Wilhelm Ritter von Leeb
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Wilhelm Ritter von Leeb | |||
|---|---|---|---|
 Wilhelm Ritter von Leeb i 1930 |
|||
| Født | 5. september 1876 Landsberg am Lech, Kongeriket Bayern |
||
| Død | 29. april 1956 Füssen, Bayern |
||
| Troskap | Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Nazi-Tyskland til 1942 |
||
| Tjenestetid | 1895 - 1942 | ||
| Rang | Generalfeltmarskalk | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Wehrmacht Heer |
||
| Kommandoer | Armégruppe Nord Armégruppe C |
||
| Militære slag | Bokseropprøret Første verdenskrig *Østfronten Andre verdenskrig *Slaget om Frankrike *Operasjon Barbarossa *Slaget om Tikhvin |
||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors Militär-Max-Joseph-Orden |
||
| Senere arbeid | Ba om å bli pensjonert i 1942, ønsket ikke å tjenestegjøre under Hitler | ||
Wilhelm Ritter von Leeb (født 5. september 1876 i Landsberg am Lech, død 29. april 1956 i Füssen) var en tysk offiser; general fra 1934 og generalfeltmarskalk fra 1940. Han ble dekortert blant annet med Jernkorsets ridderkors i 1940.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Han er født som Wilhelm Leeb og begynte på offisersutdannelse 1895 i den bayerske hær. I 1897 ble han utnevnt til løytnant og tjenestegjorde i artilleriet. Da Bokseropprøret i Kina brøt ut i 1898, ble han sendt dit som en del av det 20 000 mann sterke tyske Øst-Asia-korpset under kommando av Alfred Graf von Waldersee. Senere gikk han i årene 1903-1907 på krigsskolen i Munchen. I 1905 ble han utnevnt til oberleutnant.
I årene 1907 til 1909 tjenestegjorde Leeb som stabsoffiser bayerske generalstab, deretter hadde han tilsvarende posisjon ved den preussiske generalstaben i Berlin fram til 1911.
Fram til første verdenskrig tjenestegjorde han som hauptmann og batterisjef i 10. bayerischen Feldartillerie-Regiment i 1912-13 i Erlangen, og da krigen brøt ut ble han stabsoffiser ved I. Bayerischen Armeekorps i München.
[rediger] Første verdenskrig
Han ble overført til Østfronten og utnevnt til major sommeren 1916. 2. mai 1915 utmerket han seg særlig under slaget om Gorlice-Tarnów og ble 29. mai 1916 tildelt den bayerske Militär-Max-Joseph-Ordens ridderkors, noe som ga han tittelen og adelspredikatet ritter von, og ble slått adelig under en seremoni 21. juni 1916. Året etter ble han utnevnt til å tjenestegjøre i staben til kronprins Rupprecht av Bayern som deltok i krigen som generalfeltmarskalk på Vestfronten.
[rediger] Mellomkrigstiden
Etter fredsslutningen i 1918 forble Leeb i Reichswehr som en del av den 100 000-manns styrken Tyskland var tillatt å beholde etter Versaillestraktaten. I 1923 bidro han til å slå ned det nasjonalsosialistiske Ølkjellerkuppet. Han fikk deretter den militære kommandoen over hele Bayern, og utnevnt til generalløytnant.
Etter Adolf Hitlers maktovertakelse 30. januar 1933, stilte Leeb seg reservert til denne, men fortsatte å tjenestegjøre i det nyopprettede Wehrmacht hvor han hadde en rask karrière i oppbyggingen av dette. Allerede 1. oktober 1933 ble han øverstkommanderende for enheten i Kassel og 1. januar 1934 sjef for det tyske artilleriet.
Hitler hadde ikke tillit til Leeb på grunn av hans motstand mot nasjonalsosialistene og Leeb ble pensjonert i 1938 med graden generaloberst. Men som følge av Blombergkrisen samme året ble Leeb tilbakekalt i juli og satt inn i staben til den nye hærsjefen Walther von Brauchitsch. Senere samme år ledet han den tyske 12. Arme da denne rykket i i Sudetenland. Deretter ble Leeb igjen pensjonert.
Under opptakten til andre verdenskrig ble Leeb atter en gang gjeninnkalt august 1939 som øverstkommanderende for Hærguppe C ved grensen til Frankrike.
[rediger] Andre verdenskrig
Under Slaget om Frankrike brøt Leebs styrker gjennom Maginotlinjen og som følge av denne seieren ble Leeb tildelt Jernkorsets Ridderkors og utnevnt til generalfeltmarskalk. Denne triumfen gjorde også at Hitler måtte vise ham tillit og plasserte ham som øverstkommanderende for Armégruppe Nord i juni 1941, med ansvaret for det nordlige frontavsnittet under Operasjon Barbarossa. Oppdraget var å knuse styrkene fra Den røde arme i området, sikre Østersjøkysten og de sovjetiske marinebasene der. Leeb lyktes i dette i stor grad og allerede etter tre måneder hadde hans styrker rykket 900 km inn i Sovjetunionen og startet beleiringen av Leningrad.
Etter nederlaget i slaget om Tikhvin utenfor Leningrad, ba Leeb Hitler om å bli løst fra sin kommando, da han var lei av Hitlers detaljstyring. Leeb hadde ingen tiltro til Hitlers militære evner, samtidig kunne ikke Leeb gå god for den barbariske krigføringen som det nasjonalsosialistiske styret la opp til, da denne stred mot Leebs religiøse forankring. Hitler skal foraktlig ha kommentert at «Leeb går i barndommen; han skjønner ikke og evner ikke å gjennomføre min plan for en hurtig erobring av Leningrad ... Han er tydeligvis senil, har mistet sitt mot, og som en sann katolikk vil han heller be enn å sloss.»
I januar 1942 ble Leebs anmodning om å bli pensjonert innvilget og han ble erstattet av Georg von Küchler. Leeb vendte tilbake til sin familie og levde et tilbaketrukket liv fram til sin død. Han ble i 1945 internert som krigsfange av de amerikanske styrkene, ble ved en misforståelse dømt av et amerikanske militærtribunal til tre års fengsel i 1948, men ble umiddelbart etter denne dommen løslatt, da denne straffen ble ansett som avtjent mens han var internert.
