DVD

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
DVD
DVD
DVD logo
Mediatype optisk disk
Etablert 1996
Kapasitet 4.7 GB (enkeltsidet, enkelt lag)
8.5-8.7 GB (enkeltsidet, dobbelt lag)
9.4 GB (dobbeltsidet, enkelt lag)
17.08 GB (dobbeltsidet, dobbelt lag)
Les 650 nm laser, 10.5 Mbit/s (1x)
Skriv 10.5 Mbit/s (1x)
Standard DVD Forums DVD Books og DVD+RW Alliance spesifikasjoner
Eier Sony, Panasonic, Samsung, Toshiba, Philips
En DVD plate

DVD (Digital Versatile Disc) er et optisk digitalt platelagringsformat. DVD-platene har samme fysiske dimensjoner som CD-er, men lagringen er utført i et annet format, og med større tetthet slik at DVD-platene har mye større lagringskapasitet enn CD-platene. Data på DVD kan også lagres i to lag, noe som dobler kapasiteten og gjør formatet godt egnet til distribusjon av filmer og TV-serier. Den offisielle DVD-spesifikasjonen blir ivaretatt av organisasjonen DVD-forum.

I begynnelsen av 2000-tallet tok det nye DVD-formatet over for VHS og revolusjonerte dermed videomarkedet. I annen halvdel av 00-årene ble DVD enerådende og VHS forsvant fra markedet.

Det finnes flere ulike bruksområder for DVD-platene, for eksempel som medium for film, musikk og dataprogrammer, og platene omtales derfor gjerne med et dobbeltnavn som gjenspeiler medieinnholdet. De mest kjente DVD-typene er DVD-Video (som er det formatet som i dagligtale omtales som «DVD»), DVD-Audio, og DVD-ROM. De fysiske spesifikasjonene for platene er like, men innholdet er forskjellig.

Fordeler og ulemper i forhold til VHS[rediger | rediger kilde]

Fordeler framfor VHS[rediger | rediger kilde]

DVD-filmer har i de senere årene mer og mer tatt over for VHS-kassettene. DVD-formatet har flere fordeler:

  • Langt bedre lyd- og bildekvalitet.
  • Mindre slitasjegrunnlag grunnet digital lagring. En gammel VHS har oftest sterkt forringet kvalitet ved seg i både lyd og bilde.
  • Mulighet til å velge mellom flere språk på tale, flere språk på undertekster, og skifte mellom flere synsvinkler i en scene.
  • Man slipper å spole en film tilbake når den er sett ferdig, og kan ved hjelp av ett klikk hoppe til hvor som helst i filmen på sekunder.
  • En DVD trenger man ikke å se ved TV-en, men kan se på en PC eller en bærbar mediespiller.
  • Meny: DVD-brukere finner som oftest innholdet på DVD-platen ved å navigere seg gjennom en meny.
  • Ekstramateriale: Dette er noe som først har kommet med DVD-formatet. Innholdet her kan være filmer om hvordan filmen ble til, utelatte scener, filmtrailere, tabber under innspillingen og kommentarlydspor av folkene bak filmen.
  • En DVD tar langt mindre fysisk plass enn en VHS

Ulemper[rediger | rediger kilde]

  • Opptaksmulighetene er begrenset da de fleste DVD-spillere ikke har slik mulighet. De med opptaksmulighet er dessuten vanskeligere å håndtere enn VHS da platene har flere formater med diverse begrensninger. I enkelte tilfeller kan opptak fra en spiller ikke avspilles på andre spillere.
  • Oppstilling i hylle. Det er vanskeligere å få en DVD-plate til å stå rolig i en bokhylle fordi dens etuiboks er langt smalere enn etuiet hos en VHS-kassett.
  • Får hakk

Teknisk informasjon[rediger | rediger kilde]

Mens det på en CD maksimalt kan være opptil 800 megabyte (vanligvis 700), kan en tolags, ensidig DVD romme omtrent 9 gigabyte og en tolags, tosidig plate omtrent 17 gigabyte. Det finnes også enkeltsidige enlags DVD-plater er det plass til 4,7 gigabyte på; de fleste tomme DVD-er man får kjøpt i butikken er av denne typen. DVD-teknologien tillater to lag med informasjon på hver side av platen. Laserstrålen som avleser platen kan skifte fokus for å lese informasjon i to ulike dybder - ved avspilling av en spillefilm merker man ofte en liten pause i bilde og lyd omtrent midtveis i det laseren hopper over til lag to. Dataene i de to lagene er ofte lagret slik at i ett lag ligger dataene ordnet fra innerst på platen og utover, i det andre fra ytterst på platen og innover, dette gjør at laseren ikke må flytte seg så langt for å fortsette avspillingen. Denne løsningen kalles "Reverse Spiral Dual Layer" (RSDL).

DVD-filmer har filsystemet ISO 13346. En DVD-film kan bestå av flere filmfiler (filendelse .vob), og menyene er separate filer. Det at DVD-er har filsystem, gjør at de kan monteres, slik at man kan se de enkelte filene og spille dem uavhengig av menysystemet. Men dette forutsetter at man bruker et operativsystem som tillater brukeren å montere filsystemer. Hvis man ved hjelp av en datamaskin går inn og ser på strukturen i en film-DVD (på Windows: Min datamaskin, høyreklikk på DVD-ikonet, Utforsk) vil man se to mapper, AUDIO_TS og VIDEO_TS. AUDIO_TS er alltid tom, men er påkrevd som en del av spesifikasjonen på en DVD selv om den ikke har noen funksjon. I mappen VIDEO_TS ligger det en rekke filer av typene vob, ifo og bup. Vob-filene inneholder selve filmen og menyene på DVD-en, og de som inneholder filmen er ofte svært store (opptil en gigabyte). Ifo-filene beskriver f.eks. hvordan en meny virker, hva som skjer hvis man klikker et gitt sted på menyen, og hvordan filmen (vob-filene) er delt opp i kapitler. Bup-filene står for backup. De inneholder nøyaktig samme data som ifo-filene, og er der i tilfelle det f.eks. skulle bli en ripe i platen akkurat der ifo-filen befinner seg så platen blir ubrukelig.

Containerformatet vob som brukes på DVD-er kan inneholde flere forskjellige typer data samtidig. Videodelen av filen er alltid komprimert i MPEG-2 format. På lyddelen kan man velge mellom flere forskjellige formater, bla. ukomprimert lineær PCM, 6-kanals Dolby Surround (det vanligste), eller eventuelt MP2 selv om det er lite brukt.

DVDens kapasitet[rediger | rediger kilde]

Enlagskapasitet (DVD-5) Dobbeltlagskapasitet (DVD-9)
Fysisk størrelse GB GiB GB GiB
12 cm, ensidig 4.7 4.38 8.5 7.92
12 cm, dobbelsidig 9.4 8.75 17 15.8
8 cm, ensidig 1.4 1.30 2.6 2.42
8 cm, dobbeltsidig 2.8 2.61 5.2 4.84

Merk: GB betyr her gigabyte som i 109 (eller 1,000,000,000) bytes. De fleste datamaskiner vil vise gibibyte som er 230 (eller 1,073,741,824) bytes.

Eksempel: Plate med 8.5 GB kapasitet vill tilby deg: (8.5 x 1,000,000,000) / 1,073,741,824 ≈ 7.92 GiB.

Regionkoder[rediger | rediger kilde]

Regionkodene

DVD-videoplater inneholder en eller flere regionkoder (soner) som angir hvilket område de kan distribueres og avspilles i. Dette systemet deler verden opp i seks soner (se tabell). DVD-spillerne har tilsvarende regionkoding, og kan bare spille av DVD-er med samme regionkode. Det er imidlertid mulig å kjøpe regionfrie dvd-spillere eller å modifisere spilleren slik at den tar alle regioner.

Soneinndelingen ble presset frem av filmindustrien i Hollywood på 1990-tallet. Dette for å forhindre at f.eks. folk i Europa skulle kunne bestille splitter nye filmer direkte fra USA - lenge før filmselskapene ønsker å slippe dem på det europeiske markedet.[1]

Regionkode Område
0 Regionfri
1 Bermuda, Canada, USA
2 Størstedelen av Europa, samt Midtøsten og Japan. Også steder som Grønland, Lesotho, Sør-Afrika og Swaziland benytter sone 2
3 Sørøst-Asia, Hongkong, Macao, Sør-Korea, Taiwan
4 Sentral-Amerika, Oseania, Sør-Amerika, Mexico
5 Resten av Afrika, Øst-Europa, Sør-Asia, Mongolia, Nord-Korea, Russland
6 Kina
7 Reservert for fremtidig bruk
8 Flyselskap, cruiseskip og andre som krysser regiongrenser jevnlig

DVD-produksjon[rediger | rediger kilde]

En DVD-plate kan enten trykkes eller brennes. Trykking av DVD forgår ved hjelp av en glassmaster på en fabrikk. For å lage en DVD-videoplate bruker man som oftest et DVD-authoringprogram. Dette er et dataprogram som setter opp menyer, koder video, bilder, tekst mm. på riktig måte. Programmet bygger til slutt et DVD-prosjekt og brenner det til en plate eller en DVD-master (det vanligste er DLT tape). Det finnes også DVD-brennere som tar opp video (f.eks. et fjernsynsprogram) og brenner det direkte på en DVD. Det finnes også flere DVD-formater så det er derfor viktig å sjekke at den spilleren kan lese formatet du har brukt. DVD-R er det eldste formatet, et nyere er DVD+R. De fleste nyere spillere tar begge formater.

DVD-format[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere ulike typer DVD for innspilling i apparater beregnet for hjemmebruk:

  • DVD-R – (DVD Recordable) En plate som tillater innspilling én gang (det som spilles inn kan ikke slettes).
  • DVD+R – (DVD Recordable) Nyere format men fungerer på samme måte som DVD-R.
  • DVD-RW – (DVD ReWritable) Som DVD-R, men innholdet kan også slettes og platene kan anvendes for innspilling flere ganger.
  • DVD+RW – (DVD ReWritable) Fungerer på samme måtet som DVD-RW, men nyere format.
  • DVD-DL – (DVD Dual Layer) En plate med «dobbelt lager». På den kan man, med en Dual Layer-brenner, brenne over 8 gigabyte, altså nesten dobbelt så mye informasjon som en vanlig DVD-R eller DVD-RW. Kjøp- og leiefilmer på DVD er ofte Dual Layer-plater.
  • DVD+DL – (DVD Dual Layer) Samme som DVD-DL men som bare er mulig å brenne/spille inn i apparater som håndterer DVD+DL.

Historie[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1990-tallet var det to optiske lagringsstandarder under utvikling: Multimedia Compact Disc (MMCD), støttet av Philips og Sony, ogSuper Disc (SD), støttet av Toshiba, Time-Warner, Matsushita Electric, Hitachi, Mitsubishi Electric, Pioneer Corporation, Thomson og JVC. IBM jobbet for å få de ulike selskapene til å gå for én enkelt standard. Dette i frykt for for at den kostbare krigen mellom VHS og Betamax1980-tallet ville gjenta seg. Resultatet ble DVD-formatet, kunngjort i september 1995. Den offisielle DVD-spesifikasjonen ble utgitt i versjon 1.0 i september 1996. Den forvaltes av DVD Forum, tidligere kjent som DVD Consortium, sammensatt av de 10 originale selskapene og over 220 andre medlemmer. De første DVD-spillerne og -platene var tilgjengelig i november 1996 i Japan og i mars 1997 i USA. I 1997 ble i alt 528 filmtitler sluppet på DVD i USA. Året etter ble rundt 1600 titler utlagt for salg, og i 1999 kom 2770.[2] Det ble i løpet av de første 15 månedene (1997-98) solgt 15 millioner DVD-spillere i USA.[3]

Den første spilleren med opptaksmuligheter ble lansert høsten 1999 på Expo 99 i Tokyo.[4]

«DVD» var opprinnelig en forkortelse for digital video disc. Enkelte medlemmer av DVD Forum mente at forkortelsen heller burde stå for digital versatile disc (digital allsidig disk) for å understreke bruksmulighetene utenom video. Toshiba, som drifter det offisielle DVD Forum-nettstedet, henger fast ved betegnelsen digital versatile disc. Medlemmene i DVD Forum har imidlertid aldri blitt enige, og det offisielle navnet på formatet er således kun «DVD».

DVD-filmer er som regel krypterte, og selges med en regionkode som gjør at filmen kun kan sees på en DVD-spiller fra den regionen DVD-filmen er kjøpt. Regionkoden inneholder informasjonen som trengs for å dekryptere filmen. Nordmannen Jon Lech Johansen, senere kjent som «DVD-Jon», laget dataprogrammet DeCSS, som gjorde det mulig å se DVD-filmer i forskjellige regioner uavhengig av hvor den ble kjøpt. Programkoden er grunnlaget for bibliotekfila med navnet "libdvdcss", som brukes for å spille av helt vanlige DVD-filmer med åpen programvare, for eksempel på Linux. Dette åpnet en verdensomspennede debatt om digitale rettigheter.

Etter introduksjonen av DVD ble det lansert to formater som kan spille høyoppløselige filmer: HD DVD, utviklet av Toshiba, og Blu-ray, utviklet av Sony. Det pågikk en stund en ny formatkrig, lik den for videobånd på 1980-tallet, men Blu-Ray tok etter hvert over, og er nå det eneste aktuelle formatet for høyoppløsning.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Spillefilmer på DVD ble så smått å finne som kjøpefilm i enkelte videoforretninger i løpet av 1998, men enda var det lite utbredt som videoformat. I slutten november 1998 var rundt 100 filmtitler tilgjengelig via norske importører.[5] Det var allerede da oppstått en klar oppfatning i bransjen (både i Norge og utlandet) at det nye formatet ville erstatte VHS på kjøpefilmfronten.[5][3] I 1999 ble det solgt 20 000 spillere i Norge,[6] og i 2000 over 80 000.[7] Det ble levert rundt 840 000 titler til norske butikker i 2000, noe som var en tredobling fra 1999. Tallet på VHS-titler var ca. 4 millioner, en nedgang på 10 prosent fra 1999.[7] DVD-filmen hadde suksess på kjøpefilmfronten de første årene, men som leievideo var den ikke like stor suksess de første årene. Så sent som i januar 2001 var utleiemarkedet lite utbredt.[7]

I 2001 «eksploderte» salget av spillere i Norge.[8] Det ble blant annet solgt 15 000 stykker bare i januar, noe som var høyere enn salgstallene for hele 1998.[9] I 2002 ble det for første gang solgt flere DVD-spillere enn VHS-spillere i Norge, og i 2004 nådde DVD-spilleren sitt høydepunkt med over 600 000 solgte enheter.[10]

I 2006 ble Bluray-spilleren introdusert i Norge, men salget var beskjedent de første årene.[11] Det nye formatet ble lansert like før HD DVD, men allerede innen utgangen av 2007 var det klart at Blu-ray hadde tatt over 80% av markedet for High Definition DVD.[12] Blu-ray sto i 2007 for 15,4 millioner kroner av kjøpefilmomsetningen, mens HD DVD sto for 3,1 millioner kroner. Samlet sett utgjorde imidlertid de to High-Def-formatene kun 1,5 prosent av det totale kjøpefilmmarkedet i Norge i 2007.[13] I USA hadde HD DVD noen måneders forsprang på Bluray, mens situasjonen var motsatt i Europa og Norge.[14]

I 2011 ble det for første gang solgt flere Blu Ray-spillere enn DVD-spillere. I antall enheter ble det solgt 180.000 DVD-avspillere, mens det ble solgt 190.000 Blu ray-avspillere.[15]

Salgstall for DVD- og VHS-spillere i Norge[rediger | rediger kilde]

(DVD på PC regnes ikke med)

DVD

DVD Bluray

HD DVD

  • 2007: 8000[21]
  • 2008: ?
  • 2009: 0

VHS

Kombi (VHS & DVD i ett)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dagbladet - Nå kommer ALT-I-ETT CD-en (15. april 1996)
  2. ^ Dagbladet - Satser for fullt på DVD (17.12.1999)
  3. ^ a b VG - DVD vinner terreng (07.10.1998, s.55)
    DVD - som ser ut som en liten CD-plate - har en stund vært spådd å vinne denne nye «krigen». Sist uke vant DVD en viktig seier: Etter først å ha nektet DVDutgivelser av et utvalg filmer, har to store Steven Spielberg-selskaper gått med på DVD-utgivelse av «Zorro»».
    Siden introduksjonen av DVD-spilleren for 15 måneder siden, er det solgt 15 millioner bare i USA.»
  4. ^ Dagbladet - NÅ ER DEN KOMMET: DVD-spilleren mange har ventet på (22.11.1999)
  5. ^ a b Dagbladet - Dette er video på CD (22.11.1998)
  6. ^ Dagbladet - God digital jul (12.12.1999)
  7. ^ a b c - Dagbladet - Dvd-salget til værs (15.1.2001)
  8. ^ Dagbladet - Hjemmekinofilmer (31.8.2001) «DVD-salget i Norge har vært eventyrlig. Bransjen er fremdeles i sjokk og bruker ord som «eksplosjonsartet» og «ufattelig» når de skal beskrive utviklingen».
  9. ^ a b c d e Dagbladet - DVD-salget til himmels (10.03.2001)
  10. ^ a b c d e f g h i j Medienorge - Antall solgte DVD- og videospillere (2009)
  11. ^ Release - Verdens første Blu-ray spiller til Norge (23.03.2006)
  12. ^ Release - High-Def krigen i Norge 2007: Blu-ray har 83 % av markedet (15.01.2008)
  13. ^ Release - Videomarket i 2007: 15 % økning (14.1.2008)
  14. ^ http://www.release.no/artikkel.asp?ID=4556
  15. ^ a b c Release - BD-spillere selger mer enn DVD (7.2.2012)
  16. ^ Dagbladet - Snurr film (27.2.2005)
  17. ^ a b c Release - Lyd- og bildeprodukter: 20 prosent nedgang i salget (02.02.2010)
  18. ^ a b Release - Hjemmekinoåret 2010 (8.2.2011)
  19. ^ a b Videomagasinet - Stadig lavere inntjening på Blu-ray-spillere (20.10.2013) «Hva gjelder DVD er det solgt 3.249 stykker hittil i år. Her er det en utrolig sterk nedgang fra i fjor, da det ble solgt 90.000 DVD-spillere i Norge».
  20. ^ a b Videomagasinet - Mindre salg av DVD- og BD-spillere (4.2.2014)
  21. ^ http://www.release.no/artikkel.asp?ID=4967
  22. ^ a b Release - Rekordmange TV- og DVD-spillere solgt (3.2.2005)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]