Høyreekstremisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Høyreekstremisme er et samlebegrep for mange former for politisk ekstremisme, som ofte ansees å befinne seg på ytterkanten av den politiske venstre-høyre-aksen. Begrepet har forskjellige innhold, alt etter hvem som benytter uttrykket. Ideologier som oppfattes som høyreekstreme kan bl.a. basere seg på en tro at enkelte grupperinger har en kulturell, rasemessig, religiøs eller annen overlegenhet overfor andre grupperinger. Ofte er nasjonalisme er viktig element i høyreekstreme ideologier. Noen høyreekstreme kan bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål.

Betydningen og bruken av begrepet har variert gjennom historien og i forskjellige språk, og høyreekstremisme som samlebegrep kan omfatte både konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister, fascister og monokulturisme. Høyreekstremisme støtter segregering; Separasjon av gruppene ansett å være overlegen fra gruppene som anses for å være mindreverdig. Høyreekstremisme omfatter vanligvis også autoritarianisme, rasisme, fremmedfrykt, og religionsfiendtlighet såsom antisemittisme og islamfiendtlighet (anti-islam).

Ideologiene som vanligvis forbindes med høyreekstremisme er fascisme, nazisme og andre ultra-nasjonalistiske, religiøst ekstreme eller reaksjonære ideologier, men også rent religionsfiendtlige bevegelser, så som islamfiendtlige, anses for høyreekstreme. Høyreekstremisters politiske orientering kan derfor være nasjonalsosialistisk, fascistisk, klerikalfascistisk, kristofascistisk og liknende, men også nykonservativ.

Den rasemessige høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en medfødt realitet mellom individer og grupper. Den kulturelle høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en kulturell realitet. Høyreekstremismen avviser konsepter som sosial likhet og multikulturalisme.

På grunn av faren for politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre, er det enkelte som forsøker å unngå begrepet på norsk i dag og erstatter det med andre ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme, nasjonalisme, eller fremmedfiendtlighet.

Historie

Den første bølgen av høyreekstreme bevegelser i Europa kom i mellomkrigstiden da en rekke skjøre europeiske demokratier ble satt til side av høyreekstreme bevegelser. De fremste eksemplene på dette er styresettene i Italia under Benito Mussolini, Polen under Josef Pilsudski, Tyskland under Adolf Hitler, Østerrike under Engelbert Dollfuss og Spania under Franco.

Framveksten av nynazistiske bevegelser på 1960-tallet og 1970-tallet representerer den andre bølgen av høyreekstremisme. I Tyskland har høyreekstreme partier som NPD og DVU hatt stor oppslutning i en rekke delstater, på tross av myndighetenes forsøk på å forby disse bevegelsene. I Tyskland har høyreekstreme symboler som hakekors og romersk hilsen vært forbudt siden Det tredje rikets fall.

Det er tre eller fire faser i utviklingen av høyreekstreme partier i Europa etter andre verdenskrig.[1][2]

Den moderne høyreekstremismen: Fra antisemittisme til anti-islam

Typisk for perioden etter 2001 er fremvekst av det som er kalt den tredje bølgen høyreekstremisme. Den viktigste forskjellen fra den tradisjonelle nazismen er et skifte av hovedfiende fra jøder og innvandrere generelt til muslimer.[3] Samtidig legger den mindre vekt på raser, og mer vekt på det den kaller «kultur». I noen tilfeller har den nedtonet nasjonalismen til fordel for en slags paneuropeisme. Ikke sjelden fremstår den som kristen, selv om dette trekket ikke er begrenset til den tredje bølgen, og iallfall i Europa ser ikke kristen forkynnelse ut til å være sentralt.

Denne moderniseringen har vært mest merkbar i Vest-Europa, hvor innvandringen av muslimer og dermed antallet muslimer har økt de siste tiår. Trolig har også Al-Qaidas terroraksjoner siden 2001 gjort det lettere å markedsføre anti-islam.

Anti-islam har også vist vekst utenom de høyreekstreme miljøene, men da som regel i mer moderat og avdempet form, eksempelvis ved snakk om «snikislamiering» i Norge,[4] og i Sveits ved at et forbud mot moskéer ble vedtatt ved en folkeavstemning.

Den tredje bølgen har ikke erstattet andre former for høyreekstremisme. Tradisjonell nazisme finnes fortsatt – likeså antisemittisme. En av de sterkeste høyreekstreme grupperingene i Europa, Jobbik i Ungarn, later ikke til å ha noe fiendtlig forhold til islam.[5]

Angsten for «Eurabia»

Sentralt for den moderne høyreekstremismen er islamofobi i form av en angst for verdenskonspirasjon hvor ledelsen i EU sammen med de arabiske landene har gått sammen for å skape et «Eurabia», og i noen tilfeller troen på at en europeisk borgerkrig er i anmarsj.[6] Den «politisk korrekte eliten», «kulturmarxistene» eller «multikulturalistene» betraktes som deltagere eller «nyttige idioter» i «Eurabia»-konspirasjonen.

Blant sjefsideologene innen denne gren av høyreekstremismen regnes Oriana Fallaci, Bat Ye’or, bloggeren «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen) og folkene bak nettstedet «Gates of Vienna».

Høyreekstremistisk syn på jøder og andre minoriteter

Den moderne høyreekstremismen har ofte et vennskapelig forhold til Israel, eller ser i det minste dette landet som en alliert i kampen mot den islamske verdenskonspirasjonen. Den har altså byttet ut en konspirasjonsteori med en annen. Enkelte har også forsøkt å alliere seg med andre tradisjonelle fiender mot den nye hovedfienden. Således hevder English Defence League (EDL) å ha en egen avdeling for homofile og lesbiske, som høyreekstremistene – i likhet med islam – tradisjonelt har hatt et anstrengt forhold til. EDL prøver ikke bare å tiltrekke seg jøder, men også sikher og hinduer; en av talspersonene er sikh. [7] På lignende vis gjør Anders Behring Breivik seg til talsmann for en allianse med jøder og hinduer. Etter at Jean-Marie Le Pen i Front National overlot formannsvervet til sin datter Marine, har også fronten nedtonet jødehetsen til fordel for muslimhets.

En allianse med jøder eller Israel er uforenlig med tradisjonell nazisme og fascisme, som slett ikke alltid har noe fiendtlig forhold til islam. Den høyreekstreme politikeren Nick Griffin i BNP anser EDL som en del av en sionistisk konspirasjon. [7]

Enkelte mer tradisjonelle høyreekstremister har nedtonet jødehetsen uten å erstatte den med islamofobi. På sine engelskspråklige nettsider skriver Jobbik at hverken bevegelsen eller dens ungarske garde er antisemittisk, blant annet ved å intervjue et medlem av garden som oppgis å være jøde. [8]

Hets mot romfolk er typisk for europeiske høyreekstremister og er fortsatt dominerende hos for eksempel Jobbik.

Nettet og sosiale medier

Den moderne høyreekstremismen bruker i stor grad Internett og sosiale medier i markedsføringen og rekrutteringen.[9] Høyreekstreme nettsteder og blogger er sagt å fungere som virtuelle ekkokamre, hvor høyreekstremistene lettere enn før kan møte likesinnede. [10]. Økt satsing på nettmedier er imidlertid vanlig i organisasjonslivet – en naturlig tilpasning etter som stadig flere skaffer seg stadig kraftigere datamaskiner, bredbånd, mobilt bredbånd, Facebook-konto osv. og tilbringer stadig mer tid på nettet.

Høyreekstremisme i Norge

Se også Nynazisme i Norge

1930-tallet var de norske høyreekstremistene organisert i partiet Nasjonal Samling eller i den enda mer ytterliggående gruppa Ragnarok.

Mens nynazistiske organisasjoner i nyere tid har hatt en viss oppslutning i ungdomsmiljøer i Sverige, har høyreekstremister i liten grad vært i stand til å rekruttere norsk ungdom. I dag er organisasjonene Vigrid og Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse de mest kjente høyreekstreme organisasjonene i Norge. Sistnevnte gruppering har sine røtter i Norsk Front, seinere Nasjonalt Folkeparti, som ble grunnlagt av Erik Blücher i 1975.

Anders Behring Breivik

Også terroristen Anders Behring Breiviks ideologiske grunnlag for sin massehenrettelse av politiske motstandere i Regjerningskavartalet i Oslo og av arbeiderparti-ungdommer på Utøya 22. juli 2011 vil av de aller fleste defineres som høyreekstrem. I sin tekstsamling, et «manifest» som består av egenprodusert materiale og tekster tatt fra andre skribenter, oppgir Breivik som motiv for angrepet at han ønsker et monokulturelt Europa, tuftet på kristne verdier, kjernefamilien, fri markedsøkonomi og støtte til Israel. Teksten uttrykker støtte til «kulturkonservatisme», høyrepopulisme, ultranasjonalisme, islamofobi og høyreekstrem sionisme.[11][12] Han anser islam og det han kaller «kulturmarxisme» – som han bruker om dem som støtter det multikulturelle samfunnet – som fienden, og argumenterer for å bekjempe det han kaller «Eurabia», «dhimmitude» og multikulturalisme for å bevare et kristent Europa.[11][13][14]

I forbindelse med angrepet og rettssaken etterpå ble det satt fokus på høyreorientert ekstremisme på internett og i organiserte grupperinger. Det gjelder blant annet det borgerjournalistiske nettstedet document.no og den høyreradikale bloggeren Fjordman samt Norsk forsvarsallianse (NDL), den norske avdelingen av den militante, islamkritiske bevegelsen English Defence League (EDL) i England. I Norge har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ansvar for å overvåke borgernes sikkerhet og følge med på aktiviteter hos folk som har tilhørighet til de politiske ytterfløyene.

Ekstreme islamister

Relativt nye hatgrupper og enkeltpersoner som går på tvers av de klassiske høyreekstreme og islamfobe gruppene er ekstreme islamister, også kalt for «jihadister», har de siste årene utkrystallisert seg i det norske miljøet. I disse hatgruppene finnes det enkeltpersoner som har vært aktiv i lengre tid og spredt ekstreme meninger. Organisering og kontakt mellom gruppene synes å ha blitt etablert i etterkant av demonstrasjonene mot Dagbladet i 2010 da avisen lot trykke en tegning av profeten Mohammad. Kjernen i det radikale miljøet, som kaller seg Profetens Ummah (som betyr «profetens nasjon»), hevdes ved dette navnet å tilrane seg legitimitet ved å representantene alle verdens muslimer framfor en liten gruppe ekstremister. [15]

Antirasistisk Senter identifiserte dette miljøet i rapporten Høyreekstremisme i Norge som utkom i 2012. [16] På den tiden var miljøet fremdeles et løst nettverk, men de ekstremistiske synspunktene som gruppen fremmet plasserte dem innenfor den høyreekstreme delen av norsk politikk: «Vi kom frem til at enhver adekvat definisjon av høyreekstremisme også vil ramme dette miljøet,» slo Antirasistisk Senters rapport fast. [15]

Islamistene ønsker seg en stat basert på Sharia[17]. De fordømmer ikke voldsbruk for å komme frem til et slikt samfunn. De har en grunnleggende ulikhet mellom ulike menneskegrupper som ideal. Det ligger også en tydelig antisemittisk holdning blant dem. I all vesentlighet er det snakk om en ultrakonservativ motreaksjon mot det man anser som et forfall i samfunnet omkring seg, og en hatsk motreaksjon mot mer liberale livsanskuelser, akkurat av en slik type som har kjennetegnet fascistiske bevegelser opp gjennom historien. [15]

Kritikk av betegnelsen

Enkelte har kritisert bruken av bregepet høyreekstremisme og mener det passer som betegnelse for nynazisme, fascisme og nasjonalisme, men ikke for nykonservatisme og liberalisme. Dette blir begrunnet med at fascistiske ideologier synes å stå mye nærmere kommunismen, særlig i synet på staten og individet. Den politiske venstresiden har tradisjonelt stått for sosialisme og et sterkt statsapparat, mens høyresiden oppfattes å stå for kapitalisme og personlig frihet[trenger referanse]. Nazistene betegnet dessuten selv sin politikk som sosialistisk, og både nazismen, fascismen og nasjonalismen ønsker sterk statlig styring og mindre individuell frihet.

Visse elementer i politiske høyrepartier synes derimot å stå for en form for nasjonalisme og rasisme, for eksempel ved at de er motstandere av innvandring og tilhengere av kollektiv integrering av innvandrere. Flere, særlig unge høyreliberalister, mener derfor at bruken av høyre og venstre som politisk akse kan bli misvisende. Isteden bør en bruke kollektivisme kontra liberalisme, og plassere nynazisme, fascisme og nasjonalisme på den kollektivistiske siden sammen med kommunisme, sosialisme og religiøs ekstremisme. Kritikerne har også hevdet at begrepet høyreekstremisme er skapt av den ytterliggående venstresiden for å skade motstanderne på den moderate høyresiden. Nazisme, nynazisme, fascisme og kommunisme er svært negativt ladede begreper i samfunnsdebatten i dag, og ingen partier som ønsker å bli tatt på alvor, vil knyttes til slike bevegelser.

Høyreekstremismen og høyrepopulismen

Enkelte høyreekstremister – både dagens og tidligere eksemplarer av arten – plasseres nå i den høyrepopulistiske sekken, vesentlig fordi de er eller har vært flinke til å sanke stemmer. De har eller har hatt betydelig oppslutning – dels ved dyktig og mer eller mindre demagogisk retorikk og markedsføring (nettopp dette er et kjennetegn på det en i dag kaller høyrepopulisme), dels pga. gunstige ytre forhold. Til dem hører Vladimir Zjirinovskij i Russland og Gabor Vona i ungarske Jobbik. Også Jörg Haider[18] og Jean-Marie Le Pen[19] er av enkelte regnet som høyreeekstremister, mens andre mener den ene eller begge ikke er det. Men etter 1945 har de fleste høyreekstreme organisasjoner ikke klart å appellere til massene. For øvrig brukes både høyreekstremisme og høyrepopulisme omtrent utelukkende av andre enn dem det gjelder.

Referanser

  1. ^ Beyme, Klaus von (1988): «Right-wing extremism in post-war Europe» i: West European Politics 11 (2), 2–18.
  2. ^ Widfeldt, Anders (2010): «A fourth phase of the extreme right? Nordic immigration-critical parties in a comparative context» i: NORDEUROPAforum (1/2),  7-31,
  3. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4207793.ece
  4. ^ «Jeg frykter ikke på noen måte at landet skal overtas av muslimer», intervju med Siv Jensen, Aftenposten 18. oktober 2011
  5. ^ www.jobbik.com
  6. ^ Manifest for en europeisk borgerkrig, Aftenposten 24. juli 2011
  7. ^ a b «Britisk støtte kan være fantasi», Forskning.no 28. juli 2011
  8. ^ http://www.jobbik.com/hungary/3015.html - død lenke
  9. ^ «Skjerper nettovervåking av høyreekstreme», Aftenposten 18. oktober 2011
  10. ^ «Den tredje bølgen», Aftenposten 26. september 2011
  11. ^ a b Ben Hartman (24.07.2011). Norway attack suspect had anti-Muslim, pro-Israel views (Engelsk). Jerusalem Post. Besøkt 24.07.2011.
  12. ^ Englund, Will (24. juli 2011). In diary, Norwegian ‘crusader’ details months of preparation for attacks. The Washington Post. Besøkt 10. august 2011.
  13. ^ «Norwegian Massacre Gunman was a Right-Wing Extremist who hated Muslims», The Daily Mail, 24 July 2011.
  14. ^ Saunders, Debra J.: Norwegian Crime and Punishment, San Francisco Chronicle, 26. juli 2011. «... the anti-multiculturalism, anti-Muslim and anti-Marxist message of his 1,500-page manifesto.»
  15. ^ a b c Sultan, Shoaib: Muslimske høyreekstremister?, kronikk hos NRK nett 5. februar 2013
  16. ^ Høyreekstremisme i Norge, Rapport fra Antirasistisk Senter 9. mai 2012
  17. ^ http://www.profetensummah.com/islamsk-lovgivnin/
  18. ^ http://www.dagbladet.no/kommentarer/960122-kom-1.html DØD LENKE
  19. ^ «Høyreekstremist skapte politisk jordskjelv», VG 22. april 2002

Litteratur

Se også