottaker:
 Edvard Hoem 
Forrige mottaker:
 Øivind Bolstad 
Norsk vinner av Doblougprisen
Neste mottaker:
 Ragnhild Magerøy 
Forrige mottaker:
 Aasmund Brynildsen 
Vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris
Neste mottaker:
 Stein Mehren