Kannibalisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kannibalisme er å spise medlemmer av ens egen art. Begrepet brukes særlig når mennesker spiser andre mennesker, også kalt antropofagi. Individer som spiser artsfeller, kalles kannibaler.
Innhold |
[rediger] Kannibalisme blant mennesker
Kannibalisme har blitt tillagt mange forskjellige stammer og raser i fortiden, men i hvilken grad det faktisk har skjedd og blitt sosialt sanksjonert, er et svært kontroversielt tema i antropologien. Noen antropologer hevder at kannibalisme har vært nesten ikke-eksisterende og ser på påstander om kannibalisme med ekstrem skepsis, mens andre hevder at praksisen var vanlig i før-statlige samfunn.
Flere arkeologer har hevdet at noen ruiner i det amerikanske sørvest inneholder bevis for kannibalisme. Individuelle tilfeller i andre land har blitt sett i sammenheng med ustabile personer, kriminelle og, i ubekreftede rykter, av religiøse seloter. I USA er Donner-partiet et tilfelle av kannibalisme for unngå å sulte ihjel. Der er omstridte påstander om at kannibalisme var utbredt under tørken i Ukraina i 1930-årene, under beleiringen av Leningrad i andre verdenskrig og under den kinesiske borgerkrigen og det store steget fremover i Kina.
I moderne tid fortelles det om kannibalisme i historien om Fritz Haarmann og om Armin Meiwes.
[rediger] Korstogene
Våren 1097 dro det første korstoget fra Europa for å befri det hellige land. Men på veien måtte korstogshæren krysse den tyrkiske sletten i Anatolia og kjempe mot lokalkjente, veltrente muslimske styrker. Korsfarerne måtte spise tistler, oppbløtte lærsaler og insekter. Verre ble det da drikkevannet slapp opp. I desperasjon begynte noen av korsfarerne å spise av falne muslimer. Dette ble stoppet av hærledelsen, som sørget for å få likene brent. Og trolig dreide det seg om fortvilt sult, ikke om rituell skjending av døde motstandere. [1]
De sentrale og sørlige områdene i Estland ble etter 1220 offer for korstogsiver fra danske og tyske inntrengere. Korsfarere dro herjende fra landsby til landsby for å plyndre og tvangsdøpe folk. Straks en landsby var omvendt, ble det reist et stort kors hvis korsfarerne var danske og en jomfru Maria-fane hvis de var tyske. Landsbyens eldste ble stenket tre ganger med vievann av en prest og døpt, og deretter utstyrt med et spann vievann som han skulle stenke de andre beboerne med. Da danske korsfarere en gang kom til en landsby som allerede var omvendt av tyskere, ble den eldste straks hengt av danskene fordi de ikke kom først. Terroren nådde slike høyder at esterne til sist organiserte et opprør. I januar 1223 fanget de den danske guvernøren, Ebbe, og rev tarmene ut på ham og hans følge. Ebbes hjerte ble også revet bankende ut av livet på ham, ristet over ild og spist for å oppnå styrke mot hans landsmenn, hvoretter de døde ble lagt ut til hundene og himmelens fugler. Dette var rituell kannibalisme - til liten nytte, for pave Gregor IX overdro i 1236 de områdene i Estland som tilhørte Sverdridderne til kong Valdemar II, og 7.juni 1238 inngikk Valdemar og Den tyske orden et forlik i landsbyen Stensby på Sjælland, slik at Estland ble fordelt mellom partene, og Valdemar for fremtiden fikk to tredeler av korstogserobringene. [2]
[rediger] Andre verdenskrig
Kannibalisme forekom i organiserte former på Ny-Guinea under andre verdenskrig, forteller den japanske historikeren professor Yuki Tanaka, etter at han i 1990-årene fikk frigitt hemmeligstemplede rapporter fra den australske hæren. Her fant han historien til Hatam Ali, en indisk soldat som kjempet i den britiske hær og ble tatt til fange i begynnelsen av 1942. Han bevitnet hvordan de japanske soldatene, etter at forsyningene slapp opp, valgte ut én fange daglig som ble drept og spist. Det var sendt 160.000 japanske soldater til Ny-Guinea; 93 prosent av dem døde. Etterhvert som matmangelen forverret seg, skar de også kjøtt av levende fanger og slengte resten av liket i en grøft. Selv klarte Ali å flykte og vandret rundt i jungelen i to uker før han traff på australske soldater. Hans historie bekreftes av en ordre utsendt av generalmajor Aozu som ila dødsstraff for kannibalisme, vel å merke med unntak for dem som hadde spist «fiendtlig kjøtt». Det må da ha vært kjent at dette forekom. Enda mer skremmende er rapport fra korporal Bill Hedges, som ledet en australsk enhet på førti mann i en trefning ved Templeson's Crossing på Ny-Guinea. Da australierne gjenerobret stillingen dagen etter, ble de forferdet over å oppdage at japanerne hadde spist de døde og sårede som australierne hadde måttet etterlate. «Jeg følte dyp avsky og sorg over å se min gode kamerat ligge der med kjøtt fjernet fra armene og bena(...) Han var en glad landsens gutt, i likhet med 90% av bataljonen vår(...) Vi fant hauger med ris og hermetikk. Så de sultet ikke, det var ikke på grunn av matmangel.» Professor Tanaka foreslår at denne kannibalismen, som var helt rituell, «ble gjort for å befeste solidaritet mellom mennene.» Å bryte tabuer sammen, gjør alle til medskyldige. Kannibalisme er også kjent fra Østfronten, der sovjetiske soldater spiste medfanger; men motivet der var desperat matmangel. [3]
[rediger] Kannibalisme blant dyr
Flere dyrearter eter egne artsfeller under visse forhold, for eksempel når det er lite tilgang på mat. Kannibalisme er vanlig hos fiskearter som gjedde og torsk og hos maur. Hunnen hos enkelte edderkopp- og kneler-arter spiser hannen mens eller etter at de har parret seg.
[rediger] Referanser
- ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 15), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
- ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 162-63)
- ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Kategori:cannibalism – bilder, video eller lyd |
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
