Erich Neumann

Erich Neumann
Født	31. mai 1892; Forst (Lausitz)
Død	23. mars 1951 (58 år); Garmisch-Partenkirchen
Beskjeftigelse	Politiker, jurist
Embete	Statssekretær ;
Utdannet ved	Universitetet i Leipzig; Albert-Ludwigs-Universität; Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei; Deutschnationale Volkspartei
Nasjonalitet	Tyskland
Medlem av	Schutzstaffel; Corps Rhenania Freiburg
	Erich Neumann på Commons

Erich Neumann (født 31. mai 1892 i Forst i Lausitz i Tyskland, død 23. mars 1951 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk jurist, SS-offiser og embedsmann i regjeringsverket. Han deltok på Wannsee-konferansen i 1942, noe som innledet en ny fase i nazistenes jødepolitikk, med forsert og mer effektiv utryddelse av jøder.

Han meldte seg inn i NSDAP i 1933 og i SS i 1934 hvor han ble Sturmbannführer.

Naumann ble internert etter krigen, men ble løslat i 1948 på grunn av sviktende helse.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Neumann var født i Forst i en protestantisk familie. Hans far var fabrikkeier. Etter grunnskole og etter å ha fått sitt høyskolediplom, studerte han jus og økonomi ved universitetene i Freiburg im Breisgau, Leipzig og Halle an der Saale. Han tjenestegjorde under den første verdenskrig og fikk graden Oberleutnant.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1920 ble han Regierungsassessor i det prøyssiske innenriksministeriet og senere i Essen-distriktet. Han tjenestegjorde deretter som regeringsråd (Regierungsrat) i det prøyssiske handelsdepartement. Han ble forvaltningstjenestemann (landrat) i Freystadt (Nedre Schlesien). Senere tjenestegjorde han som ministerassistentsekretær (Ministerialrat), atter en gang i det prøyssiske handelsdepartement. I september 1932 ble han befordret til permanent sekretær (Ministerialdirektor) i det prøyssiske statsdepartement.

Nasjonalsosialismens tid[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange andre høyere statstjenestemenn sluttet Neumann seg tll nazistpartiet på et heller sent tidspunkt, først i mai 1933, fire måneder etter Adolf Hitlers utnevnelse til Tysklands rikskansler og etter partiets maktovertagelse. Han ble medlem i SS i 1934 med graden major (Sturmbannführer). I 1936 ble han utnevnt til direktør for utenlandsvalutaavdelingen ved Byrået for fireårsplaner.

I 1938 ble Erich Neumann forfremmet til statssekretær og deltok den 12. november 1938 på Hermann Görings konferanse om arianiseringen av den tyske økonomi.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Den 20. januar 1942 deltok han på Wannsee-konferansen som representant for kontoret for fireårsplanen; Neumann representerte således forskjellige ministerier som økonomi, arbeide, finans, mat, transport, utrustning og ammunisjon. Neumann anmodet om at jødiske arbeidere i virksomheter som var essensielle for krigsinnsatsen inntil videre burde unntas fra deportasjoner inntil det var funnet andre arbeidskrefter som kunne tre inn som erstatning i deres sted. Neumann var trolig fullt informert om det pågående massedrapet på jøder bak østfronten. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde i Wannsee. Under rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem ble Neumann bare nevnt i forbifarten.^[4]^[5] Synspunktet var i pakt med den allerede inngåtte overenskomst mellom Reichssicherheitshauptamt og Wirtschaftsrüstungsamt des OKW (OKW= Wehrmachts overkommando)^[6]. Adolf Eichmanns deportasjonsretningslinjer av 31. januar 1942 inneholdt i pakt med dette unntak for tyske jøder i rustningsrelatert virksomheter og i landbruket.^[7]

I august 1942 ble Neumann generaldirektør for det tyske potassiumsyndikat. Hans mangeårige stilling som leder av valutaavdelingen ble overtatt av ministerialdirigent Friedrich Gramsch.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Neumann var den eneste av deltakerne i Wannsee som frivillig sluttet i tjeneste før 1945. Han gikk av fordi fireårsplanene ikke lenger var relevante. Neumanns avgang viser at selv tjenestemenn på høyt nivå hadde mulighet til å trekke seg. Han ble pågrepet av de allierte 10. mai 1945, og satt i varetekt i Ludwigsburg og deretter i Nürnberg. Under forhør svarte han vagt og unnvikende, og hevdet at han ikke husket. Neumann hevdet at han ikke var tilstede under Wannsee-konferansen. Han ble løslatt i 1948 på grunn av dårlig helse, like før IG Farben-prosessen var avsluttet. Han døde av sykdom i 1951 og enken søkte straks om etterlattepensjon. I 1952 ble deltakerne på Wannsee-konferansen saksøkt. Eberhard Liegner, Neumanns nestkommanderende og deltaker på oppfølgerkonferansen, var på den tiden leder ved den lavere domstolen i Frankfurt am Main. Liegner ble saksøkt i Neumanns stad, men saken ble avvist av mangel på bevis.^[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Autorités BnF, BNF-ID 177651978^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b www.bundesarchiv.de^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane (2017). «15». Erich Neumann, Plenipotentiary for the Four Year Plan: A Colorless, Compliant Prussian. The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. s. 283–300. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.21.
^ Wannseekonferansens protokoll, s. 14. I: Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden (Publikationen der Gedenk- und Bildungsstätte Haus der Wannsee-Konferenz 7), Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7, Anhang.
^ Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden, i: WerkstattGeschichte 18/1997, s. 7–44, s. 17.
^ Gerlach, s. 38.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bärbel Holtz (Bearb./Ed.): Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 1925-1938/38. Bd. 12/II. (1925–1938). Olms-Weidmann, Hildesheim 2004. ISBN 3-487-12704-0 (Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften [Hg.]: Acta Borussica. Neue Folge.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Christian Gödecke, Christoph Gunkel: Die kalten Bürokraten des Genozids 19. januar 2012

[hash-e1fee01fb2fe13f066a390dab66556fa872cb34b-1] Autorités BnF, BNF-ID 177651978^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-2364242ff8bfaefc3760350383ee4287c8d739e5-2] www.bundesarchiv.de^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-134f828d506b6509ff41bf868a72bd5450fc3863-3] Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936^{[Hentet fra Wikidata]}

[plenipotentiary-4] Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane (2017). «15». Erich Neumann, Plenipotentiary for the Four Year Plan: A Colorless, Compliant Prussian. The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. s. 283–300. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.21.

[5] Wannseekonferansens protokoll, s. 14. I: Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden (Publikationen der Gedenk- und Bildungsstätte Haus der Wannsee-Konferenz 7), Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7, Anhang.

[6] Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden, i: WerkstattGeschichte 18/1997, s. 7–44, s. 17.

[7] Gerlach, s. 38.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]