Camilla Collett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ungdomsportrett av forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett (1813–1895) malt av Görbitz 1839.

Jacobine Camilla Collett (født Jacobine Camilla Wergeland 23. januar 1813 i Christianssand, død 6. mars 1895 i Christiania), var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Hun var mor til historikeren Alf Collett og zoologen Robert Collett.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Camilla Colletts foreldre var sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og hustru Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Hennes to år yngre bror var generalmajor Joseph Frantz Oscar Wergeland. Siden hun vokste opp i en embetsfamilie, fikk hun mer utdanning enn det som var vanlig for jenter på den tiden. Hun fikk blant annet lære språk og musikk. Hun sang og spilte godt. I to år, fra hun var 14 til hun var 16 år, var hun på skole i Christiansfeld i den tysktalende delen av Danmark, som var sentrum for Brødremenigheten. Om oppholdet har hun fortalt i erindringsboka I de lange Netter. Faren Nicolai Wergeland tok henne med på reise til Frankrike, Tyskland og Nederland sommeren og høsten 1834, noe som også må ha betydd en god del for hennes utvikling. Senere i livet, etter at hun ble enke, fartet hun stadig mellom Europas storbyer.

Forelsket i Welhaven[rediger | rediger kilde]

Camilla, malt av faren

Camilla møtte Johan Sebastian Welhaven hos kjøpmann Herre 24. januar 1830, der Welhaven var huslærer for sønnen, Bernhard Herre. Siden var Welhaven fast gjest i huset. Herres var også omgangsvenner med familien Wergeland, og Camilla bodde hos Herres når hun var på Christiania-besøk, fram til Herre gikk konkurs i 1834. Etter det tok Camilla inn hos den fortrolige venninnen Emilie Diriks, datter av statsråd Diriks. Camilla Wergeland og Johan Sebastian Welhaven var oppmerksomme på hverandre fra det øyeblikk de møttes. Hans førsteinntrykk av henne har nedfelt seg i diktet "Soiree-billeder". Del to åpner slik:

Der kom en Stands i Soireen,
da Præstens Datter traadte ind,
og Sladren som gik om Theen,
blev stum ved hennes lette Trin.
Den fine Alf paa 16 Aar
var fostret i de grønne Dale,
og i vor vinterlige Dvale
vi studsede ved hennes Vaar.

De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. De gikk på de samme konserter, de samme teaterforestillinger og ball, ferdedes i de samme selskaper og spaserte i de samme gater. Byen var liten, og alle kjente eller visste om hverandre. Camilla brukte mye krefter på å unngå å røpe seg. Hun voktet på hvert blikk, hver bevegelse, og hun led store kvaler. I det ene øyeblikket kunne det oppstå en viss nærhet mellom de to, i det neste var det en uoverstigelig mur mellom dem. Etter hvert arbeidet Camilla bevisst på å bygge en mur, noe som også skulle vise seg vanskelig å gjennomføre. Det er åpenbart at Welhavens konfliktfylte forhold til Camillas bror og far gjorde det vanskelig å opprette noen virkelig nær kontakt. Welhaven angrep Wergelands kosmologiske verdensdikt Skabelsen, Mennesket og Messias straks det kom ut sommeren 1830, og gikk løs på hans samlede ungdomsdiktning i en hel liten bok i 1832. Året etter ble den gjendrevet saklig og grundig av Nicolai Wergeland. Og man utfoldet seg offentlig i Stumpefeiden og Demringsfeiden. Se Konflikten mellom Wergeland og Welhaven der far og sønn Wergeland var Welhavens motparter. Camilla kom i en umulig situasjon. Hun sto faren og broren nær, og hun var dypt betatt av Welhaven. Han var utvilsomt også opptatt av henne, begavet og vakker som hun var; men tilnærmelse med tanke på «noe mer», syntes håpløst.

En litteraturhistoriker har uttalt at «Camillas sjel var det dansegulv som tidens konflikter slet på».[1] Situasjonen var til tider uutholdelig for Camilla, og faren tok henne i juni 1834 med på en reise til Paris for å rive henne ut av den ødeleggende spenning hun konstant levde i. Men da hun vendte tilbake fra utenlandsreisa ut på høsten, fortsatte det snart omtrent som før, men nå utveksler de også noen brev som for det meste er temmelig tvetydige. Endelig, i 1837, bestemmer hun seg for å vikle seg ut av det usynlige spinn som holder henne fanget. Hun returnerer hans siste brev, og tar fatt på de smertelige «frigjørelsens Aar». På det tidspunktet hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en «episode». For henne ble det skjebne.» (Edvard Beyer, 1978: Norsk litteraturhistorie s. 169). Selv skriver hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.»[2]

Ekteskap og enkestand[rediger | rediger kilde]

Peter Jonas Collett.
Camilla Colletts fire sønner, 1860.

Det var i årene etter 1837, som Camilla Collet kalte frigjørelsens år at Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-kretsen, ble Camilla Colletts fortrolige venn og støttespiller. Han hadde vært betatt av henne lenge. I 1841 giftet de seg. Han var politiker, litteraturkritiker og jurist og ble etter hvert professor. I løpet av sju år fikk de fire sønner, Robert f. 1842, Alf f. 1844, Oscar f. 1845, og Emil f. 1848. Collett oppmuntret henne stadig til å utfolde seg som skribent. Han døde i 1851. Hennes sorg over ham kommer vakkert til uttrykk i I de lange Nætter. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla satt igjen med fire uforsørgede barn. Hun måtte selge huset som lå bak slottet og greide aldri å skape et nytt hjem. Robert og Oscar vokste opp hos hver sin av ektemannens brødre, mens Alf og Emil vokste opp hos sin mor. Hun slet med økonomiske problemer, og fartet som hjemløs nomade mellom Europas storbyer nesten fram til sin bortgang. Hun reiste sammen med John Paulsen til Italia. Paulsen har gitt diverse skildringer henne.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Camilla Collett offentliggjorde en del upretensiøse tekster på 1840-tallet. Ektemannen, Peter Jonas Collett, hadde satt seg godt inn i den estetikken som lå til grunn for poetisk realisme, og var en viktig veileder og støttespiller. Nogle Strikketøisbetragtninger ble utgitt anonymt i 1842. Her gis en kritisk skildring av hvordan de såkalte dannede klasser omgås hverandre i hverdag og selskapsliv. Hun skrev også noveller, bl.a. Kongsgaard. Collett døde av nervefeber før hennes største skjønnlitteræere bragd, Amtmandens Døttre, så dagens lys. Den viser at hennes potensial som skjønnlitterær forfatter langt oversteg hans. Hun samarbeidet ellers også med eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen. (Eks. i rammefortellingen til «Graverens Fortællinger»). Og hun ga ham stoff, f.eks. trollkjerringsagnet om kattekverna i hans fortelling Kvernsagn.

Camilla Collett fotografert i 1860.

Amtmandens Døtre kom ut i to deler i 1854 og 1855; mit livs lenge tilbakeholdte skrik kalte hun den selv. Romanen er et banebrytende verk i norsk litteraturhistorie, både med tanke på sjanger og innhold. Den tilhører den poetiske realisme, men peker framover mot det moderne gjennombrudd − romanen regnes i dag som den første tendensroman i norsk litteratur. Den ble den eneste egentlige roman Collett skrev. Første del ble gitt ut anonymt, men det ble snart allment kjent hvem som hadde skrevet den. Ellisiv Steen går grundig inn på romanen i sitt doktorgradsarbeid fra 1947, Diktning og virkelighet. Hun skriver at man ut fra en rent estetisk vurdering må anerkjenne boka som «et diktverk av høi kunstnerisk rang, men ikke uten reservasjoner».[3]Den har imidlertid fremdeles stor virkning på leserene, og ganske særlig på kvinnelige lesere. Tendensen retter seg mot den oppdragelse som hindrer unge mennesker, især unge kvinner, i å finne fram til og utvikle sine muligheter. De 'støpes' så å si i en form som fører til forstillelse og selvundertrykkelse med de ulykkelige følger det som regel får, ikke minst for valg av ektefelle.

I sitt trebindsverk, Diktaren og bygda kommer Rolv Thesen inn på sider ved verket som sjelden blir vektlagt. Han trekker fram hvordan Collett lar sin kvinnelige hovedperson vinne en forståelse for behovet for sosialomsorg i slekt med Henrik Wergelands, og at den aktverdige prosten Rein, som hun til slutt blir gift med, og som driver en skole i prestegården i filantropisk ånd, i noen grad er tegnet etter Nicolai Wergeland. Thesen mener dertil at Collett selv «med år og alder» mer og mer nærmet seg sin bror Henrik, og fikk «noko av hans hjartelag og sosiale kjensle, noko av hans livssyn.»

I de lange Nætter (1862) er tittelen på en sjeldent fin erindringsbok om livet i prestegården på Eidsvoll, med interessante portretter, ikke minst av broren Henrik og foreldrene. [4] Mange av Colletts senere skrifter har essayistisk karakter og er viet kvinnesaken. Her kan f.eks. nevnes Fra de stummes Leir og Mod Strømmen. Hun skrev også noveller.

Brev og dagbøker[rediger | rediger kilde]

Collett skrev ustanselig opp gjennom ungdomsårene og utviklet sin skriveferdighet, og forberedte seg slik ubevisst til sin kommende forfattergjerning. Det er snakk om brev og dagbøker som etter hennes død er utgitt i flere bind. Foruten å være viktige kilder til viten om Camillas eget liv, forteller de også mye om andre sentrale personer fra hennes nærmeste familie og omgangskrets, mange av dem sentrale personligheter i hennes samtid. Et bind står i en særstilling, og har fått tittelen Optegnelser fra Ungdomsårene. Det rommer dokumentene vedrørende det uforløste forholdet til Welhaven. Hun gjemte dem i et sort skrin, og hadde dem med seg på alle sine reiser. I tillegg til dokumenter fra 1830-tallet, foreligger det en brevveksling med Welhaven fra 1859 og et oppsummerende brev stilet til venninnen Thora Hansteen, skrevet flere år senere. I grunnen utgjør disse opptegnelsene til sammen en gripende kjærlighetsroman fra virkeligheten, bygd på brev, dagboksnotater og tilbakeblikk. Disse er ordnet av Camilla Collett selv slik at de langt på vei utgjør en sammenhengende framstilling. Denne var ikke ment for offentligheten, i alle fall ikke i hennes levetid. I ettertid har den vært omtalt som «1800-tallets kjærlighetsroman».[5] Først i 1926 ble disse dokumentene utgitt av professor Leiv Amundsen, som fremdeles var usikker på om det var rett å gi dem ut. Foruten den store egenverdien disse dokumentene har, gir de mye av den personlige bakgrunnen for Amtmandens Døtre. Amundsen har også gitt ut de øvrige brev og dagbøker etter Camilla Collett, alt med grundige innledninger og kommentarer. Når brev og dagbøker regnes med, har Camilla Collett en stor samlet produksjon.

Hennes bøker gir god innsikt i overklassekvinners posisjon på 1800-tallet. De ble viktige for den tidlige kvinnesaken, og Collett oppnådde å bli æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.

Camilla Colletts betydning i samtid og ettertid[rediger | rediger kilde]

Camilla Colletts grav på Vår Frelsers Gravlund
Statue av Camilla Collett i Kristiansand

Camilla Collett var norsk litteraturs første store, kvinnelige forfatter. Diktere som Jonas Lie, Alexander Kielland og Henrik Ibsen har vedkjent seg sin gjeld til Collett og hennes forfatterskap. Til hennes 60-årsdag i 1873 har Alexander Kielland uttrykt seg på denne måten på vegne av seg selv og sine samtidige dikterkolleger: «…hvergang nogen nuomstunder rører ved en Pen, rører han ved Kvinden, og hvergang nogen herhjemme rører ved Kvinden, rører han ved Camilla Collett.” [6].

Hun banet vei for senere kvinnelige forfattere, som Amalie Skram og Sigrid Undset. Collett fengsler stadig norske lesere, både gjennom sin skjebne, sin skrivekunst og sitt uslitelige engasjement. Lyrikeren Åse Marie Nesse har sammenfattet hennes livsskjebne i et tankevekkende dikt: «Camilla Collett», inspirert av Gustav Vigelands uttrykksfulle statue som er plassert bak Slottet i Oslo. Camilla er framstillt lett foroverbøyd i kald vind og holder et sjal rundt seg. Diktet begynner med ordene «Du frys i dine Sjal, Camilla Collett.» Åse Marie Nesse framstiller hennes skapingsstunder som brennende, «kvitglødande» i en «tapper og tidleg kamp / mot dei heilage allmenne kvinneburet». Men kampen er åpenbart ikke over. Diktet slutter slik:

Du frys på din sokkel
ennå -
er ikke istida slutt?

[7]

I tillegg til Vigelands statue i Oslo, finnes det monumenter over Camilla Collett også på Eidsvoll og i Kristiansand. Anerkjennelsen av Camilla Collett fikk et også et uttrykk da hennes bilde ble preget på portrettsiden av den norske 100-kroneseddelen fra 1979-1997. I 1963 ble hun avbildet på et norsk frimerke. Litteraturforskerne Ellisiv Steen og Torild Steinfeldt er blant dem som har skrevet viktige bøker om Camilla Collett.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dagne Groven Myhren i tidsskriftet Bokvennen nr. 2 1997.
  2. ^ Collett 1926, s. 316 i Optegnelser fra Ungdomsaarene.
  3. ^ Ellisiv Steen: Diktning og virkelighet s. 261
  4. ^ Hun kommer inn på dikterbroren også andre steder, jf. http://www.wergeland2008.no/Articlelist.aspx?m=13
  5. ^ Jf. Leiv Amundsens innledning i Optegnelser fra ungdomsårene
  6. ^ Ellsiv Steen, 1954, Den lange strid s. 330
  7. ^ Jf. Åse Marie Nesse 1973, «Camilla Collett» i samlingen Til ord skal du bli.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benterud, Aagot: Camilla Collett : en skjebne og et livsverk, Oslo: Dreyer, 1947
  • Bergsøe, Clara: Camilla Collett : et Livsbillede, København: Gyldendal, 1902
  • Gran, Gerhard: «Camilla Collett», i Norsk aandsliv i hundrede aar III. Kristiania: Aschehoug, 1913.
  • Hareide, Jorunn: «To pionerkvinner i dansk-norsk litteratur». I boka: Bokhistorie. Tore Rem (red.). Gyldendal, 2003. Om Camilla Collett og Magdalene Thoresen
  • I de lange nætter ; med et etterord av Jorunn Hareide. Gyldendal, 1994
  • Heber, Lilly: Camilla Collett, Kristiania: Gyldendal, 1913
  • Nielsen, Ragna: Camilla Collett, Stockholm, 1913
  • Paulsen, John: Mine Erindringer. København: Gyldendal, 1900. (s. 88-134)
  • Siri Senje Biografien om Camilla Collett : stemmen fra "de stummes leir" 2013 ISBN 978-82-05-45205-3
  • Steen, Ellisiv: Diktning og virkelighet : en studie i Camilla Colletts forfatterskap, 1947
  • Steen, Ellisiv: Den lange strid : Camilla Collett og hennes senere forfatterskap, 1954
  • Steen, Ellisiv: Camilla Collett, et minneskrift til 150-års jubileet for hennes fødsel 23. januar 1963, 1963
  • Steen, Ellisiv (red): Camilla Collett om seg selv, 1985
  • Etterord i Amtmandens døttre i ulike utgaver: 1969 ved Ellisiv Steen; 1992 ved Torill Steinfeld; 2006 ved Birgitte Huitfeldt Midttun
  • Steinfeld, Torill: Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie. Gyldendal, 1996
  • Thesen, Rolv: «Camilla Collett» I: Diktaren og bygda, 1965. (b. 3 s.55-65)
  • Ørjasæter, Kristin: «Kjærlighet og kvinnesyn i Camilla Colletts forfatterskap». I: P2-akademiet, W, 2002
  • Ørjasæter, Kristin: Camilla. Norges første feminist. Cappelen, 2003
  • Littforsk 107 bøker, artikler og avhandlinger om Collett.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Camilla Collett – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote Wikiquote: Camilla Collett – sitater