Sigrid Undset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigrid Undset
Sigrid Undset
Født 20. mai 1882
Danmark Kalundborg i Danmark
Død 10. juni 1949 (67 år)
Norge Lillehammer
Ektefelle Anders Svarstad
Foreldre Ingvald Undset og Charlotte Undset
Barn Anders, Maren Charlotte og Hans
Yrke Forfatter
Språk Norsk (riksmål)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1928

Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949Lillehammer, Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen».

På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Nordover gjennom Gudbrandsdalen og et bombet Åndalsnes, kom hun seg videre inn til Sverige med hjelp fra motstandsbevegelsen i Mo i Rana. Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag.

Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (19201922).

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Undset ble født i Kalundborg som datter av arkeologen Ingvald Undset og hans danske kone Charlotte Undset, født Gyth. Da hun var to år gammel flyttet familien til Oslo. Hun skrev blant annet om barndom på Fagerborg ved Stensparken, der det i 1991 ble satt opp en skulptur av henne. Hennes lange yrkeskarriere begynte i Oslo, der hun arbeidet som kontordame. I 1905 leverte hun Aage Nielssøn til Ulvholm til forlaget Gyldendal forlag i København. Undset er selv kilde til anekdoten om at Peter Nansen skulle ha nøyd seg med å svare: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner. Det kan De ikke.»[1] Nansen døde i 1918 og kunne ikke protestere. Men fra et brev Undset skrev til lillesøsteren Signe datert 31.juli 1905, vet vi at Nansen i virkeligheten sendte henne «et pent brev», der han skrev at han ikke kunne tilrå utgivelse, men at han fant «meget talent» med «partier af megen finhed og megen styrke» i manuskriptet hennes, og at det ville interessere ham å se henne «behandle et moderne emne». Avslutningsvis advarte han hende «mot forkledning – dvs historie naturligvis».[2]

Sigrid Undset debuterte i 1907, med samtidsromanen Fru Marta Oulie, men gjennombruddet kom med romanen Jenny i 1911. Hun arbeidet fra hun var ung om natten, alene, mens hun drakk kaffe og røkte sigaretter. I 1919 flyttet Sigrid Undset til Bjerkebæk ved Lillehammer hvor hun bodde fram til sin død. Bjerkebæk er nå museum under Lillehammer museum. I de historiske romanene søkte hun konsulentbistand hos ekspertise i historie, norrøne tekster, teologi osv. når det var nødvendig. Hennes litterære verk handlet særlig om konfliktene knyttet til kvinner som brøt de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, enten det var samtidige bykvinner eller historiske skikkelser.

I 1924 offentliggjorde hun en samling nedskrifter hun hadde gjort av eventyr moren og barnepikene hadde fortalt henne. Sigrid Undset kjente til den norske og danske folketradisjonen og fortalte gjerne eventyr selv. Utgivelsen ble gjort i samarbeid med Rikard Berge. Under annen verdenskrig kom hun seg over til USA og arbeidet der for Norges frigjøring.

Sigrid Undset var i en årrekke medlem av Forfatterforeningens litterære råd og foreningens formann fra 1935 til 1940.

Barndommen[rediger | rediger kilde]

Den unge Sigrid Undset
Sigrid Undsets hjem på Bjerkebæk
Sigrid Undset i mars 1927.

Sigrid Undset ble født 1882 i Kalundborg i Danmark. Faren var en norsk kjent arkeolog ved navn Ingvald Undset. Moren hennes het Anna Maria Charlotte Gyth, og hun var dansk. I 1884 flyttet hun og familien til Kristiania, hvor de bodde på flere ulike adresser ved Stensparken, lengst i Lyder Sagens gate 10. Der ble hennes søstre født, Ragnhild og Signe.

Da hun var elleve år, døde faren etter lengre tids sykdom. Hun beskriver at han utviklet en sjanglende gange, og mye tyder på at diagnosen kan ha vært multippel sklerose. Hun tilbrakte mye tid hos ham. Hun leste for ham, og hun ble kjent med norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen. Faren hennes døde av sykdommen. I 1934 skrev hun en selvbiografisk roman om sin barndom fram til farens død, som hun kalte Elleve år.

Etter farens død ville moren at Sigrid skulle gå videre skolegang, men Sigrid visste at moren hadde dårlig råd etter hun ble enke, og tok derfor handelsskolen og fikk jobb som kontordame som 17-åring. Den jobben hadde hun i 11 år.

Forfatter på heltid[rediger | rediger kilde]

Sigrid var forfatter ved siden av kontorjobben. Hun ønsket å være forfatter på heltid, men drømmen måtte vente. Tre år etter debutromanen Fru Marta Oulie, som kom ut i 1907, kunne Sigrid bli forfatter på hel tid. Hun fikk stipend og reiste til Italia. Der levde hun i kunstnermiljø. Hun traff maleren Anders Svarstad, og de forelsket seg. Hun var 27 år gammel, og han var 40. Han var også gift og hadde tre barn. Forholdet deres ble holdt hemmelig da de var tilbake til Kristiania. De hadde begge et stort ønske om å være sammen. I 1912 giftet de seg i det norske konsulatet i Antwerpen.

Mor og forfatter[rediger | rediger kilde]

Etter Sigrid hadde giftet seg med Anders reiste de til London i et halvt år og deretter til Roma. I Roma 1913 ble sønnen Anders født. Han holdt på å dø, og da reiste Sigrid hjem til moren, mens mannen kom hjem tre måneder senere. Ekteskapet til Sigrid og Anders var preget av lange adskillelser, og begge jobbet mye. Sigrid var både mor og forfatter: Mor om dagen, forfatter om natten.

De fikk datteren Maren Charlotte. Hun hadde epilepsi og var psykisk utviklingshemmet.

Sigrid klarte ikke å være den ideelle mor, men hun var alltid den man kunne stole på. I 1919 flyttet Sigrid og mannen fra hverandre. Sigrid flyttet til Bjerkebæk ved Lillehammer. Hun var gravid, og det var hun som tok med seg barna.

Litt senere sa Sigrid at hun ville skilles fordi hun ville bli katolikk. Den 1. november 1924 konverterte hun. Den 7. mars 1927, på festen for St. Thomas Aquinas, mottok hun drakten (i form av et lite skapular eller medaljong) som medlem av Dominikanernes tredjeorden (hun ble tertiær, det som nå kalles legdominikaner) og tok navnet søster Olave. Ett år senere, den 7. mars 1928, avla hun så løfte om å leve etter tredjeordenens regel for resten av sitt liv.

Sigrid Undset fikk Nobels litteraturpris i 1928 for de historiske romanene om Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset.

Før henne hadde to andre norske forfattere fått Nobelprisen (Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun). Sigrid gav halvparten av pengene hun fikk til et Legat for familier med psykisk utviklingshemmede barn, og resten ble fordelt mellom Legat for ubemidlede katolikker og Forfatterforeningens stipendiefond.

Norsk patriot[rediger | rediger kilde]

Da krigen kom, flyktet hun fra landet til USA. Der arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en varm patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Etter krigen reiste hun hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer.

Hun døde på Lillehammer sykehus den 10. juni 1949.

Utmerkelser og ettermæle[rediger | rediger kilde]

I tillegg til Nobelprisen i litteratur ble Undset også tildelt en rekke andre ordener og utmerkelser for sitt virke.[3] Hun ble i 1930 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fremragende litterære arbeider».[4] I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.»[5] Undset var den første kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen. Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelsen. Undset ble i 1928 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden og i 1929 mottok hun den pavelige utmerkelsen Æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. I 1947 ble hun tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje.

Våren 1941 ble hun tildelt en kristen kulturpris av Assumption College i Canada. Under tiden i USA ble Undset utnevnt til æresdoktor ved Russell Sage College, Rollins College og Smith College. I USA ble hun i 1943 også utnevnt til Honorary Associate ved National Institute of Arts and Letters og i 1945 til Fellow av American Geographical Society. I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en citation i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak.

I Norge ble Undset i 1945 utnevnt til æresmedlem i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og året etter til livsvarig medlem av Den Norske Forfatterforening. Allerede i 1928 var hun blitt utnevnt til livsvarig medlem av Det norske studentersamfunn.

En del av hennes boksamling ble gitt til Gunnerusbiblioteket i Trondheim som testamentarisk gave.

Hun er portrettert på forsiden av den norske femhundrekroneseddelen, i sirkulasjon fra 1999.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Posthume utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • 1951: Caterina av Siena (hagiografi)
  • 1952: Artikler og taler fra krigstiden (essays)
  • 1955: Sigurd og hans tapre venner (roman)
  • 1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie)
  • 1968: I grålysningen (roman) (skrevet 1911)
  • 1972: Østenfor sol og vestenfor måne (barnebok) (skrevet 1927)
  • 1973: Prinsessene i Berget det blå (barnebok) (skrevet 1928)
  • 1979: Kjære Dea (brev)
  • 1992: Fred på jorden (noveller)

Litteratur om henne[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sigrun Slapgård: Dikterdronningen (s. 319), forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-33289-8
  2. ^ Sigrun Slapgård: Dikterdronningen (s. 16-7)
  3. ^ Utmerkelser og ordener tildelt Sigrid Undset, Maihaugen.
  4. ^ S. Blom (red.): Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, Oslo: A. M. Hanches Forlag, 1934, s. 146.
  5. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, tilleggsblad.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Henri Bergson 
Nobelprisvinner i litteratur
Neste mottaker:
 Thomas Mann