Johannes Blaskowitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johannes Blaskowitz
FødtJohannes Albrecht Blaskowitz
10. juli 1883[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bolshaya Polyana
Død5. feb. 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
Nürnberg[5]
Justispalasset
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Utmerkelser
10 oppføringer
Det tyske kors i sølv
Jernkorsets Ridderkors med ekeløv og sverd
Zähringerløvens orden
Den militære fortjenstorden
Friedrich-August-Kreuz
Gallipoli-stjernen
Militærfortjenstkorset
Æreskorset
Sudetenlandmedaljen
Tilleggsspenne til jernkorset
Johannes Blaskowitz på Commons

Johannes Albrecht Blaskowitz (født 10. juli 1883 i Peterswalde i Østpreussen i Tyskland, død 5. februar 1948) var en tysk general under andre verdenskrig. Han deltok også i første verdenskrig. Han ble upopulær hos Hitler og Himmler på grunn av sine protester mot SS' fremferd i Polen.

Han ble etter krigen holdt i forvaring og anklaget for krigsforbrytelser, men begikk selvmord før rettssaken. Han ble posthumt frikjent for alle anklager.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johannes Blaskowitz var sønn av en luthersk prest. I 1894 ble han opptatt på kadettskolen i Köslin og gikk senere på skolen i Lichterfelde ved Berlin.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1899 begynte han sin militære karriere som fenrik i et østpreussisk regiment i Osterode (Ostróda).

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig gjorde Blaskowitz tjeneste på såvel østfronten som vestfronten og kom til generalstaben. Han ble forfremmet til å lede et kompani i infanteriet i 1918 og ble tildelt jernkorset for tapperhet.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Blaskowitzs innsats i krigen sikret ham en plass i Reichswehr under Weimarrepublikken, hvor han steg i gradene til 1938, da Adolf Hitler avskjediget nesten alle andre overordnede generaler. Hans holdning til nazistenes maktovertagelse var etter sigende at han var indifferent, idet han mente at de væpnede styrker skulle være «politisk nøytrale».

Rundstedt, Reichenau og Blaskowitz i Warszawa

I begynnelsen av 1939 hadde han kommandoen over de tyske styrker som stod i Østerrike og Tsjekkoslovakia og ble forfremmet til general i infanteriet og fikk kommandoen over den 8. armé rett forut for andre verdenskrigs utbrudd.

Annen verdenskrig - Polen[rediger | rediger kilde]

Under den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939, som innledet andre verdenskrig, deltok 8. armé under Blaskowitz' kommando i slaget ved Bzura. Han ble tildelt Ridderkorset, ble forfremmet til generaloberst og ble innsatt som øverstkommanderende i Øst (Oberbefehlshaber Ost) i Polen den 20. oktober 1939.

Som tradisjonell soldat holdt Blaskowitz sine soldater i faste tøyler hva gjaldt omgang med sivile, og ble forarget over de grusomheter som ble begått av SS og Einsatzgruppen mot polakker og jøder. Mellom november 1939 og februar 1940 skrev han adskillige memoranda til sine overordnede hvor han detaljert beskrev SS' overgrep i Polen, deres effekt på soldater i hæren og den oppsetsige holdning i SS overfor hæren. Hans protester førte imidlertid ikke til fordømmelser av slik adferd, og betød bare at han fikk fiender i form av Hans Frank, Reinhard Heydrich, Heinrich Himmler og Adolf Hitler, mens generalstabssjefen Alfred Jodl avviste dem som naive og unødvendige.[6]

Den øverstkommanderende Walther von Brauchitsch fremsendte Blaskowitz' første memorandum til Hitler den 18. november, og denne utbrøt en tirade mot Blaskowitz, hvor han fordømte hans bekymringer vedrørende rettssikkerhet som «barnslige» og hånte hans «Frelsens hær-holdninger».[7] Som et resultat av dette ble Blaskowitz satt på svarteliste og ble avsatt som hærsjef den 29. mai 1940.

Annen verdenskrig - Frankrike[rediger | rediger kilde]

Generalene Blaskowitz, Rommel og Rundstedt i Paris, mai 1944.

Etter slaget om Frankrike i mai-juni 1940 ble Blaskowitz opprinnelig utsett til å lede 9. armé under okkupasjonen, men utnevnelsen ble blokkert av Hitler og i stedet ble han utpekt til den forholdsvis beskjedne stilling som militærguvernør i det nordlige Frankrike. Denne stilling bekledte han inntil oktober 1940, da han ble overført til å lede 1. armé på den franske sørvestkyst mellom Bretagne og den spanske grense.

I mai 1944, etter at Gerd von Rundstedt var blitt utnevnt til øverstkommanderende i vest (OB West) ble Blaskowitz utnevnt til sjef for Heeresgruppe G. Denne forholdsvis lille styrke bestod av 1. armé og 19. armé og hadde til oppgave å forsvare Sør-Frankrike under den forestående allierte invasjon.

Invasjonen av det sørlige Frankrike begynte den 15. august med Operation Dragoon, da allierte styrker gjorde landgang på Rivieraen mellom Toulon og Cannes. Blaskowitzs styrker var undertallige og manglet luftstøtte. Han satte inn enhetene sine og stabiliserte fronten, og innledet deretter en tilbaketrekning mot nord under stadig kamp med angriperne for å unngå å bli omringet.

Amerikanske hærenheter forfulgte Blaskowitz opp gjennom Vogesene innen de gjorde holdt for å omgruppering. Blaskowitz' styrker ble forsterket med 5. panserarmé under Hasso von Manteuffel. Blaskowitz ønsket at hans styrker skulle forskanse seg, men Hitler gav ham ordre til straks å gå til motangrep mot den 3. amerikanske armé. Både Manteuffel og Blaskowitz kunne se det håpløse i et slikt forehavende, men adlød ordrene de hadde fått. Det tyske motangrepet skapte forvirring i de amerikanske styrker som ble trengt tilbake omtrent til Luneville den 18.- 20. september 1944. Her vokste motstanden og angrepet ble stoppet. Rasende over det feilslåtte angrepet avsatte Hitler straks Blaskowitz og satte Hermann Balck inn som ny sjef for Heeresgruppe G.

Siste krigsfase i Vesten 1944-1945[rediger | rediger kilde]

Blaskowitz var uten oppgaver fram til desember 1944, da han plutselig ble tilkalt og fikk ordre om å angripe i Alsace-Lorraine-området som støtte for Ardenneroffensiven. Den 1. januar 1945 angrep Heeresgruppe G den amerikanske 7. armé, og etter omfattende kamper ble den omringet i Colmar-lommen.

Da kampene hadde nådd sitt høydepunkt, ble Blaskowitz overført til Nederland, der han etterfulgte Kurt Student som sjef for Heeresgruppe H. I de følgende tre måneder gjennomførte han en kjempende tilbaketrekning overfor den britiske 8. armé og fikk tildelt sverd til sitt ridderkors. Selv om han styrte styrkene under sin kommando med jernhånd og truet med å henrette desertører, tillot Blaskowitz allierte luftslipp av mat og medisin til den nederlandske sivilbefolkning.

Johannes Blaskowitz undertegner kapitulasjonen i Nederland

Kommandostrukturen ble endret i begynnelsen av april 1945 og Blaskowitz ble øverstkommanderende for de tyske styrker i Nederland.

Den 5. mai 1945 ble Blaskowitz tilkalt til Hotel de Wereld i Wageningen av general Charles Foulkes (sjefen for det 1. canadiske korps) for å forhandle om kapitulasjon av de tyske tropper i Nederland. Prins Bernhard, som fungerte som øverstkommanderende for de nederlandske styrker, deltok også i møtet. Blaskowitz gikk med på alle Foulkes' forslag, men det var umulig å oppdrive en skrivemaskin i hele bygningen – noen kilder sier i hele byen, så kapitulasjonserklæringen kunne ikke renskrives. Dagen etter vendte begge parter tilbake, og under overværelse av så vel general Foulkes som prins Bernhard underskrev Blaskowitz kapitulasjonen, som i mellomtiden var blitt renskrevet.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble han anklaget for krigsforbrytelser, men begikk selvmord ved å slite seg løs fra sine voktere og hoppe ut av et vindu før han kunne stilles for retten.

Det hefter uklarheter rundt hans dødsfall. Spesielt siden han var forventet å bli frikjent for anklagene, noe som han også hadde blitt informert om.[8][9][10]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christopher Clark: «Johannes Blaskowitz – Der christliche General.» I: Ronald Smelser, Enrico Syring (Hrsg.): Die Militärelite des Dritten Reiches. Ullstein, Berlin 1995, ISBN 3-550-07080-2, S. 28–49 (wichtigste Untersuchung zu Blaskowitz).
  • Peter Lieb: Konventioneller Krieg oder NS-Weltanschauungskrieg: Kriegführung und Partisanenbekämpfung in Frankreich. Oldenbourg, München 2008, ISBN 978-3-486-57992-5.
  • Friedrich-Christian Stahl: «Generaloberst Johannes Blaskowitz.» I: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2011, ISBN 978-3-534-23980-1, S. 20–27.
  • Johannes Hürter: Hitlers Heerführer: Die deutschen Oberbefehlshaber im Krieg gegen die Sowjetunion 1941/42. Oldenbourg, München 2007, ISBN 978-3-486-58341-0.
  • Philippe Masson: Die deutsche Armee. Geschichte der Wehrmacht 1935–1945. 3. Auflage. Herbig, München 1997, ISBN 3-7766-1933-3.
  • Joachim Ludewig: «Generaloberst Johannes Blaskowitz im Zweiten Weltkrieg.» I: Militärgeschichte. 5, Nr. 1, 1995, S. 12–19.
  • Richard Giziowski: The Enigma of General Blaskowitz. Hippocrene Books, New York 1997, ISBN 0-7818-0503-1.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001309, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id blaskowitz-johannes, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Robert B., Kane (2002). Disobedience and conspiracy in the German Army, 1918-1945. McFarland. s. 161. ISBN 078641104X. 
  7. ^ Kitchen, Martin (2008). The Third Reich: Charisma and Community. Pearson Education. s. 247. ISBN 1405801697. 
  8. ^ Zabecki, David T. (2014). Germany at War: 400 Years of Military History [4 volumes]: 400 Years of Military History. ABC-CLIO. s. 42. ISBN 9781598849813. 
  9. ^ Baratieri, Daniela; Edele, Mark; Finaldi, Giuseppe (2013). Perspectives on the Nuremberg Trial. Routledge. s. 57. ISBN 9781135043971. 
  10. ^ Mettraux, Guénaël (2008). The Nuremberg Military Tribunals and the Origins of International Criminal Law. Oxford University Press. s. 475. ISBN 9780199232338. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johannes_Blaskowitz&oldid=23709558»