Shimonosekitraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Her ble traktaten undertegnet

Shimonosekitraktaten (kinesisk: 马关条约, pinyin: Mǎguān Tiáoyuē; japansk: 下関条約 = Shimonoseki Jōyaku) av 17. april 1895 avsluttet den første japansk-kinesiske krig og regnes på grunn av de ensidige belastninger ilagt Kina regnet blant de såkalte ulikeverdige traktater.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Etter at Japan, med sin overlegne militærteknologi og høyere kampmoral blant sine styrker beseiret Kina etter åtte måneders krigshandlinger og okkuperte Mandsjuria og deler av Shandong, kapitulerte de kinesiske stridskrefter og bad om fredsforhandlinger. Den 20. mars begynte forhandlingene i den japanske havnebyen Shimonoseki. Allerede den 24. mars måtte forhandlingene avbrytes, etter at en japansk nasjonalistisk attentatsmann hadde forsøkt å ta livet av den kinesiske sjefsforhandler Li Hongzhang. De ble ikke gjenoptatt før den 10. april. Den 17. april undertegnet til slutt grevene Ito Hirobomi og Mutsu Munemitsu på den ene side, og Qing-mandarinene Li Hongzhang og Li Qing Fong traktaten i Shunpanro-hallen. Den kinesiske siden hadde hatt den amerikanske diplomaten John W. Foster som rådgiver.

Innhold[rediger | rediger kilde]

I traktaten avstod Kina øya Taiwan, Pescadoresøyene og Liaodonghalvøya i Mandsjuria til Japan. Dessuten anerkjente Kina Koreas «fulle og omfattende suverenitet», noe som i datidens realiteter gjorde at den tidligere kinesiske vasallstat nå ble til et japansk protektorat. Dessuten forpliktet Kina seg til å åpne flere traktatshavner (blant annet Chongqing i øvre Yangzi) for bilateral handel med Japan; i deres omegn fikk Japan dessforuten rett til å etablere fabrikker og andre industriforetak. Kina ble også forpliktet til å betale en krigsskadeerstatning på 200 millioner tael – et beløp som tilsvarte det tredobbelte av Qing-regjeringens årsinntekter.

Det antas at Kina ville ha blitt ilagt enda hardere forpliktelser dersom attentatet mot Li Hongzhang hadde gjort verdensopinionen vennligere stemt overfor kineserne.

Følger[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter at traktaten var undertegnet kom det til heftige protester fra kinesiske intellektuelle. De krevde grunnleggende økonomiske og politiske reformer for å møte de store territorielle tapene, og dette svekket det allerede vaklende Qing-dynastiet. Bevegelsen førte også til at keiser Guangxu mot sin mektige tante, enkekeiserinnen Cixi, utropte den såkalte hundredagersreformen i 1898, skjønt uten varige virkninger.

Blant de kinesiske intellektuelle var også dem som nå fremhevet Japan som et eksempel til etterfølgelse, særlig etter at landet klarte å beseire russerne i den russisk-japanske krig 1904/05. Men forsøk på å modernisere Kina etter modell fra Meijirestaurasjonen slo for det meste feil. Over 10 000 kinesere dro til Tokyo som studenter, og der ble de kjent både med vestlig og tildels med kommunistisk tankegods. Slik ble den japanske hovedstaden ett av arnestedene for de kinesiske revolusjoner som fulgte.

Den kraftige styrkelsen av japanske interesser som traktaten innebar, førte raskt til mottrekk fra europeiske makter som engasjerte seg i Kina. I november 1895 fikk vestmaktene ved Shimonoseki-intervensjonen omgjort avståelsn av hele Liaodonghalvøya til japanerne ved det at krigsskadeerstatningen heller ble satt høyere, til 230 mill. tael. I de følgende år sikret de seg også selv territorer. Mellom 1897 og 1899 ble dermed Qingdao annektert av Det tyske rike, Weihai av Storbritannia, Liaodong og Lüshun av Det russiske rike og Zhanjiang-området i Guangdong av Frankrike.

Traktaten la grunnlaget for at japanerne kunne etablere seg varig i Kinas periferi. Dermed la den til rette for den japanske aggresjon i 1930-årene, først ved okkupasjonen av Mandsjuria og senere ved utbruddet av den andre japansk-kinesiske krig.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Shimonosekitraktaten – bilder, video eller lyd