Josef Bühler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Josef Bühler
Født16. feb. 1904[1]Rediger på Wikidata
Bad Waldsee[2]
Død21. aug. 1948Rediger på Wikidata (44 år)
Kraków[2]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Statssekretær Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris[2]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSchutzstaffel[3]

Samtale hos Josef Bühler i Krakau, til venstre Kurd Eissfeldt, til høyre Ernst Kundt, mai 1941

Josef Bühler (født 16. februar 1904 i Waldsee i kongedømmet Württemberg i keiserriket Tyskland, henrettet 21. august 1948 i Kraków i Polen) var en tysk jurist og embedsmann i det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Bühler var Hans Franks nestkommanderende i den tyske administrasjonen av Generalguvernementet. Han var fullt informert om forbrytelsene begått av nazistene der og medvirket selv til planlegging og iverksetting av holocaust. Bühler ble etter krigen dømt til døden og henrettet for forbrytelser mot menneskeheten. Fra han begynte i Hans Franks advokatkontor i 1930 var Bühlers virke og endelikt knyttet til Hans Frank.[4]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdanning og yrke[rediger | rediger kilde]

Josef Bühler ble født født 16. februar 1904 i Waldsee i Württemberg som sønn av en baker (nest yngst av 12 søsken). Familien var katolsk og Bühler fortalte i avhør etter krigen at han hadde forblitt katolikk og aldri forlatt kirken. Han studerte jus (i München, Kiel, Berlin og Erlangen) og oppnådde doktorgrad i 1930, og fikk arbeid i Hans Franks advokatfirma i 1930. En eldre bror ble prest Han meldte seg inn i NSDAP 1. april 1933 (medlemsnummer 1663751). Bühler fikk stilling i offentlig administrasjon da Frank ble justisminister i Bayern i mars 1933. Han giftet seg på 1930-tallet med Hedwig Almus (født 1920) og de fikk barn i 1943 og i 1945.[4][5]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Hans Frank ble justisminister i Bayern i 1933. Bühler begynte som dommer i laveste domstol i München i oktober 1932, i mars 1933 ble han ansatt i det delstatlige justisdepartementet i Bayern og i oktober 1934 begynte Bühler (på Franks initiativ) i justisdepartementet (riksministeriet) i Berlin. I 1935 ble Bühler på Franks initiativ ledende aktor ved ankedomstolen i München og samme år begynte han i Franks stab i justisdepartementet.[4]

Bühler var kontorsjef hos «minister uten portefølje» Hans Frank fra 1938.

Generalguvernementet[rediger | rediger kilde]

Arthur Seyß-Inquart fotografert i 1940. Bühler tok over stillingen som statssekretær for administrasjonen av Generalguvernementet etter Seyß-Inquart.

I 1939 ble Hans Frank forflyttet til Kraków som leder for den tyske administrasjonen av Generalguvernementet (del av det okkuperte Polen), og Bühler fulgte etter Franks ønske med. Bühler ble opprinnelig innrullert i den tyske hæren i august 1939 og Frank sørget for at han ble dimmitert etter noen dager. De vestlige delene av det okkuperte Polen ble annektert av Tyskland og de østligste delene ble annektert av Sovjetunione, mens de sentrale delene med Krakow, Warszawa og Lublin ble administrert som okkuperte område kalt Generalguvernementet med en tilsiktet uklar status. Til å begynne med var Bühler stabssjef og administrasjonsleder for Frank. I mars 1940 tok han over stillingen som statssekretær for administrasjonen av Generalguvernementet etter Arthur Seyß-Inquart med rangen Ministerialrat. Bühler hevdet senere at arbeidet stort sett besto i å løpe ærend for den despotiske og melodramatiske Frank. Senere kom det frem at Bühler hadde en viss selvstendighet særlig på området som ikke interesserte Frank. I april 1940 utstedte Bühler retningslinjer for tysk atferd i Polen: Tyskere skulle unngå sosial omgang med polakker eller jøder fordi det ifølge Bühler var uverdig og utgjorde en helserisiko. Bühler var ansvarlig for utdanning av tyske tjenestemenn til Generalguvernementet.[4] Fra mars 1940 var Bühler statssekretær samme sted, og fra juni 1941 var han fast stedfortreder for Hans Frank. Han fikk æresgraden SS-Brigadeführer av SS-Reichsführer Heinrich Himmler omkring på denne tid.

Nazistene betraktet Generalguvernementet som en rasemessig «søppelfylling» og kilde til billig arbeidskarft. Allerede høsten 1939 ble Generalguvernement utpekt som destinasjon for deporterte jøder fra Tyskland og Østerrike. Som Franks stedfortreder ble Bühler samarbeidspartner i forbrytelser mot den polske befolkning og likeså medansvarlig for massemordet på jøder i Polen. I oktober 1941 ble det for jøder innført dødsstraff for å forlate gettoene uten særskilt tillatelse. Hans Frank utstedte 20. desember 1941 et dekret som ga distriktsguvernørende myndighet til benådning i slike tilfeller; Bühler presiserte 12. januar 1942 at hensikten med dekretet var rask håndheving av dødsstraff der det ikke var grunn til benådning (benådning var nesten aldri aktuelt ifølge Bühler).[4] I januar 1943 så Hans Frank på et stabsmøte hvor også Bühler var til stede:

Vi må huske på at alle som er til stede her er oppført på herr Roosevelts liste over krigsforbrytere. Jeg har æren av å være først på listen. Vi er derfor medskyldige, for å si det slik, i en global historisk hendelse.[a]

Hans Frank (januar 1943)

Bühler ble involvert i tautrekkingen mellom Frank og Reinhard Heydrich/Himmler om ansvarsfordelingen i Generalguvernementet. Våren 1940 klaget Friedrich-Wilhelm Krüger, HSSPF i Generalguvernementet, til Himmler over at Frank hadde utnevnt Bühler til sin stedfortreder. Krüger var misfornøyd med at den sivile administrasjonen på denne måten fikk overtak over SS og politi og at Bühler ville bli overordnet Krüger ved Franks fravær. Denne tautrekkingen ble forsterket av Bühlers deltakelse på Wannsee-konferansen. Forøvrig samarbeider den sivile administrasjonen og SS/politiet om de omfattende forbrytelsene. Etter krigen forsøkte Bühler å gi Krüger skylden for forbrytelsene. I november 1943 tok Wilhelm Koppe over som HSSPF etter Krüger og de Bühler samarbeidet mye bedre med Koppe enn med Krüger. I ferbuar 1944 ble Bühler og Koppe enige om at jødenes eiendeler skulle overføres til Generalguvernementets administrasjon etter at eierne var drept av SS:[4]

Lederne for hvert distrikt i Generalguvernementet sendte månedlige rapporter om fremtriften i utryddelsen av jødene direkte til Bühler. Rapportene beskrev også utnyttelsen av 1 million polske borgere til tvangsarbeid og den katastrofale mangel på forsyninger. I mars 1942 informerte Bühler personlig guvernøren i Lublin om at gettoer/transittleirer var anlagt i områder for jøder «evakuert» fra Slovakia og fra Tyskland. Bühler var informert om at Aksjon Reinhardt var innledet og var trolig fullt innforstått med at disse gettoene bare kamuflerte at jødene skulle drepes eller settes i tvangsarbeid.[4]

Wannsee-konferansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen

Under Wannsee-konferansen 20. januar 1942 prøvde han å overbevise Reinhard Heydrich om å begynne med «den endelige løsning» i Generalguvernementet (Polen), da han her ikke så noen «transportproblemer». Videre ønsket Bühler «å løse jødeproblemet i dette området så raskt som mulig».

I 1942 deltok Bühler i forberedelsene av tyske bosetninger ved Lublin, og i tvangstransporten av polakker til tvangsarbeid i Tyskland.

Fra venstre Krüger, Himmler, Frank og Bühler i statssekretæruniform. Lett retusjert pressefoto trolig mars 1942.[4]

Flukt, fangenskap, henrettelse[rediger | rediger kilde]

Den 18. januar 1945 flyktet han fra Kraków. Han ble fanget av amerikanerne 30. mai 1945 og internert i Nürnberg.[4] Den 23. april 1946 ble han avhørt som vitne for den anklagede Hans Frank av dennes forsvarer Alfred Seidl for den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg. Bühler var i utgangspunktet forsvarets vitne, men hans forsøk på å skyve ansvaret fra seg bidro å legge større ansvar på Frank. Bühler ble i liten grad spurt ut konkret og direkte om hans eget bidrag til forbrytelsene i Generalguvernmentet, selv om den sovjetisk aktor Lev N. Smirnov beskrev forbrytelser som både Frank og Bühler medvirket til.[4] Bühler og Frank forsøkte å gjøre gjeldende at SS-lederen Friedrich-Wilhelm Krüger, som hadde begått selvmord den 10. mai 1945 i amerikansk fangenskap, var den egentlige ansvarlige for forbrytelsene Polen; i det øvrige la de ansvaret på Heinrich Himmler.

Josef Bühler vitnet for forsvaret under Nürnbergprosessen i saken mot Hans Frank. Både Bühler og Frank forsøkte å skyve ansvaret for forbrytelsen i Generalguvernementet over på Friedrich-Wilhelm Krüger (selvmord i mai 1945) og hans overordnete Himmler og Heydrich. Bühler var den første av deltakerne som omtalte konferansen etter den tyske kapitulasjonen. Under de polske aktorenes kryssforhør i februar 1946 innrømmet han å ha deltatt. Bühler hadde 13. januar 1942 et eget møte med Heydrich for å diskutere de katastrofale konsekvensene av det uregulerte innslippet av jøder til Generalguvernementet. Heydrich skal ha svart at dette var hovedgrunnen til å invitere Frank (eller Bühler i Franks sted). Bühler hevdet at Heydrich fortalte at jødene ville bli bosatt i det nordøstlige Europa, i Russland. Bühler innrømmet snart at planer om å utrydde jødene hadde blitt diskutert på Wannsee-konferansen. Bühler medvirkning til diskusjonen var et viktig utgangspunkt for tolkning av protokollen. Bühler var i den siste som ble dømt av NTN.[4]

Wilhelm Koppe, SS-Obergruppenführer og SS-sjef i Generalguvernementet, samarbeidet med Bühler. Koppe unnslapp rettsoppgjør etter krigen.

Etter vitnemålet ble han i pakt med Moskvaerklæringen av 30. oktober 1943, hvorved nasjonalsosialistiske forbrytere skulle overføres til der de hadde utøvet sin gjerning. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter utleverte 25. mai 1946 Bühler til Folkerepublikken Polen.[6] De allierte utleverte 1800 tyskere til Polen. Noen få tyske forbrytere ble dømt i Polen før det internasjonale militærtribunalet felte sin dom i Nürnbergprosessen; polske domstoler brukte deretter Nürnbergprinsippene som retningslinjer for behandling av krigsforbrytere. Den polske spesialdomstolen, Najwyższy Trybunał Narodowy (NTN), var virksom fra 21. juni 1946 og dømte 49 personer hvorav 31 til døden (inkludert Arthur Greiser, Rudolf Höß og Amon Göth) før saken mot Bühler kom opp i august 1948.[4]

Under varetekt i Polen vitnet Bühler i saken mot Ludwic Fischer som hadde vært guvernær for Warzsawa under tysk okkupasjon.[4]

Under forhør i Polen hevdet Bühler at hans arbeid i Generalguvernementet var rent teknisk og helt upolitisk. Han hevdet å bare ha handlet (motvillig) på ordre ovenfra, alltid innenfor rettferdige og humane rammer, og uten hat mot andre folkeslag. Han skal tilsynelatende ikke ha forstått hvorfor han ble tiltalt. Dommeren avviste Bühlers forklaring fordi det ikke fantes noen bevis som støttet den. Bühler antok under forhør at Wannsee-protokollen ikke ville bli funnet og senere (da protokollen var funnet) kunne dommeren konfrontere Bühler med hans egne ord fra protokollen. Bühler hevdet at Hitler ved Führerbefehl hadde gitt ordre om at jødene skulle bosettes i det nordlige Russland. Bühler hevdet at han bare ønsket å få bosatt jødene så raskt som mulig slik at de slapp de vanskelige forholdene i Generalguvernementet. Forhørsdommeren konkluderte med at Frank brukte muligheten til å benåde fanger hyppigere enn Bühler.[4]

Tiltaledokumentet mot Bühler ble fremlagt i mai 1948 og var 200 sider langt; bevisene var på 33.000 sider og fylte 139 arkivbokser noe som trolig er den mest omfattende dokumentasjonen av den tyske okkupasjonen av Generalguvernementet. Bühler holdt under rettssaken i Polen fast på sin uskyld og hevdet at bosetting av jødene i det nordlige Russland var det eneste temaet for Wannsee-konferansen. NTN fant Bühler skyldig i forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten; bevis for hans medansvar for forfølgelse og utryddelse av polakker og jøder var for en stor del basert på deltakelse i Wannsee-konferansen. Dommen la til grunn at Bühler var en krigsforbryter som opererte i kulissene (polsk: przestępca gabinetowy) og ikke egenhendig drepte noen, men som likevel var direkte involvert særlig ved å forsøke å legitimere forbrytelsene innfor rammen av nazistisk lov. Dommen sa samtidig at Bühler ikke hadde utvist samme brutalitet som Frank. Domstolen konkluderte med at det ikke var formildende at Bühler var Franks underordnede fordi Bühler var fullt klar over bestrebelsene på å utrydde jødene og konsekvensene av Wannsee-konferansen, hvorpå han selv fremmet tiltak for å fjerne jødene. Bühler ble dømt til døden 10. juli. Den tyske kardinal Michael von Faulhaber ba om nåde for Bühler. Polens president Bolesław Bierut avviste benådningssøknadene. Bühler ble hengt 21. august 1948 kl 18:00 i Montelupich-fengselet Krakow.[4]

Fremstillinger i fiksjon[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ We should remember that all of us present here now figure in Mr. Roosevelt’s list of war criminals. I have the honor of being number one. We have therefore become accomplices, so to speak, in a globally historic sense.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124753698, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Nuremberg Trials Project[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Loose, Ingo (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Erich Neumann». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 152–170. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.14. 
  5. ^ «Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». Der Spiegel (tysk). 20. januar 2017. ISSN 2195-1349. Besøkt 3. januar 2022. 
  6. ^ Bogdan Musial: Deutsche Zivilverwaltung und Judenverfolgung im Generalgouvernement. Wiesbaden 1999, S. 382.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bogdan Musial: Deutsche Zivilverwaltung und Judenverfolgung im Generalgouvernement. Harrassowitz, Wiesbaden 1999, ISBN 3-447-04208-7; 2. unv. Auflage, ebd. 2004, ISBN 3-447-05063-2.
  • Law-Reports of Trials of War Criminals, Selected and prepared by The United Nations War Crimes Commission, Volume XIV, London, HMSO.1948. Dr. Josef Buhler, Staatssekretär and Deputy Governor-General. Supreme National Tribunal of Poland (17TH JUNE-10TH JULY, 1948) (PDF).
  • Internationaler Militärgerichtshof Nürnberg (utg.): Der Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher vor dem Internationalen Militärgerichtshof (14. November 1945 bis 1. Oktober 1946). Amtlicher Text in deutscher Sprache.
  • Towiah Friedman: Die höchsten Nazi-Beamten im General-Gouvernement in Polen in den Kriegs-Jahren 1939–45. Inst. of Documentation in Israel for the Investigation of Nazi War Crimes, Haifa 2002; DNB.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]