Herbert Backe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Herbert Backe
Født1. mai 1896[1][2][3]Rediger på Wikidata
Batumi
Død6. apr. 1947Rediger på Wikidata (50 år)
Nürnberg
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Delegat i Prøyssens parlament Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
Gottfried Wilhelm Leibniz Universität Hannover
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1925–)[4]
NasjonalitetTyskland
Medlem avSturmabteilung
Schutzstaffel[4]
UtmerkelserEhrenwinkel der Alten Kämpfer
SS-Ehrenring
NSDAPs partimerke i gull
Krigsfortjenestekorset

Herbert Ernst Backe (født 1. mai 1896 i Batumi i Georgia i Tsarrussland, død 6. april 1947 i Nürnberg i Tyskland) var en tysk nasjonalsosialist (nazist) og general i Schutzstaffel (SS). Han var ernæringsminister i den tyske diktatoren Adolf Hitlers regjering fra 1942 til 1945.

Han begikk selvmord etter andre verdenskrigs slutt, like før han skulle stilles for retten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Herbert Backe var sønn av en pensjonert prøyssisk løytnant som var blitt handelsmann.[5] Hans mor var kaukasustysk, av en familie som hadde emigrert fra Württemberg til Russland tidlig på 1800-tallet.[5]

Han studerte ved gymnaset i Tbilisi fra 1905 og ble internert ved utbruddet av første verdenskrig som utlending fra fiendeland ettersom han var borger av Preussen. Erfaringen å bli fengslet på grunn av at han var tysker, og å ha bevitnet begynnelsen av bolsjevikenes revolusjon, gjorde Backe til anti-kommunist.[5]

Emigrasjon til Tyskland[rediger | rediger kilde]

Med assistanse fra Det svenske Røde Kors flyttet Backe til Tyskland under den russiske borgerkrig. Der var han til å begynne med arbeider, men lot seg innskrive som student i agronomi ved Universitetet i Göttingen i 1920. Etter eksamen arbeidet han en kort tid i landbruket, og ble så assisterende dosent i jordbruksgeografi ved Det tekniske universitet i Hannover. I 1926 presenterte han sitt doktorarbeid; Die russische Getreidewirtschaft als Grundlage der Land- und Volkswirtschaft Russlands i Göttingen, men det ble ikke godkjent.[5] Senere, etter at Tyskland invaderte Sovjetunionen, publiserte Backe dissertasjonen i et opplag på 10 000 eksemplarer.[5]

Backe ble med i SA i 1922 og dessuten av nazipartiet i Hannover.[6] I 1928 lot han etter en lokalpolitisk uenighet medlemskapet utløpe, og gjeninnmeldte seg ikke før i 1931.[6]

I 1927 var Backe inspektør og administrator ved et stort gårdsbruk i Pommern. I 1928 giftet han seg med Ursula. Med pengestøtte fra svigerfaren ble han i 1928 andelshaver i domenet Hornsen i distriktet Alfeld.[7][8] Han lyktes godt med ledelsen av gårdsdriften.

Virke i Nazityskland[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg til SS i oktober 1933.[9]

Backe var statssekretær ved riksnæringsministeriet (Reichsernährungsministerium) fra 1933 til 1942, da han ettertrådte Walther Darré som ernæringsminister i Adolf Hitlers regjering fra 1942 til 1945. Han var også SS-Obergruppenführer knyttet til RuSHA.[10] og riksbondeleder. Backe var en av Reinhard Heydrichs få nære venner og hadde stor innflytelse på Heydrichs ideer om den økonomiske siden ved tysk okkupasjonspolitikk. Backe sto bak «sultplanen» for Øst-Europa der tanken var å skape en hungersnød som ville fjerne opp til 30 millioner «unyttige spisere». Backes ide var helt i tråd med Generalplan Ost utarbeidet av SS. For resten av Europa så Backe for seg et tysk-dominert fellesøkonomisk område. Gullstandarden og frihandelen fra 1920-tallet skulle erstattes av byttehandel og produksjonsplanlegging for kontinentet under ett. Disse ideene hadde tidligere blitt fremmet av blant andre den liberale nasjonalisten Friedrich Neumann og den høyreorienterte forfatningsjuristen Carl Schmitt.[11]

Backe var opphavsmann til den såkalte sultplanen (tysk: der Hungerplan, også kalt der Backe-Plan), som innebar at befolkningen i de av Tyskland okkuperte territorier innen Generalplan Ost skulle utsettes for hungersnød.[12] Lokalbefolkningen skulle sulte for å garantere den tyske sivilbefolkningen og de tyske styrkene tilstrekkelig med næringsmidler. Den amerikanske historiker Timothy Snyder beregner at omkring 4,2 millioner russere, hviterussere og ukrainere sultet i hjel under den tyske okkupasjonen 1941–1944 som en følge av hungerplanen.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Backe skulle ha blitt tiltalt ved den såkalte Ministerieprosessen (1948-1949), men han hengte seg i cellen sin i Nürnberg april 1947 før rettssaken kom i gang.[13]

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Das Ende des Liberalismus in der Wirtschaft. Reichsnährstand Verlags-GmbH, Berlin 1938.
  • Die russische Getreidewirtschaft als Grundlage der Land- und Volkswirtschaft Rußlands. Nur für den Dienstgebrauch. Eigenverlag [1941/42].
  • Um die Nahrungsfreiheit Europas. Weltwirtschaft oder Großraum. Goldmann, Leipzig 1942.
  • Kapitalismus und Nahrungsfreiheit. Herausgegeben und mit einer Einleitung versehen von Rolf Hinder. (= neue, veränderte Auflage von Um die Nahrungsfreiheit Europas). Verlag des Instituts für Geosoziologie und Politik, Bad Godesberg 1957.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bertold Alleweldt: Herbert Backe. Eine politische Biographie. wvb, Berlin 2011, ISBN 978-3-86573-642-0.[14]
  • Wigbert Benz: Der Hungerplan im „Unternehmen Barbarossa“ 1941. wvb, Berlin 2011, ISBN 978-3-86573-613-0
  • Enzyklopädie des Holocaust. Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden. Band 1, Hrsg. v. Eberhard Jäckel, Peter Longerich und Julius H. Schoeps. Argon, Berlin 1993, ISBN 3-87024-300-7 (Kurzbiografie S. 149 f.)
  • Gesine Gerhard: Nazi hunger politics. A history of food in the Third Reich. Rowman & Littlefield, Lanham 2015, ISBN 978-1-4422-2724-8 (Rezension beim Archiv für Sozialgeschichte online).
  • Gesine Gerhard: Food and Genocide. Nazi Agrarian Politics in the occupied territories of the Soviet Union. In: Contemporary European History. 18, Heft 1 (2009), S. 45–65. PDF (Abstract).
  • Rüdiger Hachtmann: Wissenschaftsmanagement im Dritten Reich. Geschichte der Generalverwaltung der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft. 2 Bände, Wallstein Verlag, Göttingen 2007.
  • Susanne Heim: Kalorien, Kautschuk, Karrieren. Pflanzenzüchtung und landwirtschaftliche Forschung in Kaiser-Wilhelm-Instituten 1933–1945. (= Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, hrsg. v. Reinhard Rürup und Wolf Schieder im Auftrag der Präsidentenkommission der Max-Planck-Gesellschaft, Band 5). Wallstein, Göttingen 2003, ISBN 3-89244-696-2, insbesondere S. 23–32 (Herbert Backe als Wissenschaftspolitiker).
  • Susanne Heim: Research for Autarky. The contribution of scientists to Nazi rule in Germany. Ergebnisse 4. Reihe: Ergebnisse. Vorabdrucke zur Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus. Hrsg. v. Carola Sachse im Auftrag der Präsidentenkommission der Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften e.V. Berlin 2001. PDF.
  • Beatrix Herlemann, Helga Schatz: Biographisches Lexikon niedersächsischer Parlamentarier, 1919–1945. Verlag Hahnsche Buchhandlung, Hannover 2004, S. 29/30.
  • Juni 1941 – der tiefe Schnitt. June 1941 – the deepest cut. Hrsg. v. Deutsch-Russischen Museum Berlin-Karlshorst. Ch. Links Verlag, 2. erw. Aufl., Berlin 2011, ISBN 978-3-86153-657-4 (Kurzbiografie zu Backe in deutscher und englischer Sprache S. 82–88).
  • Alex J. Kay: „The Purpose of the Russian Campaign Is the Decimation of the Slavic Population by Thirty Million“: The Radicalization of German Food Policy in Early 1941. In: Nazi Policy on the Eastern Front, 1941: Total War, Genocide, and Radicalization. Hrsg. v. Alex J. Kay, Jeff Rutherford und David Stahel. University of Rochester Press, Rochester, NY 2012. ISBN 978-1-58046-407-9, S. 101–129.
  • Ulrike Kohl: Die Präsidenten der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus. Max Planck, Carl Bosch und Albert Vögler zwischen Wissenschaft und Macht. Steiner Verlag, Stuttgart 2002, ISBN 3-515-08049-X.
  • Joachim Lehmann: Herbert Backe – Technokrat und Agrarideologe. In: Die braune Elite II. Hrsg. v. Ronald Smelser, Enrico Syring und Rainer Zitelmann. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1993, ISBN 3-534-80122-9, S. 1–12.
  • Joachim Lehmann: Verantwortung für Überleben, Hunger und Tod. Zur Stellung von Staatssekretär Herbert Backe im Entscheidungsgefüge von Ernährungs- und Landwirtschaft, Agrar- und Aggressionspolitik in Deutschland während des Zweiten Weltkriegs sowie deren Voraussetzungen. In: Studien zur ostelbischen Gesellschaftsgeschichte. Festschrift für Gerhard Heitz zum 75. Geburtstag. Hrsg. v. Ernst Münch. Ingo Koch Verlag, Rostock 2000, ISBN 978-3-929544-55-8, S. 509–526.
  • Adam Tooze: Ökonomie der Zerstörung. Die Geschichte der Wirtschaft im Nationalsozialismus. Übers. Yvonne Badal. Siedler, München 2007, ISBN 3-88680-857-2. Neuaufl.: Schriftenreihe der Bundeszentrale für politische Bildung. Bd. 663, Bonn 2007 ISBN 978-3-89331-822-3; Neuaufl. Pantheon, München 2008, ISBN 3-570-55056-7.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000928, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e Heim 2008, p. 19.
  6. ^ a b Joachim Lehmann: Herbert Backe – Technokrat und Agrarideologe. S. 4.
  7. ^ Joachim Lehmann: Herbert Backe – Technokrat und Agrarideologe. S. 3.
  8. ^ Hans Kehrl: Krisenmanager im Dritten Reich. Mit kritischen Anmerkungen und einem Nachwort von Erwin Viefhaus. Düsseldorf 1973, S. 49 f.
  9. ^ Heim 2008, s. 20.
  10. ^ Wilhelm Meinhold (1951). «Backe, Herbert». Neue Deutsche Biographie. 
  11. ^ Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. s. 233. ISBN 978-0-300-11575-8. 
  12. ^ Snyder 2011, s. 196
  13. ^ «- Herbert Backe». Deutschlandfunk (tysk). Besøkt 30. desember 2016. 
  14. ^ Christian Gerlach: Rezension von: Bertold Alleweldt, Herbert Backe. Eine politische Biographie (PDF; 88 kB). In: Archiv für Sozialgeschichte (online) 52, 2012, 2. Juli 2012, abgerufen am 4. Juli 2012.