Edvard Beneš

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edvard Beneš
Edvard Beneš
Født 28. mai 1884
Østerrike-Ungarn Kožlany, Østerrike-Ungarn
Død 3. september 1948 (64 år)
Tsjekkoslovakia Sezimovo Ústí, Tsjekkoslovakia
Ektefelle Hana Benešová
Parti Tsjekkoslovakias nasjonale sosialistparti
Tsjekkoslovakias andre president
(1. periode)
18. desember 1935 - 5. oktober 1938
Forgjenger Tomáš Masaryk
Etterfølger Emil Hácha
Tsjekkoslovakias andre president
(2. periode)
2. april 1945 – 7. juni 1948
Forgjenger Emil Hácha
Etterfølger Klement Gottwald
Tsjekkoslovakias president i eksil
5. oktober 1938 – 2. april 1945
Tsjekkoslovakias fjerde statsminister
26. september 1921 – 7. oktober 1922
Forgjenger Jan Černý
Etterfølger Antonín Švehla

Edvard Beneš (født 28. mai 1884 i Kožlany i Böhmen (del av Østerrike-Ungarn), død 3. september 1948 i Sezimovo Ústí i Tsjekkoslovakia) var en tsjekkisk politiker, en av lederne av den tsjekkoslovakiske uavhengighetsbevegelsen og Tsjekkoslovakias andre president.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Edvard Beneš ble født som sønn av en bonde i den lille landsbyen Kožlany i nærheten av Rakovník, omkring 60 km vest for Praha. Han tilbrakte mye av sin barndom i Vinohrady-distriktet i Praha, hvor han gikk på en grammatikkskole mellom 1896 og 1904. Etter å ha studert filosofi ved Karlsuniversitetet i Praha reiste han til Paris for å studere ved Sorbonne og ved den uavhengige skolen for statsvitenskap (École Libre des Sciences Politiques). I 1908 mottok han en doktorgrad i rettsvitenskap i Dijon, hvoretter han underviste et par år på handelshøyskolen i Praha. Etter at hann i 1912 hadde tatt sin filosofieksamen, ble han lektor i sosiologi på Karlsuniversitetet. Han var også involvert i speiderbevegelsen.

Første eksil[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig var Beneš med til å organisere bevegelsen for et uavhengig Tsjekkoslovakia i utlandet. Han organiserte også en tsjekkisk undergrunnsbevegelse under navnet Mafiaen, hvis mål var tsjekkoslovakisk selvstendighet og bekjempelse av det østerrikske styret. I september 1915 gikk han i eksil i Paris, hvor han gjorde en intrikat diplomatisk innsats for å få anerkjennelse fra Frankrike og Storbritannia for Tsjekkoslovakias uavhengighetsbevegelse. Mellom 1916 og 1918 var han sekretær for det tsjekkoslovakiske nasjonalrådet i Paris og innen- og utenriksminister i den provisoriske tsjekkoslovakiske regjeringen.

Politisk karriere i Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Etter krigens avslutning kunne Beneš vende hjem til et selvstendig Tsjekkoslovakia. Mellom 1918 og 1935 var han landets utenriksminister (den lengst sittende på posten i landets historie), og han var også medlem av parlamentet i periodene 19201925 og 19291935. Det var Edvard Beneš som representerte landet under forhandlingene om Versaillestraktaten, og han var medlem av Folkeforbundets styrende organ mellom 1923 og 1928, hvor han mellom 1927 og 1928 var organets president. Han ble kjent og respektert på den internasjonale politiske arenaen, og han var en innflytelsesrik rollefigur ved flere internasjonale konferanser, som ved Genovakonferansen i 1922, Locarnotraktaten i 1925, Youngplanen i 1930 og Lausannekonferansen i 1932. Beneš og nøt samtidig tillit på hjemmefronten, hvor han mellom 1921 og 1922 var landets statsminister.

Han var medlem av Tsjekkoslovakias nasjonale sosialistparti eller Československá strana národně socialistická (inntil 1926 kjent som Tsjekkoslovakias sosialistparti eller Československá strana socialistická). Bortsett fra navnene hadde partiet ingen tilknytning til hverken sosialistene eller det tyske Nazipartiet, men var et senterparti som sto for demokratisk nasjonalisme og progressivisme. Han var også en meget ivrig fortaler for et samlet Tsjekkoslovakia, da han ikke betraktet tsjekkere og slovaker som forskjellige etnisiteter.

Den 14. desember 1935 ble Edvard Beneš valgt som landets andre president etter landsfaderen Tomáš Garrigue Masaryk. Den økende trusselen fra Tyskland i nord ble i løpet av de neste årene en av de mest dominerende sakene i Beneš' utenrikspolitikk, noe han prøvde å løse gjennom både militære og diplomatiske midler. Han hadde allerede i perioden 1921-1922 undertegnet en alliansepakt med Romania og Jugoslavia imot ungarsk ekspansjonisme (kjent som den lille ententen), en allianse med Frankrike den 25. januar 1924 og en allianse med Sovjetunionen i 1935. Militærbudsjettet forble en stor del av landets statsbudsjett, noe som medførte at den tsjekkoslovakiske hæren var blant de mest moderne og veltrente i verden i mellomkrigstiden.

Sudetenkrisen[rediger | rediger kilde]

Andre eksil[rediger | rediger kilde]

Det var resultatet av Münchenavtalen i 1938 som fikk Beneš til å gå i eksil. Etter tysk press måtte han trekke seg fra posten som president den 5. oktober, uten å utnevne en etterfølger. Da han fryktet for sitt liv, gikk han i eksil i London, hvor han bodde på 26 Gwendolen Avenue SW15. Her organiserte han en eksilregjering med Jan Šrámek som statsminister og seg selv som president.

I november 1940 flyttet Beneš med sin kone Hana, deres nieser og tjenere til The Abbey på Aston Abbotts i nærheten av Aylesbury i Buckinghamshire. Staben til hans private kontor, inkludert hans sekretær Edvard Táborský og hans stabssjef Jaromír Smutný, flyttet til The Old Manor House i nabolandsbyen Wingrave, mens hans militære etterretningsstab ledet av František Moravec opprettet sitt hovedkvarter i nabolandsbyen Addington.

I 1941 planla Beneš og František Moravec Operasjon Anthropoid, attentatet på den tyske rigsforstanderen i Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Reinhard Heydrich. Planen ble ført ut i livet den 27. mai 1942, og planen var en suksess, da Heydrich ble alvorlig såret i attentatforsøket og døde den 4. juni av sine sår. Men resultatet ble brutale hevnaksjoner fra tyskerne med henrettelse av tusenvis av tsjekkere og de to landsbyene Lidice og Ležáky totalt jevnet med jorden.

Tross sin plassering i London og dermed orientering mot Vesten stod Beneš også på vennskapelig fot med Sovjetunionens leder Josef Stalin. I 1943 undertegnet han således en avtale mellom Tsjekkoslovaka og Sovjetunionen for å sikre sitt lands og sin egen politiske stilling etter krigens avslutning.

Siste år[rediger | rediger kilde]

Statue av Edvard Beneš utenfor utenriksministeriets kontorer i Praha.

Ved avslutningen av den andre verdenskig vendte han hjem som Tsjekkoslovakias president. Han gikk imot den kommunistiske maktovertagelsen den 25. februar 1948 under ledelse av statsminister Klement Gottwald og trakk seg fra presidentposten 7. juni samme år, hvoretter Gottwald etterfulgte ham som president. Edvard Beneš døde den 3. september 1948 i sin villa i Sezimovo Ústí av naturlige årsaker. Her ligger han begravd sammen med sin kone, og hans byste er en del av gravsteinen hans.

Beneš ga navn til de såkalte Beneš-dekretene, som medførte ekspropriasjon av eiendommer tilhørende de tysk- og ungarsktalende minoritetene og senere fordrivelsen av etniske tyskere til Tyskland og Østerrike. Dekretene er fortsatt gjeldende og stadig like kontorversielle. Etter Tsjekkias opptagelse i EU har rejgeringen forsikret om at dekretene ikke lengre vil bli brukt. Det er omdiskutert hvor involvert Beneš var i utarbeidelsen av dekretene. Selv om at han underskrev dekretene, var han derimot ikke den direkte bakmannen bak dekretene og hadde relativt liten innflytelse på de lovene og dekretene som Gottwald-regjeringen godkjente. Dekretene ble utarbeidet og godkjent av majoriteten av den tsjekkoslovakiske regjeringen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Presidential Standard of the Republic of Czechoslovakia (1918-1939).png Forgjenger:
Tomáš Masaryk
Emil Hácha
Tsjekkoslovakias andre president
19351938
19451948
Etterfølger:
Emil Hácha
Klement Gottwald
Czechoslovakia COA large.svg Forgjenger:
Jan Černý
Tsjekkoslovakias fjerde statsminister
19211922
Etterfølger:
Antonín Švehla
Czechoslovakia COA large.svg Forgjenger:
Post opprettet
Tsjekkoslovakias utenriksminister
19181935
Etterfølger:
Milan Hodža