Rolf Jacobsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rolf Jacobsen
Rolf Jacobsen
Portrett av Rolf Jacobsen
Foto:Gro Jarto
Født 8. mars 1907
Kristiania
Død 20. februar 1994
Hamar
Yrke lyriker, journalist
Debut Jord og jern

Rolf Jacobsen (født 8. mars 1907 i Kristiania, død 20. februar 1994Hamar) var en norsk lyriker og journalist. Han regnes som en av Norges største lyrikere. Da han i 1933 debuterte med diktsamlingen Jord og jern, ble han omtalt som en ny stemme for en ny tid, og samlingen ble kalt for Norges første modernistiske diktsamling.

Jacobsen arbeidet som journalist på Flisa før han i 1941 ble redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad. Han ble dømt for landssvik i 1945. Først i 1949 fikk han arbeide, da i bokhandel på Hamar. I 1961 fikk han jobb i Hamar Stiftstidende, og familien flyttet til Skappelsgate på Hamar, hvor han kom til å bli boende livet ut, nær jernbanelinjene.

Det er vanlig å betrakte forholdet mellom natur og teknikk som et hovedmotiv i Jacobsens forfatterskap; dette er en tolkning som har støtte både i førsteinntrykket som ble skapt av debutsamlingen og dens tittel Jord og jern; og i Jacobsens egne fortolkninger av sitt forfatterskap. Jacobsens forfatterskap er båret av en fascinasjon for «det nye», estetikken, kreftene og muligheten i framskrittet. Begeistringen er imidlertid mest til stede på overflaten. Dikterjeg'et har erfart og er selv grepet av uroen og fremmedheten i «byens jagende pulsslag».

Biografi[rediger | rediger kilde]

Portrett av Rolf Jacobsen, 1933

Rolf Jacobsen var sønn av lege og tannlege Martin Julius Jacobsen (1865–1944) og sanitetssøster Marie Jacobsen, født Nilsen (1880–1953). Faren benyttet vanligvis Julius som fornavn. En to år yngre bror, Anton Martin, ble født i 1909. Familien flyttet i 1913 til Flisa i Åsnes, hvor Julius Jacobsen ble ansatt som en av landets første skoletannleger. Brødrene ble delvis undervist hjemme av moren, som hadde avlagt «lavere lærerprøve» i 1898.

Skolegang i Kristiania[rediger | rediger kilde]

Tretten år gammel flyttet Rolf Jacobsen tilbake til Kristiania for å gå på middelskole og senere gymnas. Det første året på middelskolen bodde han hos morens søster Netten og hennes mann, jernbaneingeniør og sjef for Statens brokontor Herman Engelsrud. Sytti år senere kunne han fremdeles minnes at han pløyde seg gjennom onkelens kolossale samling jernbanelitteratur og reiseskildringer.[1]

I 1923 begynte han på gymnaset, på latinlinjen ved Fagerborg gymnas. Foreldrene, som fortsatt bodde på Flisa, fikk store økonomiske problemer under nedgangstidene som fulgte omleggingen av pengepolitikken samme år. I 1926 eller -27 mistet Julius sin stilling som skoletannlege på grunn av den håpløse kommuneøkonomien. Han prøvde å etablere seg som privatpraktiserende tannlege på Hof, men de harde tidene ga et dårlig kundegrunnlag. Både Rolf og broren Anton fullførte likevel gymnaset, Rolf i 1926.

I denne perioden vaktes hans interesse for Edda, for Sigbjørn Obstfelder og Tore Ørjasæters diktning. En annen påvirkning han selv trakk fram i sine siste år var Det Norske Teaterets oppsetning av Karel Čapeks R.U.R., Rossums Universale Roboter. Den unge Rolf Jacobsen markerte seg også som landsmålsmann. I 1925 ble han redaktør for det landsdekkende bladet Norges Gymnasiaster.

Studiene ved Universitetet i Oslo finansierte Rolf Jacobsen delvis ved å arbeide som garderobevakt. Han studerte teologi, historie, filosofi og norsk, men tok aldri noen eksamener utover forberedende.

Han fortsatte å skrive, og i 1928 fikk han sin første novelle på trykk, i Illustrert Familieblad. Han fikk utgitt flere noveller og dikt, samt slagertekster under pseudonym. Han var aktiv i Norske Studenters Kristelige Forbunds Blandede Kor og i dannelsen av Akademisk Korforening, hvor han ble viseformann. Under studietiden begynte også Jacobsens politiske engasjement, og han ble medlem av Clarté.

Familiens økonomiske problemer fortsatte gjennom denne perioden. Forholdet mellom Julius og Marie hadde skrantet i mange år, og i 1930 flyttet Marie Jacobsen fra sin mann.

Jord og jern[rediger | rediger kilde]

I september 1932 sendte Rolf Jacobsen inn sin første diktsamling til Gyldendal. Arbeidstittelen var Begynnelsen. Måneden etter ble han innlagt på sykehus med tørr pleuritt, han ble liggende til januar året etter. Straks etter fikk Jacobsen beskjed om at diktsamlingen var antatt, den skulle komme ut året etter. Den endelige tittelen ble Jord og jern.

glefset av motormunnen / mot veiens kurve / mens landet kommer / med favnen åpen
Fra diktet «Nitti kilometer», 1933
..byens jagende pulsslag..
Fra diktet «Signaler», 1933

Jord og jern ble utgitt i oktober 1933. Diktsamlingen fikk overveiende positiv mottakelse av anmelderne, ikke bare i Norge men også i Sverige og Danmark. Enkelte tok i bruk kraftuttrykk som «oppsiktsvekkende»[2], og han ble etterhvert omtalt som en ny stemme for en ny tid[3], . Bildebruken ble bemerket, likeså de futuristiske trekkene, fascinasjonen ved maskinene. I intervjuer i forbindelse med utgivelsen fortalte Rolf Jacobsen om sine forbilder, og nevnte Den eldre Edda, Harry Martinson og Johannes V. Jensen. Anmelderne så todelingen mellom naturbilder og samtidsteknikken, men moderniteten i diktene ble understreket. Også av forlaget, som ga boken et slående utstyr, et smalt format i aluminiumkartong. Bokomslaget fikk prisen årets vakreste bok.

Sitat Men Jord og jern er også noe mer [...] en slags skapelsesberetning. Den naturen jeg skildrer er den primitive: jorden, kjempeøglene, regnværet, isbreen. «Regn var det første sansene skjønte på jorden,» som det heter i det første diktet. At vi er sprunget ut av naturen, preger første del. Hva det er blitt til, teknikken, som en slags motpol, preger andre Sitat
– Rolf Jacobsen, 1978[4]

Med hjelp av et legat han hadde fått ved utgivelsen og forskudd fra forlaget, reiste Rolf Jacobsen i 1934 i flere måneder i Finland, og til Berlin. Han hadde mer kontakt med Mot Dag-kretsen, og i en kort periode i 1934–35 var han også medlem. Ved årsskiftet flyttet han tilbake til Flisa.

Journalist og arbeiderpartimann[rediger | rediger kilde]

Den neste diktsamlingen, Vrimmel, kom ut i november 1935. Anmeldelsene var velvillige, men ikke overstrømmende.

Rolf Jacobsen var samme år blitt medlem av Flisa Arbeiderungdomslag, og i 1936 ble han formann. Han organiserte ungdomslagets Tramgjeng, et politisk amatørteater. I november 1936 ble han formann i Solør-Odal distriktslag av AUF. Han la ned et arbeide som ble lagt merke til i Arbeiderpartiet. I 1937 ble han formann i Aasnes Arbeiderparti, han ble valgt inn i Åsnes herredsstyre og gruppefører for Ap. Han fikk plass i formannskapet, ble formann i Sosialstyret, formann i Bibliotekstyret, formann i Kinostyret og formann for Trygdekassen.

I november 1937 ble Rolf Jacobsen ansatt som ansvarlig for Kongsvinger Arbeiderblads Flisa-kontor. Kontorets to små rom kom til å tjene som både aviskontor, partikontor og Jacobsens private leilighet. Han vant snart anerkjennelse også for avisarbeidet. I desember 1938 ga avisens redaktør Aksel Zachariassen offentlig uttrykk for at det alene var Jacobsens fortjeneste «at Kongsvinger Arbeiderblad også i de øvre Solørbygder er blitt den best utbredte og toneangivende avis», og beskrev ham som «ikke bare en flink skribent, men en interessert og påpasselig journalist».

Krigsutbruddet[rediger | rediger kilde]

Våren 1940 trakk Rolf Jacobsen seg som formann i Åsnes Arbeiderparti på grunn av det han oppfattet som unnfallende holdning fra Johan Nygaardsvolds regjering i kjølvannet av Altmark-saken. Etter den tyske invasjonen søkte han 16. oktober 1940 medlemskap i Nasjonal Samling. Medlemskapet ble imidlertid ikke offentlig kjent.

Om årsakene til innmeldelsen i NS skrev han senere[5] at han følte at han hadde «valget mellom to forræderier». Han anså at både Quisling og regjeringen Nygaardsvold hadde overtrådt grunnloven, og England hadde han alltid sett på som «arbeiderklassens farligste motstander». Han anså en tysk seier i Vest-Europa som sannsynlig og mente at Nasjonal Samling «ga en vesentlig mulighet for et samarbeid med okkupasjonsmakten for å redde det som reddes kunne».

Den 21. desember 1940 ble Rolf Jacobsen gift med Petra Tendø. De hadde truffet hverandre omkring to år tidligere. Petra Tendø var datter av skreddermester Carl Tendø og hans kone Emma, født Køien. Familien Tendø hadde et småbruk ved Skalbukilen på Åsnes Finnskog. Da Petra og Rolf møttes, arbeidet hun som hushjelp hos postmesteren på Flisa. I motsetning til Rolfs foreldres ekteskap, ble hans samliv med Petra langt og lykkelig. «Vi fant ut at vi sikkert var det lykkeligste ekteparet på hele Hamar, og det sa vi til hverandre, rett som det var» skal Rolf Jacobsen ha sagt etter hennes død.

Redaktør i Glåmdalen[rediger | rediger kilde]

6. januar 1941 ble Rolf Jacobsen ansatt som redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad (avisen skiftet navn til Glåmdalen i 1943). Nasjonal Samlings fylkespressesjef var misfornøyd med redaktør Zachariassen, og hadde forlangt at det ble tilsatt en politisk ansvarlig medredaktør. Rolf Jacobsen hadde tillit fra begge sider, avisens styre kjente ham som en dyktig avismann og var ikke klar over hans NS-medlemskap. Jacobsen søkte ikke stillingen, og mottok den etter egne opplysninger nølende.

Rolf og Petra Jacobsen flyttet til Kongsvinger. Den 13. januar tiltrådte han som ansvarlig redaktør. Hans uttalte forsett var å berge avisen gjennom krigsårene. Vurdert mot dette målet gjorde han en god jobb, avisens opplag økte og den ble en populær lokalavis. Samtidig fikk den, slik NS pressesjef hadde diktert, en mer tyskvennlig innretning. I mai 1941 sa Zachariassen opp sin stilling i protest. Han ble arrestert 22. juni 1941, under razziaene som fulgte den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Etter en tid ble han sendt til Sachsenhausen.

Et lyspunkt i denne tiden må ha vært da redaktør Jacobsen høsten 1941 ble oppsøkt av en ung tømmerhogger, Hans Børli, som gjerne ville vise fram noen dikt han hadde skrevet. Rolf Jacobsen likte det han så, han tok inn flere dikt i avisen og oppmuntret den unge dikteren.

På tidlighøsten 1942 fikk Rolf Jacobsen sin første sønn. I august samme år ble han propagandaleder i Kongsvinger lag av NS, angivelig for å forhindre at en annen i stillingen skulle kunne diktere avisens innhold.

Anton Jacobsens tragedie[rediger | rediger kilde]

Rolf Jacobsens bror Anton hadde startet studier ved NTH i Trondheim, men måtte etter en tid avbryte disse. I de første krigsårene var han medeier av et entreprenørfirma som bygget brakker for tyskerne på Værnes. Samtidig var han tilknyttet Skylark B, en spionsender for britiske SIS. Gruppen ble rullet opp høsten 1941, og 13. september dette året ble Anton arrestert.

Situasjonen ble en sterk påkjenning for familien, først og fremst uttrykt i Julius Jacobsens notater. Rolf fikk besøke broren én gang, i fengselet på Akershus. Dette skjedde i mars 1943. I slutten av juli samme år ble Anton sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler som Nacht und Nebel-fange. 15. januar 1945 døde han av dysenteri i Durchgangslager Gröditz-Riesa nær Dresden.

De siste krigsårene. Landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Fra august 1943 begynte Rolf Jacobsen å signere lederartiklene i Glåmdalen, som avisen nå het. Han gikk nå svært langt i å promotere nazistiske synspunkter. Lite av dette var stoff han hadde fått tilsendt fra okkupasjonsmakten eller NS, det meste kom fra Jacobsen selv.[6]

I januar 1945 fikk Rolf og Petra Jacobsen sin andre sønn. Natt til 8. mai var Rolf Jacobsen for siste gang med på å redigere avisen. Dagen etter ble han arrestert.

Under landssviksaken i august 1946 fikk Rolf Jacobsen gode skussmål fra sine medarbeidere i avisen. Også redaktør Zachariassen tok ham i forsvar. Han ble berømmet for sin innsats for avisen. Da og senere var det vanskelig for mange å forstå hans tilknytning til NS og nazismen, den ble omtalt som «en ulykke», «noe han rotet seg borti».

Tiltalens punkt A gjaldt medlemskap i NS og vervet som propagandaleder. Retten tok her utgangspunkt i Jacobsens månedsrapporter som propagandaleder, som de mente «hadde et innhold som ikke er bra for tiltaltes sak». Tyve lederartikler var tatt med i tiltalens punkt B. Jacobsens hovedforsvar bygget på at alle hans handlinger var grunnet i et ønske om å berge Glåmdalen som en sosialt betont avis. Angående lederartiklene hevdet han at dette var stoff han var beordret til å ta inn av tyskerne eller NS.

I dommen ble det i formildende retning anført at Jacobsen «har hørt til den moderate fløy innen NS, og han har ikke vært ondsinnet». Retten vil heller ikke helt se bort fra at «han ut fra forvirrede begreper bl.a. hadde til hensikt å redde... avisen». Dommen lød likevel på 3 år og 6 måneders straffearbeid, og 10 års rettighetstap.

Mens han sonet dommen var Rolf Jacobsen det meste av tiden på tømmerhogst. På grunn av dårlig helse ble han sysselsatt som kokk. Han ble løslatt den 18. oktober 1947, med 3 års prøvetid.

Bokhandlerassistent og pendler[rediger | rediger kilde]

St. Torfinns kirke fra 1939. Jacobsen ble tatt opp i den katolske kirke her i 1951.

De første årene etterpå var det vanskelig for Rolf Jacobsen å skaffe seg arbeide, unntatt noen korte perioder med tømmerhogst og skogplanting. Mens Rolf satt fengslet hadde Petra åpnet systue for å forsørge familien, nå måtte hun også forsørge ham. I januar 1949 fikk han endelig fast arbeide som bokhandlermedhjelper i M. Gravdahls Bokhandel på Hamar. Bolignøden etter krigen gjorde det foreløpig umulig å skaffe husrom for familien. Rolf Jacobsen bodde i tre år på hybel på Hamar. Han pendlet hjem til Kongsvinger annenhver helg.

Mens han sonet landssvikdommen begynte Jacobsen å engasjere seg i trosspørsmål. Han kom i tanker om at de store politiske ideologiene bare var skyggebilder av den kristne kirke. Dagbøkene forteller at han leste nesten daglig i Bibelen, men samtidig syntes han Den norske kirke virket så fattigslig. I 1951 konverterte han til katolisismen. «Jeg hadde ikke noe sted å stå», sa han i 1992. «Jeg snakket med presten der (i St. Torfinns kirke i Hamar), og han snakket med meg, og så ble jeg værende der». Den 2. mars 1951 ble han tatt opp i den katolske kirke i St. Torfinns menighet.

I august samme år, 16 år etter utgivelsen av Vrimmel, kunne Jacobsen endelig sende manuskriptet til sin tredje diktsamling til Gyldendal. Fjerntog ble utgitt knappe tre måneder senere. Den fikk liten oppmerksomhet hos kritikerne, men noen anmeldere uttrykte begeistring.

I 1952 fant familien Jacobsen endelig et hus hvor de kunne flytte sammen igjen, i Nes i Ringsaker. Men i forhold til Rolfs arbeidsplass ble de boende på feil side av Mjøsa, han pendlet nå fram og tilbake med båt hver dag. Om vinteren tok han gjerne sparken ove mjøsisen, for å komme seg til Hamar.

Ansett og ansatt[rediger | rediger kilde]

I november 1954 kom Hemmelig liv. Rolf Jacobsen skulle selv komme til å kalle denne diktsamlingen sitt andre gjennombrudd. Denne gangen jublet kritikerne. Flere av diktene ble raskt gjengangere i diktantologier. «Landskap med gravemaskiner» er blitt omtalt som det første «grønne» arbeidet i norsk lyrikk. Nå fikk Jacobsen også offentlig anerkjennelse i form av statens treårige arbeidsstipend.

Sommeren i gresset fulgte i 1956. I 1958 ble han tildelt Gyldendals jubileumsstipend på 10 000 kroner.

Jacobsen hadde i disse årene også fått sitt gjennombrudd hos publikum. Diktene hans ble lest på radio i NRK, i 1957 hadde Carl Fredrik Prytz lagd et radioprogram om ham.

Da Brev til lyset kom i 1960 ble den belønnet med Kritikerprisen. Kritikken var blandet. I Profil oppsummerte Bjørn Nilsen med at det nå var en moden mann som skrev, naturfølelsen var inderligere, språket hadde fått «en avklaret ro over seg».

Rolf Jacobsens bolig i Skappels gate 2, Hamar.
Historisk skilt på boligen.

I 1961 fikk Rolf Jacobsen endelig arbeide i avis igjen, da han ble ansatt som journalist i Hamar Stiftstidende. Og i oktober 1961 flyttet familien Jacobsen til Skappels gate 2 på Hamar, nær jernbanelinjene. Denne nærheten til jernbanen, og forfatterens fortrolighet med rutetidene, kom etterhvert til å bli en viktig del av mytologien rundt Jacobsen.

Samme år fikk Jacobsen Statens kunstnerstipend. I 1963 fikk han igjen Statens treårige arbeidsstipend. Fra 1955 hadde Rolf og Petra reist i Europa: Stipendiene og prisene var viktige, fordi de ga Rolf Jacobsen muligheten til å reise bort og arbeide noen måneder hvert år.

Stillheten efterpå kom ut i 1965. Den ble på en måte hans tredje gjennombrudd. Den innbrakte ham Riksmålsprisen, men viktigere var at han ble oppdaget av 1960-tallets unge. Den nye generasjonen lesere kjente seg igjen i dikterens motiv, og fant i diktene en samfunnskritikk som tiltalte dem. Dette var også den første av hans diktsamlinger som virkelig ble oppdaget utenfor Norges grenser.

Fra 1967 arbeidet Rolf Jacobsen som redaksjonssekretær og nattredaktør i Hamar Stiftstidende. I 1968 mottok han Doblougprisen, og da Headlines ble utgitt i året etter ble hans stigende stjerne ute i Europa kommentert.

For første gang på lenge, kom Jacobsens historie fra okkupasjonstiden opp igjen i 1969. Dette skjedde i forbindelse med at han ble tildelt Glåmdalens kulturpris. Ikke alle var enige i denne tildelingen. Jacobsen selv later i senere år til å ha fortrengt hendelsene fra krigsårene, bevisst eller ubevisst. I den virkeligheten han beskriver i senere intervjuer meldte han seg ikke selv inn i NS, det var nærmest noe som hendte automatisk og på et senere tidspunkt for at han skulle kunne fortsette som redaktør. Lederartiklene hadde han mottatt ferdigskrevet og trykket under tvang, men han hadde prøvd å moderere dem. Angående redaktør Zachariassen som ble sendt til Sachsenhausen, kunne Jacobsen i 1992 uttale at «han hadde det ikke så verst der nede», Sachsenhausen var en «moderat» leir.

Feiret dikter[rediger | rediger kilde]

Rolf Jacobsen ble pensjonert fra avisen ved årsskiftet 197172. I oktober 1972 ble Pass for dørene – dørene lukkes utgitt. Enkelte anmeldere, blant dem Paal Brekke, oppfattet den som mer politisk. Andre bemerket en mørkere, mer pessimistisk tone i diktene.

Jacobsen begynte å bli en populær oppleser av egne dikt på radio og plate. Han levde mindre anonymt og tilbaketrukket enn før, han ble intervjuet på fjernsynet, han holdt opplesninger. Han reiste på turnéer, blant annet med Jan Erik Vold og Egil Kapstad. I 1974 ble han innvalgt i Det Norske Akademi. Pusteøvelse kom i 1975, igjen var det sivilisasjonskritikken som dominerte. Jacobsen var i takt med sin tid.

Til 70-års jubileet i 1977 kom Den ensomme veranda med dikt fra flere perioder av hans liv, samt en ny, bearbeidet utgave av Samlede dikt. Men ved utgivelsen av Tenk på noe annet i 1979 begynner anmeldelsene å bli noe delte. Man kunne ane en tendens til at de som hadde tatt til seg Jacobsens dikt fordi de leste en bestemt politisk retning inn i dem ikke lenger fant ham radikal nok. Utenlands vokste Jacobsens renommé. Ved slutten av 1970-tallet var han oversatt til et tyvetalls språk. Han ble invitert til internasjonale poesifestivaler, og deltok også på slike på begynnelsen av 1980-tallet.

Det siste tiåret[rediger | rediger kilde]

Dikt av Rolf Jacobsen ved Østre Torg i Hamar – Også du kan si et ord om glede. Du har en hånd, varm. Hvis du vil.

Den 2. desember 1983 døde Petra Jacobsen av hjerteinfarkt. De neste to årene arbeidet Rolf Jacobsen med det som skulle bli hans siste diktsamling: Nattåpent (1985). Bokens andre del, kjærlighets- og sørgediktene over Petra, vakte oppsikt. «Blant de vakreste kjærlighetsdikt i hele den norske litteratur», skrev Finn Jor i Aftenposten. Og leserne var enige.

I årene etter den siste diktsamlingen økte heller enn avtok den nå aldrende dikterens samfunnsengasjement. I 1988 skrev Jacobsen manus til videoproduksjonen Du verden for en by... 1000 års Hamar-historie med Rolf Jacobsen som guide. Han leste selv kommentarene, filmen kom i 1990. Han engasjerte seg i miljøsaker i nærmiljøet, og ble i 1989 æresmedlem i Hamar Natur og Ungdom. I 1991 stilte han sammen med flere lokale kulturpersonligheter for protestlisten By- og bygdelista til kommunevalget.

Rolf Jacobsen opptrådte siste gang offentlig på Bjørnsonfestivalen i 1993. I forbindelse med folkeavstemningen om EU i 1994 bidro han med diktet Anderledeslandet i Nei til EUs antologi Lesebok 1994. Dermed ble noe av det siste han gjorde å lansere et begrep som skulle komme til å stå sentralt i norsk politikk i mange år framover: Annerledeslandet. Han døde av hjerteproblemer den 20. februar 1994.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Hamar jernbanestasjon. Togene, og kommunikasjon generelt, var et hyppig element i Jacobsens bilder av «det nye»
Slik er skinnegangen spent over jorden som en bro
Fra «Jernbaneland», 1933

Det er vanlig å betrakte forholdet mellom natur og teknikk som et hovedmotiv i Jacobsens forfatterskap; dette er en tolkning som har støtte både i førsteinntrykket som ble skapt av debutsamlingen og dens tittel Jord og jern; og i Jacobsens egne fortolkninger av sitt forfatterskap.

Sitat Tittelen viser til møtet mellom natur og teknikk, mellom det tidløse og det aktuelle, mellom tradisjon og nyskapelse. Til hver pol i denne motsetningen svarer en hovedavdeling i diktsamlingen Sitat
– A. Lombnæs, 1993[7]
Sitat Tittelen Jord og jern, by og land, blomster og gater, det opprinnelige mot det menneskeskapte, kan kanskje stå som en devise over det jeg har laget. Sitat
– Jacobsen, 1975[8]

Som elementer i denne dualismen og disse to hovedelementene finnes flere grep:

  • Besjeling av naturen, slik som i diktene Mai måne, Hyss og debutsamlingens åpningsdikt Regn.
  • Besjeling av teknikken, slik som i diktene Nitti kilometer, Fjerntog og Gamle ur.
  • Naturliggjøring av tingene, slik som i diktene Bussene lengter hjem[9], Broen og Odda.

Jacobsens holdning til teknikken er tvetydig; det er noe umenneskelig ved den, samtidig som den skaper undring over tilblivelse.[10] Sangen i verden kommer fra kraftledningene, fra gravemaskinene og særlig fra togene.

Uroen i det moderne[rediger | rediger kilde]

Jacobsens forfatterskap er båret av en fascinasjon for «det nye», estetikken, kreftene og muligheten i framskrittet. Begeistringen er imidlertid mest til stede på overflaten. Dikterjeg'et har erfart og er selv grepet av uroen, den ubestemte lengselen som konkretiseres i maskinene, helst kommunikasjonsmidlene.[11]

Denne følelsen uttrykkes blant annet i diktet Til jorden (med vennlig hilsen)[9]:

Hør her jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
[...]

En lignende fremmedhet finnes også i diktet Signaler[12] med linjene «Byens signaler, / byens jagende pulsslag / vil du fornemme en natt: – / den natt / du første gang / går ensom og uten håp, – / stige som gjaldende hån bak dig / fra gatenes sten: / – Dine egne klaprende fottrin.» og i diktet Tanker ved avlytting av et radioteleskop.

Det er ved første øyekast mulig å oppfatte Jacobsens verdensbilde som en natur truet av teknikken, men en nærmere lesning av det kjente diktet Landskap med gravemaskiner[9] viser at også maskinene er ofre med «blindede øyner og lenker om føttene», og det er lett å gi flere eksempler på at også teknikken er en fange av samtidens tyranni.

Lyrikeren og kritikeren Jan Erik Vold har introdusert begrepsparet fortvilelse og saktmodighet som nøkkelbegrep i Jacobsens forfatterskap.[13]

Hos Jacobsen er det et grunndrag som dominerer, en livsinnsikt, som i min lesning bringes på formel i de to spenningspolene: fortvilelse, saktmodighet. Jacobsens oppgave var en slags forsoningsoppdrag: Å bringe til forsoning i saktmodighet all den fortvilelse som finnes.

Å tilegne seg verden gjennom geografi[rediger | rediger kilde]

Taigaen, fra Kolmya i Sibir.
treskygge, skogsfugl og maur halve / jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene. / Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg
Fra diktet «Tanker ved Ånestadkrysset»
Tømmer fra duftende skoger, fløtet på langsomme elver
Fra diktet «Jernbaneland», 1933

En annet gjennomgående element i forfatterskapet er tilegnelsen av geografien. Med ulike virkemidler uttrykker diktene en dyp tilknytning til det konkrete naturlandskapet, slik det vises seg nært og fjernt, og gjerne ved å lese det store inn i det lille, nære og konkrete.

Tanke ved Ånestadkrysset (utdrag)[9]
[...]
For ved Ånestadkrysset i Løten begynner Taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.
Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.

Andre dikt som på samme måte skriver seg inn landskapet er Hundvåko[14], Mere fjell, Fjordene i august, Bonde-Norge, Mere fjell, I de store parker og Langsomt--.

Dikterstemmen kan variere mellom besjeling, besverging, avklarte formanende læredikt og dikt som henvender seg til naturen i form av en bønn. Eksempel på bønnedikt er Morgen, kan jeg ta dig inn til mig, mens Tømmer[15] inneholder trekk av både besvergelse og læredikt: «Det er disse ting stjernehimmelen er satt over: de dødes ensomhet, ungdommens mot og tømmer som føres langsomt avsted på store elver».

Diktet Pusteøvelse[9] er også et karakteristisk dikt som forener besjeling og belærende formaning:

Pusteøvelse (utdrag)
[...]
Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.
Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen
- til deg selv.

Sanseren og Formaneren[rediger | rediger kilde]

Jacobsens dikt inneholder et bredt spekter av skrivestiler. Selv trekker han oftest frem "sanseren":

«jeg tror kunstnerne har litt lengre antenner enn andre, det er nerva bak all kunst»[16]
«Poesien [...] utsier noe som ikke har vært sagt før. Iakttagelser som før kanskje bare var halvbevisste, bringes frem av poesien for bevisstheten»[17]

Samtidig finnes som nevnt en besvergende skrivestil, og i mange dikt en myndig formanende stemme. Slik for eksempel i diktene Stillheten etterpå[18] og Når de sover[9], hvor dikterstemmen gir myndige råd til leseren, eller til "menneskene":

bli ferdig og kom hjem / til stillheten etterpå
Kunne vi bare tale til hverandre da / når hjertene er som halvt åpne blomster

Kjærlighetsdikt[rediger | rediger kilde]

Rolf Jacobsen skrev bemerkelsesverdig få kjærlighetsdikt. Et unntak er det tidlige frieriet I berg (1951)[19]:

Vil du være de dansende elver blå,
så er jeg de tunge lier?

Ellers ble kjærlighetsdiktene forløst i samlingen Nattåpent, hvor Jacobsen «synliggjør den kjærlighet han unevnt har levd på hele sitt liv».[20]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Bysten av Jacobsen ved inngangen til Hamar bibliotek, utført av Nils Aas og avduket i 1995.

Jacobsens lyrikk er oversatt til mer enn 30 språk. Han ble fire ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris, siste gang i 1986 for diktsamlingen Nattåpent.

En byste av Jacobsen, utført av Nils Aas, ble avduket foran Hamar bibliotek i 1995. En annen byste, utført av Anne Raknes, eies av Gyldendal forlag.

Foreningen Rolf Jacobsens Venner ble stiftet i januar 1997. Foreningens formål er «å styrke interessen for Rolf Jacobsens forfatterskap». Foreningen gjennomfører seminarer, byvandringer, og ulike arrangementer.

Omfanget av hans tidlige NS-medlemskap, fra 1940, ble ikke kjent i sin fulle bredde før i 1998, da det utkom to biografier om ham.[21] Jacobsen hadde selv lenge hevdet at han meldte seg inn i NS etter at han ble ansatt som redaktør i Glåmdalen. Opplysningene vakte forundring, mest over hvor streng fortielsen hadde vært. Jacobsens omdømme har i liten grad blitt endret av dette.

Priser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Jord og jerndikt (1933)
  • Vrimmel – dikt (1935)
  • Fjerntog – dikt (1951)
  • Hemmelig liv – dikt (1954)
  • Sommeren i gresset – dikt (1956)
  • Brev til lyset – dikt (1960)
  • Stillheten efterpå – dikt (1965)
  • Headlines – dikt (1969)
  • Pass for dørene – dørene lukkes – dikt (1972)
  • Pusteøvelse – dikt (1975)
  • Den ensomme veranda – dikt (1977)
  • Tenk på noe annet – dikt (1979)
  • Nattåpent – dikt (1985)
  • Alle mine dikt – dikt (1990)
  • Liv laga – dikt (1991)
  • En liten kvast med tusenfryd og fire rare løk: ukjente dikt og tekster 1925-1993 – dikt (1996)
  • Samlede dikt – (1999)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knut Faldbakken. Rolf Jacobsen: Stifinneren. I: Vinduet, 1975, nr 1
  • Ole Karlsen (red.). Frøkorn av ild. Om Rolf Jacobsens forfatterskap. LNU/Cappelen, Oslo 1993.
  • Kastborg, Willy R. «Rolf Jacobsen». I boka: I kunstnerens verksted. Intervjuer. Cappelen, 1967
  • Hanne Lillebo: Ord må en omvei, Aschehoug, 1998. ISBN 82-03-18059-0Les i fulltekst
  • Ove Røsbak: En dikter og hans skygge, Gyldendal, 1998. ISBN 82-05-24738-2Les i fulltekst
  • Else Hanna Tendø. Det var her -. Rolf Jacobsens liv i Solør. Flisa: eget forlag, 1997. ISBN 82-994411-0-2Les i fulltekst
  • Olav Vesaas. Rolf Jacobsen -- en stifinner i hverdagen. Cappelen, 1994
  • Vold, Jan Erik. «Rolf Jacobsen. Geografi. Barndom. Ungdom. Ord. Rolf Jacobsen i samtale med Jan Erik Vold». I: Samtiden, 1986, nr 3
  • Vold, Jan Erik. «Rolf Jacobsen (1907–1994)». I boka: Storytellers. En begrunnet antologi. Gyldendal, 1998
  • Aadland, Erling. "Forundring, Trofasthet". Poetisk tenkning i Rolf Jacobsens lyrikk. Gyldendal, 1996. Doktoravhandling
  • Aadland, Erling. «Om Rolf Jacobsens poetiske tenkning -- 'mot det som/ikke er'.» I: Nytt norsk tidsskrift, 1993. Utdrag fra dr.avh.
  • Littforsk 99 bøker, artikler og hovedoppgaver om Jacobsen

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Olav Vesaas: Rolf Jacobsen – En stifinner i hverdagen (1994)
  2. ^ Hans Heiberg, anmeldelse i Arbeiderbladet
  3. ^ Philip Houm i Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene (1955): Man oppfattet ham straks som et av de mest utpregede lyriske talenter i sin generasjon, og det var han. Man oppfattet ham dessuten som representant for en ny ungdom - selve representanten. Den moderne saklighets, storbyens og maskinkulturens lyriker. Han var det også - selv om han samtidig var atskillig annet.
  4. ^ Fra Adresseavisen, 7. april 1978, sitert etter Frøkorn av ild, s 24
  5. ^ Personlig tillegg til politiforklaringen 29.8.1945, gjengitt i Hanne Lillebo: Ord må en omvei (1998)
  6. ^ Over Røsbak: Rolf Jacobsen (1998) ss 225-230
  7. ^ Andreas Lombnæs. «RJ og det moderne» I: Frøkorn av ild, s 72ff
  8. ^ Rolf Jacobsen i Vinduet, nr 1, 1975; sitert etter Frøkorn av ild, s 20
  9. ^ a b c d e f Diktet finnes i fulltekst her: Rolf Jacobsens venner: Mitt dikt
  10. ^ Dette resonnementet er hentet fra Asbjørn Aarnes' artikkel «RJ og modernismen» I: Frøkorn av ild, s 63
  11. ^ Dette resonnementet er hentet fra Andreas Lombnæs' «RJ og det moderne» I: Frøkorn av ild, s 74f
  12. ^ Diktet Signaler, fulltekst her: http://www.ntnu.no/faros/ressurshefte/by.html
  13. ^ Jan Erik Vold «Fortvilelse. Saktmodighet.» I: Frøkorn av ild, s 168ff
  14. ^ Hundvåko, diktet i utdrag:http://www.sprakrad.no/Trykksaker/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1998/Spraaknytt_1998_3/Stadnamnnormering/
  15. ^ Diktet Tømmer, fulltekst her: http://www.uib.no/isf/eyr/1999c/0067.html
  16. ^ Jacobsen i Hamar Arbeiderblad, 3.5.1977, sitert etter Frøkorn av ild, s 28
  17. ^ Jacobsen i Minerva, 22.5.1965, sitert etter Frøkorn av ild, s 28
  18. ^ Diktet Stillheten etterpå, i fulltekst her: http://home.online.no/~vetlesen/kunst.htm
  19. ^ Diktet I berg, fulltekst her: http://uib.no/isf/eyr/2004q2/017805.html
  20. ^ Sitat: Jan Erik Vold. I: Frøkorn av ild, s 170
  21. ^ To biografier om NS-medlemskapet: http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article680096.ece

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Gunnar Bull Gundersen 
Vinner av Kritikerprisen
Neste mottaker:
 Olav H. Hauge 
Forrige mottaker:
 Ragnvald Skrede 
Norsk vinner av Doblougprisen
Neste mottaker:
 Olav H. Hauge 
Forrige mottaker:
 Edvard Hoem 
Vinner av Aschehougprisen
Neste mottaker:
 Finn Carling