Hengning
Hengning er det å forårsake et menneskes død gjennom strammende sammensnøring av halsen.[1] Vanligvis gjøres dette ved bruk av tau knyttet i en renneløkke, og den hengte personens egne kroppsvekt gjør at vedkommende dør enten umiddelbart som følge av nakkebrudd, eller over tid som følge av oksygenmangel.
Hengning er blant de hyppigste og mest utbredte selvmordsmetodene såvel som henrettelsesmåtene. Som henrettelsesart er den kjent tilbake til Perserriket, og er fortsatt mulig å bruke i to amerikanske delstater, Washington og New Hampshire,[2] og i flere asiatiske land, f.eks. Japan og Singapore.[3] Videre kan ufullbyrdet hengning anvendes som torturmiddel og behøver ikke også å bevirke den hengtes død.
Rettslige henrettelsesmetoder[rediger | rediger kilde]
Det finnes to hovedmetoder: sakte hengning og hengning med fall. Den førstnevnte er den eldste typen, og utføres ved at den dømte enten heises opp eller dyttes ut fra en avsats uten at det er noen nevneverdig fallhøyde. Ved bruk av denne metoden inntreffer døden som en følge av en kombinasjon av kvelning og mangel på blod (og dermed oksygen) til hjernen, noe som fører til hjertestans. Det kan ta flere minutter før bevisstløshet inntrer, og det finnes eksempler på personer som er brakt tilbake til bevissthet etter opptil 15 minutter.
Hengning med fall ble innført i det 19. århundre. Repet er slakt, og den dømte dyttes ned fra en plattform eller faller gjennom en luke. Fallhøyden, kombinert med hvordan repet er lagt om halsen på den dømte, fører til at nakken knekker, og døden inntreffer umiddelbart i den grad utregningene har vært korrekte. Dersom fallhøyden er for liten, vil personen i stedet dø av kvelning, noe som tar lengre tid. Dersom fallhøyden er for stor, er det risiko for at hodet blir skilt fra kroppen, noe det finnes flere historiske eksempler på.[4]
Når repet brast[rediger | rediger kilde]
Etter folkerettens oppfatning skulle den dømte benådes, om repet brast under hengningen. Det ble sett som Guds fingerpek om at den dømte skulle få leve, og kjennes fra henrettelsen av en bonde som skulle henges i Bergen i 1566 for å ha stjålet tran. Repet brast, og bonden ramlet ned, brakk lårbenet og slo et øye ut. Han minnet bøddelen om at han nå skulle regnes som fri, men ble likevel klynget opp igjen. I 1627 var det en skotte som skulle henges i Bergen da repet brast og folkemengden brølte: «Han er fri!» Skotten forsvant i hast, men myndighetene fanget ham siden og hengte ham i all stillhet ti dager senere.[5]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Artikler om personer henrettet ved hengning
- Liste over henrettelsesmetoder
- Hengning, trekking og kvartering
- Lynsjing
- Kvelning
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Rognum, Torleiv Ole (27. januar 2023). «hengning». Store medisinske leksikon (norsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2023. Besøkt 12. februar 2023.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juli 2008. Besøkt 25. september 2011.
- ^ <http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/753CF964C2C62F93C1256C230025C80E Arkivert 4. oktober 2006 hos Wayback Machine., se avsnitt 5.
- ^ Biografi om Tom Ketchum, som i 1901 fikk hodet skilt fra kroppen under hengning.
- ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 86), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Death by hanging – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
