Europeisk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den håndskrevne siden til spanske Libro de Buen Amor (Boken om den gode kjærlighet, 1330)

Europeisk litteratur er et konsept som benyttes for å sammenfatte alle flerspråklige litterære manifestasjoner, muntlig og skriftlig, som ble skapt i Europa siden Romerriket gikk under og fram til i dag. En annen og mer utvidet og upresis betegnelse er «Vestlig litteratur», som også omfatter USA og andre land som er preget av europeisk litteratur og kultur, særlig fra 1800-tallet og framover. I en annen forstand er europeisk litteratur overlappende, slik norsk nasjonal litteratur er tidvis overlappende med dansk litteratur, eksempelvis er Ludvig Holberg regnet som en «nasjonal» forfatter i begge land. Et annet eksempel er at flere irske forfattere skrev på engelsk og virket hovedsakelig i England.

«Verdenslitteratur» er et begrep som stammer fra Goethe som så for seg en felleslitteratur som var mønstergyldig.[1] Litteraturen i Europa kan derfor defineres som et kulturelt homogent område, Europa, som i det store og hele er preget av de samme forhold, strømninger og innflytelse, men samtidig markert av nasjonale og regionale forskjeller. Det er dog få, om enn noen, forfattere som man karakteriserer som en europeisk forfatter. Å studere en «europeisk litteratur» utover språk som en kollektiv utvikling av en felles kultur er ikke uten motsigelser. Litteraturens historie befinner seg i stadige endringer ved at leseperspektivene endrer seg over tid. I mange litterære framstillinger er «europeisk litteratur» også en ren praktisk begrensning hvor man forholder seg til kun «den vestlige tradisjonen».

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen til en europeisk litteratur er knyttet til en grunnleggende historisk prosess: Romerrikets kollaps på 400- og 500-tallet, noe som resulterte i etableringen av ulike germanske kongedømmer i sørlige og vestlige Europa. Samtidig ble det meste av Europa kristnet, og med felles religion ble latin spredt som skriftspråk (se Latinsk litteratur)

Fragmenteringen av Romerriket førte til at den gamle kulturen enten forsvant eller fikk sterk nedgang, og innebar et brudd med den litterære gresk-romerske tradisjonen. Etter folkevandringene ebbet og det vokste fram nye stater ble etterhvert den litterære tradisjonen utbygd. En del tradisjonelle fortellinger ble benyttet til å forklare og rettferdiggjøre de nye statene eller maktsentrene. Samtidig som kirken rev ned gamle hedenske tradisjoner og gamle litterære fortellinger, var kirken en brobygger tilbake til den gamle antikke arven. Isidor av Sevilla i Spania skapte en veldig oversikt over kulturen i sin tid i Etymologiarum sive origium libri XX, bestående av tyve bøker. Venantius Fortunatus i Gallia på siste halvdel av 500-tallet ble lest og spredt over hele Europa i de såkalte mørke tidsalderen som man karakteriserte middelalderen. Nettopp det kristne elementet i den litterære kulturen var den betydelige forskjellen med den klassiske litteraturen i Romerriket og i antikkens Hellas.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Dannelse av drama og scenekunst[rediger | rediger kilde]

Skriftkulturen i Europas middelalder var preget av sameksistens med en felles latinsk litteratur, og som samlet det meste av litteraturen med en rekke lokale dialektpreget skrifter av muntlig opprinnelse.

I høymiddelalderen hadde den latinske kulturen søkt tilflukt i klosterbibliotekene, men et nytt åndlig kraftsetrum oppsto. Framveksten av høyere læresteder som universitetene på begynnelsen av 1200-tallet: England (Oxford), Castilla (Salamanca), Frankrike (Paris) og Italia (Bologna), og senere også i Polen (Krakow) og Sverige (Uppsala). Universitetene var langt mer verdslig enn klostrene, men sto under oppsyn av pavedømmet og fellesspråket var latin. Kanskje viktigst var at de førte med seg en utveksling av studenter fra hele Europa. Eksempelvis studerte den engelske kronikøren Matthew Paris (ca. 1200 – 1259) i den franske hovedstaden Paris, derav navnet hans. Utvekslingen av lærde førte til en spredning av kunnskap og litterære strømninger. Behovet for skrifter og bøker måtte føre til en mer økonomisk produksjonsøkning, men det skjedde ikke før på midten av 1400-tallet da tyskeren Johann Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten og ‘masseproduserte’ den første bibel.

Fra og med 1000-tallet viste den lokale dialektkulturen en rik muntlig tradisjon, og noe av disse ble skrevet ned; de germanske epos Beowulf, franske Rolandskvadet, tyske heltekvadet Hildebrandslied (som på norrønt ble til Vølsungesagnet), og russiske Igor-kvadet. I denne tiden fikk nordlige Europa en egen betydning ved at Norden med særlig Island samlet og utviklet sagalitteraturen (se Snorre Sturlason). Tyske Hrosvit av Gandersheim (ca. 935 til ca. 1002) skrev på latin og var antagelig den første forfatteren siden antikken som skrev drama i Vest-Europa. Engelske Geoffrey av Monmouth (ca. 1100 – ca. 1154) samlet legender og myter i en sammenhengende hele i Historia Regum Britanniae (De britiske kongenes historie), skrevet omkring 1136, og verket ble en inspirasjon for forfattere og diktere i mange europeiske land i flere hundre år etter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haarberg, Jon, Selboe, Tone, Aarset, Hans Erik: Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen. Oslo 2007. Side 10
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.