Bjørnefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bjørnefamilien
Pyreneisk brunbjørn (Ursus arctos pyrenaicus)
Pyreneisk brunbjørn (Ursus arctos pyrenaicus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ursidae
Fischer von Waldheim, 1817,
Ailuropodinae,
Ursinae
Norsk(e) navn: bjørner, bjønner og ursider
Hører til: bjørnelignende rovpattedyr,
hundelignende rovpattedyr
rovpattedyr
Antall arter: 8
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden (unntatt Oseania og Antarktis)
Arter:

ekte bjørner

kortfjesbjørner

pandabjørner

Bjørnefamilien (Ursidae), også kalt bjørner, bjønner og ursider, er en relativt liten gruppe av store rovpattedyr som deles inn i åtte arter. Selv om gruppen av bjørner er liten er artene i denne familien spredt utover store landområder. De har vært kulturelt svært viktige dyr for menneskelige populasjoner i de områder hvor de finnes.

Systematikk og evolusjon[rediger | rediger kilde]

Kjempepandaen regnes ikke som en ekte bjørn, men er søsterarten til disse.

Som alle rovpattedyr nedstammer også bjørner fra såkalte miacider, en gruppe rovpattedyrlignende pattedyr som trolig oppsto for omkring 48 millioner år siden.[1] Evolusjonsbiologisk forskning slår fast at bjørner tilhører de hundelignende rovpattedyrene, sammen med halvbjørner, hundedyr, mårdyr, seler, skunker og den røde pandaen. Den sistnevnte ble i en periode også regnet til bjørnene, men nye studier viser at så ikke er tilfellet. Evolusjonært sett skilte bjørnene først lag med hundedyrene og bjørnehundene (Amphicyonidae, †), senere (for rundt 30 millioner år siden) fra selene og til slutt fra de mårlignende rovpattedyrene (inkl. halvbjørner og den røde pandaen). De eldste kjente bjørnene klassifiseres i slekten Ursavus (latin for «bjørnebestefar»).

Kjempepandaens linje var den først som oppsto blant artene som fortsatt eksisterer, trolig for omkring 19 (14,38–24,79) millioner år siden og kanskje fra en for lengst utdødd panda kjent under det vitenskapelige navnet Ailuropoda microta.[2]

Den neste i rekken var brillebjørnen, som kan ha skilt lag fra de øvrige ekte bjørnene for omkring 10–15 millioner år siden. Man tror den sprang ut fra såkalte morgengrybjørner (Ursavus elmensis). I samme slekt som brillebjørnen finner man også den utdødde floridahulebjørnen (Tremarctos floridanus). Begge såkalte kortfjesbjørner. Disse og deres nærmeste avdøde slektninger kan tilhøre en egen underfamilie - Tremarctinae.[2] Andre utdødde bjørneslekter fra denne tiden er Protursus, Tremarctine, Pilonarctus og Arctodus. De mest kjente av disse er de nordamerikanske kortfjesbjørnene (Arctodus simus og Arctodus pristinus), Buenos Aires-bjørn (Arctodus bonariensis), pampasbjørn (Arctodus pamparus) og brasilbjørn (Arctodus brasiliensis). Det er imidlertid Protursus som ser ut til å ha vært nærmest beslektet med de øvrige nålevende bjørnene.

Innenfor de ekte bjørnene, er brillebjørnen søsterarten til resten.

Brunbjørnslekten (Ursus) ble for ca. 5 millioner år siden grunnlagt av arten Ursus minimus. For omtrent 1,2–1,4 millioner år siden (Krause m.fl hevder cirka 2,8 millioner år siden[2]) dukket hulebjørn (Ursus spelaeus) opp i Europa[3][4], og det er funnet utallige bein- og tannrester etter den. Tannutrustningen antyder at hulebjørnen levde av planteføde. Moderne forskning antyder at den døde ut for omkring 27 800 år siden. Nålevende arter i slekten er brunbjørn (U. arctos ) og isbjørn (U. maritimus ) som hverandres nærmeste slektninger, og amerikansk (U. americanus) og asiatisk svartbjørn (U. thibetanus), som også er søsterarter.

De resterende nålevende bjørnene er leppebjørnen (Melursus ursinus) og malayabjørnen (Helarctos malayanus), som trolig er den yngste av bjørnene. Disse to artenes posisjon i bjørnenes stamtre er så langt ikke helt avklart. De kan være hverandres søsterarter, men malayabjørnen kan også være nærmere beslektet med (evt. noen av) Ursus-artene.[5]

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Anetre[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under viser grupens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[6]

   Arctoidea   
   

Hemicyonidae



Ursidae




Pinnipedia

Enaliarctidae



   

Phocidae



   

Otariidae



Odobenidae





   Musteloidea   
   

Ailuridae



   

Mephitidae



   

Procyonidae



Mustelidae







Etterkommertre[rediger | rediger kilde]

Bjørnenes stamtre kan fremstilles slik:

Alternativ fylogeni[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Pyrineisk brunbjørn er en lite anerkjent underart av brunbjørn

Bjørnen er det største av alle landbaserte rovpattedyr. Den er kompakt bygget og har kraftige lemmer som ender opp i store labber med fem tær utstyrt med lange, kraftfulle klør. Kjempepandaen har i tillegg den såkalte pandatåa. Dette er ikke ei riktig tå, men en potebekledt forstørrelse av en beinvekst. Bjørner varierer mye i størrelse, fra den småvokste malayabjørnen på omkring 25–65 kg og opp mot de enorme isbjørnene der hannene kan veie opp mot 1 000 kg på det meste. Generelt kan man også si at hannene er nær dobbelt så store som binnene. Ekte bjørner er dessuten tyngre og langt mer robust bygget enn pandabjørner.

Alle bjørner har et relativt stort rundt hode med små, runde ører og små øyne. Snuten er lang og spiss, og kjevene er svært kraftfulle. Den dentale utrustningen består av 3/3, 1/1, 3-4/4, 2/3 = 40–42 tenner. Bjørner flest har svært dårlig utviklede rovtenner sammenlignet med andre rovpattedyr, selv om det varierer noe mellom artene. Tannutrustningen bærer ellers preg av å være spesialisert på å kunne knuse vegetabilsk føde. Isbjørn er et unntak. Den har et tannsett spesialisert på å kunne partere kjøtt mest mulig effektivt. Den har også noe mer utviklede rovtenner. Bjørner har kun en kort hale. De fleste artene har røff, tykk og lang pels, der hvert hårstrå er gjerne flerfarget. Malayabjørnen har imidlertid glatt pels.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Amerikansk svartbjørn tilhører slekten Ursus og er kanskje den mest tallrike bjørnearten.

Binner og hanner sosialiserer normalt kun kort under paringstiden. Hannen overvåker binnenes brunst i sitt territorium og vil holde seg i nærheten noen dager når ei binne er mottakelig. Gjentatte paringer er vanlig blant begge kjønn.[7][8] Det er også vanlig at ei binne kan pare seg med flere hanner og få avkom med flere fedre.

Det er vanlig at binna føder en til fire unger, normalt to, i intervaller på en til fire år. Det er dokumentert at alle artene har såkalt embryonisk diapause[9] (en pause i utviklingen), hvilket betyr at binna selv kan bestemme om og når det befruktede egget skal plasseres i livmoren. Det skjer som regel først når binna ligger trygt plassert i hiet for vinteren. Dersom binna ikke har spist nok mat til å legge på seg nok fett, vil hun ikke bli drektig i det hele tatt. Implantasjon av egget, og dermed begynnelsen på fosterutviklingen som varer kun seks–åtte uker, skjer kun dersom binna har tykt nok lag av fett til vinteren. Drektighetstiden kan derfor variere mye, men er vanligvis omkring 95–266 dager, noe som inkluderer en diapause på ca. 45–120 dager. Den virkelige drektighetstiden er således normalt 60–70 dager i snitt. I tempererte soner føder binna ungene på vinterstid, under vintersøvnen. Ungene dier således mora mens hun sover vintersøvn, noe som medfører at melkeproduksjonen må tære på binnas fettreserver. Malayabjørnen kan føde unger året rundt.

Bjørner regnes som seksuelt modne når de er omkring tre–sju år gamle (binner noe tidligere enn hanner), selv om de også vokser etter dette. Hanner kan faktisk vokse til de er ti–elleve år gamle, mens binnene gjerne er fullt utvokste når de er omkring fem år.

Isbjørnene tilhører slekten Ursus og har trolig sitt utspring fra brunbjørner.

Binna føder ungene på et beskyttet sted, gjerne et hi av en eller annen type. Der blir de til ungene kan komme seg greit rundt på egen hånd, gjerne i noen måneder. Ungene er svært små når de blir født, normalt kun 90–680 gram. De fødes med lukkede øyne og ører og er gjerne hårløse eller nesten hårløse. Valpene vokser raskt på den næringsrike morsmelken. En isbjørnunge kan vokse fra ca. 600 gram til ti–15 kg på fire måneder. Avvenning skjer etter ca. 3,5 (asiatisk svartbjørn) til ni (panda) måneder. Ungene blir gjerne hos mora til de er nærmere ca. 18–24 måneder gamle, i noen tilfeller helt til de er omkring tre år gamle. I denne perioden er mora gjerne svært beskyttende overfor ungene, spesielt i den første tiden, samtidig som hun lærer dem å finne mat og å beskytte seg.

Hybridisering[rediger | rediger kilde]

Hybridisering mellom artene

Det er kjent at hybridisering[10] mellom flere av artene i bjørnefamilien foregår. I så måte er det kjent en rekke tilfeller av hybridisering mellom de fire artene i slekten Ursus, men det skal også ha skjedd hybridisering mellom malayabjørn og leppebjørn[11], blant annet i Tama Zoo i Tokyo, slik at hybridisering blant seks av de åtte artene er kjent. Det er kun blant kjempepandaer og brillebjørner at hybridisering ikke er kjent.

I 1859 ble en amerikansk svartbjørn og en europeisk brunbjørn paret i London Zoo, men de tre ungene binna fikk rakk aldri å bli kjønnsmodne.

Det første kjente tilfellet av vellykket hybridisering mellom isbjørn og brunbjørn fant trolig sted i en liten dyrehave i Stuttgart, Tyskland, i 1876.[12] Ei europeisk brunbjørnbinne ble paret med en isbjørnhann og produserte to unger som begge var fertile. Disse bjørnene paret seg ytterligere tre ganger og fikk fertile unger etter hver paring.

I 1936 kom en isbjørnhann ved et ulykkestilfelle seg inn i innhegningen med kodiakbjørnbinner ved US National Zoo, noe som resulterte i tre unger. Den ene ungen fikk navnet «Willy» og skal ha blitt enormt stor. Alle ungene var fertile.

[13]Den 6. april 2006 ble det skutt en isbjørn ved Banksøya i Nordvestterritoriene i Canada, men en DNA-test av dyret, publisert 11. mai s.å., viser at bjørnen var en hybrid mellom en hanngrizzly og ei isbjørnbinne. Jegeren hadde betalt 50 000 kanadiske dollar for å skyte en isbjørn, men fikk i stedet en bot på 1 000 dollar for å ha skutt en grizzly. Det fortelles at bjørnen hadde mørke ringer rundt øynene, nesten som en pandabjørn. Den skal også ha hatt bemerkelsesverdig lange klør og ellers innslag av brune flekker i den hvite pelsen. Tilfellet viser at hybridisering også skjer naturlig i naturen.

Slik hybridisering reiser en rekke spørsmål omkring klassifiseringen av artene i bjørnefamilien, noe som i lang tid har vært en betydelig medvirkende årsak til forvirringen omkring hva som er arter og hva som er underarter og varieteter.

Levetid[rediger | rediger kilde]

Bjørner kan bli svært gamle om de overlever de første kritiske leveårene. Frafallet av unger er altså størst i denne perioden, og dødsfall skjer helst som følge av matmangel. Det har blitt estimert at diende isbjørnunger har en dødsprosent på 10–30 %, mens avvendte unger har en dødelighet på ca. 3–16 %. Avvendte amerikanske svartbjørnunger i Alaska hadde en dødelighet på hele 52–86 %.

I vill tilstand har det blitt estimert at bjørner kan leve til de blir ca. 25 år gamle, mens de kan bli omkring 50 år i fangenskap.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Leppebjørnen er trolig den eldste av artene i slekten Ursus

Bjørner er stort sett solitære dyr (lever alene), men de er ikke revirhevdende. Et unntak er binner som har unger, og sammenkomster i paringstiden. Det er også registrert av brunbjørn og isbjørn kan flokke seg sammen når de spiser, f.eks. bjørn som fisker etter gyteklar laks om høsten, eller isbjørner som fråtser i et strandet hvalkadaver. Bjørner regnes stort sett som skumrings- og nattaktive, selv om de også kan være aktive på dagtid. Isbjørnen er derimot døgnaktiv, noe som nok skyldes at det er midnattssol der denne bjørnen ferdes.

Asiatisk svartbjørn tilhører slekten Ursus og er trolig en nær slektning av den amerikanske svartbjørnen, men den er mye mindre.

Bjørner flest søker tilflukt i naturlige huler, hule trestokker og under røtter når de skal hvile eller bygge hi. Malayabjørnen tilbringer imidlertid svært mye tid i trær, der den gjerne også bygger en hvileplass blant greinverket. Bjørner beveger seg normalt ganske langsomt og har en litt subbete gangart som er normal for sålegjengere. Om nødvendig kan bjørner også bevege seg svært hurtig, stå og gå på to bein, og i mange tilfeller også klatre i trær. Isbjørner er dessuten ypperlige svømmere. De fleste bjørner vandrer over store distanser for å tilfredsstille sitt matbehov.

Bjørner som lever i den tempererte sonen har normalt vintersøvn, en mild form for dvale der bjørnen sover og døser seg igjennom store deler av den kalde årstiden. For å klare dette, spiser bjørnen seg god og tykk gjennom sommeren og høsten, slik at den kan tære på de energirike fettreservene mens den sover. Vintersøvnen gjør den i et hi, der den ligger godt beskyttet mot vær og vind. Under vintersøvnen, som ikke er en ekte dvale, reduseres gjerne kroppstemperaturen og hjertefrekvensen noe. Bjørner kan lett vekkes fra denne tilstanden, i motsetning til dyr som går i ekte dvale.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Syn og hørsel hos bjørner er ikke spesielt godt utviklet, men de har en utmerket luktesans og svært følsomme lepper, som de bruker aktivt når de skal lokalisere og spise mat. Amerikansk svartbjørn har fargesyn, og det er dokumentert at denne bjørnen bruker synet til å lokalisere mat og skille mat på korte avstander.

Lite er kjent omkring bjørnens måte å kommunisere på, men det er registrert at de fleste bjørneartene grynter, anker seg og brøler. Spesielt bjørneunger er vokale og kan både bjeffe og hvine høyt når de stresses. Det er også kjent at hannene markerer sitt territorium med både duft og kloremerker, så både visuelle tegn og lukt er utvilsomt viktige faktorer når bjørner kommuniserer.

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Brunbjørnene tilhører slekten Ursus og er den arten som har størst spredning i verden.

Bjørner er altetende opportunistiske rovpattedyr. Maten kan variere fra sted til sted og årstid til årstid. Den nordamerikanske brunbjørnen kan for eksempel livnære seg på bær, frukt og insektlarver gjennom hele sesongen, eller også spe på med å ta klovdyrkalver under kalvingen og gytefisk som vandrer i elvene. Selv om bjørner gjerne spiser bær, frukt og insekter, sper de gjerne på kostholdet med små virveldyr, fisk, kadavre, honning, frø, nøtter, planter og egg om anledningen byr seg. Kjempepandaen spiser helst skudd og stilker av frisk bambus, men den kan også spe på kosten med små virveldyr, insekter og kadavre av og til. Isbjørner spiser helst seler, men også den sper på med fisk, små pattedyr, fugl, egg og kadavre etter hval og hvalross med mer.

Bjørner bruker sin formidable styrke, massive framlabber og robuste klør til å rive sund og dele opp mat den kommer over eller byttedyr den selv har nedlagt.

Geografisk utbredelse[rediger | rediger kilde]

Distribusjon av bjørnearter

Bjørner finnes på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og i Oseania. De er imidlertid mest vanlig på den nordlige halvkule. Historisk sett har bjørnen vært utbredt fra Atlasfjellene i Afrika, Andesfjellene i Sør-Amerika og Sundaøyene i Asia i sør, til Arktis i nord. Utbredelsesområdene har imidlertid minsket, som følge av menneskelig jakt og ødeleggelser av habitat. I Afrika mener man at bjørnene i Atlasfjellene er utdødd, mens utbredelsen i Europa og Nord-Amerika har blitt betydelig redusert.

Den arten som har størst utbredelse er brunbjørnen, som finnes over store deler av det nordvestre Nord-Amerika og i Eurasia, der den er mest tallrik i Russland. Det finnes spredte populasjoner av brunbjørn i en rekke europeiske land, men disse er så små at de ikke framgår av kartet. Derimot finnes det en stor populasjon av brunbjørn i området sør og nord for grensen mellom Mongolia og Kina. En tilsvarende populasjon av brunbjørn befinner seg også i et stort område mellom sørøstspissen av Svartehavet og de sørvestre og søndre delene av Kaspihavet. Isbjørn (Arktis) og brillebjørn (Andesfjellene i Sør-Amerika) har imidlertid sine habitat for seg selv. Mest tallrik er amerikansk svartbjørn, som trolig teller omkring 500 000–1 000 000 dyr.

I Nord-Amerika har populasjoner av brunbjørn og amerikansk svartbjørn i praksis store deler av sitt habitat felles. Likeledes har asiatiske populasjoner av brunbjørn kryssende habitat med bl.a. kjempepanda og asiatisk svartbjørn noen steder i Asia. Populasjoner av asiatisk svartbjørn har dessuten habitat som krysser med både kjempepandaens, leppebjørnens og malayabjørnens habitater.

I 2008 eksisterer det bjørner i Norge, i grenseområdene mot Sverige, Finland samt Russland, hovedsakelig i Hedmark, Midt-Norge samt Øst-Finnmark.

I Finnmark utgjør bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand.

Norge har en nasjonal målsetning om femten årlige ynglinger av bjørn: Region 5 Hedmark (tre ynglinger), region 6 Midt-Norge (fire ynglinger), region 7 Nordland (to ynglinger) samt region 8 Troms og Finnmark (seks ynglinger).

Arten er representert i Namsskogan Familiepark og Polarzoo.

Månebjørner i Kina og Vietnam[rediger | rediger kilde]

Månebjørner blir anvendt i galletapningsgårder i Kina samt Vietnam, hvor bjørnene står i opp til 25 år. Medisiner blir laget av bjørnenes galler. De kinesiske myndighetene har stengt enkelte av disse gårdene. I 1988 fikk britiske Jill Robinson interesse for dette og etablerte sentre i Kina og Vietnam, der bjørnene blir reddet.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Malayabjørnen tilhører slekten Helarctos og kan være den yngste av alle bjørneartene.

Bjørner finnes i nærmest alle typer habitat, fra polarisen i Arktis i nord, til fjell, sletteland og tropisk regnskog i sør. Noen arter trives i skrinne tørre strøk, men nærhet til vann er alltid viktig. Bjørner er imidlertid mest vanlige i tempererte strøk på den nordlige halvkule, der man kan si at de er habitatgeneralister. De varierer hva de spiser, atferd og bo etter de lokale forholdene. Et unntak er imidlertid kjempepandaen, som utelukkende lever i fjellstrøk i Kina, der det vokser bambus.

Bevaringsstatus[rediger | rediger kilde]

Bjørnen har blitt jaktet på og forfulgt av mennesket siden «tidenes morgen». De fleste bjørnebestander opplever fortsatt press. Alle står således oppført på IUCNs rødliste. Gjennom SSC (ved Bear Specialist Group) hevder IUCN at mangelfulle opplysninger (DD) gjør det vanskelig å si noe konkret om malayabjørnens trusselstatus, mens isbjørn, asiatisk svartbjørn, leppebjørn og brillebjørn kategoriseres som sårbare (VU). Kjempepandaen er den arten det står dårligst til med. Den står oppført som direkte truet (EN) på rødlista. I tillegg er en rekke underarter av brunbjørnen truet, eksempelvis meksikansk grizzlybjørn, tibetansk brunbjørn (også kjent som hestebjørn) og flere lokale varianter av eurasisk brunbjørn.

  • CITES' Appendix I (en liste over de mest truede artene, hvor handel i praksis stort sett er forbudt) fører opp brillebjørn, kjempepanda, kragebjørn, malayabjørn, leppebjørn og populasjoner av brunbjørn i Bhutan, Kina, Mexico og Mongolia.
  • Alle andre populasjoner av brunbjørn står på CITES' Appendix II (en liste over truede arter der internasjonal handel er begrenset).

Et av de eldste skriftlige belegg vi har for bjørn her i landet, er Egilssoga. Sommeren år 934 kom den fredløse Egil Skallagrimsson til Askøy utenfor Bergen og fikk høre om den lokale slagbjørnen, som hadde en pris på sitt hode. I Finnbogesoga beskrives et ekstra tingHelgeland som ble samlet i 970 for å erklære en slagbjørn fredløs og utlove fellingspremie på den.

Bjørnejakt i Norge[rediger | rediger kilde]

I årene 18501860 ble det skutt to hundre–tre hundre bjørner årlig i Norge. Rundt 1850 var det i Skandinavia en bjørnebestand på ca. 4.500 individer, hvorav ca. to tredjedeler holdt til i Norge. I 2005 var det litt mer enn tusen bjørner igjen, hvorav mellom 35 og 55 holdt til i Norge. Utvidet seterbruk fra 1600-tallet økte antallet konflikter mellom bjørn og mennesker, basert på tap av husdyr. Man skilte mellom grasbjørnen, en sky bamse som lot seg skremme vekk ved bruk av rop og fakler, og slagbjørnen, som nærmest var mannevond. Ved forordning 8. mai 1733 ble det innført skuddpremie på to riksdaler (en stor sum i de tider) for voksne bjørner og en riksdaler for bjørnunger.[14]

Skuddpremieordningen i Norge eksisterte frem til 1973, da bjørnen ble totalfredet her i landet. Da hadde den vært så godt som utryddet siden før den andre verdenskrig.

Bjørn i Norge har i 2008 status som sterkt truet. Via DNA-materiale fra 2006 samt 2007 har en registrert 126 individer.

Bjørn og menneske[rediger | rediger kilde]

Drept av bjørn[rediger | rediger kilde]

Peder Claussøn Friis (1545-1612) forteller i sin Norges beskrivelse om en jeger fra Nedenes i Agder som rundt 1560 felte femten bjørner på én vinter. Bevæpnet med stålbue dro han etter den sekstende bjørnen; men den slengte ham utfor et fjell og gjorde ende på jegeren. Bjørnejakt ble regnet som så farlig at det ble sidestilt med selvmord; en kongelig forordning slo fast at den som mistet livet under bjørnejakt, ikke måtte gravlegges i vigslet jord.[14]

Den siste som ble drept av bjørn i Norge, var den 13 år gamle gjetergutten Johan Sagadalen i Vassfaret. Hans to år yngre bror Andreas så plutselig Johan komme styrtende ut fra krattet i nærheten av Blåfjellhaugene, forfulgt av en bjørn som skamferte ham stygt i lår og hode. Senere fant man en saueskrott like ved; trolig har Johan forstyrret bjørnen i måltidet. En annen versjon av hendelsesforløpet er at gutten hoppet opp på ryggen på bjørnen, som lå og sov. Ole Hilde kom til unnsetning og jaget bjørnen på flukt med et skremmeskudd og tilkalte lege, som kom til Domfetsetrene for å se til gutten samme ettermiddag. Dette var jernbanelege Saxelund, som var beskjeftiget med utbygging av Bergensbanen. Gutten forklarte at bjørnen brått hadde bykset på ham, og at han ikke var særlig blodig fordi den hadde slikket blodet av ham. Han ble fraktet på båre ned til Flå, med hest og trille til Gulsvik, dampbåt over Krøderen og med jernbane til Drammen, hvor han døde fire uker senere. I protokollen fra Drammen sykehus står det den 18. august 1906 innført at Johan hadde komplisert kraniebrudd og at han døde den 14. september samme året av hjernehinnebetennelse.[14] Ved Blåfjellshaugene der dette skjedde, er det reist en minneplate over Johan Sagadalen.

Høsten 2007 ble et menneske drept av bjørn i Valsjöbyn i Jemtland, rett over grensen for Lierne i Nord-Trøndelag.

Skadd av bjørn[rediger | rediger kilde]

Det har i de seneste tyve årene vært et titall skandinaviske tilfeller, hvor mennesker er skadet av bjørn. De aller fleste tilfellene skjedde i Sverige i samband med bjørnejakt, hvor bjørnene var skadeskutt.

Kulturell betydning[rediger | rediger kilde]

Berlins byvåpen

Bjørnen har bestandig vært imponerende sett fra et menneskelig synspunkt, og symboliserer styrke og makt. Fra vestlig kultur finner man også uttrykk som «sterk som en bjørn» og «den russiske bjørn», som begge signaliserer styrke og makt, men man finner også bamsen som et kosedyr, en såkalt teddybjørn, som symboliserer trygghet.

Dette store rovpattedyret har blitt dyrket av flere kulturer i ulike sammenhenger, ikke minst i den norske navnekulturen. Man finner spor av bjørn i både stedsnavn, fornavn og etternavn, og ikke minst i en rekke eventyr. I mange kirker har det vært oppbevart bjørneskinn, som Uvdal, Tuft, Halsa, Åsskard, Valsøyfjord og Gløshaug. I Hedalen kirke skal to jegere i tiden etter svartedøden ha funnet en bjørn i vinterdvale foran alteret. De drepte og flådde den, og skinnet ble hengt opp på kirkeveggen, der det fremdeles er å finne, nå i glass og ramme. Alderen er aldri blitt undersøkt, men allerede i 1743 beskrev den lokale presten skinnet som nærmest råtnet av elde.[14]

Skiskytteren Ole Einar Bjørndalen, musiker Lillebjørn Nilsen og den norske øya Bjørnøya er andre eksempler på den betydning bjørnen har hatt i vår navnekultur.

I mange land er bjørn et viktig symbol og en figur i heraldikken. En finner bjørn i mange våpenskjold helt fra middelalderen og inn i vår tid. Det er bjørn i norske kommunevåpen for Eidsberg kommune, Flå kommune (bjørneansikt – det var i Flå Johan Sagadalen ble drept av bjørn), og Hammerfest kommune (isbjørn). I Buskeruds fylkesvåpen finner man også en blåfarget bjørn, selv om bjørnen er utdødd i fylket. Bjørner inngår i Berlins og Berns byvåpen, samt i offentlige og private våpenskjold fra alle europeiske land. Pave Benedikt XVI hadde en bjørn som del av i sitt våpenskjold. I Norge er det bjørn i slektsvåpen for bl.a. slektene Anker (skjoldholder), Arctander, Barnholdt, Beer, Colbjørnsen, Lütken (hjelmtegn), von Munthe af Morgenstierne (skjoldholdere) og Ursin.

Jadebjørn fra Shanghai museum

En annen måte å oppdage bjørnens kulturelle betydning på er å se til kunsten. I Kina har man for eksempel funnet en bjørn gjort av jade. som dateres til Shang-dynastiets tid (ca. 1550–1045 f.Kr.). Likeledes finner man bjørner avbildet på skisser, malerier og gjort som skulpturer rundt om i hele verden. Bjørnen har også gjennom alle tider vært et viktig trofé for jegere, som i mer moderne tid ofte har latt seg avbilde på både tegninger, malerier og, senere, også på fotografier. Så viktig var dette for noen at de til og med avlet frem spesielle hunder for bjørnejakt, eksempelvis karelsk bjørnehund og en rekke andre hunderaser.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde: Evolution of the Bear Family (Lioncrusher's Domain)
  2. ^ a b c Johannes Krause, Tina Unger, Aline Noçon, Anna-Sapfo Malaspinas, Sergios-Orestis Kolokotronis, Mathias Stiller, Leopoldo Soibelzon, Helen Spriggs, Paul H Dear, Adrian W Briggs, Sarah CE Bray, Stephen J O'Brien, Gernot Rabeder, Paul Matheus, Alan Coope, Montgomery Slatkin, Svante Pääbo and Michael Hofreiter. 2008. Mitochondrial genomes reveal an explosive radiation of extinct and extant bears near the Miocene-Pliocene boundary. BMC Evolutionary Biology 2008, 8:220 doi:10.1186/1471-2148-8-220
  3. ^ Kurten B, Anderson E: Pleistocene Mammals of North America New York: Columbia University Press; 1980
  4. ^ Loreille O, Orlando L, Patou-Mathis M, Philippe M, Taberlet P, Hanni C: Ancient DNA analysis reveals divergence of the cave bear, Ursus spelaeus, and brown bear, Ursus arctos, lineages. Curr Biol 2001, 11:200-203
  5. ^ Yu, L. m.fl. (2004) «Phylogeny of the bears (Ursidae) based on nuclear and mitochondrial genesMolecular Phylogenetics and Evolution, 32, 480–494.
  6. ^ Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005). Phylogeny of the Carnivores. Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28. Besøkt 2014-08-21
  7. ^ Lariviere, S. 2001. «Ursus americanus. Mammalian Species», 647: 1-11
  8. ^ Nowak, R. 1991. «Walker's Mammals of the World», Fifth Edition. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
  9. ^ A. P. F. Flint, Marilyn B. Renfree og Barbara J. Weir: «Embryonic diapause in mammals», 1981, ISBN 0-906545-05-6
  10. ^ Adaptations within the Bear Family (David J. Tyler, Ph.D.)
  11. ^ Gray, 1972; Asakura, 1969; Scherren, 1907
  12. ^ P.L. Martin, 1876. «Ursus arctos and Ursus maritimus. On bastards between these species born in Nill's menagerie at Stuttgart.» Der Zoologische Garten, 1876:20-22.
  13. ^ Wild find: Half grizzly, half polar bear (Associated Press)
  14. ^ a b c d Astor Furseth: Drept av bjørn og ulv, Landbruksforlaget, Oslo 2005, ISBN 82-529-2878-1

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Larsen, Thor. «Isbjørnen». I: Norges dyr. Pattedyrene. Bind 1. Cappelen, 1990 ISBN 82-02-09169-1
  • Sørensen, Ole Jakob. «Bjørnen». I: Norges dyr. Pattedyrene. Bind 1. Cappelen, 1990 ISBN 82-02-09169-1
  • Elgmork, Kåre. Bjørnens liv. Kolltopp forlag, 1999 ISBN 82-993810-3-7
  • Elgmork, Kåre «Bjørn og ulv på Østlandet de siste 250 år» I: Årbok / Det norske videnskaps-akademi 1997 (2001)
  • Hyldmo, Egil. Bjørneboka. Snøfugl, 1998 ISBN 82-7083-219-7
  • Larsen, Thor. Isbjørnen: nomade i nord. Aventura, 1987 ISBN 82-588-0468-5
  • Mauritzen, Mette. «Isbjørnens arealbruk i Barentshavområdet» I: Ottar, nr 5, 2001
  • Wikan, Steinar. Bjørn, ulv, jerv: rovviltforskning i dag. Tiden, 1983 ISBN 82-10-02436-1
  • Wikan, Steinar. Bjørnens år: villmark og rovvilt i Pasvik. Schibsted, 1996 ISBN 82-516-1633-6

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ursidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Ursidae – detaljert artsinformasjon