Kannibalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1800-tallsforskeres formening om utbredelsesområder for antropofagi (kannibalisme) i deres samtid. Tysk kart fra 1893.

Kannibalisme er å spise medlemmer av ens egen art. Begrepet brukes særlig når mennesker spiser andre mennesker, også kalt antropofagi.

Uttrykket kannibalisme er historisk knyttet til mennesker, mer spesifikt til en indianerstamme på de karibiske øyer. Selve ordet stammer fra caníbales, det spanske navnet benyttet om karibindianerne,[1] en stor stamme i Vest-India som den gang var velkjent for sin praktisering av kannibalisme.[2] Tainoene, en stamme som levde i dagens Puerto Rico og på øya Hispaniola, fortalte med skrekk til spanjolene om hvordan kariberne raidet kystene for å ta tainoer til fange for deretter å steke dem over bål og spise dem.

Men utvidet alle individer som spiser artsfeller, kan kalles kannibaler.

Kannibalisme blant mennesker[rediger | rediger kilde]

Kannibalisme i Brasil i 1557, som beskrevet av Hans Staden.

Kannibalisme har blitt tillagt mange forskjellige stammer og raser i fortiden, men i hvilken grad det faktisk har skjedd og blitt sosialt sanksjonert, er et svært kontroversielt tema i antropologien. Noen antropologer hevder at kannibalisme har vært nesten ikke-eksisterende og ser på påstander om kannibalisme med ekstrem skepsis, mens andre hevder at praksisen var vanlig i før-statlige samfunn.

Flere arkeologer har hevdet at noen ruiner i det amerikanske sørvest inneholder bevis for kannibalisme. Individuelle tilfeller i andre land har blitt sett i sammenheng med ustabile personer, kriminelle og i ubekreftede rykter om religiøse seloter. I USA er Donner-partiet et tilfelle av kannibalisme for unngå å sulte i hjel. Der er omstridte påstander om at kannibalisme var utbredt under tørken i Ukraina i 1930-årene, under beleiringen av Leningrad i andre verdenskrig, samt under den kinesiske borgerkrigen og «det store spranget fremover» i Kina.

I moderne tid fortelles det om kannibalisme i historiene om Fritz Haarmann, om Karl Denke,[3] om Karl Grossmann og om Armin Meiwes. Også i Norge har en hatt kriminelle med slik tilbøyelighet.[4]

Korstogene[rediger | rediger kilde]

Våren 1097 dro det første korstoget fra Europa for å befri det hellige land. Men på veien måtte korstogshæren krysse den tyrkiske sletten i Anatolia og kjempe mot lokalkjente, veltrente muslimske styrker. Korsfarerne måtte spise tistler, oppbløtte lærsåler og insekter. Verre ble det da drikkevannet slapp opp. I desperasjon begynte noen av korsfarerne å spise av falne muslimer. Dette ble stoppet av hærledelsen, som sørget for å få likene brent. Og trolig dreide det seg om fortvilt sult, ikke om rituell skjending av døde motstandere.[5]

De sentrale og sørlige områdene i Estland ble etter 1220 offer for korstogsiver fra danske og tyske inntrengere. Korsfarere dro herjende fra landsby til landsby for å plyndre og tvangsdøpe folk. Straks en landsby var omvendt, ble det reist et stort kors hvis korsfarerne var danske og en jomfru Maria-fane hvis de var tyske. Landsbyens eldste ble stenket tre ganger med vievann av en prest og døpt, og deretter utstyrt med et spann vievann som han skulle stenke de andre beboerne med. Da danske korsfarere en gang kom til en landsby som allerede var omvendt av tyskere, ble den eldste straks hengt av danskene fordi de ikke kom først. Terroren nådde slike høyder at esterne til sist organiserte et opprør. I januar 1223 fanget de den danske guvernøren, Ebbe, og rev tarmene ut på ham og hans følge. Ebbes hjerte ble også revet bankende ut av livet på ham, ristet over ild og spist for å oppnå styrke mot hans landsmenn, hvoretter de døde ble lagt ut til hundene og himmelens fugler. Dette var rituell kannibalisme – til liten nytte, for pave Gregor IX overdro i 1236 de områdene i Estland som tilhørte sverdridderne til kong Valdemar II, og 7.juni 1238 inngikk Valdemar og Den tyske orden et forlik i landsbyen Stensby på Sjælland, slik at Estland ble fordelt mellom partene, og Valdemar for fremtiden fikk to tredeler av korstogserobringene.[6]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Lokket på en messekjele og ribbein fra en russisk soldat fotografert i Finland under andre verdenskrig 1942.

Kannibalisme forekom i organiserte former på Ny-Guinea under andre verdenskrig, forteller den japanske historikeren professor Yuki Tanaka, etter at han i 1990-årene fikk frigitt hemmeligstemplede rapporter fra den australske hæren. Her fant han historien til Hatam Ali, en indisk soldat som kjempet i den britiske hær og ble tatt til fange i begynnelsen av 1942. Han bevitnet hvordan de japanske soldatene, etter at forsyningene slapp opp, valgte ut én fange daglig som ble drept og spist. Det var sendt 160 000 japanske soldater til Ny-Guinea; 93 prosent av dem døde. Etterhvert som matmangelen forverret seg, skar de også kjøtt av levende fanger og slengte resten av liket i en grøft. Selv klarte Ali å flykte og vandret rundt i jungelen i to uker før han traff på australske soldater. Hans historie bekreftes av en ordre utsendt av generalmajor Aozu som ila dødsstraff for kannibalisme, vel å merke med unntak for dem som hadde spist «fiendtlig kjøtt». Det må da ha vært kjent at dette forekom. Enda mer skremmende er rapport fra korporal Bill Hedges, som ledet en australsk enhet på førti mann i en trefning ved Templeson's Crossing på Ny-Guinea. Da australierne gjenerobret stillingen dagen etter, ble de forferdet over å oppdage at japanerne hadde spist de døde og sårede som australierne hadde måttet etterlate. «Jeg følte dyp avsky og sorg over å se min gode kamerat ligge der med kjøtt fjernet fra armene og bena(...) Han var en glad landsens gutt, i likhet med 90% av bataljonen vår(...) Vi fant hauger med ris og hermetikk. Så de sultet ikke, det var ikke på grunn av matmangel.» Professor Tanaka foreslår at denne kannibalismen, som var helt rituell, «ble gjort for å befeste solidaritet mellom mennene.» Å bryte tabuer sammen, gjør alle til medskyldige. Kannibalisme er også kjent fra Østfronten, der sovjetiske soldater spiste medfanger; men motivet der var desperat matmangel.[7]

Folkerepublikken Kina i ekstremsituasjoner[rediger | rediger kilde]

Kannibalisme fant også sted i Kina under «det store spranget», størsteparten av landsbygden ble hardt rammet av hungersnød for det meste utløst av vanstyre. Kannibalismen var på ingen måte alment over hele landet, men i flere spredte områder, for eksempel i provinsene Gansu og Guangxi, er det blitt påvist mange tilfeller. Det kunne være tilfeller der sultne bondefamilier solgte/byttet sine barn til hverandre og så drepte og spiste dem. Kannibalismen fant også sted i fangeleirer der fangene ble meget hardt holdt. Det ble spist både mennesker som hadde dødd av seg selv, og mennesker som ble drept i den hensikt å bli spist av de sultende. Noen episoder av kannibalisme er også kjent fra kulturrevolusjonen, en senere brutal politisk kampanje satt i gang av Mao Zedong, men antallet ofre var langt lavere enn under under Det store spranget. [8][9][10][11][12][13][14]

Ny-Guinea etter krigen[rediger | rediger kilde]

Blant Ny-Guineas steinalderbefolkning er flere stammer kjent for å ha praktisert hodejakt og kannibalisme også i nyere tid. Noen grupper var kannibaler, andre ikke. Noen av kannibalene spiste fiender som var drept i kamp. Andre spiste deler av menneskekroppen som et ritual, mens noen trodde at gruppens styrke bare kunne bevares ved at de spiste sine egne avdøde. Enkelte stammer angrep og drepte alle fremmede som kom inn på deres område.[15] I Asmat på sørkysten har landsbyboerne vært under press for å skaffe tømmer av jerntreet. Oppkjøperne hadde militære og sivile myndigheter i ryggen, mot at også de fikk sin del av fortjenesten. I juni 1974 la den lokale innkjøpssjefen ut på en rundreise med to assistenter for å betale for arbeidet. Etter en stund måtte de etterlyses, og man fant reiseveskene deres i en fjerntliggende landsby. Da folk fra denne landsbyen senere kom til administrasjonssenteret Agats for å selge treskjæring, ble de fengslet. Om natten rømte mennene inn i jungelen, dit ingen ønsket å følge dem. Kvinnene som satt tilbake, tilstod at de tre mennene var blitt drept og deretter spist.[16]

Borgerkrigen i Sierra Leone[rediger | rediger kilde]

Under borgerkrigen i Sierra Leone, som varte fra 23. mars 1991 til 18. januar 2002, ble kannibalisme ved flere tilfeller praktisert av National Patriotic Front of Liberia og opprørsstyrken Revolutionary United Front (RUF).

I en dokumentar sendt på National Geographic Channel fortalte bl.a. den britiske FN-majoren Phil Ashby at overtro og svart magi fikk RUF-soldater til å spise fiendens hjerte og drikke deres blod i den tro at de da ville få sine motstanderes mot.

Under rettssaken mot Liberias tidligere president, Charles Taylor, forklarte den tidligere lederen for National Patriotic Front of Liberia, Joseph Marzah, at den tidligere presidenten hadde gitt ordre om å spise sine fiender for å sette eksempler som skulle skremme folk.[17] Taylor sto tiltalt i krigsforbryterdomstolen for Sierra Leone i Haag for å ha vært hovedansvarlig for volden under Sierra Leones borgerkrig.

Kannibalisme blant dyr[rediger | rediger kilde]

Kannibalisme hos fisk. En liten abbor spiser en enda mindre artsfelle.

Flere dyrearter eter egne artsfeller under visse forhold, for eksempel når det er lite tilgang på mat. Kannibalisme er vanlig hos fiskearter som gjedde og torsk og hos maur. Hunnen hos enkelte edderkopp- og kneler-arter spiser hannen mens eller etter at de har parret seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cannibalism Definition. Dictionary.com.
  2. ^ "Cannibalism (human behaviour)", Encyclopædia Britannica.
  3. ^ http://www.denke.org/karldenke.htm
  4. ^ http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Ba-mindreaarige-om-aa-ofre-seg-for-kannibalismen-940032.html
  5. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 15), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  6. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 162-63)
  7. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
  8. ^ Courtis, Stephane; Werth, Nicolas; et al. The black book of communism. Harvard University Press. 
  9. ^ Jung Chang. Wild swans: three daughters of China. Touchstone Press. 
  10. ^ Hong Ying. Daughter of the river: an autobiography. Grove Press. 
  11. ^ Becker, Jasper. Hungry ghosts: Mao's secret famine. Holt Press. 
  12. ^ Mao Tze Tung. History Channel.
  13. ^ Kristof, Nicholas D; WuDunn, Sheryl (1994). China Wakes: the Struggle for the Soul of a Rising Power. Times Books. ss. 73–75. ISBN 0-8129-2252-2. 
  14. ^ Zheng Yi. Scarlet Memorial: Tales Of Cannibalism In Modern China. Westview Press. 
  15. ^ Karl Skjerdal: Steinalder i atomtiden (s. 24-5), forlaget Cappelen, Oslo 1977, ISBN 82-02-03871-5
  16. ^ Karl Skjerdal: Steinalder i atomtiden (s. 46)
  17. ^ http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/13/529670.html

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:cannibalism – bilder, video eller lyd