Hagiografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hagiografi (fra gresk hagios og grafein, «å skrive om hellige») betegner studiet av helgener, med fokus på enkeltpersoner. Studiet av helgener som fenomen, uten fokus på de enkelte helgener, kalles hagiologi. Hagiografi betegner også skriftene som resulterer fra studiet, som har utviklet seg som en egen litterær sjanger.

I kirkens første århundrer utviklet hagiografien seg til å bli en viktig sjanger. Den kombinerer historisk informasjon, som er interessant for akademikere, med historier og legender som er inspirerende og dermed interessante for et mye bredere publikum. De første skriftene var martyrier, som beskrev en martyrs død. Senere, og særlig etter at de store forfølgelsene ebbet ut, begynte man å fokusere på helgenens liv mer enn hans eller hennes død, og dette kunne bli beskrevet i et vita («liv»).

I middelalderen var hagiografi et viktig særstudium innen både historie og religion.

I moderne tid er det fremste hagiografiske miljøet Bollandistene, som gir ut Acta Sanctorum, en meget omfattende, kildekritisk katalog over helgener og deres liv.

Som pejorativ[rediger | rediger kilde]

Begrepet «hagiografisk» brukes også for å beskrive biografer og historikere som er ukritiske eller viser for stor ærefrykt i forhold til personene eller fenomenene de beskriver.