Hinrich Lohse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hinrich Lohse
Født2. sep. 1896[1][2]Rediger på Wikidata
Mühlenbarbek[1]
Død25. feb. 1964[1][2]Rediger på Wikidata (67 år)
Mühlenbarbek[1]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
  • medlem av Riksdagen (1933-1945)
  • delegat i Prøyssens parlament Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1923–)[1]
Schleswig-Holsteinische Bauern- und Landarbeiterdemokratie
NasjonalitetTyskland
Medlem avSturmabteilung
Kampfbund für deutsche Kultur
UtmerkelserNSDAPs partimerke i gull
Hinrich Lohse på Commons

Hinrich Lohse (født 2. september 1896 i Mühlenbarbek, Schleswig-Holstein, død 25. februar 1964 samme sted)[3] var en tysk nazist. Han var administrative leder (Rikskommissær) for Reichskommissariat Ostland som omfattet de tyskokkupperte baltiske landene, deler av Hviterussland og deler av det daværende Polen. Holocaust i Latvia, Litauen og tilstøtende områder ble gjennomført mens han var øverste sivil administrator. Flere hundre tusen mennesker, hovedsakelig jøder, ble der massakrert i Holocausts tidlige fase.[4] Dette var et av holocausts nøkkelområder med minst 500 000 drepte.[5][6]

Lohse ble etter krigen dømt til 10 års fengsel for krigsforbrytelser, og ble løslatt etter å ha sonet noen få år.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lohse hadde opphav i landsbyen Geest i Holstein og han tjenestegjorde ved fronten under første verdenskrig. Han drev en periode som forretningsmann og ble frontfigur i Landespartei. Lohse var et av de første medlemmene av NSDAP i Schleswig-Holstein. Uten særlig utdanning og stabilt yrke var han typisk for den gamle garde i partiet.[7] Han ble gauleiter (partileder) i NSDAP for Scleswig-Holstein i mars 1925, med Adolf Hitlers godkjenning.[8][9]

Lohse hadde en populistisk eller folkelig appell snarere enn for de konkrete løsningene han kunne tilby folk i landdistriktene. Han hadde evne til å omgå folk flest.[10] Lohse appellerte særlig til gårdbrukerne og bygget opp partiorganisasjonen i jordbruksdistriktene. Hitler belønnet Lohses innsats ved i 1927 å stille på et partimøte i Hamburg spesielt for gårdbrukerne. Partiet gjorde det bra ved riksdalsvalget i 1928 i vestlige deler av Schleswig-Holstein. Etter krisen i landbruket på slutten av 1920-tallet oppnådde partiet 35 % oppslutning i jordbruksdistriktene i delstaten.[11]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Reichskommissariat Ostland[rediger | rediger kilde]

Alfred Rosenberg utpekte i april 1941 Lohse til guvernør for «Baltenland» (det som senere ble «Ostland»). Lohse hadde innyndet seg hos Rosenberg ved å medvirke i den nordiske foreningen. Lohses nordtyske bakgrunn var i Rosenbergs perspektiv gunstig for at Tyskland kunne gjenoppta sin historiske Hansa-rolle i Baltikum.[12] Hitler og Rosenberg ønsket at det baltiske området igjen skulle bli tysk slik det hadde vært i 700 år. Rosenberg instruert Lohse om at målet med Reichskommissariat Ostland var å gjøre det til tysk protektorat som skulle omdannes til en del av Tyskland og Østersjøen skulle ble Tysklands eget hav.[13]

Rosenbergs ministerium var relativt uviktig fordi Rosenberg ble holdt utenfor Hitlers indre krets.[14] Winkler beskriver Rosenberg som en svak figur og Lohse som den sterke personen i den sivile administrasjonen. Rosenbergs ministerium omfattet bare Ostland under Lohse og Ukraina under Erich Koch.[15] Bakgrunnen for den raske overgangen til sivilt styre var at Hitler mente bare partiet hadde den rette «administrative holdning» til Sovjetunionen. Hitler erstattet derfor den militære administrasjonen i Baltikum og Ukraina så raskt som mulig. Lohse var en avslappet type og styrte på en mye mindre brutal måte enn Koch i Ukraina. Lohse og Koch hadde en anstrengt relasjon, men begge mislikte sentralt styre fra Rosenbergs ministerium.[16]

Lohse bemannet sin administrasjon i Ostland for en stor del fra sitt gamle nettverk i Schleswig-Holstein. Lohse hadde ingen erfaring fra de østlige områdene før han ble utnevnt.[16]

Han ble beskrevet som en romantisk opportunist og ikke særlig begavet. Ved rettsoppgjøret etter krigen uttalte den latviske politikeren Alfreds Valdmanis at Lohse forsøkte å legge hindringer i veien for massakre på jødene og blandet seg inn i Gestapos arbeid for å hindre fengsling og drap på latviere og estere. Lohse og generalkommissar Otto-Heinrich Drechsler forsøkte å gi Latvia et visst selvstyre.[12]

Som riksommissær for Ostland brukte han makten sin til å leve et behagelig liv. Han rekvirerte en rekke biler og palasser til eget bruk.[17] Reichskommissariat Ostland ble etablert ved dekret signert av Hitler 17. juli 1941 og Lohse utnevnt som leder.[18] I hvert av landene hadde Lohse en Generalkommissar under seg, i Latvia var det Otto-Heinrich Drechsler som også var borgermester i Lübeck. Drechsler hadde en stab på rundt 250 personer. Alt i alt hadde Lohse i Reichskommissariat Ostland rundt 2500 tyske tjenestemenn. Lohses apparat var formelt underlagt Rosenbergs Ost-Ministerium (Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete). Dette sivile styret erstattet den militære administrasjonen som fungerte de første ukene etter invasjonen. Lohse hadde kontor i Riga, den viktigste byen i Ostland.[5][14]

Den sivile administrasjonen under Lohse var liten og avhengig av landenes eksisterende offentlige forvaltning. En viktig oppgave for administrasjonen var utnytte arbeidskraft og materielle ressurser for krigsinnsatsen lenger øst. Det tyske regimet under nazistene var til dels administrativt kaotisk med uklare kommandolinjer og overlappende ansvarsområder mellom konkurrerende grener av statsapparatet. SS og politiet under Himmler opptrådte stort sett helt på egen hånd, de regionale militære kommandantene hadde sitt eget økonomiske apparat, i tillegg kom Görings fireårsplaner og Organisation Todt.[5][14] Ostland hadde omkring 8,5 millioner innbyggere hvorav en stor jødisk befolkning særlig i Litauen, Vilnius, Hviterussland og det sørlige Latvia (som hadde vært del av Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland). En stor del av de faglærte håndverkerne, kjøpmenn og eksperter var jøder i byene.[19] Okkupasjonsmakten tok kontroll over pressen den viktigste tyske avisen var Deutsche Zeitung im Ostland som var Lohses organ og skal ha hatt et opplag på 120.000.[18]

Otto-Heinrich Drechsler (til venstre) var generalkommissær for Latvia, han tok sitt eget liv 6. mai 1945. Hinrich Lohse (andre fra venstre) ble dømt til ti års fengsel og slapp ut etter tre. Alfred Rosenberg (nummer to fra høyre) ble henrettet i Nürnberg. Dobele, Zemgale, Latvia, 1942.
Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1994-090-05 / CC-BY-SA 3.0

Lohse vegret seg mot å bli regional representant for Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums fordi han da ville bli instruert av Himmler og SS. Himmler hadde allerede utnevnt en av Lohses underordnete som RKFDVs representant i et av distriktene. For å unngå å måtte stå til ansvar for en av sine underordnete gikk Lohse med på å bli RKFDVs representant. Denne forvirrende situasjonen ble fulgt av flere bitre feider mellom SS og rikskommissærene.[16]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Lohse utarbeidet sine egne retningslinjer for behandling av jødene, til tross for at Himmler og Franz Walter Stahlecker av Hitler var utpekt som øverste ansvarlige i jødesaker for Ostland. Lohse ønsket å samle jødene i gettoer for å utnytte arbeidskraften i stedet for å utrydde dem. Lohse protesterte mot de ville henrettelsene som pågikk, men Stahlecker ignorerte ham. Himmler var ivrig etter å inspisere SS i arbeid i felten og blandet seg personlig inn i de anti-jødiske tiltakene under en reise i det baltiske området fra 29. juli 1941. Kurt Daluege, sjef for Ordnungspolizei, klaget over den sivile administrasjonens nøling og fordi deres bidrag til jødepolitikken bare besto i å samle jødene i gettoer. Daluege klaget også over at den sivile administrasjonen blandet seg inn i SS-saker.[12][20]

Himmler hadde i forbindelse med inspeksjonsreisen i slutten av juli møte med Lohse i Kaunas og ga ham der muntlig beskjed om sin misnøye med Lohses styre. I Riga utstedte Himmler selv anti-jødiske bestemmelser blant annet påbud om jødestjerne. Himmler ga ordre om etablering av getto i Riga og trolig ga han sine underordnete ytterligere instrukser om mer radikale anti-jødiske tiltak i området. Lohsen og Rosenberg anså segregering og gettodannelser som tilstrekkelig løsning på jødespørsmålet og regnet derfor etablering av Riga-gettoen som en seier.[12][20]

Lohse utstedte 2. august 1941 at jøder kunne benyttes som tvangsarbeidere etter behov, gitt at ikke skadet de økonomiske interessene hos landets «pålitelige» innbyggere.[21][22] Stahlecker svarte 6. august at SS' aksjoner var helt nødvendige for å opprettholde orden og for å fjerne kommunistene. Stahlecker avviste ideen om å spare jødene som arbeidskraft fordi det var annen arbeidskraft tilgjengelig lokalt. Uansett var det ifølge Stahlecker irrelevant fordi han arbeidet i henhold til høyere ordre som krevde at jødene måtte likvideres. Lohse og Stahlecker ga etter for påtrykke fra sine overordnete og landet på et kompromiss: Lohse gikk med på at hans instrukser bare gjaldt for saker som ikke var omfattet av Stahleckers myndighet. Lohse mente at Stahlecker etter dette likevel blandet seg inn i hans eget ansvarsområde. Spørsmålet om myndighetsområde var trolig Lohses anliggende, ikke omtanken for jødene eller forsøk på å redde dem. Ønsket om å utnytte jødene som arbeidskraft i stedet for å drepe dem var et stadig tilbakevendende tema under resten av okkupasjonen av Ostland.[12] Kort etter Himmlers besøk i slutten av juli 1941 ble massedrapene på jøder utvidet fra voksne menn til også å omfatte kvinner og barn.[20]

Lohse ga høsten 1941 etter for Himmlers krav om likvidering av gettoen i Riga. Hitlers ønske og Himmlers ordre ble formidlet av HSSPF Friedrich Jeckeln og Jeckeln understreket at Lohse derfor ikke skulle blande seg inn. Lohse var bekymret for tap av arbeidskraft til Wehrmacht og i byen dersom gettoen ble tømt (det vil si alle jødene drept). Jeckeln understreket at tap av arbeidskraft var underordnet målet om å fjerne jødene. Lohse insisterte også på at deportasjoner fra andre tyskkontrollerte områder til Riga og Lativa måtte avklares med den sivile administrasjonen og ikke var en ren politisak.[23] Jeckeln hadde fått ordrer direkte fra Himmler ved et møte 12. november 1941 i Østprøyssen. Jeckeln skulle fullføre likvideringen av Rigas jøder slik Stahlecker hadde påbegynt. Lohse, som ikke ville fremstå som svak i jødespørsmål, understreket at han bare motsatte seg ville og uorganiserte massakrer, ikke utryddelsen av jøder i seg selv. Himmler informerte Rosenberg (Lohses overordnete) om sine planer for utryddelsen av jødene i Riga. Rosenberg ga opp motstanden og lovet å støtte den biologiske utryddelsen av jøder i Europa og lovet at Lohse skulle samarbeide om denne storslagne oppgaven.[12] Lohse ble 25. oktober 1941 informert av ministeriet om innredning av gasskammer i Latvia. Dette ble ikke noe av og i stedet ble det brukt gassvogner i Riga.[20]

Høsten 1941 var det flere offentlige masseskytinger av jøder i Liepāja-distriktet. Massakrene ble utført på en måte som førte til at distriktskommissær Walter Alnor klaget til Latvias generalkommissær Drechelser og videre til Lohse. Etter dette forbød Lohse flere skytinger noe som førte til at RSHA sendte i oktober 1941 en klage på Lohse til Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete (departementet for de okkuperte områdene i øst). Lohse svarte at han stanset de «ville henrettelsene» fordi det ble gjennomført på en uakseptabel måte og at han hadde fått tilsvarende klager fra Vilnius og Kaunas. Lohse ba derfor 15. november om klargjøring av hvorvidt alle jøder i Ostland skulle likvideres: Skulle det skje uten hensyn til kjønn, alder og økonomiske vurderinger (feks tilgang til kvalifisert arbeidskraft til krigsindustrien)? Lohse skrev at det naturligvis hastet med rensing av Ostland, men at fremgangsmåten måtte avveies mot behovene i krigsinnsatsen. Lohse poengterte at han ikke hadde fått noen slik direktiver. Alfred Rosenberg svarte at Lohse burde ha fått klarhet i håndtering av jødespørsmålet ved muntlige drøftinger og at man skulle se bort fra økonomiske hensyn.[24][13]

Wehrmacht støttet i 1941 og vinteren 1941-1942 Lohse i synet på at jødene burde utnyttes som arbeidskraft i stedet for å drepe alle raskest mulig slik Himmler og SS ønsket. Det partisanbevegelsen vokste seg sterkere i løpet av 1942 begynte Wehrmacht å anse all jøder som en sikkerhetstrussel og gikk inn for full utryddelse.[14]

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Høsten 1944 sørget Lohse for å fylle lastebiler med møbler og verdigjenstander fra sin residens i Riga og kjørt til Tyskland.[25] Høsten 1944 var områdene i øst gjenerobret av sovjetiske styrker og Lohse og Koch hadde flyttet tilbake til selve Tyskland. Mot slutten av krigen forsøkte Koch og Lohse å få plass om bord på ubåt for å flykte til Sør-Amerika.[16]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble han av en domstol i Bielefeld dømt til 10 års fengsel. Han slapp ut i 1951 etter tre år i fengsel på grunn av dårlig helse. Lohse vitnet i senere saker mot politimenn og medlemmer av SS. Da det ble igangsatt undersøker av Rikskommissariat Ostland var Lohse død og kunne ikke stilles til ansvar. Erich Koch ble dømt til døden i Polen og fikk straffen omgjort til livstid.[26][27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e The Hitler Book[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001213, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Hinrich Lohse - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 6. august 2020. 
  4. ^ «Portrait of Gauleiter Hinrich Lohse. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 27. mars 2020. 
  5. ^ a b c Danker, Uwe (1. mars 2012). «Deutsche Besatzungsverwaltung in Lettland 1941–1945: Eine Kommunikations- und Kulturgeschichte nationalsozialistischer Organisationen». Journal of Baltic Studies. 1. 43: 142–145. ISSN 0162-9778. doi:10.1080/01629778.2012.651319. Besøkt 13. april 2020. 
  6. ^ Gaunt, David (15. desember 2010). «REICHSKOMMISSARIAT OSTLAND». The Routledge History of the Holocaust (engelsk). doi:10.4324/9780203837443-29. Besøkt 13. april 2020. «Most Jews in Belarus, Lithuania, and Latvia found themselves trapped by the German invasion. Only in Estonia did a significant proportion escape by joining the Soviet retreat. Estimates of the Jewish inhabitants are: 4,000 in Estonia (of whom 3,000 managed to flee), 95,000 in Latvia, and 209,000 in Lithuania (including 65,000 in Vilnius). The White Ruthenian province of Ostland is very hard to judge since it was newly created out of parts taken from two countries, but it might have contained 250,000 to 300,000 Jews.» 
  7. ^ Heberle, R. (1943). The Political Movements Among the Rural People in Schleswig-Holstein, 1918 to 1932, II. The Journal of Politics, 5(2), 115-141.
  8. ^ «Portrait of Gauleiter Hinrich Lohse. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 27. mars 2020. 
  9. ^ Hüttenberger, P. (2010). Die Gauleiter: Studie zum Wandel des Machtgefüges in der NSDAP (Vol. 19). Walter de Gruyter.
  10. ^ Fritzsche, P. (1998). Germans into Nazis. Harvard University Press.
  11. ^ Otto-Morris, Alex (oktober 2009). «“Only united can we escape certain ruin”1: Rural Protest at the Close of the Weimar Republic». Rural History. 2 (engelsk). 20: 187–208. ISSN 1474-0656. doi:10.1017/S0956793309990045. Besøkt 13. april 2020. 
  12. ^ a b c d e f Lumans, V. O. (2006). Latvia in World War II (Vol. 11). Fordham University Press.
  13. ^ a b Mazower, Mark (2008). Hitler's Empire: Nazi Rule in Occupied Europe. London: Penguin. 
  14. ^ a b c d Friedman, J. C. (edd.). (2010). The Routledge history of the Holocaust. Taylor & Francis, s. 210.
  15. ^ Winkler, H. A. (2007). Germany: The Long Road West: Volume 2: 1933-1990. Oxford University Press, Oxford, s. 84.
  16. ^ a b c d Orlow, D. (2013). The Nazi party 1919-1945: A complete history. Enigma Books.
  17. ^ Overy, R. (1998). Russia's War: A History of the Soviet Effort: 1941-1945. Penguin.
  18. ^ a b Joesten, Joachim (1943). «German Rule in Ostland». Foreign Affairs. 1. 22: 143–147. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20029810. Besøkt 13. april 2020. 
  19. ^ Gaunt, David (15. desember 2010). «REICHSKOMMISSARIAT OSTLAND». The Routledge History of the Holocaust (engelsk). doi:10.4324/9780203837443-29. Besøkt 13. april 2020. 
  20. ^ a b c d Longerich, P. (2011). Heinrich Himmler. Oxford University Press, Oxford.
  21. ^ Angrick & Klein (2009) s. 266
  22. ^ Löw, Andrea (1. desember 2011). «Andrej AngrickThe “Final Solution” in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941–1944. Translated by RayBrandon. (Studies on War and Genocide, number 14.) New York: Berghahn Books. 2009. Pp. xi, 517. $80.00.Reviews of BooksEurope: Modern and Early Modern». The American Historical Review. 5 (engelsk). 116: 1595–1596. ISSN 0002-8762. doi:10.1086/ahr.116.5.1595. Besøkt 27. mars 2020. «The Society of Survivors of the Riga Ghetto in New York commissioned Andrej Angrick and Peter Klein's excellent monograph on the history of the Riga ghetto. It was published in German in 2006 and has now been translated into English. The authors aim to write the history of the people who were forced to live—and in most cases die—in the Riga ghetto, but also the history of the perpetrators and the evolution of their crimes. They do this in great detail and with vast knowledge about the genesis of the Holocaust. They do not concentrate only on Latvia, but they integrate what was happening there into the history of the annihilation of the European Jewry. This is the first exhaustive monograph on the Riga ghetto, and it is a study of great importance.» 
  23. ^ Angrick, A., & Klein, P. (2009). The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944. Berghahn Books, s. 130-134, 187.
  24. ^ Angrick & Klein (2009) s. 270
  25. ^ Laima, R. (2017). Skylarks and Rebels: A Memoir about the Soviet Russian Occupation of Latvia, Life in a Totalitarian State, and Freedom. Columbia University Press.
  26. ^ Angrick, A., & Klein, P. (2009). The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944 (Vol. 14). Berghahn Books.
  27. ^ Kershaw, I. (2001). Hitler: 1936-1945 Nemesis. WW Norton & Company.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hinrich_Lohse&oldid=23432471»