Poetisk realisme
Poetisk realisme er en litterær periode som betegner overgangen fra det romantiske bildet som ble idyllisert i romantikken, til et litt mer nyansert bilde i realismen. Romantikkens høytflyvende idealer ble tonet ned og hverdagsliggjorte, og på en måte bragt inn bak borgerskapets fire vegger. Den poetiske realismen kan kalles for en «temmet» og mindre tydelig romantikk.
Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, og ble systematisert av dramatikeren og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg. Han skulle blant annet få stor innflytelse på H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven. Litteraturen i perioden har både romantiske og realistiske trekk. Camilla Colletts "Amtmannens døtre" og Henrik Ibsens "Peer Gynt" er sentrale norske eksempler fra den poetiske realismen.
Den poetiske realismen tok for seg mer hverdagslige episoder. Dette var en periode hvor både prosa og drama fikk gjennombrudd. Spesielt lyrikken hadde en storhetstid nettopp i denne tiden, og den norske nasjonalromantikken er sterkt farget av den. Perioden varte omtrent til 1870, da Georg Brandes holdt sin berømte forelesning som ble toneangivende for den etterfølgende realismen.
