Jahve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Guds navn skrevet inni en davidsstjerne i St Anne's Church i Manchester.

Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes 6828 ganger der. Siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa adonay «Herren», elohim «Gud» eller bare hashem, «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at dette burde unngås. Følgelig var uttalen av navnet gått tapt i middelalderen.[1]

Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.[2]

Navnets uttale[rediger | rediger kilde]

Mer om dette: Tetragrammet

Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlige uttale av navnet. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur og brukes fortsatt noen steder. Formen brukes i flere engelskspråklige bøker og i American Standard Version (1901). Det har vært vanlig blant forskere å bruke formen Jahve og å si at formen Jehova oppstod som en feil. Dette skal ha skjedd ved at de hebraiske vokalene for adonaj (אֲדֹנָי det er 4887 forekomster av denne vokaliseringen i Codex Leningradensis) blitt skrevet rundt gudsnavnet for å markere at man skulle lese adonaj når man kom til dette navnet. Det gav formen jeho-va(h) (יְהוָה) - som ble latinisert til Jehova. Denne vokaliseringen bryter hebraiske regler for vokalisering, og dens opprinnelse kan enkelt forklares. Følgelig er det usannsynlig at dette har vært den gammelisraelittiske måten å uttale navnet på.[3] Men, som flere har påpekt, er kanskje ingen av disse formene den opprinnelige. I dag er det en del forskere som heller mot at formen Jahu kan være den eldste.

Navnets betydning[rediger | rediger kilde]

I Det gamle testamente (den jødiske Tanak) forekommer navnet Jahve første gang i 1 Mosebok 2,4. Men den mest kjente forekomsten er 2 Mosebok 3,14, hvor Moses spør etter Guds navn. Han fikk svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (2 Mosebok 3,14, ifølge den norske NV-oversettelsen; på hebraisk: אהיה אשר אהיה, som uttales ehjeh asjer ehjeh). Ehjeh er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet hajah, og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2 Mosebok 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet ehjeh (1. person entall av hajah) snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1 Samuelsbok 18,18 i Det Norske Bibelselskaps bibel, der ehjeh er oversatt til «jeg skal bli [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje. Men generelt må en si at de hebraiske tempusene (det finnes bare to: perfektum og imperfektum) egentlig ikke sier noe om tid. Noen forskere har hevdet at den forklaringen som gis på gudsnavnet i 2 Mosebok 3,14, er historisk gyldig.[4] Andre mener at dette er folkeetymologi, dvs. at forfatteren finner opp denne forklaringen, på et navn som allerede finnes.[5] Dersom 2 Mosebok 3,14 regnes som sekundær, har vi lite grunnlag for å si hva navnet opprinnelig kan ha betydd. Forvrig uttaler Gud selv i Åpenbaringen 21:6, at han er "Alfa og Omega", begynnelsen og enden.

Historisk opphav[rediger | rediger kilde]

Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare Jahves historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til Shasu – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan. (The Origins of Biblical Monotheism, Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –Archaeology of the Land of the Bible (bind 1).

Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe shasuer som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts.

Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at Jahve ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. (Elohim er i hebraisk både betegnelse for guder i flertall, eller for Gud i majestetsflertall.)[6]

På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. (Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods) Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language.

Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet. –Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh».[7]

Jahves vesen ifølge Det gamle testamente[rediger | rediger kilde]

Jahve opptrer i Det gamle testamente (eller jødisk Tanakh) helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Jahve opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve» (2 Mosebok 33,20).

I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av Jahve som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren (Jahve) er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2 Mosebok 34,6.7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.

Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2 Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså Jahve for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seire. «Jeg er Herren (Jahve) din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20,2.3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe Jahve, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, New Living Translation].» –2. Mosebok 20,4.5

Jahve omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46,10.11; 2. Krønikebok 16,9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9,24.25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har Jahve all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt.

Jahves teologiske betydning i dag[rediger | rediger kilde]

JHVH regnes fremdeles av jødene som den eneste sanne Gud, hvis navn de ikke uttaler. Innen katolsk, protestantisk og frikirkelig kristendom er Jahve eller Jehova synonymt med selve Guddommen, Den hellige treenighet, og ikke knyttet til en bestemt av de tre personene som utgjør denne. Disse kirkene bruker navnet tidvis, men ikke svært ofte. Hos antitrinitariske trosretninger, særlig Jehovas vitner, regnes Jahve eller Jehova som navnet på Faderen, som hos dem er synonymt med selve Guddommen og ikke en del av en treenighet.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mettinger, Tryggve N. D.: «In search of God: the meaning and message of the everlasting names». Philadelphia: Fortress Press s. 17.
  2. ^ Se f. eks. første kapittel av Birkeland, Harris: «Lærebok i hebraisk grammatikk». Oslo: Grøndahl, 1950 og hele Sigmund Mowinckels norske forfatterskap, Johannes Pedersens danske forfatterskap med flere.
  3. ^ Se for eksempel Mettinger, Tryggve N. D. «In search of God: the meaning and message of the everlasting names». Philadelphia: Fortress Press s. 16-17. (Boka finnes også på svensk med tittelen «Namnet och närvaron : gudsnamn och gudsbild i böckernas bok».
  4. ^ f. eks. Mettinger, Tryggve N. D. «In search of God: the meaning and message of the everlasting names». Philadelphia: Fortress Press s. 23.
  5. ^ Presentasjon og diskusjon av forfattere som mener dette i G. H. Parke-Taylor, Yahweh, the Divine Name in the Bible. Wilfrid Laurier University Press. Waterloo, Ontario 1975 s. 48-49.
  6. ^ Se Salme 82.
  7. ^ Toorn, Karel van der [et al]: «Dictionary of deities and demons in the Bible DDD». Leiden: Brill, 1999.