Litsadalen

Litsadalen eller Litsa-dalen er et dalføre i Murmansk oblast på Kolahalvøya i Russland, cirka 50 km nordvest for Murmansk og 100 km sørøst for Kirkenes. Under andre verdenskrig lå det nordligste frontavsnittet mellom tyskerne og Sovjetstyrkene ved elven Zapadnaja Litsa (ofte kalt bare Litsa) og Litsadalen. Det er reist et minnesmerke over krigshandlingene.

Det tyske angrepet mot Sovjetunionen via den finske korridor startet 29. juni 1941 etter en ettårig militæroppbygning i Finnmark og spesielt Kirkenes-området. Målet var å innta Murmansk, som var en viktig strategisk by og hovedhavn for Murmanskkonvoiene med forsyninger fra vestmaktene Storbritannia og USA. På grunn av for få styrker i forhold til veiløse terrenget og derav vanskelige forsyningslinjer, strandet fremstøtet ved Litsadalen ikke langt fra Murmansk. Tyskerne har i ettertid mer karakterisert angrepet mer som en ekspedisjon enn en reell militær framrykning fordi man manglet mannskaper til å få nok trykk i angrepene. Store deler av styrkene som var tiltenkt militære oppgaver måtte i stedet benyttes til forsyningsoppgaver og veibygging. I praksis hadde man trengt en divisjon til hvis man skulle nådd fram til Murmansk. Det tredje og siste angrepet over Litsa-elven foregikk i tiden 8. sept. til kvelden den 23. sept. 1941, og tyskerne oppnådde å få dannet deler av en frontlinje på andre siden av elven. Man var innforstått med at man ikke hadde kapasitet til å makte noen videre framrykning og det ble planlagt å legge en permanent støttepunktslinje over en strekning på rundt 40 km fra Litsa-fjorden på østsiden av Litsa-elven og sørvestover mot den finske grensen.

Angrepene østover mot Murmansk og Murmansk-banen gikk jo i starten over tre frontavsnitt, men ingen av angrepene nådde sine mål om henholdsvis å nå Murmansk eller å nå fram til og avskjære Murmansk-banen lenger sør. Det midtre frontavsnittet fikk etterhvert navnet Salla-fronten og det sørligste frontavsnittet "den karelske fronten". I utgangspunktet ønsket tyskerne angivelig et samlet angrep over kun ett av frontavnittene for å få kontroll over Murmansk-banen, men for finlenderne var dette helt utelukket, og tyskerne måtte føye seg og bli med på et trefronts angrep; noe som i ettertid viste seg å gi for liten slagskraft på hvert enkelt frontavsnitt.

Våren 1942 fikk flere deler av de tyske styrkene inndratt vinterutrustningen allerede i april. Så da russerne i mai gikk til angrep med 37 bataljoner, og været like etterpå slo om til storm, ble de tyske styrkene ekstremt utsatt, og general Ferdinand Schörner måtte kalle inn alt av ledig mannskap for å hindre at fronten skulle gå i oppløsning.

Mange tyskere og russere går seg vill i stormen for eksempel når de skulle bringe fram forsyninger, og dør av kulde og utmattelse. Flere plasser søker villfarne tyske og sovjetiske soldater sammen og forsøker å berge livet, og blir funnet ihjelfrosset når slaget er over. Pga. den kraftige snøstormen, så må de sovjetiske styrkene etter hvert innstille angrepet. På sovjetisk side er det 8000 omkomne. Et eksempel på de tyske tapene er et ingeniørkompani som opprinnelig bestod av 494 mann, og som etter 4 dagers kamp kun hadde 12 mann igjen.

På sovjetisk side innser man at det trengs enda større slagkraft for å ta tilbake frontområdet, så fronten blir liggende delvis i ro inntil sovjetstyrkene setter inn sitt siste storangrep i oktober 1944. Tyskerne har da allerede begynt sin planlagte tilbaketrekning, men blir nødt til å drive oppholdende strid samtidig med tilbaketrekkingen inn i Norge.