Wilhelm Ritter von Leeb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Ritter von Leeb
Wilhelm Ritter von Leeb
Wilhelm Ritter von Leeb som generalløytnant i 1930
Født 5. september 1876
Keiserriket Tyskland Landsberg am Lech, Kongeriket Bayern
Død 29. april 1956
Tyskland Füssen, Bayern
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Det tredje riket Tyskland til 1942
Tjenestetid 18951942
Rang Generalfeltmarskalk
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer Armégruppe Nord
Armégruppe C
Militære slag Bokseropprøret
Første verdenskrig
*Østfronten
Andre verdenskrig
*Slaget om Frankrike
*Operasjon Barbarossa
*Slaget om Tikhvin
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors
Militär-Max-Joseph-Orden
Senere arbeid Ba om å bli pensjonert i 1942, ønsket ikke å tjenestegjøre under Hitler

Wilhelm Ritter von Leeb (født 5. september 1876 i Landsberg am Lech, død 29. april 1956 i Füssen) var en tysk offiser; general fra 1934 og generalfeltmarskalk fra 1940. Han ble dekortert blant annet med Jernkorsets ridderkors, som han fikk i 1940.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han er født som Wilhelm Leeb og begynte på offisersutdannelse 1895 i den bayerske hær. I 1897 ble han utnevnt til løytnant og tjenestegjorde i artilleriet. Da bokseropprøret i Kina brøt ut i 1898, ble han sendt dit som en del av det 20 000 mann sterke tyske Øst-Asia-korpset under kommando av Alfred Graf von Waldersee. Senere gikk han i årene 1903–1907 på krigsskolen i München. I 1905 ble han utnevnt til oberleutnant.

I årene 1907 til 1909 tjenestegjorde Leeb som stabsoffiser bayerske generalstab, deretter hadde han tilsvarende posisjon ved den prøyssiske generalstaben i Berlin fram til 1911.

Fram til første verdenskrig tjenestegjorde han som hauptmann og batterisjef i 10. bayerischen Feldartillerie-Regiment i 1912–13 i Erlangen, og da krigen brøt ut ble han stabsoffiser ved I. Bayerischen Armeekorps i München.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Von Leeb ble overført til østfronten og utnevnt til major sommeren 1916. Den 2. mai 1915 utmerket han seg særlig under slaget om Gorlice-Tarnów, og han ble 29. mai 1916 tildelt den bayerske Militär-Max-Joseph-Ordens ridderkors. Dette ga han også tittelen og adelspredikatet ritter von, og han ble slått adelig under en seremoni 21. juni 1916. Året etter ble han utnevnt til å tjenestegjøre i staben til kronprins Rupprecht av Bayern, som deltok i krigen som generalfeltmarskalk på vestfronten.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter fredsslutningen i 1918 forble Leeb i Reichswehr, som en del av den 100 000-manns styrken Tyskland var tillatt å beholde etter Versaillestraktaten. I 1923 bidro han til å slå ned det nasjonalsosialistiske ølkjellerkuppet. Han fikk deretter den militære kommandoen over hele Bayern og ble utnevnt til generalløytnant.

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen 30. januar 1933, stilte Leeb seg reservert til denne, men fortsatte å tjenestegjøre i det nyopprettede Wehrmacht hvor han hadde en rask karrière i oppbyggingen av dette. Allerede 1. oktober 1933 ble han øverstkommanderende for enheten i Kassel, og 1. januar]] 1934 ble han sjef for det tyske artilleriet.

Hitler hadde ikke tillit til Leeb på grunn av hans motstand mot nasjonalsosialistene, og Leeb ble pensjonert i 1938 med graden generaloberst. Som følge av Blombergkrisen samme året ble Leeb tilbakekalt i juli og satt inn i staben til den nye hærsjefen Walther von Brauchitsch. Senere samme år ledet han den tyske 12. Armé da denne rykket i i Sudetenland. Deretter ble Leeb igjen pensjonert.

Under opptakten til andre verdenskrig i august 1939 ble Leeb atter en gang gjeninnkalt, nå som øverstkommanderende for Hærguppe C ved grensen til Frankrike.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Ritter von Leeb i 1946

Under slaget om Frankrike brøt Leebs styrker gjennom Maginotlinjen, og som følge av denne seieren ble Leeb tildelt Jernkorsets ridderkors og utnevnt til generalfeltmarskalk. Denne triumfen gjorde også at Hitler måtte vise ham tillit: Han plasserte ham i juni 1941 som øverstkommanderende for Armégruppe Nord, med ansvaret for det nordlige frontavsnittet under Operasjon Barbarossa. Oppdraget var å knuse styrkene fra Den røde arme i området og å sikre Østersjøkysten og de sovjetiske marinebasene der. Leeb lyktes i dette i stor grad, og allerede etter tre måneder hadde hans styrker rykket 900 km inn i Sovjetunionen og startet beleiringen av Leningrad.

Etter nederlaget i slaget om Tikhvin utenfor Leningrad, ba Leeb Hitler om å bli løst fra sin kommando, da han var lei av Hitlers detaljstyring. Leeb hadde ingen tiltro til Hitlers militære evner. I tillegg kunne ikke Leeb gå god for den barbariske krigføringen som det nasjonalsosialistiske styret la opp til, da denne stred mot Leebs religiøse forankring. Hitler skal foraktlig ha kommentert at «Leeb går i barndommen; han skjønner ikke og evner ikke å gjennomføre min plan for en hurtig erobring av Leningrad ... Han er tydeligvis senil, har mistet sitt mot, og som en sann katolikk vil han heller be enn å sloss.»

I januar 1942 ble Leebs anmodning om å bli pensjonert innvilget, og han ble erstattet av Georg von Küchler. Leeb vendte tilbake til sin familie og levde et tilbaketrukket liv fram til sin død. Han ble i 1945 internert som krigsfange av de amerikanske styrkene og ble ved en misforståelse dømt av et amerikanske militærtribunal til tre års fengsel i 1948. Imidlertid ble han umiddelbart etter dommen løslatt, da straffen ble ansett som avtjent mens han var internert.