Blitzkrieg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
A medium tank advancing through a field surrounded by German soldiers
Blitzkrieg var kjennetegnet av samarbeidet mellom svært mobile panserstyrker og infanteri

Blitzkrieg (tysk for lynkrig) er en en angrepskrigføring som utnytter overraskelsesmomentet, og som slår til med stor og konsentrert kraft med sikte på å slå ut motstanderen i løpet av kort tid.[1] Angrepsstyrkene består av mobile panserstyrker med luftstøtte.[2] Gjennom bruk av kombinerte styrker i en manøverkrigføring tar strategien sikte på bringe forsvareren ut av balanse ved å gjøre det vanskelig for denne å finne hvor forsvarsstyrken skal settes inn i en front som er i stadig bevegelse, og så til slutt slå dem i et avgjørende, knusende slag.[3][4]

Lynkrigens taktikk[rediger | rediger kilde]

Tankene rundt denne formen for krigføring ble særlig utviklet av Heinz Guderian, som spesialiserte seg i mellomkrigstiden på motorisert krigføring. Guderian bygget blant annet på britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han også oversatte til tysk, samt skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I 1937 ga han ut boken Achtung – Panzer![5] hvor teoriene rundt hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring ble videreutviklet.

Blitzkrieg (lynkrig) bestod i følgende taktikk:

  • Først å finne svake punkter i fiendens front, eller ved hjelp av kamuflasjetaktikk og skinnmanøvrer lure fienden til å svekke det aktuelle frontavsnitt.
  • Bryte gjennom, kjøre store panserstyrker og andre hurtige enheter med sterk flystøtte dypt inn i fiendens område, og hindre en planmessig retrett ved gjennom knipetangsmanøver omringe fiendtlige styrker[4][6] for så å bruke infanteriet til å likvidere dem eller ta dem til fange.
  • Evt. lande luftbårne tropper bak fiendens front.

Lynkrigen forutsatte et intimt samvirke mellom flyvåpenet og bakkestyrkene (noe som krevde herredømme i luften), raske manøvre og mobilitet – samt en desentralisert kommandostruktur og gode kommunikasjoner mellom enhetene. Kommunikasjonen var lynkrigens forutsetning for å lykkes. Normalt innenfor panserstyrkene hadde bare kommandovogner radioer. Resten av stridsvognene fikk beskjed om hva de skulle gjøre med håndsignaler og flagg. Men i den tyske hæren hadde alle stridsvogner radio. Dette førte til at manøvre kunne utføres raskere, farer rapporteres raskere, og om en kommandovogn ble slått ut, kunne hvilken som helst annen vogn overta kommandoen av enheten.

Lynkrigens strategi[rediger | rediger kilde]

Lynkrigens strategiske mål var å unngå en langvarig utmattelseskrig (tofrontskrig) mot en overlegen koalisjon av fiender. Fiendene skulle slås én om gangen, med små egne tap – og de erobrede områdene skulle utnyttes til å øke ressursgrunnlaget med erobret krigsmateriell, råvarer, fabrikker, tvangsarbeidere osv.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Før første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Blitzkrieg hadde sine forgjengere, helt tilbake til oldtiden. Både Hannibal[7], Julius Cæsar[8][9] og Napoleon[10] er anført blant hærførere som har drevet blitzkrieg. Iallfall hadde de det til felles at de slo tallmessig overlegne hærstyrker ved overraskende, lynsnare fremstøt, oftest ved hjelp av kavaleri. Forskjellen var at de manglet motoriserte hjelpemidler.

Konseptet om å slå fienden gjennom et avgjørende slag fantes f.eks. hos Moltke på 1870-tallet. Forskjellen før og under andre verdenskrig i forhold til tidligere var de ressursene som Tyskland hadde til rådighet. Mekanisert infanteri og stridsvogner gjorde det mulig å utnytte konseptet og synliggjøre konseptet i større grad enn før. Begrepet Blitzkrieg kom først i etterkrigstiden som en forklaring på hvilken type krigføring tyskerne drev med.

Mellomkrigstiden før Hitler[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands tap i skyttergravskrigen under første verdenskrig ble det i Versaillestraktaten satt opp regler for størrelsen på den tyske hæren. Den totale størrelsen kunne ikke overskride 100 000, og Tyskland fikk ikke ha noe luftforsvar eller noen pansertropper. Bruk og utvikling av ubåter ble også forbudt.

Utover på 1920-tallet begynte Heinz Guderian å forske på bruk av mekaniserte styrker. Erfaringer fra Østfronten viste at en mindre og bevegelig styrke var bedre enn en større og statisk. Guderian la også stor vekt på bedre kommunikasjoner mellom avdelingene.

I 1926 samarbeidet Reichswehr og den røde armé i militærøvelser i Kazan og Lipetsk. Disse øvelsene ble holdt i Sovjetunionen for å skjule dem for seierherrene fra første verdenskrig.

Hitler kommer til makten[rediger | rediger kilde]

Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 kunne militærmakten bygges opp igjen, da Hitler ikke overholdt forpliktelsene fra Versaillestraktaten.

Luftwaffe ble gjenopprettet under Hermann Görings ledelse, samtidig som pansertroppene oppsto. Hitler sørget også for produksjon av stupbombere, da han var en stor tilhenger av Guderians idéer.

Da den spanske borgerkrigen begynte i 1936, ble tre tyske panserkompanier med «frivillige» sendt for å støtte Francos nasjonalister. Dessuten ble Legion Condor opprettet for å la Luftwaffe teste ut nye fly og doktriner. Det fryktede Junkers Ju 87 «Stuka» ble for første gang prøvd i Spania.

Blitzkrieg i andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under denne krigen kunne Guderians og andres blitzkrieg-teorier utprøves i praksis.

Polen 1939[rediger | rediger kilde]

Tyskerne Polen-felttog i september 1939 er av og til kalt blitzkrieg. Men taktisk ble felttoget gjennomført konvensjonelt. Wehrmacht var fortsatt i liten grad motorisert, selv om både Luftwaffe og panserstyrkene gjorde en betydelig innsats. De deler av dette felttoget som involverte rask framrykning av panserstyrker med sterk flystøtte var derfor det første eksempler på Blitzkrieg.[1] Den raske gjennomføringen skyldtes mest at tyskerne var knusende overlegne innen alle våpenarter og antall soldater. Strategisk var felttoget en suksess fordi det lot seg gjennomføre uten at Storbritannia og Frankrike løftet en finger for å hjelpe sine allierte i Polen. Dermed kunne tyskerne, med moderate kostnader, utvide ressursgrunnlaget kraftig – selv om de fortsatt var tallmessig og materielt underlegne da de startet offensiven på vestfronten våren etter.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Et annet tidlig eksempel var den tyske offensiven vestover i mai–juni 1940.[1] Med moderate tap (bl.a. ca. 35 000 soldater, eller 2 % av styrken) klarte de på seks uker å knuse tallmessig overlegne allierte hærer og erobre Nederland, Belgia og Frankrike. Da tyskerne gikk til angrep, rykket et britisk ekspedisjonskorps og flere franske divisjoner nordover for å komme sine belgiske allierte til unnsetning. De fant det visstnok ikke spesielt påfallende at de tyske flystyrkene lot dem marsjere uforstyrret. Helt uventet satte så tyskerne inn et angrep med store panserstyrker over de skogkledde åsene i Ardennene, for så å nå Kanalen og dermed splitte de allierte styrkene. Så uforberedt på dette var de allierte at de tyske stridsvognene kunne fylle bensin på bensinstasjoner underveis. Av og til har Hitler feilaktig fått æren for denne taktikken, som stammer fra generalen (senere marskalk) Fritz Erich von Manstein.

Nord-Afrika[rediger | rediger kilde]

Erwin Rommel hadde utmerket seg i Frankrike-felttoget, men ble først og fremst berømt for sin innsats som sjef for tyskernes Afrikakorps. I 1941-42 anvendte han lynkrigmetoder, til dels mot materielt overlegne fiendtlige styrker. Sommeren 1942 tok han festningen Tobruk nesten uten egne tap - og nådde helt til El Alamein i Egypt. Men der ble han stanset, og i oktober måtte han trekke seg ut av Egypt.

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Under Operasjon Barbarossa, det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941, kom panserstyrkene virkelig til sin rett. Store sovjetiske formasjoner ble omringet av den raske fremrykningen, noe som førte til at tyskerne tok store mengder krigsfanger.

Sovjetunionens store størrelse gjorde imidlertid at den røde armé kunne trekke seg stadig lenger tilbake uten at Wehrmacht vant noen avgjørende seier. Tyskernes lynkrig på østfronten gikk over til en utmattelseskrig. Da vinteren kom for fullt rundt 6. desember 1941, ble tyskerne stanset. Ikke nok med det: Sovjeterne startet en motoffensiv, og tyskerne ble kastet tilbake langs hele fronten. De skulle nok vinne slag senere også, men den første sovjetiske vinteroffensiven innebar et strategisk nederlag for tyskerne.

Sommeren 1942 satte Tyskland i gang nok en offensiv, men bare på sørfløyen, og tross stor fremgang klarte de ikke å omringe de sovjetiske hovedstyrkene. Og ved Stalingrad ble de stanset. Den russiske motstandsviljen var så stor at byen ble holdt, og etter de tyske Stalingrad-styrkenes kapitulasjon i februar 1943 var det slutt på den tyske fremgangen. Etter 1943 ble det slutt på vellykkede tyske offensiver i øst.

Østfronten 1944[rediger | rediger kilde]

Mens f.eks. sovjeternes forsvar av Sevastopol og Stalingrad i 1942 var eksempler på utmattelseskrig, var sommeroffensiven 1944 i Hviterussland, Operasjon Bagration, inspirert av tyskernes lynkrig. Forskjellen fra tyskernes lynkrig tre år før var at angriperne var knusende overlegne både i mannskapsstyrke, artilleri, panservåpen og fly.


Vestfronten 1944-45[rediger | rediger kilde]

I likhet med sovjeterne hadde Den amerikanske hæren og George S. Patton etter hvert overtatt tyskernes blitzkrieg-taktikk. Etter at vestmaktene sist i juli 1944 hadde brutt ut av invasjonssonen i Normandie gjenerobret de raskt resten av Frankrike.

Vinteren 194445 så man det siste større tyske offensive forsøket på vestfronten, da tyske styrker gikk til angrep i Ardennene. Selv om vestmaktene generelt var svært overlegne (særlig i luften), klarte tyskerne i all hemmelighet å bygge opp en styrke på østsiden av Ardennene som var langt sterkere enn de svake allierte avdelingene på dette frontavsnittet. Samtidig utnyttet de fem dagers tåke og snø, et vær som holdt vestmaktenes luftstyrker på bakken. Til å begynne med stormet tyskerne frem, men ble snart stanset.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c LynkrigStore norske leksikon
  2. ^ Glanz, David: Barbarossa Derailed: The Battle for Smolensk, 10 July-10 September 1941, bind 1, innledning, Casemate Publishers, ISBN 9781906033729
  3. ^ Frieser, Karl-Heinz; Greenwood, John T.: (2005). The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, side 6, Annapolis: Naval Institute Press, 2005, ISBN 1-59114-294-6
  4. ^ a b Clark, Lloyd: Kursk: The Greatest Battle: Eastern Front 1943, side 22, 2012
  5. ^ Guderian, Heinz: Achtung-Panzer London, Wellington House, 1937. (nyutgivelse 1999)
  6. ^ Keegan, John: The Mask of Command, side 260 New York: Viking Publishers, 1978, ISBN 978-0140114065.
  7. ^ http://www.dctp.tv/filme/barcelo_hannibals-blitzkrieg-gegen-rom/
  8. ^ Donald Armstrong: The Blitzkrieg in Caesar's Campaigns. The Classical Journal. Vol. 37, No. 3 (Dec., 1941), pp. 138-143. Classical Association of the Middle West and South Article Stable; http://www.jstor.org/stable/3291781http://www.jstor.org/discover/10.2307/3291781?uid=2129&uid=2&uid=70&uid=4&sid=21103405360557
  9. ^ http://www.humanities360.com/index.php/marcus-crassus-and-the-roman-disaster-at-carrhae-1172/
  10. ^ http://www.napolun.com/mirror/napoleonistyka.atspace.com/italian_campaign.htm
  • Trew, Simon (2000) «New ideas about land warfare, 1919-1939» redigert av Trew, Simon og Sheffield, Gray. Sutton Publishing, 2000 (pp. 103-24)

Se også[rediger | rediger kilde]