Totalitarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Velkjent bilde av to totalitære ledere, Benito Mussolini og Adolf Hitler
Representanter for to totalitære regimer møtes, Josef Stalin og Joachim von Ribbentrop, under undertegnelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten, Kreml, september 1939
Persondyrkelsen av lederen stod sentralt i Maos Kina

Totalitarisme (eller totalitært styre) er et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv hvor det er mulig.[1] Totalitarisme kjennetegnes som regel av et sammenfall av autoritært styre (hvor vanlige borgere har liten innflytelse over politikken) og ideologi (et omfattende sett av verdier som fremmes av myndighetene for å styre det meste, om ikke alt, av offentlig og privat liv).[2]

Totalitære regimer eller bevegelser opprettholder politisk makt gjennom allomfattende propaganda som spres gjennom statskontrollerte massemedier, ett parti som ofte preges av persondyrkelse, statlig kontroll over økonomien, regulering og innskrenkning i ytringsfrihet, masseovervåkning og omfattende bruk av statsterrorisme.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Uttrykket totalitarisme som betegnelse på «total» politisk makt ble formulert i 1923 av Giovanni Amendola, som beskrev den italienske fascismen som et system som er grunnleggende forskjellig fra andre former for diktatur[3] Begrepet ble senere brukt i en positiv betydning av Giovanni Gentile, Italias mest fremtredende fascistiske filosof og teoretiker. Han brukte uttrykket totalitario til å betegne strukturen og målsetningene til den nye staten. Den nye staten skulle være den «totale representasjonen av nasjonen» og gi «totale» svar på nasjonale mål.[4] Han beskrev totalitarisme som et samfunn hvor ideologien til staten hadde innflytelse, om ikke makt, over de fleste borgerne.[5] I følge Benito Mussolini politiserer dette systemet alt åndelig og menneskelig.[3]

Totalitære ideologier[rediger | rediger kilde]

I Norge har professor Øystein Sørensen forsøkt å utvide studiet av totalitarismen til å gjelde "totalitære ideologier". Han gir følgende definisjon: [6]

  1. De mener å ha funnet en oppskrift på det fullkomne samfunn.
  2. De forkaster det eksisterende samfunn aggressivt og totalt.
  3. De er revolusjonære og vil ha et rent og fullstendig brudd med det bestående.
  4. De er grunnleggende overbevist om at de har rett og at de har funnet den eneste sannhet, og er dermed fundamentalt anti-pluralistiske.
  5. Ideene har ambisjoner om å være altomfattende, de har løsninger på alle typer problemer og vil styre og kontrollere alle fasetter av menneskers liv. Politikk og politiske ideer er ikke avgrenset til deler av samfunnet eller menneskelivet.
  6. I det minste i den tidlige fasen er innsikte i ideologien forbeholdt en utvalgt elite, mens andre anses for å leve i en falsk forestillingsverden.
  7. De mener å ha rett til å ta alle midler i bruk for å nå sine mål, som er så store at man ikke kan ha moralske eller ideologiske sperrer for virkemidler som benyttes. Vold og terror er gyldige virkemidler.
  8. Alt og alle som står i veien for målet er å betrakte som fiender. Både tilhengere, de som nyter av det bestående samfunn, og særlig ofte tilhengere av rivaliserende totalitære idéer.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Definisjonen har blitt kritisert for å være for vid. Ifølge kritikerne passer den f. eks også "perfekt på de amerikanske grunnlovsfedrene".[7] Og et begrep som favner så bredt, kan ikke regnes som noe seriøst analyseverktøy. Andre har pekt på at det er svært tvilsomt at samtlige av disse punktene kan anvendes på disse ideologiene.[8] F. eks gikk Marx - som regnes som den moderne kommunismens grunnlegger - gjentakende inn for både ytringsfrihet og demokratiske styreformer, og mot "målet-helliger-midlene" tenkningen. [9] I så fall kan ikke kommunismen regnes som en totalitær ideologi. Og en svært vanlig kritikk er at totalitarismeforskningen generelt lider av svake metodekrav, som gjør at totalitarismebegrepet ikke er noe seriøst akademisk begrep, men et politisk verktøy for å svartmale motstandere.[10]

Forskjeller mellom autoritære og totalitære stater[rediger | rediger kilde]

Begrepet autoritær brukes om stater hvor makthaverne, f.eks. en «diktator», en komité eller militær junta, monopoliserer politisk makt. Begrepet autoritær viser til styringsstrukturen snarere enn samfunnet. I et totalitært samfunn strekker makthavernes makt seg lenger, og totalitarisme kan sies å være en ekstrem form for autoritært styre. Paul C. Sondrol ved University of Colorado at Colorado Springs har undersøkt karakteristiske trekk ved autoritære og totalitære diktatorer og organisert dem i følgende tabell:[11]

Totalitær Autoritær
Karisma Høy Lav
Rolleforståelse Leder som funksjon Leder som individ
Begrensninger av makten Offentlig Privat
Korrupsjon Lav Høy
Offisiell ideologi Ja Nei
Begrenset pluralisme Nei Ja
Legitimitet Ja Nei

Sammenlignet med totalitære systemer, gir autoritære regimer ofte større frihet til den private sfæren, mangler en styrende ideologi, tolererer en viss grad av pluralisme, mangler makten til å mobilisere hele befolkningen til å gå inn for nasjonale mål, og utøver makten innenfor rimelig forutsigbare grenser.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Totalitære idéer og systemer baserer seg i større eller mindre grad på blant annet følgende kjente idéstrømninger.[6]

  • Utopisme eller utopisk samfunnsplanlegging, dreier seg om to ting: dels å formulere et gitt politisk mål i form av en fullkommen stat og dels å la dette målet bestemme politiske handlinger. Et utopisk mål er gitt og fastlagt, og alt av virkemidler man tar i bruk må helt og holdent være tilpasset det.
  • Milleniarisme dreier seg om ideer om å etablere et fullkomment tusenårsrike – millennium på jorden. Opprinnelige millenariske sekter så og ser frelsen som kollektiv (alle de troende som et kollektiv får del i den), jordisk (frelsen realiseres på jorden), umiddelbar (frelsen kommer snart), total (den vil forandre jorden gjennomgripende og skape et perfekt samfunn), mirakuløs (den vil bli realisert av en overnaturlig guddom).
  • Politisk messianisme gjelder det å postulerer et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment mål som mennesker uimotståelig blir drevet imot og som de er nødt til å nå, en «allmennvilje» som er hevet over enkeltmennesket. Å regjere i overensstemmelse med den såkalte allmennviljen oppfattes som en høyere form for demokrati, et sannere og mer egentlig demokrati enn det å telle stemmer og denslags.
  • Romantiske impulser ligger ofte bak den totalitære tenkningen: forestillingen om at man må gå bakover i historien for å hente frem elementer fra en gammel og glemt gullalder og disse danne grunnlaget for det fremtidige idealsamfunnet, vel å merke i en ny form. Det eksisterende anses for utdatert og dekadent og må erstattes av noe ungt, friskt og autentisk, en drøm om noe ekte og rent.

Eksempler på bruk av begrepet[rediger | rediger kilde]

En av de første som brukte uttrykket totalitarisme var den østerrikske forfatteren Franz Borkenau i boken The Communist International fra 1938, hvor han skrev at det forente mer enn det skilt det sovjetiske og tyske diktaturene.[12] Isabel Paterson brukte begrepet i boken The God of the Machine (1943) for å betegne Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Under en forelesningsserie i 1945, med tittelen The Soviet Impact on the Western World (utgitt som bok 1946), hevdet den pro-sovjetiske britiske historikeren E. H. Carr at «trenden bort fra individualisme og i retning totalitarisme skjer alle steder» og at marxismen-leninismen er den mest vellykkede formen for totalitarisme, som demonstrert av den industrielle veksten i Sovjetunionen og Den røde armés rolle i seieren over Tyskland. Bare den «blinde og uhelbredelige» kunne ignorere trenden i retning totalitarisme, hevdet Carr.[13]

Karl Popper formulerte i The Open Society and Its Enemies (1945) og The Poverty of Historicism (1961) en innflytelsesrik kritikk av totalitarismen; i begge bøkene sammenlignet han det liberale demokratiets «åpne samfunn» med totalitarismen, og argumenterte for at totalitarismen bygger på en forestilling om at historien beveger seg mot en uforanderlig fremtid i overensstemmelse med forutsigbare lover.

I The Origins of Totalitarianism argumenterte Hannah Arendt for at nazistiske og kommunistiske regimer var nye former for styresett, og ikke bare oppdaterte versjoner av gamle tyrannier. I følge Arendt er ideologien kilden til de totalitære regimenes brede appell, fordi den gir et enkelt, «trøstende» svar på mysteriene i fortiden, nåtiden og fremtiden. For nazismen er all historie historien om kamp mellom ulike «raser», for marxismen er all historie historien om kamp mellom ulike «klasser». Straks et slikt premiss er akseptert, vil alle statens handlinger kunne rettferdiggjøres gjennom å appellere til naturen eller historiens lov.[14]

Forskere som Lawrence Aronsen, Richard Pipes, Leopold Labedz, Franz Borkenau, Walter Laqueur, Karl Popper, Eckhard Jesse, Leonard Schapiro, Adam Ulam, Raymond Aron, Claude Lefort, Richard Löwenthal, Hannah Arendt, Robert Conquest, Karl Dietrich Bracher, Carl Joachim Friedrich og Juan Linz beskriver totalitarismen på litt forskjellige måter. De mener imidlertid alle at totalitarismen forsøker å mobilisere hele befolkninger til støtte for en offisiell statlig ideologi, og er intolerant overfor aktiviteter som ikke styres i retning av statens mål, f.eks. gjennom undertrykkelse eller statlig kontroll over næringsliv, fagforeninger, religion eller politiske partier.

Forskning på totalitarismen under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Statsviterne Carl Friedrich og Zbigniew Brzezinski hadde stor betydning for utbredelsen av totalitarisme-begrepet og tilhørende teorikompleks i samfunnsvitenskapelig forskning, og definerte det som et paradigme for kommunistiske og fascistiske regimer. For Friedrich og Brzezinski måtte de definerende elementene forstås som en gjensidig støttende, organisk enhet, og bestod av: En utførlig ledende ideologi, ett enkelt masseparti, som regel ledet av en diktator, statlig terror satt i system, monopol på all kommunikasjon og fysisk maktbruk, sentralstyring og kontroll over økonomien gjennom planøkonomi. Slike regimer hadde sine røtter i kaoset etter første verdenskrig, da moderne våpen og kommunikasjonsmidler gjorde det mulig for totalitære regimer å befeste makten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Oscar Dybedahl, Regi Th. Enerstvedt, Terje Halvorsen og Arnulf Kolstad, På vitenskapens blindveier (Marxist Forlag, 2012)
  • Hannah Arendt, The Origins of Totalitarianism (1958, ny utg. 1966)
  • John A. Armstrong, The Politics of Totalitarianism (New York: Random House, 1961)
  • Franz Borkenau The Totalitarian Enemy, London, Faber and Faber 1940
  • Karl Dietrich Bracher “The Disputed Concept of Totalitarianism,” s 11–33 from Totalitarianism Reconsidered edited by Ernest A. Menze (Port Washington, N.Y. / London: Kennikat Press, 1981), ISBN 0804692688.
  • Michel Foucault, The Birth of Biopolitics (in particular March 7, 1979 course)
  • Carl Friedrich and Z. K. Brzezinski, Totalitarian Dictatorship and Autocracy (2nd edn 1967)
  • Zheliu Zhelev, The Fascism, 1982
  • Guy Hermet with Pierre Hassner and Jacques Rupnik, Totalitarismes (Paris: Éditions Economica, 1984)
  • Abbott Gleason Totalitarianism : The Inner History Of The Cold War, New York: Oxford University Press, (1995), ISBN 0195050177
  • Jeane Kirkpatrick, Dictatorships and Double Standards: Rationalism and reason in politics (1982)
  • Walter Laqueur The Fate of the Revolution Interpretations of Soviet History From 1917 to the Present, London: Collier Books, (1987) ISBN 0-02-034080-X.
  • Juan Linz and Alfred Stepan, Problems Of Democratic Transition And Consolidation: Southern Europe, South America, And Post-Communist Europe, Baltimore: Johns Hopkins University Press, (1996), ISBN 0801851572.
  • Ludwig von Mises, Omnipotent Government: The Rise of the Total State and Total War (1944)
  • Ewan Murray, Shut Up: Tale of Totalitarianism (2005)
  • Stanley G. Payne, A History of Fascism (Routledge, 1996)
  • Pipes, Richard (1995), Russia Under the Bolshevik Regime, New York: Vintage Books, Random House Inc., ISBN 0-394-50242-6 .* Robert Jaulin L'Univers des totalitarismes (Paris : Loris Talmart, 1995)
  • Giovanni Sartori, The Theory of Democracy Revisited (Chatham, N.J: Chatham House, 1987)
  • Wolfgang Sauer, "National Socialism: totalitarianism or fascism?" pages 404-424 from The American Historical Review, Volume 73, Issue #2, December 1967.
  • Leonard Schapiro, Totalitarianism (London: The Pall Mall Press, 1972)
  • J. L. Talmon, The Origins of Totalitarian Democracy, (1952)
  • Slavoj Žižek, Did Somebody Say Totalitarianism? (London: Verso, 2001)
  • Marcello Sorce Keller, “Why is Music so Ideological, Why Do Totalitarian States Take It So Seriously: A Personal View from History, and the Social Sciences”, Journal of Musicological Research, XXVI(2007), no. 2-3, pp. 91–122

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Conquest Reflections on a Ravaged Century (2000) ISBN 0-393-04818-7, page 74
  2. ^ C.C.W. Taylor. “Plato's Totalitarianism.” Polis 5 (1986): 4-29. Reprinted in Plato 2: Ethics, Politics, Religion, and the Soul, ed. Gail Fine (Oxford: Oxford University Press, 1999), 280-296.
  3. ^ a b Pipes 1995, s. 240–281
  4. ^ Stanley G. Payne, Fascism: Comparison and Definition (UW Press, 1980), porn. 73
  5. ^ G. Gentile & B. Mussolini in "La dottrina del fascismo" 1932)
  6. ^ a b Øystein Sørensen (2010). Drømmen om det fullkomne samfunn: Fire totalitære ideologier - én totalotær mentalitet (norsk) (2 utg.). Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygaard). ISBN 978-82-03-29209-5. 
  7. ^ http://wp.respublica.no/?p=1654
  8. ^ "På vitenskapens blindveier" (Marxist Forlag, 2012)
  9. ^ "På vitenskapens blindveier" (Marxist Forlag 2012) kap 1.
  10. ^ På vitenskapens blindveier" (Marxist Forlag 2012) kap 2.
  11. ^ "Sondrol, Paul C. "Totalitarian and Authoritarian Dictators: A Comparison of Fidel Castro and Alfredo Stroessner." Journal of Latin American Studies 23(3): October 1991, pp. 449-620.
  12. ^ Nemoianu, Virgil, Review of End and Beginnings pages 1235-1238 from MLN, Volume 97, Issue # 5, December 1982, p.1235.
  13. ^ Laqueur, Walter, The Fate of the Revolution, New York: Scribner, 1987, p.131.
  14. ^ Dana Richard Villa (2000), The Cambridge Companion to Hannah Arendt. Cambridge University Press, p.2-3. ISBN 0521645719