Halldis Moren Vesaas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Halldis Moren Vesaas
Halldis Moren Vesaas
Født 18. november 1907
Trysil
Død 8. september 1995 (87 år)
Oslo
Yrke Lyriker, gjendikter, kulturarbeider
Sjanger Lyrikk, barnebøker, essays
Debut Harpe og dolk 1929
Påvirket Norsk kvinnelig lyrikk i 20. århundre

Halldis Moren Vesaas (født 18. november 1907 i Trysil, død 8. september 1995 i Oslo) var en norsk lyriker, oversetter og kulturarbeider, som på mange områder gjorde en omfattende innsats for nynorsk språk og kultur.

De fleste av hennes diktsamlinger, seks av i alt åtte, utkom i årene fra 1929 til 1947. Det sentrale tema er opplevelser og følelser hos kvinner gjennom de ulike livsfasene: ungdom, forelskelse, parforhold i lykke og i motgang, morsrolle og til sist den modne kvinnens perspektiv på livet og gleden ved ny kjærlighet.

Halldis Moren Vesaas vant ry som gjendikter gjennom sitt arbeid med klassisk dramatikk, hun var en ettertraktet oppleser, og hun hadde flere sentrale verv i kulturlivet: blant annet i Riksteatret, forfatterforeningen og Norsk kulturråd. Det meste av sitt voksne liv bodde hun på Midtbø i Vinje, fra 1933 til ca. 1970, sammen med ektemannen og kollegaen Tarjei Vesaas.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Fra Midtbø
Fra Midtbø

Hun ble født på gården Moren (Mora) en mils vei nord for Trysil sentrum, som datter av forfatteren Sven Moren, og vokste opp i et rikt kulturelt miljø, hvorfra mange av hennes jevnaldrede etterhvert kom til å utfolde seg i kulturlivet. Hun var eldst og eneste jente i en søskenflokk på fem. Jon (født 1909) overtok heimgården; Torleiv (født 1911) utdannet seg til maler; Gudmund (født 1913) døde i juni 1927; mens tvillingbroren Sigmund ble forlagskonsulent og rektor ved Elverum folkehøyskole. Hun debuterte ni år gammel med en kort historie i Norsk barneblad.

Halldis utdannet seg ved Elverum lærerskole 1925–1928, og hadde deretter forskjellige jobber i Hamar og Oslo i to år, blant annet ved Heim for landsungdom i Nordahl Bruns gate, Oslo; hvor hun sammen med Kai Fjell, Åsmund Sveen og broren Torleiv utgjorde et kulturmiljø.[1] I 1930 flyttet hun til Sveits; der arbeidet hun i tre år som sekretær.

Hun møtte forfatteren Tarjei Vesaas i 1931, gjennom en invitasjon fra Vesaas' venn Mikkjel Fønhus.[2] Begge kjente da til hverandres forfatterskap.[3] De fant umiddelbart tonen, og innledet et langdistanseforhold.[4] Paret giftet seg i april 1934 og bosatte seg i Vinje i TelemarkMidtbø, en gård Tarjei hadde kjøpt av onkelen Øystein Vesaas i 1930. I 1935 kom sønnen Olav til verden. Fire å seinere ble datteren Guri født. Vesaas arbeidet som lærer i Vinje 1941–43.

Hovedtyngden av Vesaas' lyriske forfatterskap skriver seg fra de atten årene etter debuten: Seks diktsamlinger fra 1929–1947, i tillegg til to barnebøker og en roman. Det senere skjønnlitterære forfatterskapet omfatter bare to egne diktsamlinger, i 1955 og 1995 og ei novellesamling. Likevel «klarte ho å halde på posisjonen som lesaranes dikter i 40 år utan å gje ut ny diktsamling».[5] I selvbiografien peker hun selv på hvordan hennes egen «lyriske åre» rant tom nettopp i de samme årene da ektemannen begynte å skrive lyrikk.

I årene fra 1946 og framover skulle hun bli en av de mest allsidige og aktive kulturarbeiderne i Norge. Dette var oppgaver og rolle som hun påtok seg bit for bit, og i økende grad etterhvert som familiesituasjonen tillot det. Hun gjendiktet og oversatte for teateret, da særlig Det Norske teatret; skrev artikler om ulike emner og var ekstern forlagskonsulent – først for Noregs Boklag og senere for Samlaget. Noen årstall som kan brukes som indikatorer for når hennes ulike oppgaver i den allsidig kulturarbeider-rollen utviklet seg, er 1938, da den første barnebokoversettelsen er registrert, 1949 med vervet i Riksteateret, 1951 med biografien om faren, og 1961 da hun fikk Bastianprisen for gjendiktinga av Jean Racines Phèdre. Hun satt i styret for Riksteateret 1949–1969 – de siste tolv årene som nestformann; medlem og nestleder i Den norske forfatterforenings litterære råd 1952–72; medlem av Norsk språknemnd 1952–67; medlem av Norsk Teaterråd 1964 og medlem av styret for Norsk Kulturråd 1965–72. Fra 1950 til 1972 samarbeidet hun med Thorbjørn Egner om Thorbjørn Egners lesebøker, både med innholdet, og med å legge til rette for de nynorske utgavene av bøkene. Hun skrev flere selvstendige bidrag til bøkene, og fikk også ektemannen Tarjei til å skrive for lesebøkene.

På hjemmebane i Vinje engasjerte hun seg i kultur- og samfunnsoppgaver i heimbygda, blant annet som skolestyreformann fra 1946 og i noen år.

På 1940- og 1950-tallet var hun også med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.

Både i forfatterskapet og i andre sammenhenger var hun en bevisst, men samtidig sjelden konfliktsøkende, forkjemper for kvinners rettigheter. Retten til egen inntekt, eget arbeidsbord og selvstendig identitet er en rød tråd i selvbiografiene, på samme måte som en tydelig kvinnelig livsfølelse er et gjennomgangstema i lyrikken.

Hun ble enke i mars 1970, og flyttet etterhvert til Oslo, hvor hun bodde i Jacob Aalls gateMajorstua. På åttitallet var hun kjæreste med skuespilleren Gisle Straume (1917–1988).[6] Hun ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1984. Hun var også ridder av Den nasjonale fortjenstorden, Frankrikes nest høyeste orden.

Hun ble syk i 1992, og var svekket de tre siste årene av livet, før hun døde rolig på tidlighøsten 1995, 87 år gammel.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Dikt[rediger | rediger kilde]

Sitat Lat meg få bera kransen
enno ei lita stund,
og riv kje enno sløret
mitt kvite slør, i sund!
Sitat
Ung kjærlighet, nokså konkret, var et sentralt tema i hennes to første diktsamlinger. Her fra «Brurebøn»; 1930

De fleste av diktene til Halldis Moren Vesaas er tradisjonelle i form og handler om kvinneliv, kjærlighet, meningen med livet, etter hvert også døden. De fleste og meste kjente av diktene er i beste forstand leilighetsdiktning, sprunget ut av livsfaser, personlige erfaringer og observasjoner om mennesker og samfunn, etterhvert stadig mer preget av en varm humanisme og sosial ansvarsfølelse.[7]

Hun skriver selv i forordet til Ord over grind, utvalgte dikt (1965) at

Sitat Dei dikta som gjennom åra «steg ned» til meg har da òg vore eit slags biprodukt av det å leve. Har den nøyaste samanheng med det [...] Når livet bruste som høgst i ein, i lykke eller smerte, vart diktet til, gjorde teneste som ein ventil, rett og slett, som i den fosskokande gryta vi lærte om i fysikktimane da vi var små. I tider da det berre bobla så pent og passeleg i livsens gryte, vart det ingen dikt, eller i alle fall svært få. Dei melde seg ikkje da, og som regel nyttar det lite å mane dei fram.
[...] Program eller ikkje: Dikta i åra framover vart av seg sjølve uttrykk for dei mest allmennkvinnelege kjensler og opplevingar av alle, ettersom det var i dei åra ein gifta seg, fekk ein heim, vart mor.
Sitat

Da hun debuterte i 1929 med diktsamlingen Harpe og dolk, var hun blant de første nordiske kvinner som modig og fordomsfritt skrev seg til sin egen plass i litteraturen, med et uredd selvbilde, og en våknet dristighet – også om erotiske følelser. Et hovedtema i debutsamlingen er «ei intens manifestering av eg-et»[8], en etablering av en selvstendig identitet, midt inne i de relasjonene forfatteren var en del av: kvinnelighet, samtid, jordbrukskultur, ungdom og følelsen av bråmodenhet. Bråmodenheten kommer blant annet til uttrykk i det tvetydige «Fødd i går», hvor farsopprøret er et tema. Kvinneligheten uttrykkes blant annet i diktet «Ny kvinne», om den første menstruasjonen, og i «Alene», hvor dikt-jeg'et venter på sin kjære i et billedspråk som knapt kan misforstås: «Eg har lagt fela fram til deg / for eg veit du vil ha ho straks du kjem». Vesaas har også sagt[9] at hun oppfattet seg som en representant og stemme for sin generasjon kvinner: «Den tid var det enno så få kvinner her i landet som hadde skrive dikt at når ein gjorde det, måtte ein nesten kjenne seg som eit svarberg, som fange inn stumme ord og gav dei lyd». Diktene var for det meste i bunden form, men det finnes også frie dikt i debutsamlingen. Titteldiktet «Harpe og dolk» tydeliggjør det dobbelte innhold i den nye kvinnerollen, hun er både den harmoniske sangeren og den selvstendige, uavhengige som kan være resolutt og handlekraftig.[10] I ettertid har hun tatt avstand fra det proklamatoriske ved tittelen: «det synes eg er ein fæl tittel. Eg får unnskylde meg med at eg var temmeleg ung den gangen».[11]

Også i den neste samlingen Morgonen (1930) var gleden og livet, innvielsen til livet og den gode forpliktelsen overfor livet et hovedmotiv, slik det blant annet uttrykkes i åpningsdiktet «Til livet»:

«Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt
ikkje før døden det vil
sloknar min brennande eldhug til deg
og gleda: å høyre deg til.
»
Sitat Lykkelege hender!
Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar
berre på
dei,
går dei dagens lang.
Sitat
Særlig i diktsamlingen fra 1936 var ekteskap, kjærlighet, hjem og morsrolle et gjennomgående tema. Her fra titteldiktet «Lykkelege hender»; 1936

De to neste samlingene, Strender (1933) og Lykkelege hender (1936) kan leses i lys av livsfasene i Halldis' eget liv: avklart kjærlighet, å bygge sitt eget hjem, ha tilhørighet der, og å bli mor. Her er kjente og ofte siterte dikt som «Nei, eg får aldri nok», «Litteraturen og ungen» og «Lykkelege hender». Og enda flere dikt tematiserer ulike sider ved kjærlighet, samliv, hjem og barn. I «Tre og mold» er treet et uttrykk for kjærligheten: «I natt i draumen eg var eit tre [...] Du var molda og treet eg.» – på samme måte som trærne i «Tre i skogen» vokser sammen og blander løv og røtter; mens treet i diktet «Tuntre» representerer langvarig tilhørighet til hjemmet i vid forstand, også ektefelle. Diktet «Kveld» fra 1933 er et tidlig eksempel på en type dikt som blir mer vanlige i samlingene fra 1947 og 1955: en nært opplevd kjærlighetstrette: «Venn, sjå ein fager dag har vi fått øydelagt. Vi drap han oss imellom i vår blinde strid».

I samlingen Lykkelege hender er midtbolken dikt fra hjemmemiljøet i Trysil, hvor bindingen til heim og ætt er tydeligst uttrykk i diktet «Gammal gard»: «Det stilnar i tunet. Bak attletne dører / dovnar alt liv mot kvile og natt / Allting er rett her. Dei trøytte blir borte, / og vegar dei trør her skal snart gro att. / Menneske døyr, men den gode og strenge / garden skal ættene halde ved lag». Denne bindingen til jorda og garden kan også gjenkjennes i ektemannens to romaner fra samme tid: Det store spelet og Kvinnor ropar heim, begge om Per Bufast – og i hennes egen barnebok Du får gjera det, du fra 1935.

Mødrediktene fra Lykkelege hender ble et nytt eksempel på at hennes dikting ble et svarberg for kvinners erfaringer og livsfølelse, hvor hun la nye tema til lyrikken. Dikt som «Det nye andedraget», «Litteraturen og ungen», «Den største», «Tider» og «Sonen og treet» er alle vitnesbyrd om morsfølelse og liv med barn, som fremdeles har stor sitatrelevans.

Sitat No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
Ligg ho blant restene etter dei mange
Som stormen har broti ned.
På ny må ho prøve, om ein gang eitt
Får vekse seg stort i fred.
Sitat
Diktsamlingene fra 1945 og 1947 var, som mange andres, preget av erfaringene fra krigen. Her fra diktet «No plantar kvinna»; 1947

Samlingen Tung tids tale (1945) er for det meste dagboksdikt fra hverdagslivet under krigen. «Eg vil ikkje gråte meir for alt det spilte blod / Ein gang tok han slutt, også denne vonde dagen / Eg vil sjå til barna mine, som har gått til ro / siden vil eg grave litt i hagen / [...] / ingen, ingen hjelper det om alle verdsens kvinner går / ikring med raude auge, ikkje ein» («Ein kveld av krigen»). Best kjent av diktene er «Tung tids tale» (Det heiter ikkje: Eg – no lenger...) og «Nå plantar kvinna i verda eit tre».

Den siste diktsamlingen på 40 år, I ein annan skog (1955) viser et bredere spenn av sinnsstemninger, med mørkere stemninger, anslag av uro og tvil.[12] Samlingen inneholder riktignok livsfasedikt som «Ung son» og «Å vere i livet, vers til mor», og kjærlighetsdikt som «At du» og «Dine ord», men selv kjærlighetsdiktene inneholder tvil og erkjent avstand: «Kjære, alt ditt som du viser meg no / – så utenkt som mangt av det er – / kan det vel hende eg ikkje forstod / om du ikkje var meg så kjær» (fra «Lyset»).

Hennes mørke samling I ein annan skog avsluttes karakteristisk nok med en vilje til å ta vare på det som gir livet verdi. Sluttdiktet «Skuggane» foregår i en uspesifisert, fiktivt landskap: der samles noen som nevnes som dei stille skuggar (døde, krigsrammede eller deprimerte) på den aude strand, hvor de med trassige livsgnist og karrig håp samler seg om minnene om det som ennå finnes, og gir livet verdi: «Angen av lauvskog, smaken av brød [...] og alt det dei levande eig».

Barnebøker[rediger | rediger kilde]

Fra Midtbø

Hun skrev fire barne- og ungdomsbøker i perioden 1935–1949: Du får gjera det, du (1935); Den grøne hatten (1938); Hildegunn[13] i (1942) og Tidleg på våren (1949). Alle fire bøkene foregår i et østnorsk bygdemiljø[14], med realistiske skildringer av barns livsvilkår i samtiden. Bøkene kan likevel ikke entydig båssettes til kategorien bygdeoppvekstbøker. Til det var de tidlig mer individorientert en vanlig innenfor sjangeren.[15] Gjennomgående tematikk i de fire bøkene er modning av selvfølelsen, utvikling av ansvarsfølelsen og forholdet til egen gård, bygdemiljøet og livsvalg.

Hovedpersonen Sigrid i Du får gjera det, du overtar farens drøm da faren dør. Hun skal dyrke opp jord og starte gartneri på hjemgården Åset. Boken er en dvelende skildring av det gode livet på gården og års- og livsrytmen der. Det kan ha interesse å se boka i lys av forfatterens biografi, med ekteskap, barn i vente og valget om å bosette seg på Midtbø.[16]

I Den grøne hatten er det et bredere innslag av sosiale spørsmål; selv om handlingen etterhvert beveger seg fra det sosiale til det moralske planet.[17] Arne kommer fra en liten gård i Avdalen, og må arbeide som dreng på gården Storjordet i Kyrkjebygda samtidig som han går det siste skoleåret. Han gjennomgår et læreår; som mobbeoffer på skolen, som vitne til den alkoholsvake storbondens vanskjøtsel, og ved en en 5-årings brutalt tilfeldige død. Alt dette modner ham fram til en trassig kampvilje og etisk forpliktelse for å ta vare på heim og jord:

Sitat Ja, du skal få levebrødet ditt her! det kviskra mot han frå mold og gras, frå skogen utmed skigarden og frå dei gamle grå husa. Og mykje meir enn levebrødet skal du få! Berre vi får deg, kreftene dine og kjærleiken din Sitat
– Fra Den grøne hatten, side 114

I romanen Hildegunn problematiserer Vesaas bildet hjemmet og bygda som idealtilstander. I noen henseende er det en tradisjonell skildring av bygdeungdommens møte med storby og hybelliv; i andre henseende skiller den seg ut med sin problematisering av kjærligheten og den tidlige erotikken[18]; og med de avidylliserende skildringene av bygdesamfunnet.

Også i Tidleg på våren legger forfatteren vekt på et nyansert bilde av reelle menneskelige forhold og problemstillinger. Hovedpersonen står i valget mellom byliv / utdanning og hjembygda, føler seg sviktet av faren og andre voksne, og kommer inn i en prosess hvor hun må ta ansvar for å utvikle modne, nyanserte relasjoner til menneskene rundt seg. Vesaas fikk departementets førstepris for boka. Samtidige kritikere la vekt på bokas etiske realisme.[19]

I en artikkel om bøkene[20] pekes det på at temaet i Den grøne hatten er knyttet til utvikling av personligheten, og det blir stilt opp etiske regler for hvordan et menneske bør være. Det samme gjelder Tidleg på våren, men her retter det seg mer mot forholdene mellom menneskene: Behovet menneskene har for å tilgi og bli tilgitt.

Ved siden av disse fire bøkene utga hun i 1970 Gudefjellet, en gjenfortelling av gresk mytologi for barn og unge. Boka framstår som ei bruksbok, muligens bestilt fra forlaget, eller avledet fra arbeidet med lesebøkene. Hennes eneste billedbok Det gode gåva, segna om Demeter (1987) står for seg selv i verket hennes. Dertil har hun også oversatt mer enn 30 billedbøker, de fleste for Samlaget, der dattera Guri Vesaas var barnebokforlegger.

Hun var fast og populær gjendikter hos Det norske teatret.

Barnehørespill[rediger | rediger kilde]

Vesaas skrev også barnehørespillene Barnetime (etter 1945), Med sjøkattar på storfiske (1947), Eit underleg funn (1948) og På den store vegen (1950). Ifølge Tilman Hartenstein i boka Det usynlige teatret: Radioteatrets historie, Oslo 2001, s. 201, er de helt ukjent og borte fra arkivene.

Gjendikter[rediger | rediger kilde]

Både Molière..
..Racine..
.. og Brecht kom til norske scener via Halldis Moren Vesaas' penn.

Det er registrert nærmere 50 gjendiktninger av henne for teatret. Den første, Klokkene i Corneville av Clairville & Gabet, ble oppført i 1940. Blant de siste var Molières Tartuffe og Brechts Tolvskillingsoperaen. Hun oversatte kompetent fra fransk, engelsk og tysk. Gjendiktningene kom regelmessig gjennom hele karrieren hennes, men hun fikk flere oppdrag og særlig oppmerksomhet rundt sine gjendiktninger på 1970- og 1980-tallet, da hun var nynorskens og Det Norske Teatrets grande dame.

Allerede i 1960 fikk hun Bastianprisen for Racines Fedra, en gjendiktning som tok henne tre år. En kritiker[21] skrev:

Sitat Racine var elegant, men fru Halldis ligger ikke en tomme etter ham. Fransk er et rikt språk, men det er nynorsk også. Aleksandriner er djevelens verk med sine strenge krav [...] men fru Halldis tar alle hindere. Sitat

Edvard Hoem skriver i etterordet til hennes Dikt i omsetjing (1993)

Sitat Når omsetjaren Halldis vil ha både det opphøgde og det råe og upolerte, er det for så vidt i tråd med den livshaldninga som pregar mange av dei kvinnene ho har gitt norsk røyst, og den medvitne, feminine tonen i hennar eigne dikt. Sitat

Selv skriver hun blant annet i innledningen til Brechts Tolvskillingsoperaen[22] om gjendikterens dilemmaer:

Sitat Den største vansken for ein Tolvskillings-omsettar er sjølvsagt alle songtekstane, få skikk på dei, og få dei til å passe til Weils ganske innfløkte melodiar. Men den språklege rikdommen er óg vanskeleg å berge over i eit nytt språk. Nær sagt alle personane her er språklege snobbar, vil gjerne snakke fint, men drattar ustanseleg ned i kjeftbruk og råprat. For å få til ei slik fallhøgd, og i det heile få til språkleg variasjon, har eg iblant gått enda lenger enn Brecht sjølv, bl.a. ved å la personane bruke framandord som dei sjølvsagt brukar feil, og ved å nytte ord som tilmed for Brecht var tabu den gong han skreiv Tolvskillingsoperaen. Sitat

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

Hennes sakprosa omfatter over 120 artikler, reisebrev, bokanmeldelser, intervju, introduksjoner osv.[23][24] Hun debuterte som nevnt 9 år gammel i Norsk barneblad, og skrev noen flere artikler i bladet og dets julehefte Joletre. Hennes første artikkel for et voksent publikum var «Paaskedag i Marseille» i avisen Den 17de Mai i 1930. Hun skrev sporadisk for flere tidsskrift, og forholdsvis regelmessig for blant annet Syn og Segn og Urd. Hun var litteraturkritiker for Dagbladet 1967–69, og redaktør for Samtiden 1980–81.

Det største delen av artiklene faller i de tre kategoriene Om nordisk litteratur, Om kvinner og Om nynorsk.

Vesaas' sakprosa er på samme måte som lyrikken sprunget ut fra personlige erfaringer. Blant hennes beste artikler står artikler om forfattere som står henne nær, enten personlig eller som litterære forbilder, eller begge deler: Edith Södergran, Karin Boye, Solveig von Schoultz, Stig Dagerman, Inge Krokann, Tor Jonsson, Einar Skjæraasen og Åsmund Sveen. Det er påtagelig at Vesaas behandler selvmordets gåte i omtalen av både Boye, Jonsson og Dagerman. I disse tekstene viser hun en balanse mellom empati med det utbrente livet og sin egen forpliktelse til livsansvar og livslyst.

I en særklasse står selvsagt de aller nærmeste forfatterne hun skriver om: faren Sven og ektemannen Tarjei. Den private, men ikke ukritiske minneboka Sven Moren og heimen hans (1951) ble skrevet etter ønske fra Aschehoug forlag, som i disse årene ga ut en serie små forfatterportretter. De tre artikkelportrettene av ektemannen er alle skrevet på bestilling: Først til 50-årsjubileumsheftet av Syn og Segn, i 1947, deretter til Studentersamfundets hyllingsbok i 1964 og sist en kort artikkel til Årbok for Telemark 1967.[25] I en særklasse i norsk biografilitteratur står de to minnebøkene I Midtbøs bakkar (1974) og Båten om dagen (1976)[26], hvor hun både er personlig og direkte. Hun forteller[27] at et mål med biografiene var å ta livet av mytene om «den overjordiske idyll fullstendig hevet over ektepars vanlige strev og sorge, et opphøyet liv trygt i elfenbenstårnet oppe i fjellbygda».

Som antologiredaktør og oversetter skrev hun korte introduksjoner til flere forfattere.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Både Samlaget, familien, hjemkommunene, Teatret og flere har tatt vare på hennes litterære arv: Sønnen Olav Vesaas redigerte den omfattende prosasamlingen Livet verdt i 1998, og antologien Liv og dikt i lag i 2003. I denne siste har han samlet dikt og selvbiografiske tekster fra både Halldis og ektemannen Tarjei til en helhetlig presentasjon av liv og diktning. Sønnens nye biografi om Halldis, Å vera i livet, utkom i september 2007.

I forbindelse med jubileumsåret 2007 avdukes en ny helfigur statue[28] av henne i Vesaasparken i Vinje, og byster i Oslo og i Trysil. Skulpturene er utført av Merete Sejersted Bødtker.

Posten Norge utga et frimerke til hennes ære i september 2007.

Vennen Sigmund Skard skrev dette i Festskriftet:

Sitat I dei siste leveåra sine saman kom diktarparet i Vinje til å bli noko av ein norsk kulturinstitusjon, omgitt av ein takksam vørdnad som er mindre vanleg i vårt land. Det kom stendig ein straum av trykksaker frå Midtbø; men det var her tale om meir enn bøker og papir. Desse to menneska kom til å stå for ei heil livsholdning, som dei tydeleg åtte i lag, og som like tydeleg hadde ein bodskap til samtida. I alt dei sa og gjorde, var det noko ope, varmt og klokt som folk kjende, – noko realistisk spørjande og samstundes positivt, alvorleg og samstundes breitt tolerant, ein usekterisk radikalisme som også fekk med seg mykje av tradisjonelle verdiar, både i tanke og mål. Det var typisk at dei liksom sjølvsagt sameinte ei rotfast folkenorsk heimkjensle med det vidaste utsyn mot den store verda.» Sitat

Priser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Sitat Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Sitat
Diktet «Ord over grind» (1955), som er et av hennes mest siterte dikt, drøfter forholdet mellom nærhet og avstand mellom venner og i parforhold
Sitat Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre...
Sitat
I diktet «Einsamflygar» (1957) bruker Vesaas fuglen som metafor for å uttrykke medfølelse med sårede og utstøtte medmennesker

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Harpe og dolk 1929 dikt
  • Morgonen 1930 dikt
  • Strender 1933 dikt
  • Du får gjera det, du 1935 barnebok. Gjenutgitt 1977
  • Lykkelege hender 1936 dikt
  • Den grøne hatten 1938 barnebok
  • Hildegunn 1942 roman/ungdomsbok
  • Tung tids tale 1945 dikt
  • Treet 1947 dikt
  • Tidleg på våren 1949 ungdomsbok. Gjenutgitt 1965; flere opplag
  • Sven Moren og heimen hans 1951 biografi
  • I ein annan skog 1955 dikt
  • Utvalde dikt 1957 dikt i utvalg til 50-årsdagen
  • Ord over grind 1965 dikt i utvalg i Den norske Bokklubbens Lyrikklubb
  • Sett og levd 1967 essay i utvalg
  • Gudefjellet: Om gudar og heltar i det gamle Hellas 1970 (sakprosa for barn og unge). Gjenutgitt 1995
  • I Midtbøs bakkar 1974 Livsminne, gjenutgitt sammen med Båten om dagen i ett bind med tittelen I Midtbøs bakkar
  • Båten om dagen 1976 Livsminne, gjenutgitt sammen med I Midtbøs bakkar i ett bind med tittelen I Midtbøs bakkar
  • Den gode gåva 1987 billedbok, illustrert av Kaja Thorne
  • Så nær deg 1987 noveller; gjenutgitt i Livet verdt
  • Vandre med vers 1990 diktantologi med livsminne
  • Dikt i omsetjing 1993
  • Livshus 1995 dikt
  • Livet verdt 1998 essay og prosa i utvalg
Som redaktør
  • Nynorsk novellekunst: Ein antologi 1965. Gjenutgitt 1969 med tittelen Nynorske noveller
  • Framande dikt frå fire tusen år: Ein antologi 1968. Redigert av Hartvig Kiran, Sigmund Skard og Halldis Moren Vesaas. Gjenutgitt 1995.
  • I grenselandet 1969. Antologi med dikt om døden
  • Trær: treet i norsk lyrikk: En antologi 1977
  • Leva här bland alla andra: Finlandssvensk lyrikk 1978
  • «Ein blomstervang for din fot-»: Norske kjærleiksdikt 1994. Gjenutgitt med tittelen Norske kjærleiksdikt

Om henne[rediger | rediger kilde]

  • Ole Karlsen (red.). Klarøygd, med rolege drag. Om Halldis Moren Vesaas' forfatterskap. Landslaget for norskundervisning / Cappelen akademiske forlag, 1996 ISBN 82-456-0059-8Les i fulltekst
  • Leif Mæhle (red.). Halldis Moren Vesaas. Festskrift til 80-årsdagen 18. november 1987. Aschehoug, 1987 ISBN 82-03-15750-5
  • Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas. Liv og dikt i lag. Dikt og prosa. Utvalgt av Olav Vesaas. Aschehoug, 2003 ISBN 82-03-18729-3
  • Olav Vesaas. Løynde land: ei bok om Tarjei Vesaas. 1995 ISBN 82-02-12939-7
  • Olav Vesaas. Å vera i livet : ei bok om Halldis Moren Vesaas. 2007 ISBN 978-82-521-5715-4
  • Mari Beinset Waagaard. «Forfattaren Halldis Moren Vesaas». I: Syn og segn, nr 8, 1977. (I samme hefte: Sigmund Skard: «Halldis Moren Vesaas sytti år»)
  • Mari Beinset Waagaard. «Halldis Moren Vesaas». I: Norsk litterær årbok, 1966

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ HMV. «Andletet i brunnen, om Åsmund Sveen» I: Forfatternes litteraturhistorie; bd 4, 1981. Opptrykt i Festskriftet 1987 og i Livet verdt
  2. ^ Fønhus, som selv var avvisende til ekteskap og kvinner på denne tiden, hadde invitert begge på middag en kveld alle tre var i Oslo. Fønhus selv meldte forfall. Ref: Halldis Moren Vesaas «Giftekniven» I: Mikkjel Fønhus, slik vi husker han (1974); gjenopptrykt i Livet verdt (1998)
  3. ^ Begge kjente hverandres forfatterskap; hun hadde (etter eget sigende) anmeldt hans Dei svarte hestane anonymt i en avis (men det er ingen spor av dette i Tarjei Vesaas-bibliografien i hans festskrift i 1967), og hans brev til henne etter debuten er legendarisk: «Eg vart heilt hugteken av dykkar unge song [...] De er so uredd og varm». (Sitert etter Liv og dikt i lag, 2003)
  4. ^ Glimt fra langdistanseforholdet kan blant annet finnes i hans dikt «Ein kveld i Verona» fulltekst her om deres julefeiring i Roma i 1932
  5. ^ sitat fra Dag Aanderaa «Halldis Moren Vesaas» I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 9. 2005
  6. ^ Diktet «Ferdaminne frå sommaren 1985» (i Livshus) er med sin lekne rapport om «kyssing i heisen» et personlig glimt fra disse årene
  7. ^ Eller sagt med Olav Dalgards ord (Dalgard. «Halldis Moren Vesaas» I: Norsk biografisk leksikon; 1. utg.; bd 17; 1975): «Grunntonen i lyrikken til HMV er merkt av ei bivrande lykkekjensle og takksemd over det å få leva, elske, vera mor, møte hjartevarme hos andre menneske, og kjenne angen fra alt som gror og veks»
  8. ^ «manifestering av eg-et», sitat fra Leif Mæhle: «Lyrikaren» I: Festskriftet, 1987
  9. ^ i forordet til Ord over grind, 1965.
  10. ^ I et intervju med Knut Faldbakken, trykket i forordet til Dikt i samling (1977), sier hun at diktet er et leilighetsdikt, beregnet på én bestemt – men diktet er likevel uttrykk for en såpass generell livsholdning at hun velger det som titteldikt
  11. ^ Setningen fortsetter «... Slike symbol frå romantikken var vel ikkje så fjerne den gangen som det er nå, sjølv om denne nok var på grensa». Sagt i fjernsynsintervju i mai 1995; gjengitt i Haagen Ringnes. «Kjærleik gjer klok: Halldis Moren Vesaas» I: Reflekser i trylleglass, stemmer fra vårt århundre. Cappelen, 1998
  12. ^ mørkere stemninger, og anslag av uro og tvil; sitat fra Faldbakkens samtale med HMV i forordet til Dikt i samling (1977):
    – «Da jeg leste diktene dine kronologisk, slo det meg at det etterhvert som tiden går kommer inn mørkere undertoner, anslag av uro og tvil. Og særlig i I ein annan skog synes jeg du forteller om ting som står i en ganske skarp kontrast til det idealiserte bildet som etterhvert er skapt omkring deg og ditt liv»
    – «Det er et problem. Har du én gang skrevet
    Lykkelege hender, så skal de hendene visst alltid måtte fortsette å være lykkelige, uansett hva de foretar seg. De mørke tonene blir underslått.»
  13. ^ «Hildegunn var i utgangspunktet gitt ut for voksne, men som mange ungpike- og ungdomsskildringer fra perioden ble den senere tatt opp i ungdomslitteraturen». Sitat fra Birkeland. Vold. Risa. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005. ISBN 82-521-5933-8; s 234
  14. ^ «Personar og hendingar varierer frå bok til bok, men livssyn og holdning til bygda og garden mer mykje godt det same». Sitat fra Gunvor Risa «Barnebokforfatteren» I: Halldis Moren Vesaas, festskrift til 80-årsdagen. Aschehoug, 1987. ISBN 82-03-15750-5; s 85
  15. ^ «Til det var de tidlig mer individorientert..»; setning lånt fra Birkeland/Vold/Risa; s 234
  16. ^ .. og dertil også i lys av ektemannen Tarjeis kjente roman Det store spelet (1934), som handler om et beslektet tema: Odelsguttens bevisste valg om å gå inn i livet og rytmen på slektsgården.
  17. ^ Resonnementet lånt fra Risa; 1987; s 88
  18. ^ «skiller den seg ut...»; sitat fra Birkeland/Risa/Vold; s 235
  19. ^ Krtikerne referert hos Risa, 1987
  20. ^ Borghild Killingbergtrø. «Menneske og samfunn, tre barnebøker av Halldis Moren Vesaas» I: Norsk litterær årbok, 1970; gjengitt fra s 124
  21. ^ Sitert etter Marie Aalen og Eva Falck «Lyrisk dronning og lærd dame» i Festskriftet, 1987
  22. ^ Utgitt på Samlaget 1992, forordet gjengitt i Livet verdt.
  23. ^ Hovedkilde til dette avsnittet er Ottar Grepstads artikkel «Essayistens omtenksame regi» i Festskriftet, 1987.
  24. ^ Kilde til bibliografiske opplysninger er for det meste Maj Høglos omfattende og velordnede bibliografi i festskriftet.
  25. ^ Alle tre portrettene er gjenopptrykt i Livet verdt.
  26. ^ Begge boktitlene viser til verk av Tarjei, den første er tittelen på et dikt fra 1953; den andre er en vri på tittelen på hans erindringsbok Båten om kvelden (1968).
  27. ^ Hun kommenterer biografiene i samtalen med Knut Faldbakken, i innledningen til Dikt i samling, 1977
  28. ^ Om minnesmerket: http://www.varden.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060802/KULTUR/108020140/1001/_
  29. ^ «Det hendte», NTBtekst, 30. august 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Halldis Moren Vesaas – sitater


Forrige mottaker:
 Sigbjørn Hølmebakk 
Vinner av Gyldendals legat
delt med Eivind Tverbak

Neste mottaker:
 Astrid Tollefsen 
Forrige mottaker:
 Aksel Sandemose 
Norsk vinner av Doblougprisen
Neste mottaker:
 Alf Larsen 
Forrige mottaker:
 Erling Stordahl 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Sigmund Skard