Marcel Proust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marcel Proust
Marcel Proust
Marcel Proust, 1900
Født 10. juli 1871
Auteuil
Død 18. november 1922 (51 år)
Paris
Yrke Romanforfatter, essayist, litteraturkritiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Signatur
Marcel Prousts signatur

Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 187118. november 1922) var en fransk forfatter, kritiker og essayist, mest kjent for sitt store verk På sporet av den tapte tid (fransk: À la recherche du temps perdu). Det ble publisert i femten deler fra 1913 til 1927 (syv deler på norsk).

Proust levde fra 1905 et isolert liv, i prinsippet helt avskjermet fra omverden. Hans livsverk På sporet av den tapte tid strekker seg over nær 3000 sider i sju deler. Det skildrer avslutningen på 1800-tallet og århundreskiftet, La belle époque, i det franske sosietetsliv. Teksten inneholder en dybdestudie av fortelleren, hvor Proust, nærmeste med et psykoanalytisk innstilling, analyserer sitt eget sjelsliv. Blant de bøker som ble brent på de nasjonalsosialistiske bokbål i 1933 var Prousts verker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år[rediger | rediger kilde]

Proust ble født i Auteuil i hjemmet til sin grandonkel, to måneder etter freden i Frankfurt, som formelt endte den fransk-prøyssiske krig. Hans barndom sammenfaller med sammenfatningen av Den tredje franske republikk. Store deler av På sporet av den tapte tid omhandler de store forandringene i denne perioden, spesielt aristokratiets fall og middelklassens framvekst som finner sted under Den tredje franske republikk.

Prousts far, Achille Adrien Proust, var en prominent patolog og epidemiolog, i tillegg til at han var forfatter av mange artikler og bøker om medisin og hygiene. Prousts mor, Jeanne Clémence Weil, var datter av en rik og kulturell jødisk familie fra Alsace. Hun var belest, og hennes brev viser en velutviklet sans for humor. Hennes engelskkunnskaper var tilstrekkelige til å gi sønnen den nødvendige kompetansen for å oversette John Ruskin.

Fotografiet som skandaliserte Prousts mor: Marcel Proust (sittende), Robert de Flers (venstre) og Lucien Daudet (høyre), ca. 1894.

Da Proust var ni år, fikk han sitt første alvorlige astmaanfall. Etter dette ble han sett på som et sykelig barn. Proust tilbrakte lange ferier i landsbyen Illiers. Denne landsbyen, kombinert med minner fra hans grandonkels hus i Autenil, ble modellen for den oppdiktede byen Combray, hvor noen av de viktigste scener i På sporet av den tapte tid finner sted. I 1882 ble Proust elev ved Lycée Condorcet, men hans utdannelse ble avbrutt på grunn av hans sykdom. Til tross for dette utmerket han seg i litteratur, og fikk en pris det siste året. Det var gjennom noen klassekamerater han fikk adgang til noen av salongene hos det øvre borgerskapet, som ga ham mye materiale til På sporet av den tapte tid.

Til tross for hans svake helse, tjenestegjorde Proust et år i den franske hæren (1889–90) stasjonert ved Coligny Caserne i Orléans, en opplevelse som resulterte i den lengre episode i del tre av hans roman. Som ung mann var Proust en dilettant og en klatrer i samfunnet, hvis ambisjoner som forfatter ble bremset av hans mangel på disiplin. Hans omdømme fra denne tiden, som en snobb og en amatør, ga ham problemer med å få utgitt den første delen av sin storslåtte roman, utgitt i 1913.

Proust hadde et nært forhold til sin mor. For å blidgjøre sin far, som insisterte på at han skulle gjøre karriere, skaffet han seg en stilling ved Bibliothèque Mazarine sommeren 1896. Etter mye innsats skaffet han seg sykefravær, som ble utsatt i flere år til man antok at han hadde sluttet. Han arbeidet aldri på jobben sin, og flyttet aldri hjemmefra før begge foreldrene var døde. Proust, som var homoseksuell, var en av de første europeiske forfattere som snakket åpent om homofili.

Hans liv og familie endret seg kraftig mellom 1900 og 1905. I februar 1903 ble Prousts bror Robert gift og forlot hjemmet. Hans far døde i november samme år. Til slutt hendte det han tok tyngst, Prousts elskede mor døde i 1905. Hun etterlot ham en betydelig arv. I denne perioden ble helsen hans stadig forverret. Proust tilbrakte de siste tre årene av sitt liv på rommet sitt. Han sov om dagen og arbeidet om natten, for å fullføre sin roman. Han døde av lungebetennelse i 1922. Han ble gravlagt på gravlunden Père Lachaise i Paris.

Tidlig forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Jean Béraud, 'La Sortie du lycée Condorcet

Proust ble involvert i skriving og utgivelser i tidlig alder. I tillegg til de litterære magasinene han var tilknyttet, og som han utga under studiene, skrev Proust en fast spalte i Le Mensuel. I 1892 var han involvert i å opprette et nytt litterært tidsskrift, Le Banquet (også den franske tittelen på Platons Symposion). I de neste årene utga Proust jevnlig mindre tekststykker i Le Banquet og det prestisjetunge La Revue Blanche. I 1896 ble Les Plaisirs et les Jours, et kompendium av mange av disse tidlige stykkene utgitt. Boken inneholdt et forord av Anatole France og illustrasjoner av Mme. Lemaire. Produksjonen var så overdådig at boken kostet dobbelt så mye som andre bøker av samme størrelse.

Det året begynte Proust også arbeidet på en roman, som ikke ble utgitt før 1954 under tittelen Jean Santeuil av utgiveren. Mange av temaene man senere finner i På sporet av den tapte tid finner man først i dette ufullførte verket. Blant annet spørsmålet om hukommelse og nødvendigheten av refleksjon. Flere deler av På sporet av den tapte tid kan man allerede finne i Jean Santeuil. Beskrivelsen av foreldrene i Jean Santeuil er ganske krast, i skarp kontrast til den beundringen vi finner i hans mesterverk. Som følge av den dårlige mottagelsen av Les Plaisirs et les Jours, og egne problemer rundt handlingsgangen, forlot Proust gradvis prosjektet i 1897 og avsluttet arbeidet helt i 1899.

Fra 1895 brukte Proust mange år på å lese Thomas Carlyle, Ralph Waldo Emerson, og John Ruskin. Gjennom dene lesningen begynte Proust å få klarhet i sine egne teorier angående kunstnerens rolle i samfunnet. Ruskins arbeider ble spesielt viktig for Proust og han hevdet å kunne flere av hans verker utenat, blant annet The Seven Lamps of Architecture, The Bible of Amiens, og Praeterita.

Proust begynte på oversettelsen av to av Ruskins verker til fransk, men ble stanset av en utilstrekkelig beherskelse av engelsk. For å kompensere for dette gjorde han oversettelsen til en gruppearbeid. Først lagde moren et utkast som så ble gjennomgått av Proust, deretter av Marie Nordlinger, den engelske kusinen av hans venn og til tider Reynaldo Hahn, før de til slutt ble finpusset av Proust. En gang utgiveren konfronterte ham med prosessen svarte Proust, «Jeg hevder ikke at jeg kan engelsk, jeg hevder at jeg kan Ruskin». The Bible of Amiens ble utgitt på fransk i 1904 med Prousts introduksjon. Både oversettelsen og introduksjonen ble svært godt mottatt, Henri Bergson kalte Prousts introduksjon «et viktig bidrag til Ruskins psykologi» og ga tilsvarende kritikk til. Ved publiseringen arbeidet Proust allerede på Ruskins Sesame and Lilies, som han fullførte i juni 1905, rett før sin mors død, og ble utgitt i 1906. Historikere og kritikere har fastsatt at, bortsett fra Ruskin, var Prousts hovedinnflytelse Saint-Simon, Montaigne, Stendhal, Flaubert, George Eliot, Fjodor Dostojevskij, og Leo Tolstoj.

1908 var et viktig år for Prousts utvikling som forfatter. Under den første delen av året publiserte han pastisjer av andre forfattere i ulike magasiner. Disse øvelsene i etterligning kan ha hjulpet Proust i å utvikle sin egen stil. I våren og sommeren begynte han også sitt arbeid på mange ulike fragmenter som senere ble sammenfattet under arbeidstittelen Contre Saint-Beuve. Proust beskrev det han arbeidet på i et brev til en venn: «Jeg arbeider på: en studie av nobiliteten, en parisisk roman, et essay om Sainte-Beuve og Flaubert, et essay om kvinner, et essay om pederasti, en studie av glassmalerier, en studie av gravstener og en studie av romanen.»

Fra disse ulike fragmentene begynte Proust å utvikle en roman som han arbeidet på ustanselig gjennom denne perioden. Det grove omrisset av verket omhandlet en førstepersons forteller, ute av stand til å sovne, som gjennom natten husker hvordan han som et barn ventet på at moren skulle komme inn om morgenen. Romanen skulle avsluttes med en kritisk undersøkelse av Sainte-Beuve og en fornektelse av hans teori om at en kunstners biografi skulle være viktig for å forstå hans verk. I de ufullførte manuskriptene er flere elementer som samsvarer med deler av På sporet av den tapte tid. Problemer med å finne en utgiver ledet Proust til å arbeide på et annet verk som omhandlet mange av de samme temaer. I 1910 hadde hans arbeid begynt på På sporet av den tapte tid.

På sporet av den tapte tid[rediger | rediger kilde]

Graven til Marcel Proust på Père Lachaise i Paris.

På sporet av den tapte tid består av femten bind på omkring 3200 sider, utgitt i 12 bind på norsk i oversettelse av Anne-Lisa Amadou. Verket inneholder mer enn 2000 karakterer. Graham Greene kalte Proust for «den største romanforfatteren på 1900-tallet», og W. Somerset Maugham karakteriserte den som «den største fiksjon til dags dato». Proust døde før han fikk muligheten til å fullføre de siste delene av verket, de siste tre delene ble utgitt etter hans død og revidert av hans bror Robert.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Portraits de femmes
  • 1896 – Les plaisirs et les jours
  • 1913–1927 – À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid)
    • 1913 – Du côté de chez Swann (Veien til Swann)
    • 1918 – À l'ombre des jeunes filles en fleur (I skyggen av piker i blomst)
    • 1920 – Le côté de Guermantes (Veien til Guermantes)
    • 1922 – Sodome et Gomorrhe (Sodoma og Gomorra)
    • 1923 – La prisonnière (Fangen)
    • 1925 – Albertine disparue (Albertine forsvunnet; opprinnelig tittel: La fugitive, Flyktningen)
    • 1927 – Le temps retrouvé (Den gjenfundne tid)
  • 1919 – Pastiches et mélanges
  • 1954 – Contre Sainte-Beuve
  • 1954 – Jean Santeuil (uferdig)

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aciman, André (2004): The Proust Project. New York: Farrar, Straus and Giroux
  • Adorno, Theodor (1967): Prisms. Cambridge, Mass.: MIT Press
  • Adorno, Theodor (1991): «Short Commentaries on Proust» i: Notes to Literature, oversatt av S. Weber-Nicholsen, New York: Columbia University Press.
  • Albaret, Céleste (2003): Monsieur Proust. Overs. Barbara Bray. New York: The New York Review of Books
  • Benjamin, Walter (1969): «The Image of Proust» i: Illuminations, overs. Harry Zohn (New York: Schocken Books, s. 201-215.
  • Bernard, Anne-Marie (2002): The World of Proust, as seen by Paul Nadar. Cambridge, Mass.: MIT Press
  • Carter, William C. (2002): Marcel Proust: a life. New Haven: Yale University Press
  • Chardin, Philippe (2006): Proust ou le bonheur du petit personnage qui compare. Paris: Honoré Champion
  • Davenport-Hines, Richard (2006): A Night at the Majestic. London: Faber and Faber ISBN 9780571220090
  • De Botton, Alain (1998): How Proust Can Change Your Life. New York: Vintage Books

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]