Erich Neumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erich Neumann
Født31. mai 1892[1]Rediger på Wikidata
Forst (Lausitz)
Død23. mars 1951[2]Rediger på Wikidata (58 år)
Garmisch-Partenkirchen[2]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Statssekretær Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Leipzig
Albert-Ludwigs-Universität
Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3]
Deutschnationale Volkspartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel[3]
Corps Rhenania Freiburg

Erich Neumann (født 31. mai 1892 i Forst i Lausitz i Tyskland, død 23. mars 1951 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk jurist, SS-offiser og embedsmann i regjeringsverket. Han deltok på Wannsee-konferansen i 1942, noe som innledet en ny fase i nazistenes jødepolitikk, med forsert og mer effektiv utryddelse av jøder.

Han meldte seg inn i NSDAP i 1933 og i SS i 1934 hvor han ble Sturmbannführer.

Naumann ble internert etter krigen, men ble løslat i 1948 på grunn av sviktende helse.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Neumann var født i Forst i en protestantisk familie. Hans far var fabrikkeier. Etter grunnskole og etter å ha fått sitt høyskolediplom, studerte han jus og økonomi ved universitetene i Freiburg im Breisgau, Leipzig og Halle an der Saale. Han tjenestegjorde under den første verdenskrig og fikk graden Oberleutnant.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1920 ble han Regierungsassessor i det prøyssiske innenriksministeriet og senere i Essen-distriktet. Han tjenestegjorde deretter som regeringsråd (Regierungsrat) i det prøyssiske handelsdepartement. Han ble forvaltningstjenestemann (landrat) i Freystadt (Nedre Schlesien). Senere tjenestegjorde han som ministerassistentsekretær (Ministerialrat), atter en gang i det prøyssiske handelsdepartement. I september 1932 ble han befordret til permanent sekretær (Ministerialdirektor) i det prøyssiske statsdepartement.

Nasjonalsosialismens tid[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange andre høyere statstjenestemenn sluttet Neumann seg tll nazistpartiet på et heller sent tidspunkt, først i mai 1933, fire måneder etter Adolf Hitlers utnevnelse til Tysklands rikskansler og etter partiets maktovertagelse. Han ble medlem i SS i 1934 med graden major (Sturmbannführer). I 1936 ble han utnevnt til direktør for utenlandsvalutaavdelingen ved Byrået for fireårsplaner.

I 1938 ble Erich Neumann forfremmet til statssekretær og deltok den 12. november 1938 på Hermann Görings konferanse om arianiseringen av den tyske økonomi.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Den 20. januar 1942 deltok han på Wannsee-konferansen som representant for kontoret for fireårsplanen; Neumann representerte således forskjellige ministerier som økonomi, arbeide, finans, mat, transport, utrustning og ammunisjon. Neumann anmodet om at jødiske arbeidere i virksomheter som var essensielle for krigsinnsatsen inntil videre burde unntas fra deportasjoner inntil det var funnet andre arbeidskrefter som kunne tre inn som erstatning i deres sted. Neumann var trolig fullt informert om det pågående massedrapet på jøder bak østfronten. Det er uklart hvilken rolle Neumann hadde i Wannsee. Under rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem ble Neumann bare nevnt i forbifarten.[4][5] Synspunktet var i pakt med den allerede inngåtte overenskomst mellom Reichssicherheitshauptamt og Wirtschaftsrüstungsamt des OKW (OKW= Wehrmachts overkommando)[6]. Adolf Eichmanns deportasjonsretningslinjer av 31. januar 1942 inneholdt i pakt med dette unntak for tyske jøder i rustningsrelatert virksomheter og i landbruket.[7]

I august 1942 ble Neumann generaldirektør for det tyske potassiumsyndikat. Hans mangeårige stilling som leder av valutaavdelingen ble overtatt av ministerialdirigent Friedrich Gramsch.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Neumann var den eneste av deltakerne i Wannsee som frivillig sluttet i tjeneste før 1945. Han gikk av fordi fireårsplanene ikke lenger var relevante. Neumanns avgang viser at selv tjenestemenn på høyt nivå hadde mulighet til å trekke seg. Han ble pågrepet av de allierte 10. mai 1945, og satt i varetekt i Ludwigsburg og deretter i Nürnberg. Under forhør svarte han vagt og unnvikende, og hevdet at han ikke husket. Neumann hevdet at han ikke var tilstede under Wannsee-konferansen. Han ble løslatt i 1948 på grunn av dårlig helse, like før IG Farben-prosessen var avsluttet. Han døde av sykdom i 1951 og enken søkte straks om etterlattepensjon. I 1952 ble deltakerne på Wannsee-konferansen saksøkt. Eberhard Liegner, Neumanns nestkommanderende og deltaker på oppfølgerkonferansen, var på den tiden leder ved den lavere domstolen i Frankfurt am Main. Liegner ble saksøkt i Neumanns stad, men saken ble avvist av mangel på bevis.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 177651978[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.bundesarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kreutzmüller-Hughes, Charlotte; Paulick, Jane (2017). «15». Erich Neumann, Plenipotentiary for the Four Year Plan: A Colorless, Compliant Prussian. The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. s. 283–300. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.21. 
  5. ^ Wannseekonferansens protokoll, s. 14. I: Peter Longerich, Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden (Publikationen der Gedenk- und Bildungsstätte Haus der Wannsee-Konferenz 7), Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7, Anhang.
  6. ^ Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden, i: WerkstattGeschichte 18/1997, s. 7–44, s. 17.
  7. ^ Gerlach, s. 38.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]