Penger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pengene i verden består hovedsakelig av bokførte tall som overføres mellom finansielle datamaskiner.
Kontanter utgjorde kun 2,5 prosent av pengemengden i Norge ved utgangen av januar 2013.[1]

Penger er innenfor samfunnsøkonomi alt som oppfyller tre krav — at det fungerer som byttemiddel, regneenhet og verdioppbevaringsmiddel.[2]

I dagligspråket er penger ofte synonymt med valuta, som er navn på ulike lands eller regioners pengeenheter. Valuta i seg selv har ingen verdi, så systemet baserer seg på folks tillit til at kjøpmannen godtar valuta som betalingsmiddel.

Verdien av en pengeenhet målt mot varer og tjenester i et marked bestemmes av pengemengden. Verdien av en valuta målt mot andre valutaer bestemmes av tilbud og etterspørsel.

Pengesystemer gjennom verdenshistorien har vært basert på tre forskjellige grunnlag; gjeld (bankkreditt), handelsvare (gull, kameler, korn) og lovverk (statlig utstedte penger). Gjeldsbaserte penger er det dominerende systemet i dag og er synlig ved at stater tar opp innenlands statsgjeld for å øke pengemengden. Pengene utstedes av banker og andre institusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd, under reguleringer av en sentralbank.

Funksjoner[rediger | rediger kilde]

Byttemiddel[rediger | rediger kilde]

Pengers viktigste funksjon er å fungere som byttemiddel for varer og tjenester. På denne måten fungerer penger som generalisert kjøpekraft. Dette vil kun gjelde om alle i samfunnet forventer at alle andre også vil akseptere å bli betalt i penger.

Verdimål[rediger | rediger kilde]

En viktig egenskap ved penger er at de skal fungere til å sammenligne verdien på ulike typer varer og tjenester. I en bytteøkonomi ville man måtte ha en eplepris på pærer, en pærepris på bananer, en bananpris på tomater osv. Med penger vil verdien av epler, pærer, bananer og tomater alle måles i penger.

Verdioppbevaringsmiddel[rediger | rediger kilde]

Penger overfører kjøpekraft inn i fremtiden, og fungerer som en praktisk måte å oppbevare verdier på. Dette kravet til penger gjør at mange gjenstander som overholder de to andre kravene ikke kan regnes som penger. Bananer er et eksempel på en enhet som kan fungere som byttemiddel, og dessuten er en praktisk regneenhet. En kasse bananer beholder imidlertid ikke verdien inn i fremtiden, da ingen vil ha bananene om noen uker når de er råtne. Dette gjør at bananer ikke vil kunne fungere som penger.

Denne definisjonen gjør også at kredittkort ikke regnes som penger, da kredittkort ikke oppbevarer verdier. Hadde kredittkort vært penger ville det ha vært likegyldig om man fikk økt kredittgrensen med 1000 kroner eller om man fikk 1000 kroner i gave.[3]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Mynt av elektrum fra Lydia, 640 f.Kr. En tredjedels stater benevnelse.

Utdypende artikkel: Pengenes historie

De første myntene som ble preget stammer fra Efesos og Sardes i Lilleasia, og ble produsert ca. 650 – 625 f.Kr. Før dette hadde man tatt i bruk metall som betalingsmiddel blant kulturer øst for Middelhavet, men dette var de første myntene slik vi kjenner dem i dag hvor verdien er garantert for av utstederen. De første pengene ble produsert i elektrum, en legering av gull og sølv. De første sedlene ble tatt i bruk i Kina ca. år 1000, og var lagd av hvitt hjorteskinn. De første papirsedlene kom i 1368, under Mingdynastiet.[4]

Pengesystemer[rediger | rediger kilde]

Gjeldsbasert[rediger | rediger kilde]

Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er den totale pengemengden og består hovedsakelig av bankkreditt. Rød er penger fra sentralbanken (bankenes kontoer i sentralbanken + kontanter i sirkulasjon).

Gjeldsbaserte penger er det dominerende pengesystemet i verden, og brukes også i Norge. Pengene, som i seg selv er verdiløse, representerer egentlig løfter om å betale.

Pengene utstedes av banker og andre finansinstitusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd fra samfunnet. Penger utstedes når en kunde (stat, bedrift eller person) lover å betale banken et visst beløp med rente over en gitt periode. Kunden signerer et verdipapir som lar banken opprette beløpet som bankkreditt på kundens konto.

Bankkreditt kan flyttes til kontoer i andre banker eller tas ut som kontanter, men dette reduserer da bankens kapitaldekning. For å oppfylle kapitaldekningskravet tilbyr bankene derfor innskuddsrente, samt låner av hverandre til pengemarkedsrente. Fortjenesten er rentemarginen (utlånsrente – innskuddsrente/pengemarkedsrente).

Bankens kapitaldekning skal også beskytte banken mot risikoer, det vil si lån som misligholdes og andre finansielle tap. Det internasjonale kjernekapitaldekningskravet (Basel II) er p.t. på 9 prosent. Enkelt forklart vil det si at når en bank låner ut 100 kroner, må den ha minst 9 kroner i aksjekapital.

Rentenivået (drivkraften bak folks lånevillighet) samt bankenes utlånsvillighet (risikovillighet) er faktorene bak økningen i pengemengden. Pengemengden krymper når lån nedbetales, så for å sikre stabil inflasjon tar staten opp statsgjeld. Denne er ikke ment å nedbetales, men å jevnlig fornyes. Lån til staten anses som nesten risikofritt, siden staten har skatter som inntektsgrunnlag.

Varebasert[rediger | rediger kilde]

Pengenes verdi kommer fra nytteverdien av objektet som brukes som penger. Dette kan være edle metaller (gull og sølv), kameler, korn og andre ting som egner seg å prise ting i. Brennevin var penger i Australia i fangekolonitiden, siden det var lett omsettelig og man ikke hadde mynter.

De første byttehandlene foregikk med handelsvarer, noe som fungerer fint i små lokalsamfunn. Med jordbruksrevolusjonen og husdyrhold ble ting ofte priset i ting som korn, kuer og kameler, avhengig av lokale forhold. Lån kunne gis i korn eller kyr som produserte avkom, så det var lett å betale tilbake selv med renter på 20 prosent.

Gull, sølv og andre verdifulle metaller ble etter hvert en vanlig form for penger, og de første gullmyntene var varebaserte. Gullsmeder priset mynter etter vekt med et påtrykt tall, ettersom priser var målt i en vekt av gull. Det var ikke uvanlig at uærlige sjeler filte av kantene på myntene. Et mottiltak var å støpe mynter med hakk i sidene. I What Has Government Done to Our Money? forsvarte den østerrikske skoleøkonomen Murray Rothbard, en 100 % gullstandard hvor alle pengene enten var gull, sølv eller andre varer.

Lovbasert[rediger | rediger kilde]

Det lovbaserte pengesystemet er beskrevet i Platons Staten, og ble brukt i antikkens Hellas, i Romerriket, i England under Kong Henrik I, i de amerikanske koloniene og av Lincoln under den amerikanske borgerkrigen. Pengene er en funksjon av staten og lovverket.

Lovbaserte penger utstedes av staten ved betaling av offentlige utgifter og trekkes tilbake ved skatter. Henrik I brukte polerte trepinner kløyvd på langs som penger. Han beholdt den ene halvdelen og brukte den andre som betalingsmiddel. Disse ble godtatt som betalingsmiddel fordi han også krevde trepinnene som betaling av skatter. Ved innsamling ble det sjekket at delene passet sammen som forsikring mot falskneri.

Dette innledet en fruktbar tid for England, for mens gull var begrenset ga den nye utvidede pengemengden rom for økt handel og produksjon. Siden produksjonen økte kunne nye penger utstedes uten å forårsake inflasjon.

Gull- og sølvmynter ble brukt som penger i antikkens Hellas, men verdien var lovbestemt og ikke etter vekt eller nytteverdi, da det var rikelig tilgang på gull i blant annet elveleier. Opprinnelig var gullmyntene krevd av besøkende til templene, som betaling for religiøse tjenester, og denne etterspørselen var stor nok til at gull ble en omsettelig pengeenhet ellers i samfunnet. Etterhvert ble store mengder gull hamstert i templene, noe som ga dem makt til å regulere hvor mye gull (penger) som var i sirkulasjon, og dermed også verdien. Templene ble en tidlig versjon av banker. Stater som lagde mynter av metaller som ikke hadde noen religiøs eller annen nyttefunksjon omgikk dette, for eksempel Roma.

Blandingssystemer[rediger | rediger kilde]

Gullstandarden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gullstandard

Gull var i utgangspunktet en varebasert standard i bruk, men ettersom sentralbanken i Sverige, Riksbanken, begynte å praktisere brøkdelsreserve-banksystemet, ble det en todelt standard. En blanding mellom et gjeldsbasert (bankkreditt) og varebasert (gull) pengesystem. Dette var vanlig, men de vestlige myndighetene senket sakte ned til hvilken grad standarden var i gull eller gjeld. I Norges tilfelle var det en ren gullstandard inntil Norges Bank begynte å utgi flere sedler enn innlagt gull. I begynnelsen av den klassiske gullstandarden i 1874 var dekning for gull 50 % og innen 1.verdenskrig var dekning blitt senket av myndighetene til 10 %. Pengemengden bestod da 90 % av bankkreditt lagd av Norges Bank og de private bankene tilknyttet den. Men da flere europeiske land midlertidlig avbrøt gullstandarden i 1931, terminerte også Norge gullstandarden helt, og gikk over til et gjeldsbasert system.

Gull var betalingsmiddelet i internasjonal handel da de fleste vestlige valutaer var på gullstandarden.

Det frie markedet[rediger | rediger kilde]

Dersom sentralbankloven § 14, som gjør norske kroner til tvunget betalingsmiddel i Norge oppheves, kan markedet selv velge hva som brukes som penger. I USA er det tilsvarende foreslått av tidligere presidentkandidat Ron Paul.

Lovregulering av penger[rediger | rediger kilde]

Du kan kreve å gjøre opp din gjeld med norske penger, ettersom penger er tvunget betalingsmiddel i Norge.[5] Kopiering eller annen ettergjøring av penger er straffbart, selv om pengene ikke er tenkt brakt i sirkulasjon.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pengemengden M2 - SSB. Besøkt 19. mars 2013.
  2. ^ Economics A–Z: Money. The Economist. Besøkt 19. november 2007. «Money has three main qualities:• as a medium of exchange, buyers can give it to sellers to pay for goods and services;• as a unit of account, it can be used to add up apples and oranges in some common value;• as a store of value, it can be used to transfer purchasing power into the future.»
  3. ^ Tucker, Irvin B (2006). Survey of Economics, 5. utg., s. 352. Thomson South-Western, Mason, OH. ISBN 0-324-31972-X.
  4. ^ Illustrert Vitenskap nr. 7/2009 – Når begynte vi å ta i bruk penger?, s. 15
  5. ^ Sentralbankloven § 14
  6. ^ Straffeloven § 367. Straffelovkommisjonen har i sin delutredning VII til ny straffelov foreslått at bestemmelsen oppheves, (NOU 2002:4 kap 10).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]