Leif Larsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Shetlands-Larsen»)
For andre personer som heter Leif Larsen, se Leif Larsen (andre betydninger).
Leif Larsen
Født9. jan. 1906[1]Rediger på Wikidata
Bergen
Død12. okt. 1990[2]Rediger på Wikidata (84 år)
Bergen
BeskjeftigelseSjømann, mekaniker, offiser, SOE agent Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Medlem avShetlandsgjengen
Utmerkelser
9 oppføringer
Distinguished Service Order
Haakon VIIs 70-årsmedalje
Krigsmedaljen
St. Olavsmedaljen med ekegren
Deltagermedaljen
Distinguished Service Cross
Conspicuous Gallantry Medal
Krigskorset
Distinguished Service Medal
Militær gradKaptein
Enhet
Deltok iAndre verdenskrig
IMDbIMDb
Leif Larsen på Commons

Leif Andreas Larsen («Shetlands-Larsen») (født 9. januar 1906 i Bergen, død 12. oktober 1990) var den mest kjente av Shetlandsgjengen under andre verdenskrig. Han ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.

Før krigen[rediger | rediger kilde]

Larsen ble født i Sandviken i Bergen, og vokste opp i Bergen sentrum som en av ni søsken. Hans far Anders Olai Larsen var lagersjef hos grossisten Wickne og kom fra Os, mens moren kom fra København. Larsen kunne derfor dansk, og snakket som en københavnsk gadedreng når han følte for det. Etter folkeskolen ble han løpergutt og hjalp til på et malerverksted. Han hadde meldt seg til skoleskipet, men kom ikke inn. I stedet begynte han på forskolen for mekanikere, til en dag i 1922 motorskonnerten «Reykjavik» la til kai. Den 16 år gamle Larsen gikk om bord og ble med til Finland. Etter den turen ble han i Bergen ett års tid, men dro så ut igjen som matros.[3]

I 1926 fikk han innkallelse til «eksersis», dvs. militærtjeneste, som den gang bare varte i 48 dager; men ved en feil mottok en annen Leif Larsen i Bergen brevet. I 1932 flyttet Larsen sammen med foreldrene til Fyllingsdalen, der de bygget hus på haugen bak den nåværende Fyllingdalshallen. Samme året gikk han i land, og ble gjennom sin far ansatt hos grossist Wickne. Her ble han motorbåtfører på firmaets grossistbåt. Som handelsreisende dro han rundt mellom kystens mange kramboder i åtte år, og ble nærmest lommekjent over store strekninger. En fordel var at selv om han var fargeblind, hadde han desto bedre nattsyn. I årene som sjømann hadde han fått mange finske kolleger, og da vinterkrigen brøt ut, falt det å komme dem til hjelp. Larsen vervet seg på sin 34-årsdag i januar 1940 som frivillig.[4]

Larsen kom inn i Svenska Frivilligkåren, der han tjenestegjorde under Gösta Benckert. Avdelingen hans ble satt inn ved Sallafronten. Da krigen mellom Finland og Sovjetunionen var over, tok norske og svenske frivillige seg tilbake til sine hjemland. Larsens følge ble underveis møtt med budskapet om Tysklands angrep på Norge.

Larsen deltok deretter i kampene mot tyskerne på Østlandet, og da dette måtte oppgis, dro han med den 160 mann store soldatgruppen nordover hvor kampene fortsatt pågikk. Men 8. juni kapitulerte de norske styrkene, og sommeren 1940 var han hjemme i Fyllingsdalen igjen.[5]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Shetlandslarsens krigskors. Larsen ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd. Andre gangs tildeling ble markert med en stjerne. Etter 1945 ble gjentatte tildelinger av denne utmerkelsen markert med flere sverd.

Under felttoget i Norge i 1940 hadde Larsen kjempet i Gösta Benckerts kompani på Kongsvinger festning og videre i Glåmdalen.[6][7]

Larsen forlot Norge ombord på MK «Motig I» 9. februar 1941 og ankom Lerwick 11. februar.[8] I Storbritannia gikk han inn i marinen. Han ble sentral i Shetlandsgjengen, en norsk marineavdeling under britisk kommando som fraktet flyktninger og agenter frem og tilbake mellom Norge og Shetland. Larsen hadde gode lederegenskaper.

Etter et halvt års trening begynte hans jomfrutur 19. oktober som styrmann om bord på «Nordsjøen» med kurs for Edøyfjorden på Nordmøre for å legge ut miner. Overfarten gikk etter planen, og de var i ferd med å legge ut miner fra en luke i skipssiden da det blåste opp, og en diger bølge slo inn luken og fylte rommet. Minene måtte holdes på plass, da de ville eksplodert om de slo mot en vegg. Til sist ble det mulig å droppe dem i sjøen. De fløt tre meter under vannflaten, slik at fiskebåter og rutebåter passerte uskadet, mens en tung malmbåt fra Narvik ville gå i luften. På vei tilbake til Shetland slo stormen til. Båten tok inn så mye vann at motoren stoppet, og mannskapet måtte søke tilflukt i lettbåten. Så fikk en tysk vaktpost øye på restene av «Nordsjøen» og slo alarm. Store styrker lette etter mannskapet, og i over en uke var de seks mennene på flukt, til Larsen lyktes i å stjele kutteren «Arthur». 31. oktober la de til land i Lerwick. Basekommandant Howard forfremmet nå Larsen fra styrmann til skipsfører, og sendte ham med «Arthur» med en våpenlast til Grova sør for Florø, i nok en storm.[9]

Larsen gjorde 52 turer over Nordsjøen, fra 1941 til høsten 1943 i vanlige fiskeskøyter, blant disse MK «Arthur». Larsen forsøkte også å senke slagskipet «Tirpitz» ved å smugle torpedoer inn i Trondheimsfjorden.[10] For dette mottok Larsen en Conspicuous Gallantry-medalje fra Storbritannia, som den første utlending. Han fikk også Krigskorset for dette forsøket på å senke «Tirpitz», da han kom seg langt forbi fiendens linjer og var bare 16 km fra målet da dvergubåtene slet seg i en storm.

Senere som skipssjef for «Vigra», en ubåtjager bygget i USA, som sammen med søsterskipene«Hitra» og «Hessa» ble gitt i gave fra USA til den norske marine.

Manglende formell utdannelse førte til at Larsen steg langsomt i gradene, fra utskrevet kvartermester i 1941 til fenrik i 1943 og løytnant i 1945,[11] kapteinløytnant i 1953 og til orlogskaptein i 1966.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen arbeidet Larsen fra 1946 som fabrikant.[11] I filmen Shetlandsgjengen fra 1954 spilte han seg selv.

Han beholdt tilknytningen til Sjøforsvaret og arbeidet med oppbygningen av Sjøheimevernet. I 1953 ble han kapteinløytnant.[11] og i 1966 orlogskaptein.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Larsen ble rammet av et hjerneslag i midten av september 1990 og ble liggende på Haukeland sykehus frem til han døde den 12. oktober 1990. Han etterlot seg kone og tre døtre.[12]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Statuen av Shetlands-Larsen på Shetlands-Larsens brygge, Torget i Bergen.

Shetlands-Larsen ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater og mottok høye norske og britiske utmerkelser.[13]

Larsen ble tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942[14] og mottok medaljen for andre gang (utdeling med stjerne) i 1943.[15] Dette gjør ham til én av kun 11 mottakere som har fått Krigskorset mer enn en gang.

Han mottok også de norske medaljene St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen med tre stjerner, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Som første utlending ble han tildelt den britiske Conspicuous Gallantry Medal. Han fikk også de britiske dekorasjonene Distinguished Service Medal and Bar, Distinguished Service Cross og Distinguished Service Order, samt den amerikanske Medal of Freedom. For sin deltagelse i den finske Vinterkrigen mottok han Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940 og Svenska frivilligkårens plakett.

Leif Larsens utmerkelser er utstilt ved Nordsjøfartmuseet i Telavåg.

I 1995 ble en statue av ham oppført på Torgutstikkeren i Bergen, nå omdøpt til «Shetlands-Larsens brygge». Statuen ble avduket av kronprins Haakon Magnus den 8. mai 1995 ved en høytidelig seremoni. I 2000 ble Shetlands-Larsen kåret til «Århundrets vestlending» av Bergens Tidendes lesere.[16]

Shetlands-Larsen under Nato-øvelsen Operation Mainbrace i 1952.
Utmerkelser

Krigskorset med to sverd
St. Olavsmedaljen med ekegren
Krigsmedaljen med tre stjerner

Deltagermedaljen
Haakon VIIs 70-årsmedalje
Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940
Distinguished Service Order

Distinguished Service Cross
Distinguished Service Medal (med barre)
Conspicuous Gallantry Medal
Frihetsmedaljen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nasjonalbiblioteket.no, «Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ oppført som Leif Andreas, “Shetlands-Larsen” Larsen, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Frithjof Sælen: Shetlands-Larsen (s. 16-17), Ernst G. Mortensens forlag, ISBN 82-527-0691-6
  4. ^ Kjell Vidar Kalvik: «Forliste under jomfruturen», Sydvesten 20. april 2023
  5. ^ Kjell Vidar Kalvik: «Forliste under jomfruturen», Sydvesten 20. april 2023
  6. ^ Jørgen Jensen (1953). Krigen i Norge 1940. (3) : Operasjonene i Glåmadalføret, Trysil og Rendalen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 91. 
  7. ^ Frithjof Sælen: Shetlands-Larsen, 2. utgave, Oslo: Gyldendal , 1995, s. 25ff.
  8. ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. ISBN 8252109837. 
  9. ^ Kjell Vidar Kalvik: «Forliste under jomfruturen», Sydvesten 20. april 2023
  10. ^ Christensen/Moland: Myter om krigen i Norge (s. 140), forlaget Nova, Oslo 2011, ISBN 978-829-2390-312
  11. ^ a b c Steenstrup, Bjørn (1973-01-02). Hvem er Hvem?. Aschehoug. s. 335. ISBN 82-03-04886-2. Besøkt 24. april 2023. 
  12. ^ «Krigshelten er borte», VG, 14. oktober 1990, s. 10.
  13. ^ Ivar Kraglund. «Leif «Shetlands-Larsen»». Foreningen SNL. Besøkt 4. oktober 2016. 
  14. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 67.
  15. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, s. 96.
  16. ^ «Århundrets vestlending», Verdens Gang 24. desember 1999

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leif_Larsen&oldid=24132873»