Den første mandsjuinvasjonen av Korea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den første mandsjuinvasjonen av Korea
Konflikt: Mandsjuenes invasjoner
Den første mandsjuinvasjonen av Korea
Utstyret til Joseons bueskyttere.
Dato Januar-mars 1627
Sted Det nordlige Korea; Pyongan, Hwanghae og Gyeonggi.
Resultat
Fredsavtale mellom Senere Jin og Joseon.
Parter
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Det senere Jin-dynastiet Coat of arms of Joseon Korea.gif Kongedømmet Joseon
Míng-dynastiet
Kommandanter
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Huang Taiji
ManZhow 8Flag Blue.jpg Amin
ManZhow 8Flag BlueInBorder.jpg Jirgalang
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Ajige
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Yoto
Coat of arms of Joseon Korea.gif Gang Hongrip
Coat of arms of Joseon Korea.gif Injo av Joseon
Coat of arms of Joseon Korea.gif Jeong Bongsu
Coat of arms of Joseon Korea.gif I Rip
Coat of arms of Joseon Korea.gif Jang Man
Coat of arms of Joseon Korea.gif Kim Sangyong
Coat of arms of Joseon Korea.gif Jang Rin
Coat of arms of Joseon Korea.gif Kim Jongmin
Coat of arms of Joseon Korea.gif I Gwangrip
Mao Wenlong
Styrker
~30.000 Ukjent.

Den første mandsjuinvasjonen av Korea (hanja: 丁卯胡亂; hangeul: 정묘호란; revidert romanisering; Jeongmyo-Horan; forenklet kinesisk; 丁卯之役; hanyu pinyin: Dīngmǎo Zhīyì) fant sted i 1627, da den mandsjuiske keiseren Huang Taiji beordret en invasjon av det koreanske kongedømmet Joseon, da dette riket ikke ville anerkjenne Huang Taiji som keiser. Invasjonen endte med en fredsavtale mellom Joseon og det mandsjuiske riket Senere Jin, og ble ni år senere etterfulgt av den andre mandsjuinvasjonen av Korea.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mandsjukeiseren Huang Taiji.
ManZhow 8Flag Blue.jpg
ManZhow 8Flag Red.jpg
Mandsjuiske invasjoner
1618-1793
Moncartu.jpg
Officer-EastTurkestan campaign.jpg
Kina
(Sarhu - Ningyuan - De tre føydalherrer)
Qing-Nurhaci.jpg
Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg

1. Korea
2. Korea
Qing artillery and musketeers.jpg
Crossing the ocean and triumphant return.jpg

Penghu & Taiwan
Dzjungaria
Tibet
Xinjiang
Sichuan
ManZhow 8Flag White.jpg
ManZhow 8Flag Yellow.jpg
Burma
Việt Nam
Nepal

Joseon hadde tidligere hjulet det kinesiske Míng-dynastiet mot mandsjuenes Senere Jin under rikets grunnlegger Nurhaci i slaget ved Sarhu i 1619. Den koreanske generalen Gang Hongrip hadde i dette slaget overgitt seg til den seierrike Nurhaci. Gang insisterte da på at Korea ikke hadde noe imot mandsjuene, men at riket bare sendte styrker for å støtte kineserne fordi riket var forpliktet til å gjøre dette da det var en vasallstat under Míng.

I Korea ble politikken dominert av de såkalte vestlige og østlige rivaliserende fraksjonene, som igjen var inndelt i nordlige og sørlige fraksjoner. I 1623 hadde den vestlige fraksjonen avsatt den realistiske kong Gwanghaegun av Joseon til fordel for hans nevø Injo. Denne fraksjonen fremmet en pro-Míng og anti-mandsjuisk politikk. I tillegg førte Míng-marinekorpskommandanten Mao Wenlong en anti-mandsjuisk geriljakrig fra en øy utenfor Den koreanske halvøy.

Den utløsende årsaken til den første mandsjuiske invasjonen var I Gwals opprør mot kong Injo i 1624. Opprøret ble snart slått ned, men noen overlevende opprørere flyktet til Mandsjuria, og der anbefalte de Huang Taiji å invadere Joseon.

Invasjonen[rediger | rediger kilde]

I 1627 avsatte Huang Taiji Amin, Jirgalang, Ajige og Yotos styrker til invasjonen av Korea, guidet av Gang Hongrip og andre koreanere. Den koreanske hæren var dårlig forberedt for en mandsjuisk invasjon, siden den ennå ikke hadde gjenvunnet sin styrke etter imjinkrigen mot Japan 30 år tidligere. Mandsjuene klarte å trenge dypt inn i koreansk territorium, og beseiret også Mao Wenlong, som selv kom seg unna. Mandsjuene rykket sørover til Hwangju, men den panikkslagne kong Injo flyktet fra Hanseong til Ganghwa-øya.

Til tross for at de hadde overtaket forsøkte mandsjuene å få i gang fredsforhandlinger, sannsynligvis på grunn av at Huang Taiji var bekymret for forsvaret av sitt hjemland. De tilbød Korea en fredsavtale, som koreanerne fort gikk med på, til tross for at enkelte antimandsjuiske embedsmenn som ikke helt forsto mandsjuenes styrke satte seg imot den. På Ganghwado ble enighet om den følgende avtalen:

  • Korea slutter å bruke Míngs æranavn Tianqi.
  • Korea gir mandsjuene I Gak som et gissel som en erstatting for en kongelig prins.
  • Jin og Korea vil ikke krenke hverandres territorium.

I mellomtiden herjet Amin i Pyeongyang i flere dager før han ble fikk ordre fra Huang Taiji om å undertegne fredsavtalen, ga mandsjuene flest fordeler. Etter en omtrent tre måneder lang invasjon trakk så den mandsjuiske hæren seg tilbake til sin hovedstad Mukden.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter krigen fortsatte de to partene forhandlingene. Mandsjuene tvang koreanerne til å åpne markedene nær grensen siden de hadde økonomiske problemer etter den langvarige krigen mot Ming. Korea oppga også Warka-stammen til senere Jin, og mandsjuene krevde regelmessig skatt fra Joseon.

Likevel fortsatte forholdet mellom Jin og Joseon å være dårlig. Selv om den første invasjonen ikke kom til å bli like ødeleggende for Korea som den andre mandsjuiske invasjonen ni år senere, mislikte koreanske konfucianske embedsmenn og lærde utfallet, siden de mente Korea forrådte Míng, som hadde hjulpet Korea militært mot Japan under den sju år lange imjinkrigen. Dette viste seg særlig da mandsjuene i 1636 ville forandre det diplomatiske forholdet mellom seg selv og Korea fra to likeverdige stater og nedgradere Korea til en vasallstat. Den antimandsjuiskdominerte koreanske hoffet nektet å godta mandsjuenes krav, som førte til den andre mandsjuinvasjonen av Korea, som endte i en mandsjuisk seier. Joseon forble så en vasallstat under Qing helt fram til den første kinesisk-japanske krig i 1894.