Ikke-aggresjons-prinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ikke-aggresjons-prinsippet (også kalt ikke-aggresjons-aksiomet) er en etisk påstand som sier at bruk av aggresjon er uetisk i seg selv. Aggresjon blir her definert som bruk av eller trussel om fysisk makt mot en person eller en persons eiendom, utover den grad som er nødvendig for selvforsvar. Det er dette siste som skiller ikke-aggresjons-prinsippet fra pasifisme. Prinsippet er et deontologisk (regelbasert) etisk standpunkt.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Praksisen av prinsippet har en lang tradisjon, men er blitt gjort populær av anarkister og forskjellige skoler innen libertarianisme (konsekvens-libertarianere er et unntak da de ikke baserer sin libertarianisme på prinsippet). Prinsippet regnes som et aksiom i noen former for anarkisme, og man finner indiser på prinsippet i jødedommen, kristendommen, islam og også østlige religioner/filosofier som taoisme.[1]

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Libertarianere hevder ofte at ikke-aggresjons-prinsippet inkluderer eiendom og kontraktsfrihet som en del av selveie. Grunnlaget for utvidelsen av selveie til ens eiendom er John Lockes argument som sier at man kan erverve eiendomsrett over en naturlig ting som ikke tidligere har en eier ved at man bygger noe ut av det og dermed gjør det til en del av ens selv. Senere handel av sed eiendom (eksempelvis salg eller leie) er en overføring av denne retten. Hvis noen bruker aggresjon mot ens eiendom, bruker man samtidig aggresjon mot individet. Når det gjelder kontraktsfrihet innebærer selveie at man har frihet til å handle uten å bli utsatt for aggresjon.

Definisjonen av selvforsvar er viktig for betydningen av prinsippet. Selvforsvaret kan begrenses til akutte nødssituasjoner, eller være mer fremsynt. Det kan gjelde mellom individer eller på tvers av samfunn. En politisk tilnærming kan være å forsøke å minimere aggresjon over hele samfunnet, selv om det innebærer bruk av tvangsmakt. Dette kan kalles "ikke-aggresjons-utilitarisme", fordi verdien ikke-aggresjon nytte-maksimeres over hele samfunnet.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Hvis man aksepterer retten til privat eiendom og kontraktsfrihet, fører ikke-aggresjons-prinsippet til at man tar avstand fra tyveri, vandalisme og bedrageri. Når man anvender prinsippet på staten, kan det se ut til at det ugyldiggjør mange vanlige politiske elementer inkludert skatt, verneplikt og regulering av frivillig handel. Anarko-kapitalister mener ofte at den logiske konklusjonen er at prinsippet krever at man avskaffer selve staten, hvor man antar at individer vil bli beskyttet mot aggresjon gjennom forsikringsavtaler med private organisasjoner, eller bare gjennom selvforsvar. Et alternativ til dette synet kan være at en begrenset statsmakt kan være et helt nødvendig kollektivt selvforsvarsmiddel.

Rettferdiggjørelse[rediger | rediger kilde]

Prinsippet er et resultat av flere filosofiske tilnærmelser.

  • Diskursetikk. Hans-Hermann Hoppe har argumentert for at eiendomsretten er absolutt.
  • Naturlov. Marray Rothbard har forsøkt å bevise ikke-aggresjons-prinsippet fra selveie.
  • Kontraktarisme[2]
  • Objektivisme. Ayn Rand har gjort forsøkt på å bevise prinsippet gjennom retten til liv.
  • Universally Preferable Behaviour. Stefan Molyneux har formulert et rasjonelt argument med sekulær etikk i forsøk på å rettferdiggjøre ikke-aggresjons-prinsippet.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Prinsippet mottar i hovedsak tre hovedkritikker. Den første påstår at prinsippet er umoralsk. Den andre hevder det vil være umulig å utføre konsekvent i praksis, mens den tredje hevder at tolkningen av prinsippet kan være for tvetydig til å være nyttig.

Referanser[rediger | rediger kilde]