Den blå divisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den blå divisjon
Spanische Legion 3 Bat.jpg
Basisdata
Aktiv: 24. juni 1941-
10. oktober 1943
Land: Tyskland Tyskland
Flag of Spain (1945 - 1977).svg Spania
Overordnet enhet: Generalmajor Agustín Muñoz Grandes
Generalløytnant Emilio Esteban Infantes
Type: Infanteri
Størrelse: 18 104 offiserer og annet befal
47 000 soldater roterte
Operativt oppdrag:
Oppdrag: Østfronten
Rolle: Wehrmacht Heer
Innsatser: Andre verdenskrig
Beleiringen av Leningrad
Slaget om Krasny Bor


Den blå divisjon (spansk: División Azul, tysk: Blaue Division), også kjent som 250. Infanterie-Division, var en enhet med spanske frivillige som kjempet på tysk side, primært på Østfronten, under andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På tross av at Franco holdt Spania utenfor andre verdenskrig lot han frivillige melde seg til den tyske hæren (Wehrmacht) på den betingelsen at de kun skulle kjempe på østfronten mot Sovjetunionen. På den måten kunne han opprettholde Spanias nøytralitet, samtidig som han hjalp Tyskland som takk for hjelpen han mottok under den spanske borgerkrigen (Legion Condor).

Rekruttering[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen var Spania forbedret på å sende rundt 4 000 mann, men det meldte seg så mange frivillige at man kunne fylle en hel divisjon (18 104 mann, 2 612 offiserer og 15 492 soldater). Halvparten av offiserene og befalet var profesjonelle soldater og mange var veteraner fra borgerkrigen. Mange andre var medlem av det spanske fascistpartiet, atter andre meldte seg frivillig for å hjelpe fengslede slektninger. En del meldte seg for å hevne familiemedlemmer drept av stalinistiske styrker under borgerkrigen. Deler av rekruttene var blitt vervet under press. Siden de frivillige ikke kunne bruke den offisielle spanske uniformen, ble de utstyrt med en symbolsk permuniform, med rød beret, khaki bukser og fascistpartiets blå skjorter (derav navnet den blå divisjon). I felten brukte de den tyske uniformen, med «España» på det høyre jakkeermet.

Utstasjoneringer og strid[rediger | rediger kilde]

Opplæring i Tyskland[rediger | rediger kilde]

13. juli 1941 forlot det første toget Madrid med kurs for Grafenwöhr i Bayern og fire uker med rekrutttrening. Her ble de den 250. infanteridivisjon og ble opprinnelig delt inn i fire infanteriregimenter, det ene regimentet ble spredd ut på de tre andre, regimentene ble oppkalt etter byene flesteparten av de frivillige kom fra, Barcelona, Valencia og Sevilla. hvert regiment hadde tre bataljoner med fire kompanier. I tillegg kom et artilleriregiment med tre batterier med 150 mm kanoner og et batteri med tungt artilleri. Det ble også dannet en luftforsvarsavdeling, «den blå skvadron» (Escuadrilla Azul) som brukte Bf 109 og FW 190 og ble kreditert med 156 nedskutte sovjetiske fly.

Østfronten (august 1941 - august 1942)[rediger | rediger kilde]

Den blå divisjon ble først underordnet Armégruppe Senter, som rykket frem mot Moskva. Divisjonen ble først fraktet med tog til Suwałki i Polen den 20. august og skulle deretter marsjere 900 km til fots. Den 26. september ble de underordnet Armégruppe Nord, som rykket frem mot Leningrad. Det er ukjent hvorfor de ble beordret til å marsjere så langt uten annen transport, men det har blitt foreslått at tyskerne ville straffe spanierne for dårlig disiplin under treningsperioden (ved et tilfelle hadde de krevd prostituerte).

De ble først utplassert ved Volkhovfronten, med hovedkvarter i Grigorovo i utkanten av Novgorod og hadde ansvar for et 50 km frontavsnitt nord og sør for Novgorod, langs Volkhov og Ilmensjøen.

Beleiringen av Leningrad (august 1942- oktober 1943)[rediger | rediger kilde]

I august 1942 ble de overført til den sørøstlige flanken av Leningradbeleiringen, sør for Neva. Den blå divisjonen forble på dette frontavsnittet der de opplevde store tap, både som følge av strid og kulde. Ettersom tapene ble store ble Franco nødt til å sende forsterkninger, som blant annet besto av vernepliktige.

Gjennom rotasjon tjenestegjorde så mange som 45 000 spanske soldater på østfronten. De mottok både tyske og spanske medaljer og ble den eneste divisjonen som mottok en egen medalje.

Oppløsning av divisjonen og Legión Azul[rediger | rediger kilde]

Etter Stalingrads fall tidlig i 1943 skiftet det tyske fokuset til det sørlige fronten. Samtidig ble Franco presset av de allierte til å trekke tilbake de spanske styrkene. 10. oktober 1943 gav Franco ordre om tilbaketrekning, noen av soldatene nektet og sluttet seg til andre tyske enheter, fortrinnsvis Waffen-SS og nye frivillige tok seg over Pyreneene til det tysk-okkuperte Frankrike for å melde seg.

De spanske enhetene ble spredd over forskjellige tyske enheter, men ble kollektivt kjent som Legión Azul.

Totalt mistet den blå divisjon og de spanske enhetene 4 954 mann og 8 700 sårede. 372 ble tatt til fange av russiske styrker og disse ble holdt fanget til 1954.

Den blå divisjonen mottok to ridderkors (en med ekeløv), to tyske kors i gull, 138 jernkors av første klasse, 2 359 jernkors av andre klasse og 2 216 krigsfortjenestekors. Soldatene fikk også den tyske medalje for de spanske frivillige, samt en spansk medalje for frivillige.