Eggjasteinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eggjasteinen er en runestein som i 1917 ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn. Den er oppbevart ved De kulturhistoriske samlinger i Bergen i dag. Den ble tidligere delvis kalt «Eggjumsteinen».

Steinen[rediger | rediger kilde]

Steinen er 160 × 70 × 10 cm stor, og har vært takhelle over et lite gravkammer på flat mark. Steinen og innskrifta har altså ikke vært synlig. Der lå det også litt gravgods, men grava har trolig aldri inneholdt noe lik, og kan være et minnesmerke over folk som er døde ute på havet. Man har laget en tomgrav (kenotaf), dit de etterlatte kunne gå og ofre til den døde og forrette de ritene som var vanlige. Grava er arkeologisk datert til annen halvdel av 600-tallet.[1]

På steinen står den lengste innskrifta vi har i eldre runer. Dessuten er det en figur av en hest på steinen. Det er uvisst om denne figuren har sammenheng med teksta. Innskrifta er i språk fra synkopetida. Innskrifta består av tre rader, en lang rad (rad A), en kort rad (rad B), og en lang rad igjen (rad C).

Ottar Grønviks tolkning[rediger | rediger kilde]

Steinen har vært tolket på ulik måte gjennom tidene. Ottar Grønvik ga i 1985 ut en bok om innskrifta. Denne tolkningen har han modifiert i tre seinere artikler, i 1988, 2000 og 2002. Her følger hans tolkning slik den er etter artikkelen i 2002.

A- og B-raden skildrer et skipsforlis, mens C-raden beskriver hvordan man skal forholde til grava. – Vi kan lese steinen slik, i språkform fra 600-tallet:

      A1   Mīn warp nā-sēu willR[2]
māde þaim kaipa ī bor-mōþa hūni.[3]
A2 HwæR ob kam hærje ā hitt lant?[4]
A3 Gotna fiskR oR firnæy-īm,[5]
swimande foki af fænjunga lande.[6]
B Ai au is urki.[7]
C1 Ni's sōlu sōtt, uk ni sakse, stain skorinn,[8]
C2 ni witi maR nakdan is niþ rīnR,[9]
ni wiltiR mænR lægi(s).[10]

Oversettelse:

      A1   Over mine (nærmeste) kastet den ville (=havguden Ægir) nåsjø (=dødsbølge)[11]
keipene ble slitt i stykker for dem i den borttrøtte (=slitne) mastetoppen.[12]
A2 Hvem førte hæren over til hint land?[13]
A3 Menneske-fisken fra strømfurene ved Firnøy[14]
svømmende i stor fart fra myrfolkenes land,[15]
B som alltid utvirke lykke.[16]
C1 Ikke i sol, og ikke med sverd, søkes det til skåren stein.[17]
C2 Ikke besøke (den) mann som gråter (ubehersket) over naken slektning,[18]
(og) ikke forvillede menn, dette leiet.[19]

Forklaringer:

      A1   Her skildres et skipsforlis der mannskapet druknet. Over båten kaster havguden Ægir en «nåsjø». Ordet nåsjø er kjent fra nyere tid både i Norge og på Island, og betegner en eller flere svære store bølger som kan bryte ned et skip. Vi kan oversette det med 'dødsbølge'.[20]
I mastetoppen har det vært keiper, et ord som her betegner treklosser med haker der reipene til vantet er festet. Disse keipene blir sterkt belastet i uværet, slik at de har løsnet og riggen falt ned.[21]
A2 Spørsmål: Hvem førte flokken (= de døde) over til dødsriket?[22]
A3 Svaret er «Menneske-fisken fra strømfurene ved Firnøy». Her er trolig menneske-fisken en mytisk skikkelse som hjelper dem som er omkommet på havet. Firnøy betyr 'den fjerne øya', og kan være tenkt som et dødsrike, det samme dødsriket som i del A2.[23]
Denne menneskefisken svømmer i stor fart fra myrfolkenes land. Myrfolkene vil her si 'de som holder til i myr', og det er de døde som er kommet til gudinnen Frigg (som vel opphavlig er samme gudinne som Frøya). Det er nok tale om samme dødsrike som i del A2.[24]
B Menneskefisken vil alltid føre med seg lykke.[25]
C1 Rad C beskriver hvordan man forholder seg til grava. Man kan oppsøke grava (for å gi et offer eller få den døde i tale), men dette skal ikke skje i dagslys, og man skal ikke være bevæpnet.[26]
C2 Heller ikke skal grava besøkes av den som gråter ubehersket over sin døde nakne slektning. At de døde beskrives som nakne, kan kanskje gå på at de ikke har fått en regulær begravelse, der folk ble gravlagt med klær på.[27]
Endelig skal ikke «forvillede» mennesker oppsøke grava. Dette kan gjelde folk som er hysteriske etter tap av en slektning.[28]

Andre tolkninger[rediger | rediger kilde]

Magnus Olsen[rediger | rediger kilde]

Men den første som prøvde å gi en helhetlig tolkning av innskrifta, var Magnus Olsen i 1921 og 1924. Innskrifta skildrer hvordan runesteinen er ført til gravstedet, og hvordan den skal behandles.

Det beskrives hvordan runesteinen blir ført på en slede til gravstedet. Steinen blir stenket med blod. På sleden er det keiper, dvs. tverrtrær, og der er det ristet runer. Disse blir skavet av når steinen gnir mot dem. Det avskavete er å oppfatte som en runehær. Det stilles et spørsmål: hvem av (rune)hæren er kommet hit til menneskeland? Svaret er en navnegåte, der løsningen er Ormari, dativ av personnavnet Ormarr. For han er det født en hevner.

Navnegåten ser slik ut: «Fisken, fast i sitt forsett gjennom likstrømmen svømmende omkring» er en omskrivning for orm. «Fuglen, som ville skrike om den fikk slite i lik» er en omskrivning for ørn, som på norrønt kan hete ari. Løsning på navnegåten er derfor Ormari, dativ av mannsnavnet Ormarr.

Dernest beskrives det hvordan ristningen av runer foregikk: ikke mens sola skinte og ikke med jernredskap. Og til slutt får vi høre hvordan steinen skal behandles: steinen skal ikke blottlegges eller utsettes for forheksede menn.

Magnus Olsens endelige tekst er dette, litt forenklet:

      A1   Denne (steinen) overøste mannen med blod («liksjø») og skrapte med den keipene (som hadde runer innrisset) på den bor-trøtte sleden.
A2 Hvem av (rune)hæren er kommet på (steinen) hit til menneskeland?
A3 Fisken, fast i sitt forsett gjennom likstrømmen svømmende omkring,
fuglen, som ville skrike om den fikk slite i lik. (Løsning: Ormari.)
B For Ormar er født en hevner.
C1 Ikke er truffet av sol, (dvs. sola har ikke fått skinne da steinen ble brakt til veie) og ikke er steinen skåret med kniv.
C2 Ikke skal man blotte (steinen), ikke skal hvassøyde eller menn utsatt for synkverving legge (den).[29]

Lis Jacobsen[rediger | rediger kilde]

Lis Jacobsen ga i 1931 en annen tolkning. Hun vil lese radene i rekkefølge C – A – B. Hun avviker sterkt fra Magnus Olsen i tolkningen av A-raden. Den skal skildre hvordan en høvding som var blitt drept, ble ført i båt til Sogndal. En mann utgyter offerblod, som påføres båtens keiper (tolleganger). Deretter føres han med hester til gravstedet. – B-raden tolker hun: «Han døde ved udåd».

Lis Jacobsen antar at det kanskje er en navnegåte i innskrifta. «Fisken, svømmende ut av spydenes strøm»: her er «spydenes strøm» blodet, og det hele vil si geirr 'spyd'. «Fuglen, skrikende i spydenes regn»: her vil «spydenes regn» si kampen og det hele vakr 'våken'. Den døde het derfor Geirvakr.

Hennes tolkning av innskriften er dette, litt forenklet:

      C1   Ikke er steinen truffet av sol, og ikke med jernkniv skåret.
C2 Ikke skal trollmenn blottlegge den, ei heller besnærede eller villedete menn.
A1 Hin mann (runeristeren) gjøt sammen liksjøen (=offerblodet), skrapte med det keipene på den nagleborete båten.
A2 Hvem kom her på (båten), hit til hestenes land (området ved fjorden)?
A3 Fisken svømmende ut av spydenes strøm,
fuglen, skrikende inn i spydenes regn. (Løsning: Geirvakr.)
B Han døde ved udåd.[30]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grønvik (1985), side 7-9.
  2. ^ Grønvik (2002).
  3. ^ Grønvik (1985 (og 2002)).
  4. ^ Grønvik (1985 (og 2000 og 2002)).
  5. ^ Grønvik (1985).
  6. ^ Grønvik (2000 (og 1985 og 2002)).
  7. ^ Grønvik (2002).
  8. ^ Grønvik (1985 (og 2002)).
  9. ^ Grønvik (2000 (og 2002)).
  10. ^ Grønvik (2000 (og 2002)).
  11. ^ Grønvik (2002).
  12. ^ Grønvik (1985 (og 2002)).
  13. ^ Grønvik (1985 (og 2000 og 2002)).
  14. ^ Grønvik (1985).
  15. ^ Grønvik (2000 (og 1985 og 2002)).
  16. ^ Grønvik (2002).
  17. ^ Grønvik (1985 (og 2002)).
  18. ^ Grønvik (2000 (og 2002)).
  19. ^ Grønvik (2000 (og 2002)).
  20. ^ Grønvik (1985) side 59.
  21. ^ Grønvik (1985) side 51-57.
  22. ^ Grønvik (1985) side 70-76.
  23. ^ Grønvik (1985) side 76-83 og 86-91.
  24. ^ Grønvik (2000) side 11-13.
  25. ^ Grønvik (2002) side 32.
  26. ^ Grønvik (1985) side 119-138 og 148-152.
  27. ^ Grønvik (2000) side 14-20.
  28. ^ Grønvik (2000) side 19.
  29. ^ Spurkland (2001) side 67-72.
  30. ^ Spurkland (2001) side 72-76.

Litteratur[rediger | rediger kilde]