Petter Dass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maleri fra 1684 i Melhus kirke, som etter tradisjon skal forestille Petter Dass.[1][2]

Petter (Pettersen) Dass (født ca. 1647[3] i Alstahaug,[4] død 17. august 1707[5]) var en norsk teolog og dikter. Han var sogneprest til Alstahaug i Nordland.

Liv[rediger | rediger kilde]

Petter Dass var sønn av Peiter Dundas som innvandret med sin søster fra Dundee i Skottland og tok borgerskap i Bergen i 1635. Senere ble han oppkjøper av fisk nordpå og giftet seg der med Maren Falch. Hennes far var først fogd, deretter ansatt av den danske adelsmannen Henrik Rantzau som forvalter av Dønnesgodset. Petter Dass ble født på Helgeland, på Nord-Herøy – dette kan være både i dagens Herøy kommune og i dagens Dønna kommune. Faren døde da Petter var rundt 6 år gammel. Maren var ikke stort over 25 år da hun ble enke med fem barn; hun giftet seg senere om igjen med sognepresten i Hadsel, ble enke på ny i 1664, og giftet seg for tredje gang i 1670 med den tolv år yngre Peder Bloch, som overtok fogdeembetet på Helgeland – samme embete som Marens far hadde hatt.

Fra 1660 gikk Petter Dass på Bergen katedralskole, der dagen startet halv seks med andaktlatin i Bergen domkirke. I et rimbrev fra 1679 skrev han at man måtte forbanne den dagen man ble sendt på skolen, for hva så man igjen for det? – men det virker som han trivdes ganske bra i Bergen. En av lærerne hans var Edvard Edvardsen (Bergens beskrivelse). Sammen med fire kamerater fra katedralskolen dro Dass til København i 1666 for å studere teologi.

Dass ble i 1669 huslærer hos presten i Vefsn og i 1671 gjorde han seg skyldig i at prestekonens datter fra første ekteskap, Margrete Andersdatter, som han var forlovet med, ble gravid. Dette skjedde like etter at Petter Dass hadde søkt om en stilling som residerende kapellan i Nesna, Rana og Dønnes. Graviditeten skapte en vanskelig situasjon, siden samleie mellom ugifte etter tidens lover var ansett som en forbrytelse. Dass dro til København for å be kongen om tilgivelse for sin synd.[6] Det kongelige benådningsbrevet, datert 17. september 1673, er bevart. Dermed slapp paret å stå offentlig skrifte, slik de etter loven skulle, men bot måtte de betale, og Dass måtte ta turen til Trondheim for å få biskopens avgjørelse om størrelsen på boten.[trenger referanse] De fikk flere barn etter at de hadde inngått ekteskap, deriblant sønnen Anders Dass som senere ble prest.

Han beskrev sin egen fremtoning slik: «Jeg er Sakkeus, som ikke når opp, forkortet i veksten, forkortet i kropp - forkortet i middel og evne.»[4]

Fra femtiårsalderen fikk Dass gallestein med store smerter. Han brakk også beinet og forble halt. Som han selv uttrykte det: «En krop, opfylt med bruus og steen, har tusind gange breck og meen».

Virke[rediger | rediger kilde]

Petter Dass ble i 1673 kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden, og sa opp de fire leilendingene som bodde der. Han var sogneprest i Alstahaug fra 1689 til sin død i 1707.

Signaturen til Petter Dass fra manntallet av 1701

I tillegg til å være prest, drev Petter Dass også med fiskehandel. Fra 1689 drev han med salg av tørrfisk til en verdi av over 3 000 riksdaler årlig til den tyske kjøpmannen Gerdt Meyer i Bergen. Under sitt besøk i Bergen i 1680 oppsøkte han Dorothea Engelbretsdatter for å uttrykke sin beundring for hennes diktning. Han sendte henne også fire rimbrev full av virak, men Dorothea besvarte bare det første, noe Dass undret seg over.

Ettertiden har skapt et bilde av Petter Dass som en avholdt prest og forfatter, som dertil leflet med svartekunst. Han figurerer derfor i mange sagn. Historikeren Kåre Hansen drøfter i boken Petter Dass, mennesket, makten og mytene (2006) mange av de mytene som er dannet rundt dikterpresten. Hansen diskuterer de økonomiske forholdene for Petter Dass og stiller seg tvilende til at han gikk rundt som fattig student under studieoppholdet i København. I boka blir Dass beskrevet som en person som satte egen vinning fremfor sine medmenneskers ve og vel. Hansens syn er imidlertid kontroversielt og er blitt møtt med skepsis av flere etablerte historikere, som har kritisert sider ved kildebruken.[7]

Det har vært vanlig å snakke om landesorg ved Dass' bortgang, og at sorgen ble markert ved at jektene fikk innsydd en svart firkant i råseilet. I virkeligheten var den svarte firkanten bare en forsterkning der slitasjen på seilet var størst; og Dass' dikt var dengang bare kjent i en snever slekts- og vennekrets. Først i 1711 kom det en visebok på trykk, siden flere verk, trykt i København, Kristiania og Bergen – og gradvis ble Dass folkeeie.[8]

Svarteboksprest[rediger | rediger kilde]

Petter Dass hører til blant de mest kjente «svarteboksprestene», og det ble derfor sagt at han ikke hadde noen skygge. Den tok nemlig djevelen i bytte da de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg. I folketroen var rektor for denne skolen nemlig djevelen selv, og han forlangte én fra hvert kull som sin andel, enten den som var sist uteksaminert, eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Petter Dass, men han narret djevelen ved å si: «Ikke ta meg, men han som kommer bak meg!» Djevelen så gjorde, men det var skyggen til Dass han fikk tak i.

Før Norge i 1811 fikk sitt eget universitet i Christiania (Oslo), foregikk utdannelsen av landets prester ved Københavns universitet, grunnlagt i 1479 av kong Christian I, med tillatelse fra pave Sixtus IV. Ingenting tyder på at Dass hadde noen bakgrunn fra Wittenberg, og når denne skolen i folketroen knyttes til djevelen, skyldes det kanskje at dette var Martin Luthers hjemby i 38 år, der han og Philipp Melanchthon ligger gravlagt i slottskirken. Den lutherske presteutdannelsen la større vekt på teologisk kunnskap om djevelen enn den katolske, og demoniserte derfor også i høyere grad den gamle folketroen, slik at hekseprosessene tok seg opp etter reformasjonen.

Fanden som skysskar er en sagntype som refererer til flere prester, men i versjonen om Petter Dass het det at den danske kongen ville høre Dass preke i København juledag. Biskopen i Bergen syntes imidlertid ikke noe om forslaget, og videresendte brevet så sent at det først rakk frem til Dass på julekvelden. Men Dass kunne sin Cyprianus, og fikk djevelen til å frakte seg til København mot at djevelen skulle få sjelene til de som sovnet under prekenen der. Djevelen slepte ham likevel slik at prestens kjoleflak sopte i sjøen. «Høyere opp og rett frem!» ropte Dass uforferdet. Han kom til København juledagen, og sørget for å preke med så høy stemme at ingen sovnet av. Den avtalen var djevelen ikke mye fornøyd med.

En annen versjon av historien starter som over, og også her avtaler presten med skysskaren at han skal få sjelen til alle de som sovnet under gudstjenesten. Med Petter Dass på ryggen blir djevelen imidlertid sliten over Folla, og tenker at han skal prøve å kaste ham av. Så han gikk lavere og lavere så prestens kappe når ned i sjøen, og han mente da at han kunne få presten til å si et gudsord - for da måtte han slippe ham. Men Dass sier altså heller: "Høyere opp og lenger fram, din Satan!" Så da var det bare for bæreren å holde ut helt fram. Til prekenen var han lovet at teksten skulle ligge klar for ham da han kom, for han kom jo akkurat i tide. Og ganske riktig, det lå et ark på prekestolen. Men det sto ingen ting på det. "Her var intet," sa Dass, og snudde arket. "Her var heller intet," fortsatte han, for det var like blankt der, "og av intet skapte Gud jorden". Og så holdt han en så god preken at ingen sovnet i Københavnerkirken den dagen. Så ble djevelen snytt for skysslønnen.

Blant andre svarteboksprester kan nevnes Søren Schive (1623 – 1705) fra Bjelland, som heller ikke hadde skygge, og salmedikteren Magnus Brostrup Landstads far Hans Landstad (1771 – 1838), som ble sagt å ha stanset ild i sin tid som prest i Seljord. Presten Hans Jacob Wille (1756 – 1808) forteller i sin beskrivelse av Seljord prestegjeld fra 1786: «Hvad Hexerie angaaer, da ere de her, som andensteds, meget indtagne af den Fordom, at enhver Præst er meget beløben i alle Hexeriets Dele; dog er visse Præster deri større Mestere end andre, som da kaldes Visepræsten, og som eier Svartebogen hvoraf Viisdommen samles, og hvormed man kan læse Fanden baade til og fra sig, samt udøve Kurer og Mirakler».

Det var ingen skam forbundet med å anses som «svarteboksprest». I folketroen fremsto de tvert om som handlekraftige og hjelpsomme Guds menn, som bruker sine evner og kunnskaper i det godes tjeneste for å sette djevelen på plass.[9]

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra de årene Petter Dass studerte i Bergen og i København, bodde han hele livet i Nordland. Dass er mest kjent for salmen Herre Gud! Dit dyre Navn og Ære, og for det tidlige topografiske verket Nordlands Trompet som beskriver landsdelen. Han skrev også en rekke kirkelige leilighetsviser; salmer og forklaringer til katekisme og bibelhistorie på vers. Dass følte kanskje mangel på kontakt med likesinnede, og han brevvekslet med dikteren Dorothea Engelbrets-Datter i Bergen, et brev avsluttet han slik:[4]

Sitat En ydmyk salutats

for resten vil jeg sende;
Mitt navn er Petter Dass,

som bor mot verdens ende.
Sitat

Et brev ble innledet slik:

Sitat Matrone! Hvo staaer til?

Gaaer Junker Ars paa Krykker?
Er Phoebi Harpe-Spil Nu slagen slet i Stykker?
Hvorledes er det fat Med Frue Minervæ Sager?
Har hun ald Fryd forladt Og holder Sørge-Dager?
Er nu Parnassi Slot Forstyrret slet og øde?
Er Musa Banqverot? Er alle Nympher døde?
Har ald Poeters Ven Sit Skriver-Tøy forsoren?
Er Blæk, Papir og Pen Forsvunden og forloren?
Min Pen tre Gange har Til Dorothea ganget,

Men ey Bogstav og Svar Til Dato har erlanget.
Sitat
– Petter Dass' rimbrev til Dorothea Engelbrets-Datter[10]

Bortsett fra folkelivsskildringen Den Nordske Dale-Viise ble ingen av verkene trykt i hans egen levetid. Tekstene ble imidlertid spredt i avskrifter. Når tekstene først ble trykt, ble de meget populære og kom i stadig nye utgaver. Dass skriver på dansk, men legger inn norvagismer når han skal beskrive forhold som dansk språk ikke har uttrykk for.

Petter Dass' fetter Peder Jespersen satt i 1696–99 i en kommisjon som utarbeidet en ny salmebok. Denne inkluderte mange av Thomas Kingos salmer, men Dass' tekster ble ikke funnet passende. I Magnus Landstads salmebok fra 1869 kom det imidlertid med syv Dass-salmer.[8]

  • Den nordske Dale-Viise. 1683
  • En sørgelig klage-viise over Bergens by (leilighetsvers). 1700
  • Nordlands Trompet. påbegynt i 1670-årene, utgitt København, 1739
    • Nordlands beskrivelse, som er Helgelands, Saltens, Lofodens, Vesteraalens, Senniens og Tromsens fogderier.. Bergen, 1739
    • Beskrivelse over Nordlands Amt i Tronhiems Stift. København, 1763
  • Aandelig Tidsfordriv eller Bibelske Viisebog . 1711
  • I Jesu Navn! Epistler og Evangelier Sangviis forfattet.. København, 1723 (Evangeliesange)
  • D. Morten Luthers Lille Catechismus, forfattet i beqvemme Sange under føyelige Melodier. Kbh, 1714 / Bergen, 1722 (Katechismus-Sange)
  • Trende Bibelske Bøger, nemlig Ruth, Esther og Judith. København, 1723
  • Første Plaster Mel.: Herre Gud benaade mig af din godhed forbarm dig
  • En trebinds utgave fra 1980 omfatter foruten disse tekstene også annen leilighetsdiktning

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dette er imidlertid omdiskutert. Lokalhistorikeren Kåre Hansen har argumentert for at bildet egentlig framstiller Melhus-presten Oluf Mentzen Darre. Se Dagblad-artikkel i «Eksterne lenker» nedenfor.
  2. ^ Andre søker å dokumentere at den avbildede godt kan være Peter Dass. Se artikkel av daglig leder ved Petter Dass-museet, Ivar Roger Hansen [1]
  3. ^ Fødselsåret kan omtrentlig bestemmes av følgende opplysninger:
    • Petters foreldre ble antagelig gift i 1645. En kiste med foreldrenes initialer og dette årstallet er nevnt i skiftet etter Petter Dass.
    • Etter loven må Petter ha vært minst 25 år da han søkte om kapellanstilling en gang før sommeren 1671.
    • I manntallet av 1701 oppgav Petter Dass sin alder til 54 år.
  4. ^ a b c Elseth, Egil (1977): Liv og dikt 1. Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug.
  5. ^ Dødsdatoen er oppgitt i et brev fra kapellanen i Nesna, Johan Hanssøn Klæbo, datert 20. oktober 1716. Ifølge kirkeboken for Brønnøy ble han begravet 13. søndag etter trefoldighet, dvs 18. september 1707.
  6. ^ http://nbl.snl.no/Petter_Dass
  7. ^ Alfred Fidjestøl: – Naiv Petter Dass-kritikk, Klassekampen, 26. juni 2007
  8. ^ a b Øystein Rian; For Norge, kjempers fødeland, Samlaget, 2007, ISBN 978-82-521-6691-0
  9. ^ Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge (s. 196-207), forlaget Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-28527-2
  10. ^ Dag og Tid 23. april 2013.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur om Dass[rediger | rediger kilde]

  • Laila Akslen: Norsk barokk : Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass i retorisk tradisjon. Cappelen, 1997. ISBN 82-456-0445-3Les i fulltekst
  • Sverre Inge Apenes: Rapport om Petter Dass – presten som diktet makt til folket. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1978.
  • Sven Erik Forfang (red.): "Som siges at præsten paa Næsne har gjord" : søkelys på Petter Dass' liv og verk. Høgskolen i Nesna, 1999. ISBN 82-7569-044-7
  • Kåre Hansen. Petter Dass, mennesket, makten og mytene 2006. ISBN 978-82-997397-0-2
  • Karl Erik Harr: Guds nordenvind : vandringer med Petter Dass. Cappelen, 1988. ISBN 82-02-11336-9
  • Hans Midbøe: Petter Dass. Gyldendal, 1997. Opprinnelig utgitt 1947. ISBN 82-05-23161-3
  • Sigmund Nesset (red.): Herr Petter 350 år : et festskrift fra Universitetet i Tromsø. Universitetsbiblioteket i Tromsø, 1997. ISBN 82-91378-14-2
  • «Mit navn er Petter Dass som bor mod verdens ende». Temanummer av tidsskriftet Ottar, nr 5, 1997 – Les i fulltekst
  • Asle K. Brovoll: Fra Helgelands skjær til Namdalens læhn 1995, Helgelands Blad

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Petter Dass – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Petter Dass – sitater