Italiensk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et portrett av Dante Alighieri, Italias og verdenslitteraturens store forfatter, malt av Giotto, Firenze.

Italiensk litteratur er den litteratur som er skrevet i Italia, hovedsakelig på italiensk. Det kan også referere til litteratur som er skrevet på italiensk utenfor Italia. Den italienske litteraturen har en lang og innflytelsesrik historie med framstående forfattere som blant annet Dante Alighieri, Niccolò Machiavelli og Francesco Petrarca. Fra moderne tid er blant Umberto Eco, Italo Calvino og Dario Fo. For verker fra antikkens Roma, se Latinsk litteratur.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Italiensk litteratur med utenlandsk grunnlag[rediger | rediger kilde]

En avbildning av Boetius som underviser sine elever (1385). Boetius var en kristen filosof fra 500-tallet som bidro til holde den klassiske tradisjonen levende i det post-romerske Italia.

Da Vestromerriket brøt sammen ble den latinske tradisjonen holdt levende av forfattere som Cassiodorus, Boethius, og Symmachus. Litteraturen blomstret i byen Ravenna under Teoderik den store og gotiske konger holdt seg med mestre i retorikk og grammatikk.

Italienere som var interessert i teologi ble trukket mot Paris, men de som ble igjen i hjemlandet studerte ofte romersk lov. Dette fortsatte da middelalderens universiteter ble etablert i Bologna, Padova, Vicenza, Napoli, Modena og Parma og bidro til å spre kultur og forberede grunnen for den nye folkelige kulturen som ville bli skrevet på italiensk framfor latin. Den klassiske tradisjonen forsvant ikke: kjærligheten til minnet om Roma, interessen for politikk, og en forkjærlighet for praksis framfor teori ble grunnlaget for den italienske litteraturen.

Ulikt mange andre land manglet Italia legender, fortellinger, episke dikt og satirer. Den italienske litteraturen oppsto derfor fra utenlandske kilder. Historia de excidio Trojae, tilskrevet Dares Phrygius, hevdet å være en øyevitneopptegnelse fra Den trojanske krig. Verket ga inspirasjon for forfattere i andre land som Benoît de Sainte-Maure, Hermann av Fritzlar (også kalt Herbort von Fritzlar), Konrad von Würzburg. Mens Benoît skrev på fransk hentet han sitt materiale fra en latinsk historie. De to andre benyttet en fransk kilde for skrive hvert sitt originale verk på eget språk. Guido delle Colonne fra Messina, en av poetene fra den sicilianske skolen som skrev på folkespråket, skrev Historia destructionis Troiae. I lyrikken etterlignet Guido den provençalske lyrikken i Frankrike, men i denne boken omdannet han Benoîts franske romanse til noe som minnet om en virkelig latinsk historie.

Det intellektuelle livet i Italia var nesten vitenskapelig i studiet av romersk lov. Farfa, Marsicano og andre lærde oversatte Aristoteles, skrifter fra Salerno-skolen, og reisene til Marco Polo, og således knyttet antikken og renessansen sammen.

Latin forsvant aldri fra Italia. Bruken av folkespråket i italiensk litteratur var opprinnelig sjeldent, etterfulgt av to perioder av italiensk litteratur på fransk og andre språk. Det var mange italienere som skrev provençalsk lyrikk, blant annet Alberto Malaspina (1100-tallet), Maestro Ferrari Ferrara, Cigala av Genoa, Zorzi av Venezia, Sordello, Buvarello av Bologna, Nicoletto av Torino, og andre. Deres lyrikk om kjærlighet og krig gjorde folket og hoffene vant med nye lyder og harmonier.

Episk poesi ble skrevet på et blandet språk, en italiensk dialekt basert på fransk. Hybridord framviste en behandling av lyder i henhold til regler fra begge språk som hadde franske røtter med italiensk avslutning, og ble uttalt i henhold til italienske eller latinske regler. Språket til denne epikken tilhørte begge språk. Eksempler var blant annet chansons de geste, Macaire, Entre en Espagne skrevet av Niccola av Padua, Prise de Pampelune, og andre. Alle dette var betingelser for den rene italienske litteraturen.

framveksten av en ren italiensk litteratur[rediger | rediger kilde]

Gradvis gled fransk språk unna for hjemlandets italienske språk i skiftspråket. Hybrider og blandingsspråk skjedde fortsatt, men var ikke lenger dominerende. I Bovo d'Antona og i Rainaldo e Lesengrino er den venetianske dialekten nærværende, skjønt språket er påvirket av franske former. Disse skriftene, som Graziadio Isaia Ascoli har kalt «miste» (blandet), var det som gikk forut et rent italiensk skriftspråk. Det er bevis på at denne formen for litteratur eksisterte før 1200-tallet. Ritmo cassinese, Ritmo su Sant'Alessio, Laudes creaturarum, Ritmo Lucchese, Ritmo laurenziano, Ritmo bellunese er klassifisert av Cesare Segre og andre som «arkaiske verker».

Den tidlige utviklingen skjedde samtidig over hele Italia. I nord var diktene til Giacomino da Verona og Bonvicino da Riva spesielt religiøse og ment for å bli sitert av folket. De ble skrevet i dialekter fra Milano og Venezia, deres stil var påvirket av fransk fortellende poesi. De kan bli sett på som en form for «populærpoesi» i utvidet mening. Denne formen for komposisjon kan ha blitt oppmuntret av de gamle skikker i nordlige Italia ved å høre på sangene til sjonglere ved piazzaer og vegkantene. Tilhørerne var entusiastiske om å høre fortellinger fra romanser, ondskapen til Macaire og ulykkene til Blanziflor, og sangerne av religiøs poesi på folkespråket ble en del av disse sammenkomstene.

Den sicilianske skolen[rediger | rediger kilde]

Palazzo dei Normanni, et av de steder som huset Fredrik IIs Magna Curia.

1230 markerte året som begynnelsen på den sicilianske skolen og av en litteratur som viste felles trekk. Dens viktighet ligger mer i språket (danningen av den første standard av italiensk) enn i dets emner, en kjærlighetssang modellert på den provençalske lyrikken importert fra sør av normannerne og sørtyskere fra Schwaben under Fredrik II. Denne poesien adskiller seg fra dens franske motstykke i dens oppvartning av kvinnen, mindre erotisk og mer platonisk, en åre som ble ytterligere utviklet av Dolce Stil Novo senere på 1200-tallet i Bologna og Firenze. Det vanlige utvalget av riddertemaer ble tatt opp av italienske fonetisk ordbyggere og skapte et nytt italiensk ordforråd. De franske endelsene -ière og –ce skapte hundrevis av nye italienske ord med endelsene -iera og –za, eksempelvis som i riv-iera og costan-za. Disse ble igjen tatt opp og benyttet av Dante og hans samtidige og gitt videre til framtidige generasjoner av italienske forfattere.

Til den sicilianske skolen hører Enzio, konge av Sardinia, Pietro della Vigna, Inghilfredi, Guido og Odo delle Colonne, Jacopo d'Aquino, Ruggieri Apugliese, Giacomo da Lentini, Arrigo Testa, og andre. Det mest berømte er No m'aggio posto in core av Giacomo da Lentini som ledet bevegelsen, men det er faktisk også poesi skrevet av Fredrik II selv. Giacomo da Lentini er også blitt tilskrevet oppfinnelsen av sonetten, en poesiform som senere ble gjort perfekt av Dante og Petrarch. Fredrik IIs sensur betydde at ingen politiske emner ble tålt. I denne respekt er poesien i nord fortsatt delt i kommuner, opprinnelig bystater med relativt demokratiske myndigheter, som frambrakte nye ideer. Disse nye idene er vist i Sirventese-sjangeren, og senere i Dantes hovedverk: hans tekster er full av skjellsord mot samtidige politiske ledere og paver.

Den religiøse litteraturen[rediger | rediger kilde]

Det skjedde en religiøs bevegelse i Italia på 1200-tallet med framgang til munkeordenene til dominikanerne og fransiskanerne. Mystikeren og reformeren av den katolske kirke, Frans av Assisi, skrev også poesi. Selv om han var utdannet lærd var hans poesi under den raffinerte poesi ved Fredriks hoff. I henhold til legenden dedikerte Frans hymnen Cantico del Sole i det attende år av hans botsøving, bortimot henført i ekstase (det er dog noe tvil om diktets ekthet). Det var det første større poetiske verk fra Nord-Italia, skrevet i en form for vers som var markert av klanglikhet, et poetisk virkemiddel mer utbredt i nordlige Europa. Andre dikt som tidligere ble tilskrevet Frans er nå generelt akseptert at de mangler autentisitet.

Jacopone da Todi var en poet som representerte den religiøse følelse som hadde gjort spesiell stor framgang i Umbria. Dikteren var besatt av Frans av Assisis mystikk, men han var også en satiriker som hånte kirkens korrupsjon og hykleri, personifisert av pave Bonifatius VIII, og som forfulgte både Jacopone og Dante. Hans hustru døde etter at sittetribunen ved en offentlig turnering raste sammen, og sorgen over hennes plutselig død fikk Jacopone til å selge alle sine eiendeler til fordel for de fattige. Selv dekket han seg i filler og gikk inn Frans’ Tredjeorden, fant glede i flere år av å bli ledd av og forfulgt av mennesker som hånte hans elendighet. Han henga seg til sin sorg og lidelser, men ga luft til sine religiøse forgiftning i sine dikt. Han var mystiker som fra sitt asketiske hjørne skottet ut på verden og voktet spesielt pavestolen, og pisket pavene med ord, noe som førte til at han ble fengslet.

Den religiøse bevegelsen i Umbria ble fulgt av et annet litterært fenomen, det religiøse drama. I 1258 forlot eremitt Raniero Fasani sin hule han hadde levd i flere år og dukket brått opp i Perugia. Han sa at han var sendt av Gud for å avsløre mystiske visjoner, og for annonsere til verden forferdelige besøkende. Dette var en turbulent tid med politiske fraksjoner, interdikter og bannlysninger utstedt av pavene, og represalier av det keiserlig partiet. I dette miljøet stimulerte Fasanis utsagn formasjonen av Compagnie di Disciplinanti, som, for en botsøving, som tuktet seg selv til de silblødde, og sang laudi i dialog med deres brorskap. Disse laudi, tett forbundet til kirkeliturgien, var det første eksempel på drama på morsmålet i Italia. De ble skrevet på dialekten i Umbria, på vers i åtte stavelser, men hadde liten litterær verdi. Utviklingen av dramaet var derimot rask. På slutten av 1200-tallet dukket Devozioni del Giovedi e Venerdi Santo opp, en blanding av liturgi og drama, og senere nådde di un Monaco c/fe ando al servizio di Dio («en munk som går i Guds tjeneste») den endelige formen for religøst drama som ville bli fortsatt i de påfølgende århundrene.

Den toskanske litteraturen[rediger | rediger kilde]

Toscana var på 1200-tallet i en unik situasjon. Befolkningen snakket en dialekt som lignet på latin og denne dialekten skulle på slutten av hundreåret bli det språket som dominerte både litteraturen og dagligtalen i Italia. «Lingua Tusca magis apta est ad literam sive literaturam» — «Den toskanske tunge er best egnet for brev eller litteratur», skrev Antonio da Tempo av Padova, født ca. 1275. Ettersom dette området ikke ble preget av den germanske invasjonen ble det heller ikke preget av føydalismen. Etter at Huset Hohenstaufen tapte i slaget ved Benevento i 1266 ble Toscana den fremste provinsen i Italia. Fra 1266 skjedde det politiske reformer som i 1282 resulterte i opprettelsen av Priori delle Arti, og etableringen av Arti Minori. Disse institusjonene ble senere hermet av byen Siena i samme region med Magistrato dei Nove, deretter av Lucca, av Pistoia, og andre byer med tilsvarende populære institusjoner. Laugene overtok styringen og det var en god tid med sosial og politisk framgang og vekst.

Også i Toscana blomstret kjærlighetsdikt. En rekke poeter som imiterte den sicilianske skolen ble ledet av Dante da Majano, men dens litterære egenart tok en annen retning, med humoristisk og satirisk poesi. Byenes demokratiske styring skrapte grobunn for en poesi som sto støtt mot middelalderens mystikk og høviske stil. Inderlig påkalling av Gud eller en dame kom henholdsvis fra klosteret og festningen, men i byenes gater ble alt som hadde foregått behandlet med latterliggjøring eller bitende sarkasme. Folgore da San Gimignano ler når han i sine sonetter forteller om en gruppe ungdommer fra Siena som okkuperer hver måned i året, eller når han lærer en gruppe florentinske gutter gledene av hver dag i uken. Cenne della Chitarra ler når han skriver parodier av Folgores sonetter. Rustico di Filippos sonetter var delvis skjemt, men også delvis alvor, det samme var verkene til Cecco Angiolieri av Siena, en av de eldste humoristene vi kjenner, en tidlig forgjenger til Rabelais og Montaigne.

En annen form for poesi begynte også i Toscana. Guittone d'Arezzo fikk kunsten til se bort fra høviskhet, provençalske nasjonalmotiver og latinske former, og isteden forsøkte han gjøre poesien politisk. Selv om hans verker ofte er obskure forberedte han vegen for Bolognaskolen. Bologna var byen for vitenskap og filosofisk poesi oppsto der. Guido Guinizelli ble den nye populære poeten. I hans verker er ideene om høviskhet endret og forstørret. Kun de med rene hjerter kan bli velsignet med ekte kjærlighet, uansett klasse og stand. Han motsa den tradisjonelle trosbekjennelse om høvisk kjærlighet hvor kjærligheten er en finurlig filosofi som kun noen få utvalgte riddere og prinsesser kan oppnå. Isteden er kjærligheten blind for ridderens våpenskjold, men ikke for det godt hjerte: når kjærligheten lykkes er resultatet åndelig, ikke fysisk tiltrekning mellom to sjeler. Guinizzellis demokratiske syn kan bli bedre forstått i lyset av den store likhet og frihet som bystatene i nord hadde, samt framveksten av en borgerklasse som ønsket å legitimere seg selv for den gamle adel. Guinizellis Canzoni (bokstavelig sanger) framstår som bibel av Dolce Stil Novo, og spesielt en av dem, «Al cor gentil» («Til et vennlig hjerte») er betraktet som et manifest for den nye bevegelsen som kom til å blomstre i Firenze i pennen til Cavalcanti og Dante og deres etterfølgere. Hans poesi har noen av de feilgrep preget av tilhengerne av Guittone d'Arezzo, men er uansett en betydningsfull utviklingsteg i italiensk kunst, kanskje spesielt for hans nære forbindelse til Dantes lyriske poesi.

På 1200-tallet var det flere betydelige allegoriske diktere. Et av disse var av Brunetto Latini, også en nær venn av Dante. Hans Tesoretto er et kort dikt i vers på syv stavelser og med rimvers. Her forkynner forfatteren at han er fortapt i villniset hvor han møter en dame som representerer Naturen og som han mottar instruksjoner fra. Her møter leseren visjonen, allegorien, og det moralske objekt, de samme tre elementene som gjenfinnes i Dantes Den guddommelige komedie (La Divina commedia). Francesco da Barberino, en lærd sakfører som var sekretær for biskoper, en dommer og en notarius, skrev to små allegoriske dikt, Documenti d'amore og Del reggimento e dei costumi delle donne. Begge er i dag dog betraktet mer i en historisk sammenheng enn for de litterære kvaliteter. Et fjerde allegorisk verk var Intelligenza som stundom blir tilskrevet Compagni, men var sannsynligvis en oversettelse av franske dikt.

1400-tallet utga humanisten og boktrykkeren Aldo Manuzio (Aldus Manutius) de tuskanske dikterne Petrarca og Dante, og skapte således den modellen som ble standarden for det moderne italienske språket.

Tidlig prosa[rediger | rediger kilde]

Italiensk prosa etter 1200-tallet var like overveldende og variert som dens poesi. De tidligste eksemplene er datert fra 1231 og består av korte notiser om oppføringer og utgifter av Mattasala di Spinello dei Lambertini fra Siena. På denne tiden var det ingen tegn på litterær prosa på italiensk slik som på fransk. På midten av 1300-tallet var det en viss Aldobrando eller Aldobrandino fra enten Firenze eller Siena som skrev en bok for Beatrice av Savoia, hertuginne av Provence, ved navn Le Régime du corps. I 1267 skrev Martino da Canale Venezias historie på gammelfransk (langue d'oïl). Rusticiano av Pisa, som lenge var ved hoffet til Edvard I av England, skrev flere høviske romanser, avledet fra den arthurianske syklus, og deretter skrev om reisene til Marco Polo. Sistnevnte verk kan ha bli skrevet på diktat fra Marco Polo selv. Brunetto Latini skrev sitt verk Tesoro, også på fransk, men han skrev også på italiensk, La rettorica, en bearbeidelse av Ciceros De inventione, og oversatte tre av talene til Cicero: Pro Ligario, Pro Marcello og Pro rege Deiotaro. En annen betydningsfull skribent var den florentinske dommeren Bono Giamboni som oversatte OrosiusHistoriæ adversus paganos, VegetiusEpitoma rei militaris, gjorde også en oversettelse og tilpasning av Ciceros De inventione som han blandet med Rethorica ad Erennium, og oversatte og tilpasset pave Innocent IIIs De miseria humane conditionis. Han skrev også en allegorisk roman med tittelen Libro de' Vizi e delle Virtudi. En tidligere versjon, Trattato delle virtù e dei vizi, er også blitt bevart.

Etter at verkene hadde vært skrevet på fransk ble de oversatt eller tilpasset til italiensk. Det er noen moralfortellinger med innhold hentet fra religiøse legender, en romanse om Julius Cæsar, noen korte fortellinger om oldtidsriddere som Tavola rotunda, oversettelser av fortellingen om Marco Polo og Latinis Tesoro. På samme tid kom det også oversettelser av gamle latinske verker om asketiske og moralske fortellinger, historie og avhandlinger om retorikk og talekunst. Noen av verkene som har blitt betraktet som de eldste på italiensk har senere blitt avslørt som senere forfalskninger. Den antatt eldste prosateksten er en vitenskapelig bok, Composizione del mondo av Ristoro d'Arezzo som levde på midten av 1200-tallet. Dette er en vidløftig avhandling om astronomi og geografi. Ristoro var en oppmerksom observatør av naturlige fenomen, mange av de tingene som han forholder seg til var et resultat av hans personlige undersøkelser og således mer pålitelig enn mange andre skribenter i samtiden.

En annen kort avhandling eksisterer: De regimine rectoris, av Fra Paolino, en fransikanermunk fra Venezia som sannsynligvis var biskop av Pozzuoli og som også skrev en latinsk krønike. Hans avhandling slekter på en tilsvarende fra Egidio Colonna, De regimine principum, og var skrevet på venesisk dialekt.

1200-tallet var rikt på fortellinger. En samling med tittelen Cento Novelle antiche inneholder historier fra mange kilder, blant annet asiatiske, greske og trojanske tradisjoner, fra oldtiden og middelalderenhistorien, legender fra Bretagne, Provence og Italia, dyrefabler og historier fra gammel mytologi. Boken minner fjernt om en spansk samling kjent som El Conde Lucanor. Det underlige med den italienske boken er at fortellingene er svært korte og minner mer om en disposisjon med den hensikt å bli utfylt av en forteller mens han holder på. Andre fortellinger i prosa ble satt inn av Francesco Barberino i hans verk Del reggimento e dei costumi delle donne, men disse er av mindre betydning.

Jevnt over har de italienske romanene på 1200-tallet liten selvstendig originalitet, og er dunkle refleksjoner av den rike legendelitteraturen i Frankrike. En del oppmerksomhet bør bli gitt til Lettere av Fra Guittone d'Arezzo, som skrev mange dikt og en del brev i prosa av moralske og religiøse emner. Hans kjærlighet til antikken og Romas tradisjoner og dets språk var så sterk at han forsøkte å skrive italiensk i en latinsk stil. Brevene er obskure, kompliserte og ukyndige. Han modellerte sin stil etter Seneca den yngre og ble derfor svulstig. Selv betraktet han sin stil som kunstnerisk, men ettertiden har mer sett på den som overdreven og til dels grotesk.

Den spontane utviklingen av italiensk litteratur[rediger | rediger kilde]

En ny litteratur[rediger | rediger kilde]

Den første siden av en tidlig trykt utgave av Dantes Guddommelige komedie.

I år 1282 begynte en periode, utviklet fra dens toskansk begynnelse, med ny litteratur i Italia. Med forfattere som Lapo Gianni, Guido Cavalcanti, Cino da Pistoia og Dante Alighieri ble lyrisk poesi eksklusivt toskansk. Hele den nye og poetiske kraften i denne litterære skolen, i henhold til Dante, besto av Quando Amore spira, noto, ed a quel niodo Ch'ei detta dentro, vo significando: en kraft i å uttrykke sjelens følelser inspirert av kjærligheten, på en velegnet og stilfull måte, tilpasse form til emne, og ved å parre kunst med hverandre. Kjærlighet er en himmelsk gave som forløser mennesket i Guds øyne, og poetens elskerinne er den engel som er sendt fra himmelen for vise vegen til frelse.

Dette er nyplatonisk tilnærmelse bredt omfavnet av Dolce Stil Novo, og selv om det i Cavalcantis tilfelle kan bli oppskakende og selvdestruktivt er det uansett en metafysisk erfaring som kan løfte mennesket opp til en høyere, åndelig dimensjon. Giannis nye stil var fortsatt påvirket av den siciliansk-provençalsk skolen.

Cavalcantis dikt kan bli delt inn i to klasser: de som portretterer filosofens (il sottilissimo dialettico som Lorenzo de' Medici kalt dem) og de som er mer et produkt av hans poetiske natur gjennomtrukket av mystikk og metafysikk. Til de første tilhører det berømte diktet Sulla natura d'amore som faktisk er en avhandling om amorøs metafysikk og ble senere kommentert på lærd vis av platonske filosofer på 1400-tallet som Marsilius Ficinus og andre. På den annen side, i hans Ballate tømmer han ærlig seg selv ut, men samtidig med en bevissthet om sin kunst. Det største av disse er antagelig balata komponert av Cavalcanti da han var bannlyst fra Firenze av Bianchi-partiet i 1300 og måtte søke tilflukt i Sarzana.

Den tredje poeten blant denne nye skolen var Cino da Pistoia, i slekt med Sinibaldi-familien. Hans dikt var søte, milde og musikalske.

Dante[rediger | rediger kilde]

Dante, ubestridt den største av de italienske poeter, skrev i 1293 La Vita Nuova (Nytt liv), tittelen ved at hans første møte med Beatrice var begynnelsen på et nytt liv. Boken er Dantes idealisering av kjærligheten, en samling dikt med fortellinger og forklaringer. Alt er oversanselig, luftig, himmelsk og den virkelige Beatrice er erstattet med en idealisert visjon av henne hvor hun taper sin menneskelige form og blir en representasjon av det guddommelig. Dante er selv hovedfiguren i verket og fortellingens hensikt hevder å være selvbiografisk, men historisk forskning har vist Dante omskrev dikterisk sitt eget liv.

Den guddommelige komedie[rediger | rediger kilde]

Dentro dal monte Dantes Guddommelige komedie - illustrasjon av John Flaxman, gravert av Tommaso Piroli. 1793.

Det verk som har gjort Dante udødelig og løftet ham over alle andre poeter i Italia er hans Divina Commedia, Den guddommelige komedie, som storslått forteller om poetens reise gjennom de tre verdener i dødsriket: Helvete, Skjærsilden og Himmelen. Med seg som vegviser har han den latinske poeten Vergil. En allegorisk mening ligger skjult under den litterære mening. Hans reise gjennom dødsriket er et symbol på menneskehetens sikte mot det doble mål av midlertidig og evig lykke. Den skog som poeten mister seg selv i symboliserer samfunnets sivile og religiøse forvirring, adskilt fra sine to ledere, keiseren og paven. Fjellet opplyst av solen er det universelle monarki. De tre udyrene er de tre laster og de tre makter som blir tilbudt den store hindring til Dantes plan: misunnelse er Firenze, upålitelig og delt av de politiske partiene Bianchi og Neri; og stolthet er det franske hus; griskhet er den pavelige domstol. Vergil representerer fornuft og rike, og Beatrice er symbolet på den overnaturlige bistand som intet menneske kan oppnå i høyeste slutt – som er Gud selv.

Diktverkets fortreffelighet ligger ikke i allegorien, som er forbundet til middelalderens litteratur, men hva som er nyskapende er poetens individuelle kunst. Det er den klassiske kunst overført og fylt for første gang til en romantisk form. Når Dante beskriver naturen, analyserer lidenskap, fordømmer lastene eller synger hymner til dydene, er det bemerkelsesverdige i hans kunst det storslåtte og delikate. Han benyttet seg av emner fra teologi, filosofi, historie og mytologi og ikke minst fra sine egne lidenskaper, hat og kjærlighet. Under hans penn kom de døde igjen til liv, de ble menn igjen og talte igjen språket fra sin egen tid. Militærlederen Farinata degli Uberti, pave Bonifatius VIII, grev Ugolino, Manfred av Sicilia, trubaduren Sordello, den franske kongen Hugo Capet, teologen Thomas Aquinas, korsfareren Cacciaguida, Benedikt av Nursia, og apostelen Peter er noen av de mange faktiske skikkelser som blir brakt til liv med deres karakterer, følelser og vaner, ytterligere udødeliggjort ved sin blotte eksistens i verket.

Den egentlige dommer av synder og belønner av dyder er forfatteren selv. Den personlige interesse som han har for de tre verdener er det som interesserer og berører leserne mest. Dante omskaper verden etter hans egne følelser og således er Den guddommelige komedie ikke bare et livaktig drama av samtidige tanker og følelser, men også klare og spontane refleksjoner fra poten selv, fra den indignasjon han har som borger, troens landflyktighet og filosofens fyrrighet. Den guddommelige komedie definerte skjebnen til den italienske litteraturen, ga kunstnerisk glans til alle former for litteratur som middelalderen frambrakte. Dante, har noen forskere sagt, begynte renessansen.

Petrarca[rediger | rediger kilde]

Statue utenfor Uffizi i Firenze

To fakta karakteriserer Petrarcas litterære liv: klassisk undersøkelser og den nye menneskelige følelse som han introduserte i sin lyriske poesi. Disse er ikke adskilte, men danner heller årsak for hverandre. At Petrarca gravde fram verkene til de store latinske skribentene fra fortiden har hjulpet oss å forstå at han elsket en virkelig kvinne ved navn Laura og at han feiret henne mens hun levde og etter hennes død med dikt preget av lærd eleganse. Petrarca var en av de første humanister, og han var på samme tid en av de første moderne lyriske poeter. Hans karriere var lang og stormfull. Han levde mange år i Avignon i Frankrike hvor han forbannet korrupsjonen ved Den hellige stol i Roma. Han reiste over det meste av Europa, unntatt den nordlige delen, brevvekslet med keisere og paver og han ble betraktet som en av de mest betydningsfulle skribenter i sin tid.

Hans Canzoniere er delt i tre deler: den første inneholder dikt skrevet i løpet av Lauras levetid; den andre dikt skrevet etter hennes død; og den tredje Trionfi. Det eneste emne for samtlige dikt er kjærligheten, men den blir behandlet i talløse varianter, i billedspråk og i stemning, avledet fra de meste forskjelligartede naturinntrykk. Petrarcas lyriske vers er ganske forskjellige, ikke bare fra de provençalske trubadurer og de italienske poetene før ham, men også fra Dantes lyrikk.

Petrarca er en psykologisk poet som undersøker sine følelser og smelter de sammen med en kunst preget av utsøkt søthet. Hans dikt er ikke like oversanselige som Dantes, men holder seg innenfor de menneskelige grenser. Den andre delen av Canzoniere er mer følelesladd, mens Trionfi er av lavere kvalitet ved at han forsøker å imitere Den guddommelige komedie, men feiler. Canzoniere har også noen få politiske dikt, ett er antatt å være adressert til Cola di Rienzi og flere sonetter mot hoffet i Avignon. Disse er bemerkelsesverdige for deres styrke i følelsene, men viser også at, sammenlignet med Dante, at han hadde en bredere italiensk bevissthet. Det Italia som han beilet til var forskjellige fra noe som ble unnfanget av noen annen forfatter i middelalderen, og i dette var han også forløper til moderne tider og streben. Han hadde ingen bestemt politisk ide, men var begeistret for Cola di Rienzi, påberopte seg keiser Karl IV, og priset Visconti. Faktisk var hans politikk mer preget av inntrykk enn av prinsipper. Over alt dette sto hans kjærlighet til Italia som i hans sinn var forent med Roma, den store byen for hans forbilder Cicero og Scipio Africanus.

Boccaccio[rediger | rediger kilde]

Fra en utgave av Boccaccios De Casibus Virorum Illustrium som viser Skjebnen spinne hennes hjul.

Boccaccio hadde den samme entusiastiske kjærligheten til antikken og for den nye italienske litteraturen som Petrarca. Han satte sammen en latinsk oversettelse av Iliaden, og deretter i 1375 også Odysseen. Hans klassiske lærdom ble også vist i De genealogia deorum hvor han regnet opp gudene i henhold til slektstrærne til forskjellige forfattere. Verket var et leksikon over mytologisk kunnskap og ble en forløper til den humanistiske bevegelsen1400-tallet. Boccaccio ble også den første historiker om kvinner i hans De casibus virorum illustrium og den første til å forelle historien til de store ulykkelige i hans De casibus virorum illustrium. Han fortsatte og perfeksjonerte De montibus, silvis, fontibus, lacubus, fluminibus, stagnis, et paludibus, et de nominibus maris hvor han gjorde bruk av Vibius Sequester.

Av hans verker på italiensk når hans lyrikk ikke opp til det samme nivå som Petrarcas. Hans fortellende poesi er bedre. Han oppfant ikke oktavpoesi (vers på åtte linjer), men var den første til å bruke den i et lengre verk, hans Teseide, det eldste italiensk romantiske dikt. Filostrato handler om kjærligheten til Troiolo og Griseida (Troilus og Kressida). Det kan være at Boccaccio kjente til det franske verket om den trojanske krigen av Benoit de Sainte-More, men det interessante i hans dikt ligger i analysen av kjærlighetens lidenskap. Ninfale fiesolano forteller om kjærlighetshistorien til nymfen Mesola og hyrden Africo. Amorosa Visione, et dikt i tre rimlinjer, som har sin gjeld i Dantes Guddommelige komedie. Diktet er en blanding av prosa og poesi og er den første italienske hyrdedikt.

Det verk som har gitt Boccaccio berømmelse er først og fremst Decameronen, en novellesamling med 100 erotiske historier, og handler om et selskap med menn og kvinner som hadde trukket seg tilbake til herskapshus i nærheten av Firenze for unngå pesten i 1348. Romanformen, som hadde vært rikelig i tidligere århundrer, spesielt i Frankrike, fikk nå en kunstnerisk form. Stilen til Boccaccio tenderer til å etterligne latin, men med ham tok prosaen form av utpenslet kunst. Den gamle strukturen gir plass for en omsorgsfull og et bevisst verk som har en følelse av hva som er vakkert og som han har studert hos klassikerne. I Decameronen skildrer han karakterer og observerer lidenskap. Mangt har blitt skrevet om Boccaccios kilder, og sannsynligvis har han benyttet seg av både skrevne og muntlige kilder.

Ulikt Petrarca som alltid var utilfreds, åndsfraværende, bekymret over livet, forstyrret av skuffelser, er Boccaccio rolig, uforstyrret, tilfreds med seg selv og sine omgivelser. På tross av disse ulikhetene var de to forfatterne gamle og gode venner, men deres hengivenhet for Dante var ikke lik. Petrarca som sa at han så en gang i barndommen opprettholdt ikke et godt minne av ham og var sannsynligvis sjalu på Dantes berømmelse. Den guddommelige komedie ble tilsendt ham av Boccaccio da han var en gammel mann, og han tilsto da at han aldri hadde lest det. Boccaccio på den annen side var begeistret for Dante og skrev en biografi over ham som dog ikke er betraktet som spesielt nøyaktig. Han ga også forelesninger over Dantes dikt i Santa Maria del Fiore i Firenze.

Andre[rediger | rediger kilde]

Imitatorer[rediger | rediger kilde]

Både Fazio degli Uberti og Federigo Frezzi etterlignet Den guddommelige komedie, men kun i dens ytre form. Den førstnevnte skrev Dittamondo, et langt dikt hvor dikteren later som om geografen Solinus som tok ham med til forskjellige steder i verden, og forteller om historien til disse stedene. Frezzi, biskop i sin hjemby Foligno, skrev diktet Quadriregio, en allegori om de fire kongedømmene «Kjærlighet», «Satan», «Lastene» og «Dydene». Diktet har mange likheter med Dantes verk, og Frezzi beskriver en mann som går fra en tilstand av laster til en tilstand av dyder, og beskriver helvete, limbo, skjærsilden og himmelen.

Ser Giovanni Fiorentino skrev en samling av fortellinger som er antatt å handle om en munk og en nonne i klosterets forværelse. Han imiterer Boccaccio og lånte fra Giovanni Villanis krønike for sine historiske historier. Franco Sacchetti skrev også fortellinger som stort sett har handling fra florentinsk historie. Hans bok gir et realistisk bilde av det florentinske livet på slutten av 1300-tallet. Figurene er nesten alltid uanstendige, men Sacchetti samlet disse historiene for kunne gi sine egne moralske konklusjoner i slutten av hver fortelling. En tredje forteller var Giovanni Sercambi fra Lucca som en gang etter 1374 skrev en bok, også en imitasjon av Boccaccio, om et selskap av mennesker som antagelig flykter fra en pest og reiser mellom forskjellige italienske byer, stopper her og der og forteller historier.

Krøniker[rediger | rediger kilde]

Giovanni Villani, født i 1300, var mer krønikeskriver enn en historiker, og skriver om historiske hendelser opp til 1347. De reisene han gjorde i Italia og Frankrike dannet grunnlaget for hans krønike, Historie Fiorentine, som dekker hendelser i hele Europa. Han skriver om det meste, ikke bare om politikk og krig, men også om banale ting som om hvor mye penger som soldatene fikk betalt, noe historikerne er takknemlig for. Hans fortellinger er dog ofte belemret med fabler og direkte feil, spesielt det som skjedde i hans egen tid, noe som gjør han mindre interessant for ettertiden.

Asketene[rediger | rediger kilde]

Mange forfattere på denne tiden kan klassifiseres som asketer: Katarina av Sienas mystikk var politisk og denne spesielle kvinnen strebet etter å gi kirken i Roma sin evangeliske dyd tilbake, og etterlot seg en samling av brev skrevet i en høy og luftig tone til alle lesere, også paven, og uttrykte et brennende ønske om moralsk endring, og hun var kanskje en av dem som forberedte de religiøse bevegelser på 1500-tallet.

Giovanni Colombini, også fra Siena, grunnla den religiøse orden Jesuati i 1360. Han prekte fattigdom som rettesnor og eksempel, inspirert av Frans av Assisi. Hans brev er noe av det mest bemerkelsesverdige i denne asketiske litteraturen. Andre asketer var Jacopo Passavanti med hans Specchio della vera penitenza, og Franco Sacchetti. Alt i alt var den religiøse diktningen markant i Italia på 1300-tallet.

Populære verker[rediger | rediger kilde]

Humoristisk poesi, stort set utviklet på 1200-tallet, ble fort videre inn i 1300-tallet av Bindo Bonichi, Arrigo di Castruccio, Cecco Nuccoli, Andrea Orgagna, Filippo de Bardi, Adriano de Rossi, Antonio Pucci og andre forfattere. Orgagna var spesielt morsom mens Bonichi var mer satirisk og med en moralsk hensikt.

Over dem alle sto Antonio Pucci i å variere sine emner. Han satte krønikene til Giovanni Villani på vers, og skrev mange historiske dikt kalt Serventesi, og mange komiske dikt.

Politiske verk[rediger | rediger kilde]

Mange av dikterne på 1300-tallet skrev politiske verk. Fazio degli Uberti, forfatteren av Dittamondo, skrev et dikt om Roma og et bistert, hånende verk mot keiser Karl IV. Andre tilsvarende forfattere var Francesco di Vannozzo, Frate Stoppa og Matteo Frescobaldi.

Det kan neppe ha vært et totalt tomrom av dramatisk litteratur i Italia på 1300-tallet, men svært få spor er funnet.

Renessansen[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Piazza del Campidoglio i Roma.

Minnet om Roma fremmet en lidenskap på 1400-tallet. Dyrkelsen av Romas latinske språk og institusjoner som i en tid hadde hemmet utviklingen av italiensk litteratur, hadde nå podet den gamle latinske del av oldtidens klassisisme på en ny blomstrende grunnstamme.

Ledende intellektuelle figurer på 1400-tallet var Niccolò Niccoli, Giannozzo Manetti, Palla Strozzi, Leonardo Bruni, Francesco Filelfo, Poggio Bracciolini, Carlo d'Arezzo, og Lorenzo Valla.

Manetti gravde seg ned i bøker, sov kun for noen få timer i løpet av natten, gikk knapt utendørs, og tilbrakte all sin tid med å oversette fra gresk, studerte hebraisk, og gi sine kommentarer til Aristoteles. Strozzi dro til Hellas på egne midler for å søke etter gamle bøker, og fikk Plutark og Platon plassert foran seg. Bracciolini dro til det økumenisk konsil i Konstanz og fant Ciceros Taler i et kloster der og han kopierte Quintilianus for egen hånd, oppdaget Lucretius, Plautus, Plinius den eldre, og mange andre latinske forfattere. Guarino reiste gjennom Midtøsten på jakt etter skrifter. Giovanni Aurispa kom tilbake til Venezia med mange hundre manuskripter. Alt dette var en fortsettelse av et fenomen som hadde eksistert i flere år. Det er tanken på Roma som alltid har dominert italienerne, tanken som var framtredende fra Boëthius til Dante, fra Arnold av Brescia til Cola di Rienzo, og ble ytterligere heftig hos Petrarca og Boccaccio. Alt, både hos den enkelte og samfunnet, ble endret av kunnskapen om oldtiden.

Det første som ble endret fra middelalderen var innstillingen til den menneskelige individualitet. Som Jakob Burckhardt uttrykte det, mennesket ble forandret til et individ. Som en konsekvens begynte ideen og begjæret etter berømmelse og omtale å stige. En kultivert klasse vokste fram, og ideen om at en manns verdi hvilte på hans fortjenester, og ikke utelukkende på hans fødsel. Poggio erklærer i De nobilitate at han er helt enig med hans samtalepartnere Niccolo Niccoli og Lorenzo de Medici at det er ingen annen adel enn de med egne fortjenester. Livet ble mer foredlet for de midterste og øverste klasser, menneskets plass i samfunnet ble bedret, regler for sivilisert liv ble formet, og det ble et øket behov for kunstnerisk underholdning. Middelalderens tanke for eksistens ble snudd oppned: mennesket hadde tidligere vendt sine tanker utelukkende mot himmelen, men begynte nå å tenke på å forskjønne sin jordiske eksistens, og fikk nå en overbevisning om deres menneskelige rettigheter.

Firenze[rediger | rediger kilde]

Et portrett av Lorenzo de' Medici av Girolamo Macchietti.

I Firenze skrev de mest feirede humanister på italiensk om Dante og Plutark og forsvarte dem mot angrep og kritikk. Leone Battista Alberti, en lærd i gresk og latin, skrev på italiensk, og Vespasiano da Bisticci, selv om han var fordypet i antikke skrifter, brukte morsmålet for å skrive Vite di uomini illustri. Andrea da Barberino skrev i vakker prosa Reali di Francia, og ga farge og romanità til høviske romanser.

Det var først og fremst statsmannen Lorenzo de Medici, også kalt for «Lorenzo den praktfulle», som påvirket Firenze spesielt og renessansen generelt. Hans tanker var formet av antikken og var en stor samler av oldtidsskrifter, skulpturer, vaser, bilder og tegninger for å grunnlegge et bibliotek som er navngitt etter ham. I stuene i hans palass i Firenze, i hans villaer i Careggi, Fiesole og Anibra sto det vakre utsmykninger av fortellinger fra antikkens store skikkelser. Han levde utelukkende for den klassiske verden, men når man leser hans dikt ser vi at han også var en mann av sin egen tid, en beundrer av Dante og gamle poeter, en rik mann som alltid var elegant, alltid en florentiner, men en som leste Anakreon, Ovid og Tibullus, og som ønsket å nyte livet til det fulle. Kort sagt, en mann for renessansen.

Akademiene[rediger | rediger kilde]

Som en konsekvens av den intellektuelle bevegelsen mot renessansen i Italia ble det grunnlagt tre akademier i Firenze, Napoli og Roma.

Akademiet i Firenze ble grunnlagt av Cosimo I de' Medici, etter at han hørte Gemistos Plethons prising av platonsk filosofi, planla han en litterær kongress for å diskutere dem. Marsilio Ficino har beskrevet akademiene: Her, skrev han, lærte unge menn gladelig forskriftene for atferd og å praktisere veltalenhet, her studerte velvoksne menn republikkens styring og familien; her trøstet eldre seg selv med en tro på framtiden.

Akademiet i Roma ble grunnlagt av Giulio Pomponio Leto for å fremme oppdagelser og undersøkelser av antikkens monumenter og skrifter. Det var en form for religiøs klassisisme, blandet med læring og filosofi. Bartolomeo Platina, en feiret forfatter om livene til de første hundre pavene, tilhørte denne.

Akademiet i Napoli, kjent som Pontaniana, ble grunnlagt av Antonio Beccadelli.

Poesi[rediger | rediger kilde]

Italia har aldri hatt en sann form for episk poesi, men hadde dog mange dikt kalt cantari ettersom de inneholdt fortellinger som ble sunget, og i tillegg fantes det romantiske dikt som Buovo d'Antona, Regina Ancroja og andre. Den første som skrev i denne stilen var Luigi Pulci som vokste opp i Medici-huset og som skrev Morgante Maggiore på forespørsel av Lucrezia Tornabuoni, mor til Lorenzo de' Medici. Innholdet til Morgante Maggiore er bortimot fullstendig tatt fra et obskurt høvisk dikt fra 1400-tallet, men Pulci reiser sin egen struktur hvor han snur sin emne til det latterlige, benytter seg av burleske personer og mange digresjoner, og til slutt hevet det romantiske epos til en kunstform som forente det seriøse med det komiske.

Med en mer seriøs hensikt skrev Matteo Boiardo, grev av Scandiano, Orlando innamorato hvor han synes å omfavne samtlige karolinske legender, men han maktet ikke å fullføre denne oppgaven. Også her blandes humor med det burleske, men Boiardo er også tiltrukket den romantiske verden med en sympati for høvisk oppførsel og følelser.

Et tredje romantisk dikt fra 1400-tallet var Mambriano av Francesco Bello (Cieco av Ferrara). Han låner også fra de karolinske legender, fra romansene om kong Arthur og fra den klassisiske antikken.

Hyrdedikt og karnevalsanger[rediger | rediger kilde]

Fra Petrarca og framover var hyrdediktningen en form for litteratur som var godt likt av italienerne. Skjønt disse hyrdediktene var ikke spesielt preget av en ikke-urban opplevelse, som Arcadia av Jacopo Sannazzaro fra Napoli, en forfatter av et besværlig latinsk dikt De Partu Virginis. Arcadia er delt i ti ekloger hvor festivalene, spillene, ofrene og oppførselen til en koloni av hyrder er beskrevet. De er skrevet i elegante vers, men man leter forgjeves etter en følelse av et landlig liv. I denne stilen var Lorenzo de Medici overlegen. Hans Nencia da Barberino var en ny og klar reproduksjon av populære sanger fra Firenzes omgivelser, smeltet sammen med en majestetisk bølge av jambiske strofer i åtte rekker. Lorenzo fremmet det landlig realisme i klar kontrast til andre forfattere.

En fullstendig ny form for poesi var Canto carnascialesco, en form av korsang som ble forbundet med symbolske maskerader og vanlig i Firenze under karnevalene. De ble skrevet i en metrikk lik ballate, og ble hovedsakelig sunget av arbeidsfolk og handelsmenn som priset sitt arbeid. Disse maskerader ble regissert av Lorenzo selv. Om kvelden var det store grupper på hest som spilte og sang disse sangene. Også Lorenzo skrev karnevalsanger og hvor Bacco ed Arianna er det mest berømte.

Drama[rediger | rediger kilde]

Det var en stor utvikling av det italienske dramaet på 1400-tallet. En form for semipopulær litteratur ble født i Firenze, og knyttet seg til bestemte populære festivaler som vanligvis ble holdt i ære for Johannes Døperen, byens beskytter. Sacra Rappresentazione var en utvikling av det middelalderske mysteriespill (Mistero). Selv om det tilhørte populær poesi var noen av dens forfattere kjente som Lorenzo de Medici, som skrev San Giovanni e Paolo, og Feo Belcari som skrev San Panunzio. Fra 1400-tallet er det også funnet noen elementer av komisk-verdslige i Sacra Rappresentazione. I dens ytre form tilhørte det religiøst teater, men dens detaljer pekte mot kunstneriske idealer.

Savonarola og andre[rediger | rediger kilde]

Girolamo Savonarola, som kom til Firenze i 1489, var en heftig motstander av den litterære og sosiale bevegelsen i renessansen. Et syn har forsøkt å se på Savonarola som en kamp for frihet, mens et annet syn har tolket ham som en forløper til reformasjonen, men sannsynligvis var han ingen av delene. I hans kamp med Lorenzo de Medici angrep han den som fremmet klassiske studier, selve beskytteren av hedensk litteratur heller enn en politisk tyrann. Oppløftet av en mystisk nidkjærhet tok han rollen som en profet og prekte mot å lese vellystige forfattere, mot Medici-familiens tyranni, og krevde et folkelig styre. Dette var dog ikke utfra et ønske om borgerlig frihet, men for at Savonarola så på Lorenzo og hans hoff som en hindring mot å vende tilbake til sanne katolske verdier.

Historiefaget hadde ikke mange eller spesielt gode studenter på 1400-tallet. Det meste ble skrevet på latin. Leonardo Bruni fra Arezzo skrev Firenzes historie, Gioviano Pontano om Napoli, mens Bernardino Corio skrev Milanos historie på italiensk, men uten å imponere.

Leonardo da Vinci skrev en avhandling om maleriet, og Leone Battista Alberti skrev en om skulptur og arkitektur, men selv om disse to navnene er betydningsfulle, var det ikke som forfattere.

Etter renessansen[rediger | rediger kilde]

Historisk-politiske skrifter[rediger | rediger kilde]

Karakteristisk for den litterære epoken som fulgte renessansen er at den perfeksjonerte seg i alle kunstneriske aspekter, spesielt i å forene det rene italienske språket med en klassisk stil. Perioden varte fra omtrent 1494 og til omtrent 1560. 1494 var året da Karl VIII av Frankrike invaderte Italia og markerte begynnelsen på Italias politiske dekadanse og utenlandske herredømme.

Machiavelli og Francesco Guicciardini utmerket seg i politisk historieskrivning. Machiavellis hovedverk Il principe (Fyrsten) (1513) og noe senere Drøftelser av de første ti bøker hos Titus Livius (15131521) er noen ganger unøyaktige i detaljene, mer politisk enn historisk, men hans geni lå i behandlingen av den politiske diskusjon, uten hensyn til å la seg abstrahere fra den partisk framtoningen av den forbigående nåtiden. I dag er kanskje Machiavelli mest kjent for sin behandling av maktbegrepet, selv om hans tanker om temaet nå blir kritisert for å være kynisk.

Ved siden av Machiavelli, både som historiker og statsmann, er Guicciardini, som bestrebet seg på å redusere sin observasjoner til en vitenskap. Hans Storia d'Italia, som strekker seg fra Lorenzo de Medicis død til 1534, er preget av politisk visdom, dyktig tilrettelagt i dens deler, og gir en livlig bilde til personer og karakterer, og skrevet i en storslått stil. Ved å gå tilbake til årsakene til hendelsene ser han etter forklaringer for de avvikende interessene til prinsene og for deres tilsvarende sjalusier og nidkjærhet. Det faktum at han selv var vitne til mange av de hendelser som han beskriver, og selv tatt del i dem, har gitt autoritet til teksten.

Poesi[rediger | rediger kilde]

Ludovico Ariostos Orlando furioso (Den rasende Orlando) var en fortsettelse av Matteo Maria Boiardos Orlando innamorato (Den forelskede Orlando). Karakteristisk er hans fletting av den romantiske høviskhet med den klassiske stil og modeller. Hans eneste mål var å gjøre en romanse som ville glede ham selv og sin tids generasjon. Ved hans penn blir den litterære stil kultivert til den fremste perfeksjon og versene nådde et høyt nivå av ynde og variasjon.

Ved siden av den romantiske poesi var den historiske epikk. Gian Giorgio Trissino fra Vicenza komponerte et dikt kalt Italia liberata dai Goti. Lærd om antikken formet han seg etter klassiskerne for besynge den østromerske generalen Belisarius fra 500-tallet, skjønt diktet er ikke nyskapende forteller det noe om renessansens tankegang på 1500-tallet.

Lyrisk poesi var ikke den fremste kunstarten på 1500-tallet. Originalitet var mangelvare og landet som helhet synes å etterape Petrarca, men noen poeter stakk seg ut: Giovanni Guidiccioni fra Lucca (15001541) viste et edelmodig hjerte i noen sonetter hvor han uttrykte sin sorg for den sørgelige tilstand som Italia var blitt redusert til. Francesco Molza fra Modena (1489-1544) skrev i en yndefull stil. Giovanni della Casa (15031556) og Pietro Bembo (14701547) som til tross for at de lå i kjølvannet av Petrarca, viste også lyrisk eleganse.

På 1500-tallet var det mange læredikt og didaktiske verker. I sitt dikt Api viste Giovanni Rucellai en perfeksjon tilsvarende latineren Vergil. Hans stil var klar og lett, og hans hyppige hentydninger til samtidens hendelser gjør verket interessant også for ettertiden. Det fremste didaktiske diktet var uten tvil Baldassare Castigliones Cortigiano hvor han tenker seg en diskusjon i palasset til hertugene av Urbino mellom riddere og hoffdamer om hvilken gave som vil være mest riktig for den perfekt beiler. Boken er verdigull som en illustrasjon for den intellektuelle og moralske tilstand til den øverste elite på siste halvdel av 1500-tallet.

Teater[rediger | rediger kilde]

Mange tragedier ble skrevet på 1500-tallet, men det fleste er svake. Grunnen var italienernes moralske og religiøse likegyldighet, mangelen på sterke følelser og sterke karakterer. Noen dramatikere var Giovanni Rucellai, Luigi Alamanni, Giraldi Cintio og andre.

Den italienske komedie på samme tidsrom var utelukkende modellert etter den latinske komedie og bortimot alle hadde lik handling, en besetning bestående av en gammel mann, en tjener, hoffpike, og de samme argumenter. En del forfattere som likevel huskes er Agnolo Firenzuola, Donato Giannotti og Lodovico Dolce.

Prosa[rediger | rediger kilde]

Av romanforfatterne på 1500-tallet var en av de viktigste Matteo Bandello. Han var en dominikansk munk og biskop, noe som ikke preget hans romaner, og han holdt ofte opp de geistlige av sin tid for latterliggjøring og kritikk.

Beundringen for en stil basert på klassisk eleganse ble også vist i oversettelsen av latinske og greske forfattere. Blant de mange oversettelser var blant annet Æneiden, Ovids Metamorfoser, og ApuleiusDet gyldne esel, og andre antikke skrifter.

Tasso[rediger | rediger kilde]

Torquato Tasso, motreformasjonens store dikter, danner nesten en epoke for seg selv og hadde stor betydning på sine etterfølgere, men selv var han dypt ut av harmoni med sin egen tid. Hans religiøse tro, hans dype melankoli og hans hvileløse søken etter perfeksjon plasserer ham utenfor den epoken som var preget av Machiavelli, Ariosto, og Berni. Tasso var Dantes etterfølger: han var troende basert på hans tillit til filosofi; han elsket og kommenterte sin kjærlighet for den lærde stil; han er en kunstner som skrev dialoger basert på skolastiske spekulasjoner som minnet om platonismen.

Tasso var kun 18 år gammel da han i 1562 forsøkte seg på episk poesi og skrev Rinaldo. Senere skrev han Aminta, et drama som hyrdedikt, men det verket som opptok ham mest var det heroiske dikt med et grandiøst tema: Gerusalemme liberate (Frigjøringen av Jerusalem). Verkets innhold var frigjøringen av Jesus’ grav på 1000-tallet av korsfaren Godfred av Boullion. Poeten følger ikke de historiske fakta i detaljer, men er opptatt av de vesentlige grunnene, formidling av den overnaturlige tilstedeværelsen til Gud og Satan. Gerusalemme liberate er italienernes mest betydningsfulle epos som framstår i klassisk perfeksjon, vakker og med en dypsindig grunntone som reflekterer poetens melankoli. Ettertiden har derimot funnet hans flittige bruk av metaforer for overdreven.

Den dekadente tid[rediger | rediger kilde]

Mannerisme[rediger | rediger kilde]

Fra rundt 1559 begynte den dekadent perioden i italiensk litteratur. Filosofen Tommaso Campanella ble torturert av inkvisisjonen, og presten og filosofen Giordano Bruno ble brent til døde. Perioden er i den italienske litteraturhistorien kjent som Secentismo. Tidens forfattere tok tilflukt i overdrivelser, de forsøkte å skape den effekt som i kunsten blir kalt for mannerisme (kunstferdighet). Forfatterne tevlet med hverandre i bruken av metaforer, kunstigheter, overdrivelser og andre merkverdigheter som mørkla verkenes grunntanker.

En hovedfigur i denne perioden var Giambattista Marino fra Napoli, født i 1569, og spesielt kjent for sitt lange dikt Adone. Marino benyttet seg av de mest ekstravagante metaforer, den mest påtvugne motsetninger og den mest søkte forunderligheter. Alessandro Achillini fra Bologna fulgte i Marinos fotspor, men hans forunderligheter var om mulig enda mer sære. Bortimot samtlige poeter på 1600-tallet var preget av mannerismen. Alessandro Guidi, selv om han ikke gikk til de samme ytterligheter som mange andre, var bombastisk og svulstig, mens Fulvio Testi var kunstferdig og affektert. Både Guidi som Testi følte innflytelsen av en annen lyriker, Gabriello Chiabrera, født i Savona i 1552. Vicenzo da Filicaja fra Firenze hadde et lyrisk talent, spesielt for sanger om Wien beleiret av tyrkerne, som hevet ham over de fleste av sine samtidige, men også denne var preget av de samme retoriske kunstferdigheter som andre poeter i samtiden. Generelt led de fleste poeter den samme manglene, men i ulik grad, som besto av et fravær av følelser og overdrivelser i den litterære formen.

Arcadia[rediger | rediger kilde]

Til slutt kom det en motreaksjon om at det var nødvendig å endre formen for å gjenopprette litteraturen. I 1690 ble Akademiet i Arcadia (Roma) grunnlagt av Giovan Maria Crescimbeni og Gian Vincenzo Gravina. Det ble kalt «Arcadia» ettersom dets mål var etterligne enkelheten til de antikke hyrdene som man antok levde i greske Arkadia i gullalderen. Mens samtidens forfattere var preget av en villfaren lengsel etter det nyskapende søkte Arcadia å finne tilbake til sanne verdier og landlige enkelhet. Det ble dog å bytte en kunstferdighet mot en annen. Arcadia var en reaksjon mot Secentismo, men reaksjonen ble etterfulgt av en fattigdom som fortsatt føles i italiensk litteratur. Arcadia skrev mengder av dikt, sonetter, madrigaler, canzonetter og blankvers. Den ene som utmerket seg forfatterne av sonetter var Felice Zappi og blant de som skrev sanger var Paolo Rolli utmerket. Den mest berømte av dem var Innocenzo Frugoni, en skribent med rik fantasi, men med et smalt intellekt.

Galileo Galilei[rediger | rediger kilde]

Mens de politiske og sosiale forholdene i Italia på 1600-tallet ikke synes å ha hatt en grobunn for å fremme høyverdig litteratur produserte perioden dog en del sterke og uavhengige filosofiske tenkere som Bernardino Telesio og Lucilio Vanini som førte filosofisk undersøkelse inn i nye kanaler og åpnet for de vitenskapelige erobringene til Galileo Galilei, den framstående samtidige med René Descartes i Frankrike og Francis Bacon i England. Galileo utmerket seg ikke bare i vitenskap, men har også satt merke etter seg som en fremragende brevskriver. Hans prosa var preget av klarhet og frimodig uttrykk, presis og enkel, men på samme tid elegant. Hans prosa var på mange måter antitesen til samtidens poesi.

Satiren[rediger | rediger kilde]

Et lyspunkt var periodens satirer, spesielt de til Salvator Rosa og Alessandro Tassoni. Rosa, født i 1615 i nærheten av Napoli, var en maler, musiker og poet. Som det siste sørget han over nasjonens triste tilstand, og har blitt sett på som en forløper til den patriotiske litteraturen på 1700-tallet. Tassoni var større enn Rosa og framviste en uavhengig bedømmelse i en tid preget av servilitet. Hans Secchia Rapita viste at han var en eminent forfatter av komiske heltedikt som på samme tid var et epos og en personlig satire. Han var modig nok til å angripe spanjolene i verket Filippiche hvor han innstendig ba hertug Carlo Emanuele av Savoia fortsette i krigen mot Spania.

Blomstringen på 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1700-tallet førte nye politiske forhold til bedre forhold under Josef II av Det tysk-romerske rike, og dennes etterfølgere. De kongelige var påvirket av filosofer som var preget opplysningstiden, som var følbar i mange deler av Europa.

Historieskrivningen[rediger | rediger kilde]

Giambattista Vico viste den våknende historiske bevissthet i Italia i sitt verk Scienza nuova. Fra psykologisk studier av mennesket forsøkte han endre de universale lovene i historien, comune natura delle nazioni, som har frambrakt sivilisasjoner, fått dem til å blomstre og gå under.

Lodovico Antonio Muratori, etter å ha samlet krøniker, biografier, brev og dagbøker fra italiensk historie fra år 500 og fram til 1500 i sitt verk Rerum Italicarum scriptores, og etter å ha diskutert de mer obskure historiske spørsmål i Antiquitates Italicae medii aevi, skrev han Annali d'Italia, en italiensk historisk årbok.

Mens tidens ny ånd førte til undersøkelser av historiske kilder, oppmuntret den også til undersøke mekanismene i økonomiske og sosiale lover. Francesco Galiani skrev om valuta; Gaetano Filangieri skrev en Scienza della legislazione; og Cesare Beccaria, i hans Trattato dei delitti e delle pene, ga et bidrag til reformasjonen av kriminalsystemet og bidro til å avskaffe tortur.

Parini og hans etterfølgere[rediger | rediger kilde]

Det ledende navnet i den litterære oppblomstringen på 1700-tallet var Giuseppe Parini. Han var født i nordlige Italia i 1729, utdannet i Milano, og som ungdom kjent blant poetene i Arcadia som «Darisbo Elidonio». Selv mens han var tilknyttet Arcadia viste han originalitet. I en samling av dikt han utga 23 år gammel under navnet «Ripano Eupilino», viser han en evne til å ta scener fra virkelighetens liv og i hans satiriske stykker viste han en uttalt motstand mot sin egen tid. Som eldre omskrev han sine ungdoms lyrikk og avviste da tidligere poetiske idealer til Petrarca, Secentismo og Arcadia, som han mente hadde svekket Italia i de påfølgende århundrer. Hans poesi var preget av nye harmonier, og noen ganger harde og brukne, som en åpen protest mot Arcadias ensformighet. Som en kunstner som gikk direkte tilbake til de klassiske former, spesielt Virgil og Dante, åpnet han for en litterær skole med Vittorio Alfieri, Ugo Foscolo og Vincenzo Monti.

Gasparo Gozzis satirer var mindre utpenslet, men rettet mot det samme mål som Parini. I hans Osservatore, Gazzetta veneta og Mondo morale rammet han lastene med et vart grep ved hjelp av allegorier. Hans prosa var grasiøs, men ikke original. En annen satirisk forfatter på begynnelsen av 1700-tallet var Giuseppe Baretti fra Torino. I et magasin kalt Frusta letteraria kritiserte han nådeløst de verker som ble utgitt i Italia. Han hadde lært mye på sine reiser, hans lange opphold i England bidratt til en uavhengighet og Frusta letteraria var den første boken med uavhengig kritikk rettet direkte mot Arcadia og dens pedanter.

Drama[rediger | rediger kilde]

Reformbevegelsen søkte å avvise det konvensjonelle og kunstferdig og vende tilbake til den litterære ‘sannhet’. Apostolo Zeno og Pietro Trapassi (Metastasio) hadde bestrebet seg på å forene melodramet og fornuften. Metastasio ga et friskt uttrykk til følelsene, en naturlig dialog og handling, men henfalt ofte til det søtladne og anakronismer. Carlo Goldoni benyttet seg av den gamle komedie med figurene pantalone, doktoren, harlekin og andre, og skapte en komedie basert på karakter og fulgte således franskmannens Molières eksempel. Hans figurer var ofte overnaturlige, men han skrev livlig dialog. Han produserte mer enn 150 komedier, men brukte liten tid på å finpusse dem.

En nasjonalistisk litteratur[rediger | rediger kilde]

Tankene bak den franske revolusjonen av 1789 ga en spesiell retning for italiensk litteratur i den andre halvparten av 1700-tallet. Lengselen etter frihet og likhet skapte en litteratur som søkte den nasjonale identitet, og å forbedre nasjonens politiske forhold. De som søkte en politisk forløsning mente den ikke kunne skilles fra en intellektuell fornyelse og samtidig med en forening med antikkens klassisisme, noe som var en gjentagelse av hva som hadde skjedd på første halvdel av 1400-tallet.

Patriotisme og klassisisme var de to prinsipper som inspirerte litteraturen som begynte med Vittorio Alfieri. Han dyrket den greske og romerske ide om folkelig frihet til gjøre opprør mot tyranniet. Emner for hans tragedier ble tatt fra gresk og romersk historie og lot antikkens figurer være talsmenn for revolusjonære fra hans egen tid. Han avviste Arcadias idealer og hans litterære mål var å være kort, presis, sterk og bitter.

Ugo Foscolo var en ivrig patriot, og inspirert av klassiske modeller. Hans Lettere di Jacopo Ortis, inspirert av Goethes Den unge Werthers lidelser, er en kjærlighetsfortelling blandet med fedrelandskjærlighet. Verket var en voldsom protest mot Freden i Campo Formio 1797, men også et utbrudd fra forfatterens hjerte om egen ulykkelig kjærlighetsforhold. Foscolos prosa er svulstig og pompøs, og hans figurer tenderer å posere i dramatiske positurer. Han dro senere i landflyktighet til England hvor han for engelske lesere skrev noen essay om Petrarca og Dante som hever seg for sin tid. Han kom også til å inspirerte de revolusjonære av 1848.

Også Vincenzo Monti var en patriot, men ikke preget av en dyp forakt for herskerne. Han så på den franske revolusjon som en fare for Italia og skrev Pellegrino apostolico, Bassvilliana og Feroniade; og Napoléon Bonapartes seire fikk ham til å skrive Pronreteo og Musagonia. I ham synes det som om klassisk poesi ble gjenopplivet i all sin blomstrende storhet.

Giambattista Niccolini var i en litterær klassisist, og i politikken en ghibelliner.[1] I å imitere antikkens Aiskhylos ved å skrive Discorsi sulla tragedia greca og med Sublime Michelangelo viste han sin lidenskapelige hengivelse for antikkens litteratur. I sine tragedier frigjorte han seg fra overdrevne rigiditet til Vittorio Alfieri, og lot seg delvis inspirere av engelsk og tysk tragedie. Nesten uten unntak valgte han politiske emner hvor han hevet frihetstanken. Hans tragedier viser mer en rik lyrisk åre enn en ditto dramatisk, men hans fortjeneste er å ha forfektet liberale ideer og således åpnet et nytt spor for italiensk tragedie.

Språklig rensning[rediger | rediger kilde]

Mens de brennende politiske følelsene raste og mens de fleste i den nye klassiske og patriotiske skole var purister innerst inn, vokste spørsmålet om en språklig purisme. På den andre halvparten av 1700-tallet var italiensk preget av mange franske uttrykk. Det var stor uenighet om dugelighet, elegant stil, men ikke om at det var nødvendig å gjenreise italiensk til en ny nasjonal verdighet. For å nå det måtte man gå tilbake til forfatterne på 1300-tallet, aurei trecentisti. En av talsmennene for dette var Antonio Cesari fra Verona, som utga antikke forfattere. Han skrev en avhandling om språket og hevdet at dialekten fra Toscana og de tre forfatterne Dante, Petrarca og Boccaccio måtte være retningssnor for italiensk. Men patriotisme i Italia har alltid vært bypreget, og Toscanas overlegenhet var ikke selvsagt for hele Italia.

En patriot, klassisist og purist over alle andre var Pietro Giordani, født i 1774. Belært i greske og latinske forfattere og i den italienske trecentisti etterlot han selv kun noen få skrifter, men de var alle velgjorte, og hans stil ble meget beundret i samtiden, og Giordani avsluttet den klassisistiske perioden i italiensk litteratur.

1800-tallet og etter[rediger | rediger kilde]

Giacomo Leopardi

Romantikken fikk sin stemme da det romantiske tidsskriftet Il Conciliatore ble etablert i 1818 i Milano av navn som Silvio Pellico, Tommaso Grossi, Giovanni Berchet, Alessandro Manzoni og andre. Alle var påvirket av romantikken fra Tyskland, men i Italia tok den litterære bevegelsen en annen retning.

Den mest betydningsfulle i gruppen var Manzoni som formulerte gruppens formål ved å si at de søkte å oppdage og uttrykke il vero storico og il vero morale, ikke som et endepunkt, men som den bredeste og mest evige kilde for det estetiske. Fra Manzoni og framover er det realismen som karakteriserer italiensk litteratur. Promessi Sposi er det verk som har gjort Manzoni kjent, inspirert av Walter Scotts historiske romaner, men Manzoni er mer realistisk enn kun historisk. Det er først og fremst romanens figurer som har betydning i deres ulike faser. Han skrev også Promessi Don Abbondio, Renzo og Azzeccagarbugli. Han var også poet, og hans napoleonske ode Il Cinque Maggio har blitt framhevet.

Alessandro Manzoni

Den store poeten i denne tidsalderen var Giacomo Leopardi, født 13 år etter Manzoni i Recanati. Ensomhet, sykdom og hjemlig tyranni gjorde Leopardi til en gjennomgående melankoliker, og han utviklet seg til en religiøs skeptiker, men fant oppbyggelse i kunsten. Alt er forferdelig og storslått i hans poesi, som er de mest pinefull skrik i moderne litteratur, uttrykt med en høytidelig ro som både oppløfter og forskrekker leseren. Han var også en eminent prosaforfatter. I hans Operette morali er dialogene merket av et kaldt og bittert smil for de menneskelige skjebner. Med stilens klarhet, språkets enkelhet og begrepenes dybde har han blitt trukket fram som en av Italias større diktere siden Dante.

Da realismen fikk større fotfeste fulgte forskningen etter. Historiefaget vendte tilbake til lærd undersøkelse slik det er vist i verker som Archivio storico italiano, etablert i Firenze av Giampietro Vieusseux; Storia d'Italia nel medioevo av Carlo Troya; og en bemerkelsesverdig avhandling av Manzoni selv, Discorso sopra alcuni punti della storia longobardica in Italia (1822).

Ved siden av disse nevnte var det i løpet av første halvdelen av 1800-tallet også en omfattende patriotisk litteratur. Giampietro Vieusseux hadde en bestemt politisk formål da han i 1820 etablerte det månedlige magasinet Antologia. Hans Archivio storico italiano (1842) var en fortsettelse av Antologia som ble forbudt i 1833. Firenze var et tilfluktsted for alle italienske flyktninger som møttes og ble kjent i huset til Vieusseux. Det var flere litterære enn politiske samtaler der, men den var uansett dominert av det store italienske spørsmål.

Den litterære bevegelsen som var samtidig med den politiske revolusjonen av 1848 kan sies å være representert av hovedsakelig fire forfattere: Giuseppe Giusti, Francesco Domenico Guerrazzi, Vincenzo Gioberti og Cesare Balbo.

Giusti skrev epigrammatiske satirer i et populært språk. I flengende faser tuktet han Italias fiender. Han var en politisk forfatter med et betydelig mindre poetisk talent. Guerrazzi hadde et stort omdømme og stor innflytelse, men hans historiske romaner som ble meget lest før 1848 har siden blitt glemt. Gioberti, en kraftfull, polemisk forfatter med et edelt hjerte. Hans filosofiske verker har ikke overlevd ettertiden, men var viktige i samtiden. Balbo var en adelsmann som var en nidkjær forkjemper for et uavhengig Italia, bestående av en føderasjon av de italienske stater, men ikke dominert av pavedømmet. Hans Sommario della storia d'Italia er det verk han huskes for.

Politisk litteratur blir mindre viktig[rediger | rediger kilde]

Etter 1850 ble politisk litteratur mindre viktig. En av de siste poeter som utmerket seg i denne sjangren var Francesco dall'Ongaro med hans stornelli politici. Giovanni Prati og Aleardo Aleardi fortsatte i den romantiske tradisjonen. De dominerende navn i den senere perioden er først og fremst Giosuè Carducci, en motstander av romantikken og som gjeninnførte de antikke versemål og ånd. Om han var stor som poet var han av mindre betydning som litterær kritiker og historiker.

Andre klassiske poeter var Giuseppe Chiarini, Domenico Guoli, Arturo Graf, Guido Mazzoni og Giovanni Marradi, hvor de to siste navnene kan bli sett på som disipler av Carducci, mens andre, som Giovanni Pascoli, er best kjent for hans Myricae og Poemetti. I sitt indre var Enrico Panzacchi en romantiker, mens Olindo Guerrini under pseudonymet «Lorenzo Stecchetti» var en representant for verismo i poesien, og selv om hans tidligste verk var preget av en succès de scandale er han forfatter av lyrikk av vesentlig verdi. Alfredo Baccelli og Mario Rapisardi var episke poeter mens Felice Cavallotti er forfatteren av det gripende verket Marcia de Leonida.

Blant de som skrev på dialekt kom det flere etterfølgere til den romerske poeten Giuseppe Gioacchino Belli, blant annet Renato Fucini (Pisa), Berto Barbarani (Verona) og Cesare Pascarella (Roma). Også flere kvinner utmerket seg, Ada Negri med hennes sosialistiske Fatalità og Tempeste fikk et godt omdømme, og andre som Vittoria Aganoor, A. Brunacci-Brunamonti, og Annie Vivanti ble høyt verdsatt.

Blant dramatikerne fantes Pietro Cossa med tragedier, Gherardi del Testa, Ferdinando Martini, og Paolo Ferrari med komedien, alle representanter av de gamle skoler. De som var mer moderne i uttrykket var Giuseppe Giacosa og Gerolamo Rovetta.

I fiksjonen hadde den historiske romansen mistet anseelse, skjønt Emilio de Marchi skrev flere gode. Intrigeromanen ble kultivert av Anton Giulio Barrili og Salvatore Farina, den psykologiske roman av Enrico Annibale Butti, den realistiske heimstadsfortelling av Giovanni Verga, mens den mystisk-psykologiske roman ble håndtert av Antonio Fogazzaro. Edmondo de Amicis er mest kjent for sine moralske verker og reiseskildringer enn for sin fiksjon. To kvinnelige romanforfattere, Matilde Serao og Grazia Deledda, var også ganske populære. Gabriele d'Annunzio skrev nyskapende poesi, drama og fiksjon av høy kvalitet. Han begynte med lyrikk som utmerket seg av sjelden skjønnhet.

Italo Calvino introduserte postmodernismen i italiensk litteratur.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Betydningsfulle eldre tysk verk, foruten Gaspary, er de av Wilse og Percopo (illustrated; Leipzig, 1899), og av Tommaso Casini (i Grober's Grundr. der rom. Phil. , Strasbourg, 1896-1899).

Engelske leser kan studere de dog noe gamle John Addington Symondss Renaissance in Italy (spesielt, men ikke utelukkende, bind IV og V; London, 1902), og Richard Garnetts History of Italian Literature (London, 1898).

Originaltekster og kritikk[rediger | rediger kilde]

  • www.StoriaDellaLetteratura.it: Storia della letteratura italiana, Antonio Piromalli (full text), 1994 – online 2010)
  • AA.VV., Antologia della poesia italiana, ed. C. Segre and C. Ossola. Torino, Einaudi, 1997
  • Giudice, A., Bruni, G., Problemi e scrittori della letteratura italiana. Torino, 1973
  • Bruni F., Testi e documenti. Torino, UTET, 1984
  • Bruni, F. L'Italiano nelle regioni. Torino, UTET, 1997

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ i høgmiddelalderen en betegnelse på det keisertro partiet i Italia